Kategori: Gul
Ingen kjenner meg
Ingen aner hvem jeg er
Jeg lever på en klippe
For at ingen skal komme for nær
(- Terje Formoe)
Én uke.
Dette var en merkedag, skjønt
han nevnte det ikke for noen.
Én uke var til nå det
lengste han og Langemann hadde vært fra hverandre i løpet av de seksten årene
og åtte månedene som var gått siden de møttes første gang. Det hadde vært i
1711, i forbindelse med det lille ”besøket” hos den såkalte sultanen av
Marmeladene, da Langemann var blitt sendt i land for å infiltrere hoffet. (Det
toktet hadde for øvrig endt med det i ettertiden behørig omtalte slagsmålet mellom
sultanens haremskvinner, der de bokstavelig talt hadde kjempet om
kvartermesterens gunst. Det hadde vært ytterst underholdende).
Tilbake i 1702 hadde de
riktignok tilbrakt to uker i hver sin fengelscelle på øya Bellevue, men da
hadde de kunnet kommunisere med hverandre gjennom en sprekk i veggen, så det
kunne ikke helt sammenliknes. Sju dager og netter var altså den gamle rekorden,
og Sabeltann sto på dekk denne formiddagen, i strålende solskinn, og kjente med
gru hvor mye det faktisk påvirket ham at denne nå ble brutt.
«Jeg kan unnvære deg et par
uker, eller tre,» hadde han sagt. Han hadde ment det, men nå var han jammen ikke
så sikker.
Det gikk bedre om bord hva
mannskapet angikk. Benjamin gikk på tå hev rundt ham, men selv når han årvåkent
lette etter feil, hadde han enn så lenge ikke kunnet ta ham i å gjøre noen. De
andre skjermet ham en del, merket han seg, ga ham en håndsrekning, trådte litt
ekstra til, men slik innsats var det vel strengt tatt ikke riktig å straffe, så kapteinen sa ingenting, bare
brummet i barten og holdt seg for seg selv.
«Seil forut!»
Varselet fra utkikkstønna
fikk mannskapet til å flokke til relingen. Også Sabeltann så opp, fra plassen
sin der på poopdekket. Han skygget for sola og myste mot fartøyet i horisonten
foran dem. «Kikkert!» kommanderte han, og Pinky dukket opp ingenstedsfra med
instrumentet.
En nærmere kikk på den
kommende skuta fikk bare humøret til å surne ytterligere. Kaptein Simone
Torellis flagg vaiet i stormasten, lett gjenkjennelig som det var med den gylne
griffen eller, nærmere bestemt, den venetianske markusløven. Torelli var og ble
en patriotisk tilhenger av hjemstaten, til tross for at de for lengst hadde
eksilert ham til et liv som pirat i Karibien. Dessuten var han akkurat dum nok
til at Sabeltann ikke anså ham som en genuin rival, men samtidig såpass
utspekulert at man ikke måtte slippe ham for lenge av syne. Med andre ord, dønn
irriterende, og Sabeltann hadde ikke
lyst til å møte ham akkurat nå. Ikke at han noensinne hadde.
Men det var ingen vei
utenom. Han kunne ikke vike. Han var tross alt Kongen på havet, og Torelli
kunne alltids trenge en påminnelse om akkurat det. Så han kalte hele mannskapet
opp på dekk og beordret dem til å åpne noen av kanonlukene, nok til å framstå
avskrekkende, men ikke for provoserende. Selv skiftet han til sine mest staselige
klær, stilte seg opp på bakkdekket, godt synlig, og sto der med armene i kors
og et skulende blikk da skutene passerte hverandre.
Kaptein Torelli var seg selv
lik. Han nærmest hang utover relingen, sammen med hele mannskapet sitt, struttende
som en påfugl, og med sabelen målløst veivende over hodet. Sabeltanns egne menn, som likte denne
formen for maktdemonstrasjon, svarte med samme mynt, og skrikingen og skrålingen
og obskønitetene steg til uante høyder, mens rormennene la seg på rorene og
skutene sirklet om hverandre.
Likevel klarte Torellis
stemme å trenge igjennom. «Sabeltann!» hilste han. «Jeg ser du og balja di kom
dere helskinnet tilbake fra Europa. Skjønt ryktene vil ha det til at dere kom
tomhendte også!» Mennene hans skrek av latter. Sabeltann bare skulte tilbake,
til venetianerens øyne flyttet seg videre til Pelle og Pysa som sto tett inntil
hverandre på hoveddekket under ham. «Og Tjukkas 1 og 2 henger fremdeles med!»
«Kjeften,» svarte Pelle, men
ikke så høyt at den tiltenkte mottakeren hørte det.
Kapteinen sa fremdeles ikke
noe, lot bare blikket suge til seg alle detaljer ved Torellis mildt sagt usmakelige
antrekk. Han hadde på seg et par blomstrede benklær som fikk ham til å se ut
som en komplett idiot, ikke bare en vanlig
idiot, som før. Himmelen måtte vite på hvilket bakstreversk, lite drittsted
den slags var mote nå!
Torelli hadde omsider funnet
ut hva som var feil med bildet. «Si meg, hvor har du gjort av Langemann?»
Han kunne ikke hjelpe for
det, Sabeltann lot, til sin store skrekk, blikket falle. Det varte bare et kort
sekund før han fikk hentet seg inn igjen, men det var nok. Selv på avstand
kunne han se hvordan Torellis øyne viet seg ut, før mannen kastet hodet bakover
i et høyt skratt. «Gutter!» ropte han til mannskapet sitt. «Ta en god titt på
dette! Dette tror jeg aldri har
skjedd før. Kaptein Sabeltann uten sin
skygge!»
Sabeltann bet seg i leppa, forsiktig
så barten skjulte det, og kjente hvordan den dirret under tennene. Han klarte likevel
å beholde roen, forholde seg taus, og over på den andre skuta falt Torellis
ansikt i mer alvorlige, sannferdige folder. «Men han var en bra mann, Karoli.
Havet gi ham hvile.»
«Han er ikke død,» ropte
Isak tilbake, lykkelig uvitende om at bare tilstrekkelig avstand fra kapteinen
reddet ham fra å få en på tygga.
Torellis øyne poppet nesten
ut av hodet. «Ai! Ikke fortell meg at dere har røket uklar? Har han endelig
tatt til fornuft og startet opp på egenhånd? Det må jeg si, det var sannelig på
tide.»
Mennene hans bifalt, men
entusiasmen dalte noe da de så Sabeltanns mørke blikk. Torelli derimot slo ut
med armene i en liksom-unnskyldende gest. «Du vet det likeså godt som jeg,
Sabeltann. Han har skapt deg like mye som du har skapt ham. Hva hadde du vært
uten Langemann, og hva er du uten nå?!»
Sabeltann kunne høre hvordan
det gikk et kollektivt gisp gjennom mannskapet hans, men selv holdt han seg
uforståelig nok i skinnet. Han bare løftet en hånd til signal, rolig og med én
finger i været, og Benjamin var for en gangs skyld på hugget og rettet straks fyrtøyet
mot lunta på kanonen foran seg.
Torelli kastet straks armene
forsonende i været. «Vel, takk for praten, jeg må videre!»
«For all del,» svarte
Sabeltann kaldt. «Og det er kaptein Sabeltann
for deg.»
Torelli holdt klokelig munn
etter det, bøyde seg bare i et overdrevent bukk i det de seilte vekk, og Sabeltann
åpnet den løftede neven og stogget Benjamin med håndflaten. Kanonen fikk altså
ikke kjørt seg denne dagen, men mannskapet fyrte seg opp desto mer, og de strømmet
akter og buet og brølte fra reling og rigg til venetianerens skip for lengst
var utenfor hørevidde.
Sabeltann selv stolpret seg tilbake
lugaren, og ikke før han hadde lukket døra bak seg, lot han frustrasjonen få fritt
utløp. Han viklet av seg kårdebeltet, og ble såpass sur da spenna ikke ville gå
opp, at han kastet hele greia rasende fra seg da den omsider løsnet. Egentlig
var det en lettelse, for den iskalde roen han hadde utvist ute på dekk, skremte
ham. Torellis skute burde vært pinneved nå, og påfuglen selv blitt plaffet ned
bare for å gå med sånne klær, likevel hadde han latt ham gå, selv etter den
kommentaren om Langemann.
Hva tenkte vel ikke
mannskapet nå? At det var fritt fram å kritisere? At det var helt greit å
antyde, ja, si rett ut, at kaptein Sabeltann, Kongen på havet, ikke var verdt
noe uten sin skygge?
«Jeg var Sabeltann lenge før
jeg møtte deg, Jakov,» knurret han fram mellom sammenbitte tenner, for av en
eller annen grunn peilet raseriet seg inn på Langemann nå. Hvordan våget han å krype inn under huden hans på
denne måten? Innynde seg hos ham, sjarmere ham, gjøre ham sårbar og avhengig av
seg?
Når hadde han latt dét skje?
Han trampet bort til
skrivebordet for å hente fram brevarkene, men innen de lå foran ham og han
fiklet irritert med lokket på blekkhuset, var det som om han frosset fast
igjen. Han løftet blikket og tok inn rommet. Han kjente hver krik og krok, hver
minste detalj, likevel hadde han aldri sett det på denne måten før. Det var et
rom fylt av minner, og han kunne nok ha flyktet fra dem om han hadde forlatt
det nå, men hvor skulle han dra og hvorfor skulle han ikke kunne kjenne på dem?
Der, ved bokskapet, hadde han
dratt til Langemann en gang. Den første og siste gangen han hadde slått. Da
hadde de kjent hverandre i underkant av fem dager, og han visste allerede at de
var skjebnebestemt for hverandre, at de utgjorde et godt lag, en livsfarlig
kombinasjonen, om han bare kunne holde ham i sjakk.
Han hadde ikke oppfattet
omfanget av det som ventet. På et vis var han glad for det nå. Hadde han visst
det da, hadde han ikke nøyd seg med å bare slå.
Han dyppet pennen i blekket.
«Min opal, det er på avstand du skinner klarest.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar