torsdag 16. mars 2017

Langt der ute: Fjerde kapittel

Kategori: Gul



Ingen kjenner meg
Ingen aner hvem jeg er
Jeg lever på en klippe
For at ingen skal komme for nær

(- Terje Formoe)



Én uke.

Dette var en merkedag, skjønt han nevnte det ikke for noen.

Én uke var til nå det lengste han og Langemann hadde vært fra hverandre i løpet av de seksten årene og åtte månedene som var gått siden de møttes første gang. Det hadde vært i 1711, i forbindelse med det lille ”besøket” hos den såkalte sultanen av Marmeladene, da Langemann var blitt sendt i land for å infiltrere hoffet. (Det toktet hadde for øvrig endt med det i ettertiden behørig omtalte slagsmålet mellom sultanens haremskvinner, der de bokstavelig talt hadde kjempet om kvartermesterens gunst. Det hadde vært ytterst underholdende).

Tilbake i 1702 hadde de riktignok tilbrakt to uker i hver sin fengelscelle på øya Bellevue, men da hadde de kunnet kommunisere med hverandre gjennom en sprekk i veggen, så det kunne ikke helt sammenliknes. Sju dager og netter var altså den gamle rekorden, og Sabeltann sto på dekk denne formiddagen, i strålende solskinn, og kjente med gru hvor mye det faktisk påvirket ham at denne nå ble brutt.

«Jeg kan unnvære deg et par uker, eller tre,» hadde han sagt. Han hadde ment det, men nå var han jammen ikke så sikker.

Det gikk bedre om bord hva mannskapet angikk. Benjamin gikk på tå hev rundt ham, men selv når han årvåkent lette etter feil, hadde han enn så lenge ikke kunnet ta ham i å gjøre noen. De andre skjermet ham en del, merket han seg, ga ham en håndsrekning, trådte litt ekstra til, men slik innsats var det vel strengt tatt ikke riktig å straffe, så kapteinen sa ingenting, bare brummet i barten og holdt seg for seg selv.

«Seil forut!»

Varselet fra utkikkstønna fikk mannskapet til å flokke til relingen. Også Sabeltann så opp, fra plassen sin der på poopdekket. Han skygget for sola og myste mot fartøyet i horisonten foran dem. «Kikkert!» kommanderte han, og Pinky dukket opp ingenstedsfra med instrumentet.

En nærmere kikk på den kommende skuta fikk bare humøret til å surne ytterligere. Kaptein Simone Torellis flagg vaiet i stormasten, lett gjenkjennelig som det var med den gylne griffen eller, nærmere bestemt, den venetianske markusløven. Torelli var og ble en patriotisk tilhenger av hjemstaten, til tross for at de for lengst hadde eksilert ham til et liv som pirat i Karibien. Dessuten var han akkurat dum nok til at Sabeltann ikke anså ham som en genuin rival, men samtidig såpass utspekulert at man ikke måtte slippe ham for lenge av syne. Med andre ord, dønn irriterende, og Sabeltann hadde ikke lyst til å møte ham akkurat nå. Ikke at han noensinne hadde.

Men det var ingen vei utenom. Han kunne ikke vike. Han var tross alt Kongen på havet, og Torelli kunne alltids trenge en påminnelse om akkurat det. Så han kalte hele mannskapet opp på dekk og beordret dem til å åpne noen av kanonlukene, nok til å framstå avskrekkende, men ikke for provoserende. Selv skiftet han til sine mest staselige klær, stilte seg opp på bakkdekket, godt synlig, og sto der med armene i kors og et skulende blikk da skutene passerte hverandre.

Kaptein Torelli var seg selv lik. Han nærmest hang utover relingen, sammen med hele mannskapet sitt, struttende som en påfugl, og med sabelen målløst veivende over hodet.  Sabeltanns egne menn, som likte denne formen for maktdemonstrasjon, svarte med samme mynt, og skrikingen og skrålingen og obskønitetene steg til uante høyder, mens rormennene la seg på rorene og skutene sirklet om hverandre.

Likevel klarte Torellis stemme å trenge igjennom. «Sabeltann!» hilste han. «Jeg ser du og balja di kom dere helskinnet tilbake fra Europa. Skjønt ryktene vil ha det til at dere kom tomhendte også!» Mennene hans skrek av latter. Sabeltann bare skulte tilbake, til venetianerens øyne flyttet seg videre til Pelle og Pysa som sto tett inntil hverandre på hoveddekket under ham. «Og Tjukkas 1 og 2 henger fremdeles med!»

«Kjeften,» svarte Pelle, men ikke så høyt at den tiltenkte mottakeren hørte det.

Kapteinen sa fremdeles ikke noe, lot bare blikket suge til seg alle detaljer ved Torellis mildt sagt usmakelige antrekk. Han hadde på seg et par blomstrede benklær som fikk ham til å se ut som en komplett idiot, ikke bare en vanlig idiot, som før. Himmelen måtte vite på hvilket bakstreversk, lite drittsted den slags var mote nå!

Torelli hadde omsider funnet ut hva som var feil med bildet. «Si meg, hvor har du gjort av Langemann?»

Han kunne ikke hjelpe for det, Sabeltann lot, til sin store skrekk, blikket falle. Det varte bare et kort sekund før han fikk hentet seg inn igjen, men det var nok. Selv på avstand kunne han se hvordan Torellis øyne viet seg ut, før mannen kastet hodet bakover i et høyt skratt. «Gutter!» ropte han til mannskapet sitt. «Ta en god titt på dette! Dette tror jeg aldri har skjedd før. Kaptein Sabeltann uten sin skygge!»

Sabeltann bet seg i leppa, forsiktig så barten skjulte det, og kjente hvordan den dirret under tennene. Han klarte likevel å beholde roen, forholde seg taus, og over på den andre skuta falt Torellis ansikt i mer alvorlige, sannferdige folder. «Men han var en bra mann, Karoli. Havet gi ham hvile.»

«Han er ikke død,» ropte Isak tilbake, lykkelig uvitende om at bare tilstrekkelig avstand fra kapteinen reddet ham fra å få en på tygga.

Torellis øyne poppet nesten ut av hodet. «Ai! Ikke fortell meg at dere har røket uklar? Har han endelig tatt til fornuft og startet opp på egenhånd? Det må jeg si, det var sannelig på tide.»

Mennene hans bifalt, men entusiasmen dalte noe da de så Sabeltanns mørke blikk. Torelli derimot slo ut med armene i en liksom-unnskyldende gest. «Du vet det likeså godt som jeg, Sabeltann. Han har skapt deg like mye som du har skapt ham. Hva hadde du vært uten Langemann, og hva er du uten nå?!»

Sabeltann kunne høre hvordan det gikk et kollektivt gisp gjennom mannskapet hans, men selv holdt han seg uforståelig nok i skinnet. Han bare løftet en hånd til signal, rolig og med én finger i været, og Benjamin var for en gangs skyld på hugget og rettet straks fyrtøyet mot lunta på kanonen foran seg.

Torelli kastet straks armene forsonende i været. «Vel, takk for praten, jeg må videre!»

«For all del,» svarte Sabeltann kaldt. «Og det er kaptein Sabeltann for deg.»

Torelli holdt klokelig munn etter det, bøyde seg bare i et overdrevent bukk i det de seilte vekk, og Sabeltann åpnet den løftede neven og stogget Benjamin med håndflaten. Kanonen fikk altså ikke kjørt seg denne dagen, men mannskapet fyrte seg opp desto mer, og de strømmet akter og buet og brølte fra reling og rigg til venetianerens skip for lengst var utenfor hørevidde.

Sabeltann selv stolpret seg tilbake lugaren, og ikke før han hadde lukket døra bak seg, lot han frustrasjonen få fritt utløp. Han viklet av seg kårdebeltet, og ble såpass sur da spenna ikke ville gå opp, at han kastet hele greia rasende fra seg da den omsider løsnet. Egentlig var det en lettelse, for den iskalde roen han hadde utvist ute på dekk, skremte ham. Torellis skute burde vært pinneved nå, og påfuglen selv blitt plaffet ned bare for å gå med sånne klær, likevel hadde han latt ham gå, selv etter den kommentaren om Langemann.

Hva tenkte vel ikke mannskapet nå? At det var fritt fram å kritisere? At det var helt greit å antyde, ja, si rett ut, at kaptein Sabeltann, Kongen på havet, ikke var verdt noe uten sin skygge?

«Jeg var Sabeltann lenge før jeg møtte deg, Jakov,» knurret han fram mellom sammenbitte tenner, for av en eller annen grunn peilet raseriet seg inn på Langemann nå. Hvordan våget han å krype inn under huden hans på denne måten? Innynde seg hos ham, sjarmere ham, gjøre ham sårbar og avhengig av seg?

Når hadde han latt dét skje?

Han trampet bort til skrivebordet for å hente fram brevarkene, men innen de lå foran ham og han fiklet irritert med lokket på blekkhuset, var det som om han frosset fast igjen. Han løftet blikket og tok inn rommet. Han kjente hver krik og krok, hver minste detalj, likevel hadde han aldri sett det på denne måten før. Det var et rom fylt av minner, og han kunne nok ha flyktet fra dem om han hadde forlatt det nå, men hvor skulle han dra og hvorfor skulle han ikke kunne kjenne på dem?

Der, ved bokskapet, hadde han dratt til Langemann en gang. Den første og siste gangen han hadde slått. Da hadde de kjent hverandre i underkant av fem dager, og han visste allerede at de var skjebnebestemt for hverandre, at de utgjorde et godt lag, en livsfarlig kombinasjonen, om han bare kunne holde ham i sjakk.

Han hadde ikke oppfattet omfanget av det som ventet. På et vis var han glad for det nå. Hadde han visst det da, hadde han ikke nøyd seg med å bare slå.

Han dyppet pennen i blekket.

«Min opal, det er på avstand du skinner klarest.»


< Tredje kapittel        Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar