Langt der ute: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Jeg finner meg ikke i det!

Du driver et farlig spill!

Kanskje det er på tide

at du gjør som jeg vil?

(- Terje Formoe)

De gled inn en slags rutine om bord, noe som var både tilfredsstillende og skremmende. Tilfredsstillende fordi det var godt å se at mennene klarte seg bra, tross alt, under uvant ledelse. Skremmende fordi alt som faktisk var annerledes ble ekstra tydelig.

Morgenrutinene, for eksempel. Sabeltann var vant til å våkne tidlig, kle på seg og arbeide litt ved skrivebordet før Langemann kom med frokosten og nattens rapport. Han fikk både frokost og rapport nå også, for all del, men det varierte hvem som kom og de forsvant alle så fort de forsto at han ikke hadde flere ordre til dem. Langemann pleide å bli litt, sette seg ned og ta en kopp te med ham, og det demret for kapteinen først nå hvor mye han satte pris på det.

Ute på dekk skjøtte hele mannskapet oppgavene sine bra, og med en viss orden nå som Pinky hadde snekret sammen en vaktliste som faktisk fungerte, og de hilste pliktskyldigst på ham når han kom forbi. Men han følte en distanse til dem han ikke hadde vært klar over tidligere. Det var ingen kontakt der, ingenting som knyttet dem sammen. Benjamin hadde fått litt dreis over arbeidet sitt nå et par dager inn i seilasen, men han kunne aldri bli det mellomleddet Langemann var. Til det manglet han mange viktige personlige egenskaper, men det viktigste av alt, innså kapteinen, ja, den største forskjellen mellom kanonéren og Langemann, vel, den største forskjellen mellom hvem som helst i mannskapet og Langemann, var at Langemann virket å være genuint interessert i ham.

Han liker meg.

Slike tanker burde ikke skremme, men skremme gjorde de. Han kjente det helt inn, i sine aller innerste avstengte rom, hvordan hver fiber i kroppen hans strittet i mot den erkjennelsen. Slikt kunne han ikke tillate seg. Det lå for mange distraksjoner, for mye smerte, i det.

Han hadde sluttet med sånt.

Etter Dagmar.

Slik man gjør med dårlige vaner.

Han reagerte derfor med lettelse da de røk utfor uvær den fjerde dagen. En tropisk storm kunne han alltids takle, det var langt mindre farlig enn disse tankene, og dessuten ga det ham muligheten til å observere mannskapet under stress, se hvordan de fungerte under Benjamin når det virkelig røynet på.

Alt i alt gikk det bedre enn ventet. Sett bort fra den ene leie hendelsen.

Han følte seg vel og sprell levende for første gang siden de forlot Abra Havn, da han hang i roret sammen med Lech, drivende våt og med vinden hylende om ørene. Nede på hoveddekket vrimlet mennene rundt som maur, men i likhet med i tua var det en orden i viraken. De handlet på rutine og gamle vaner, og godt var det, for Benjamin så tidvis ut til å ha glemt at det var han som var lederen.

«Skal vi reve?»

Ropet kom fra Tønnes, det var så vidt det bar gjennom vinden opp til kapteinen, men det var uansett ikke myntet på ham. Tønnes gikk tjenesteveien, fulgte bare den korrekte kommandolinjen, men han måtte brøle spørsmålet tre ganger før Benjamin innså at det han som skulle svare, og da det omsider demret for ham og han flyttet blikket opp på Sabeltann for å videresende forespørselen, hadde kapteinen allerede kommet ham langt i forkjøpet. «Vi klarer oss,» avgjorde han, understreket med et advarende blikk.

Visst klarte de seg! De hadde vært ute for langt verre enn dette. Det vugget kraftig fra side til side, de hadde hørt Skalkens gryter gå i dørken mer enn én gang (og kokken var vel godt i gang med å skrape supperestene opp fra gulvplankene, kjente Sabeltann ham rett), men det var ikke verre enn at de kunne stå den av. (I hvert fall stormen, han var litt mer usikker når det gjaldt den nå gulvpregede kveldsmaten. På en annen side, smaken av treflis og sure føtter kunne kanskje heve kvaliteten noe…).

«Hold kursen!» beordret han Lech, og den store polakken nikket standhaftig og la hele sin imponerende tyngde på roret. Selv gikk kapteinen ned på hoveddekket for å hisse Benjamin noen sannhetens ord i øret. Han tok en pause i trappen, klamret seg til rekkverket da nok en bølge ristet skuta, gjenfant balansen og strente videre, i samme øyeblikk som Pinky kom farende opp fra byssa med en gryte og føk inn foran ham for å kaste innholdet over bord.

«Tar vi inn vann?» bjeffet han urolig, men guttungen ristet hardt på hodet.

«Skalken spydde i gryta, kæpten. Jeg tenkte det var best å bli kvitt det.»

Kapteinen noterte seg nok en gang bak øret at den gutten slett ikke var dum. «Ikke fortell meg at Skalken er sjøsyk,» snerret han.

«Nei, kæpten. Bare… full.»

«Nå vel.» Han la en hånd på Pinkys hode for å passe på at de ikke deiset inn i hverandre i det han smøg seg forbi.

«Løs kanon!»

Hvem advarselen kom fra fant han aldri ut av, for en rutinert sjømann tar seg ikke tid til den slags nøling. Han snudde på hodet tidsnok til å se kanonen komme seilende over dørken mot ham, grep resolutt tak i guttungen og kastet seg til siden. Han rullet rundt og ble liggende med Pinky i armene, mens jernmonsteret dundret inn i relingen der de akkurat hadde stått. Treflisene føk og det knaket faretruende, men den ble værende om bord, og nå vippet skuta den andre veien, slik at den gled tilbake dit den hadde kommet fra.

Sabeltann skjøv en fortumlet Pinky fra seg og stolpret seg på beina. Det var vanskelig, ikke bare på grunn av stormen og det vippende dekket, men også fordi han nå var så sint at han dirret. «Hva i…?» brølte han i det Tønnes og noen andre menn bykset forbi med rep i hendene. «Er det flere?»

Han klarte bare nesten å filtrere bort panikken i stemmen, og det fikk så være. Løs last som forskjøv seg kunne ikke bare brekke beina på en stakkar som kom i veien, det kunne få hele skipet til å kantre om bølgene var store nok. Som nå.

Øynene hans fant Benjamin, som sto under stormasta og bare så forvirret ut, og han skrittet rasende bort til ham, grep ham i skjorta og dro ham nærmere. «Er det flere?» gjentok han, så spyttet sto.

«Jeg…» begynte Benjamin, før han ble avbrutt av høye rop og kanonen som nok en gang smalt inn i relingen bak dem. Han benyttet avledningen til å fritte seg løs fra Sabeltanns grep. «Jeg skal se.»

Heldigvis kunne han straks etter, med hjelp fra de andre, bekrefte at resten av kanonene og all annen last var forsvarlig sikret. Den ene løpske hadde de også snart kontroll på, uten at det hjalp nevneverdig på kapteinens humør. Han hadde slått et kne i tumultene, ikke alvorlig, men det var vondt nok til at det fyrte ham opp desto mer, og da stormen hadde dødd ut neste morgen, lot han mannskapet kalle sammen.

De sto tause på dekk, midt i nattens ødeleggelser, tett i tett langs relingen, noen i riggen, noen sittende på bakkdekket med beina dinglende over kanten, alle preget av stundens alvor. Benjamin ante nok hva som kom, for han hadde stilt seg et stykke foran de andre, med tomlene hektet i beltet og hodet bøyd, så det lange pistrete håret skjulte ansiktet. Sabeltann hadde god lys til å gi ham skyllebøtte han ikke ville kunne riste av seg med det første, men det var åpenbart ikke nødvendig, så han nøyde seg med et spydig «er det noe du har lyst til å si, Benjamin?»

Benjamin våget ikke å se på ham, men var i det minste mann nok til rette ryggen en smule. «Det var mitt ansvar å passe på at lasten var sikret,» mumlet han. «Unnskyld.»

Sabeltann snurpet munnen sammen, vurderte hvor lett han skulle la ham slippe, vel vitende om at den avgjørelsen uansett ikke var hans. «Du kan være glad for at du er kvartermester nå, Benjamin,» sa han og pekte på ham med sin beryktede pekefinger, «med tanke på at kodeksen sier at bare han kan gi pryl.» Han feide blikket over de andre, som bare sto der som tanketomme fe. «Så med mindre mannskapet ønsker å velge en ny…?»

Spørsmålet ble hengende alene i luften. Bortsett fra det svake suset av vind i seilene og litt knaking fra treverket under dem, var alle andre lyder forsvunnet. Ingen foretrakk en mine, men mer enn et par øyne så bort da han møtte dem.

Ikke overraskende var det Tønnes som til slutt tok ordet. «Det var én feil, av potensielt mange hundre. Jeg tror vi lar det gå for denne gang.»

De andre bifalt med nikk, bare noen ganske få tok seg bryet med å mumle lavt.

«Ja vel,» sa Sabeltann, og følte avgrunnen mellom seg og mannskapet vokse ytterligere. For selv etter at han nesten hadde forårsaket deres utidige endelikt, lå sympatien deres utrolig nok fremdeles hos Benjamin. Han dro til seg pekefingeren, rettet den i stedet i været og dreide den rundt i en sirkulær bevegelse, som for å pumpe liv i idiotene. «Så se å få gang på arbeidet!»

Mennene tumlet i gang og selv trakk han seg tilbake til lugaren så fort han kunne. Der ble han stående rett innenfor døra, med bakhodet hvilende mot treverket, fullstendig fastlåst i den underlige sinnsstemningen midtveis mellom raseri og fortvilelse. Det tok flere minutter før han klarte å røre seg, og da strente han rett bort til skrivebordet og dumpet ned i stolen.

Han fant fram papir, dyppet pennen i blekket i en litt for brå bevegelse og skrev dagens dato øverst på arket. Det ble ikke pent, men det fikk være det samme. Når ikke Langemann var her til å høre på, fikk han skrive i stedet. Kanskje ville det bli muligheter for å sende brevet med en ravn på et senere tidspunkt.

Langemann, begynte han, alt går til hundene uten deg!

Én time og to tettskrevne ark tok det før han hadde fått rast tilstrekkelig fra seg. Han kastet fra seg pennen, og ble sittende og snappe etter pusten mens han stirret ned på det tørkende blekket. Det meste som sto der var bare usammenhengende okking og akking, om hvor ubrukelige alle og spesielt Benjamin var, men noen gullkorn var det vitterlig innimellom, og han la arkene tilfreds i en skuff for å fortsette siden.

Resten av dagen foreløp uten dramatikk, og da han om kvelden sto ute på dekk og så mørket komme sigende, følte han igjen en slags… nei, fred var ikke ordet! Resignasjon, kanskje? En stille aksept av tingenes tilstand.

Det meste av mannskapet var nede i banjeren og han hørte hvordan de lo og sang over kveldsmaten (for den måtte man le og synge over for å holde ut). Det var ingen tvil om hvem som ledet an, for synge kunne han, om han var udugelig til mye annet. Ja, han var utvilsomt tilgitt.

A gypsy rover came over the hill

And down through the valley so shady

He whistled and he sang

’Til the green woods rang

And he won the heart of a lady

Sabeltann lukket øynene.

Av alle melodier i Benjamins ufattelig store repertoar av viser og sjantier, måtte han selvfølgelig velge denne.

Nå skulle det jo ikke så mye til å få tankene hans over på Langemann i kveld, men veien var ekstra kort når det ble sunget om plystrende sigøynere, og etter stemningen nede i banjeren å dømme, var det flere som tenkte i de baner. Jubelen steg og det brokete koret falt inn i allsang, og kapteinen innså i samme øyeblikk at han ikke var alene i savnet sitt.

A-di-dua-di-du-da-dei
A-di-dua-di-dei-di

He whistled and he sang

’Til the green woods rang

And he won the heart of a la-a-a-ady!

Han skottet opp, mot månen som måtte være der et sted bak skyene og slapp et tungt sukk. Plutselig lengtet han hjem, uten at han kunne forstå hvorfor. Han sto jo her, om bord i Den sorte dame, ute på havet, og hvor ellers var hjemme? Ikke i den kalde borgen i Det usynlige land, i hvert fall.

Kanskje var det noe i det Dagmar en gang hadde sagt, at å være hjemme handlet mer om hvem du hadde rundt deg, enn hvor du var.

Å, som han hatet å gi Dagmar rett! Selv når hun ikke var der og kunne godte seg over det.

Han la hendene mot ripa, lot det kalde treet mot håndflatene roe ham, og stille, så ingen skulle merke det, falt han inn med de andre på det siste verset.

Well, he’s no pauper, my father, she said

But lord of these lands all over

And I will stay

'Til my dying day

With my whistling gypsy rover

< Andre kapittel       Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse