Kategori: Gul
Jeg tenker på deg
når morgenen gryr
Du eier et rom i mitt sinn
(- Terje Formoe)
Kapteinen våknet tidlig
neste morgen, selv til ham å være. Han sto ikke opp med det samme, men ble
sittende på sengekanten, i bare skjorta, og langsomt ta inn over seg dagens første
inntrykk. Han hørte rormannens skritt fra dekket over seg, knakingen fra
treverket og bølgene som slo mot skroget, alle lyder like kjente for ham som
hans egne hjerteslag, og i likhet med hjerteslagene, ikke lyder han normalt
heftet seg ved.
I dag var de øredøvende.
En god stund hadde han
stirret mot et usynlig punkt på veggen, men nå flyttet han blikket, til det i
stedet traff speilet over kommoden. Han likte ikke det han så. Han var ikke en
spesielt pen mann. Han var ikke stygg heller. Han var så ordinær at man glemte
ham mens man ennå så på ham. Bortsett fra øynene. Øynene ble lagt merke til, om
han gikk med sminke eller ikke. Det spiddende, blå blikket som fikk konger til å
tie, kjemper til å skjelve og rikfolk til å gi fra seg gullet sitt uten kamp,
og som i sin tid hadde fått Dagmar til å se ham blant hundrevis av unge menn. «Jeg
så du tenkte store tanker,» hadde hun senere fortalt ham. «Det var hva jeg falt
for, for det var sannelig ikke humøret. Du smilte nesten aldri, ikke engang da.»
Det var for så vidt fint å få
et avbrekk fra tanken på Langemann, men Dagmar var ikke stort bedre, så han
lukket øynene og prøvde å fokusere på noe annet.
Skritt ovenifra. Knaking
nedenfra. Bølger mot skroget.
Det var da svært som det
skulle bråke!
Det skulle vært noe musikk
her, konkluderte han, og tanken førte ham tilbake til kapteinslugaren i gamle Saragossa, helt nøyaktig til den nest
siste dagen i desember i 1699, den dagen han hadde lurt Langemann til først å
danse for seg og så til å spille mandolin.
Men det var lenge siden nå.
Langemann hadde så vidt Sabeltann visste ikke leflet med det instrumentet på årevis.
Det skulle vært noe musikk…
Han hadde engang vurdert å
stjele med seg en cembalo til å ha her i lugaren, men til slutt konkludert med
at det bare ville ta opp unødig plass. Dessuten var han ikke så flink til å
spille som han ønsket han var, så han ville blitt nødt til å stjele en
cembalist også, og alle visste jo at musikere bare var til bry.
Han slo de tåpelige tankene
bort, åpnet øynene og kledde på seg, skyndte seg å gjemme unna den maskeløse
mannen under et tykt lag med sminke, uten å kikke for mye i speilet underveis,
satte parykken og hatten på, og gikk ut på dekk.
Det hjalp ikke stort. I dag
hang melankolien på ham like tett som morgendisen rundt skuta. Han spaserte
litt opp og ned langs relingen, under de unnvikende blikkene til den trøtte
nattevakten som var i ferd med å avslutte skiftet sitt, og da han begynte å
forestille seg at Langemann gikk like bak ham, slik han ellers alltid gjorde,
gled tankene tilbake på ham.
For det var en morgen som
denne, for under et år, men likevel evigheter siden, at han hadde sittet i
Dagmars hus og våket over sin nestkommanderende. Den morgenen hadde han for første
gang på lenge følt på en indre ro, noe tilnærmet lykke, hvilket var litt
underlig, fordi Langemann fremdeles var veldig syk på det tidspunktet og ennå
ikke utenfor fare. Men det hadde bare vært de to da, til tross for at de
strengt tatt ikke var alene i rommet (Pinky sov sågar ved Langemanns føtter,
tungt som bare unge, utslitte gutter kan). Det hadde ikke vært noen å
opprettholde en maske for, ikke engang den hardt skadde mannen selv, og
Sabeltann, som i det øyeblikket for første gang tillott seg å innse hvor nær
han hadde vært ved å miste ham, var blitt fylt av temmelig intense følelser.
Som han for én gangs skyld ikke skjøv bort.
Da Langemanns øyelokk etter
hvert vibrerte og han vred urolig på seg, og ansiktet sprakk i en grimase av
smerte og en mumlende strøm av ord Sabeltann ikke forsto rant ut av ham, hadde
kapteinen nærmest i et innfall lagt en hånd på den ennå febervarme panna hans. «Ssh,»
hvisket han. «Alt er vel. Bare sov.»
Han registrerte tilfreds
hvordan Langemann snudde seg etter berøringen hans, og fanget etter hvert opp
et ord han gjenkjente. «Víz.» Ungarsk. For ”vann”. Han ga ham noen forsiktige munnfuller, og Langemann myste for første
gang opp på ham. «Kæpten?» Aksenten ble bredere i hans svake tilstand, det lød
mer som ”kapten”.
«Sov,» formante Sabeltann.
Han vurderte å gi ham noe
mer av Dagmars illeluktende avkok, det så jo ut som om det hadde gjort susen før,
men heldigvis glattet smertefuren seg ut da Langemann lukket øynene og gled
tilbake inn i den tunge døsen, så det ble ikke nødvendig. Kapteinen ble
sittende med en hånd på hodet hans, en tommel varsomt strykende over håret,
omsluttet av denne uforklarlige freden, til Benjamin begynte å våkne til liv
borte i hjørnet og øyeblikket var over.
Det var Benjamin som rev ham
ut av øyeblikket nå også, da han plutselig ble oppmerksom på kanonéren, stående
like i nærheten, ved trappa opp til poopdekket, med en hånd og haken hvilende
mot relingen og et søvnig blikk rettet mot bølgene. Sabeltann snudde seg for å
gå, øke avstanden mellom dem, slik at han fikk stå i fred med tankene sine, men
da han hørte ham synge lavt, ble han likevel stående.
Han kjente ikke sangen, men
melodien var preget av disse halvtonene som kjennetegnet irenes sang, og man
kunne si mye om irer, men synge, det kunne de. Det lød sørgmodig, en grell
motsetning til de fleste av Benjamins viser, men det passet for så vidt godt
til stemningen denne morgenen.
Det var en i blant dem, mer alvorlig
enn mange
Uten tid eller tålmod for kvinner og
prat
I hans ansikt var meislet hans
ambisjoner
Men de som så ham, så bare en fattig
soldat
Sabeltann tok seg selv i å fokusere
på teksten, ikke fordi den interesserte ham nevneverdig, men fordi den bød på
den distraksjonen han så sårt lengtet etter.
Jeg ga ham mitt navn og jeg ba ham om
hyre
Han sa: Gutt, kan du se det som ligger
gjemt?
All verden frykter Kongen på havet
Soldaten fra Yorkshire har all verden
glemt
De siste linjene fikk det
til å gå kaldt nedover ryggen hans. Hva i…?
«Hva er det du synger?»
bjeffet han.
Benjamin hadde nok ikke
merket at han var der, for han kvapp til og spant rundt, og svaret kom helt
instinktivt. «Ikke no’!»
«Hva er det du synger?!»
gjentok Sabeltann, høyere og mer truende, for han kunne tolerere mange ting fra
mennene sine, men feighet var ikke en av dem.
«B-bare en sang. En av
Odins.»
«Odin?» Sabeltann hadde
allerede kikket seg over skulderen for å finne Benjamins bror, før han kom på
at Odin ikke lenger seilte med ham, men var på vei nordover med Havets opal.
«Ja, han… han lager disse… eh,
versene,» forklarte Benjamin stotrende. «Det er en av de få tingene han
fremdeles gjør etter… du vet. Det er bare ord, kæpten! Det er ikke alltid jeg
forstår dem...» Stemmen døde hen mens Sabeltann bare så på ham, boret blikket
sitt inn i hans, til kanonéren ikke kunne holde det lenger, men så ned og hastig
la til: «Jeg vet ikke engang om han gjør.»
Sabeltann hadde egentlig mye
på hjertet. Men han kunne jo ikke innrømme for Benjamin at disse ordene hadde
trådt ham for nær, at de passet litt for bra,
uten å samtidlig avsløre det hans midlertidige kvartermester tydeligvis ikke
var klar over. Dessuten, slo det ham, var kanskje Benjamin den om bord som best
visste hvordan det var å mangle en skygge, og et sted langt inni seg kjente han
et skremmende stikk av empati.
«Jeg skal slutte nå, kæpten,»
lovte kanonéren.
«Jo, for all del,» svarte
kapteinen. «Men ikke den, noe gladere.»
Benjamin nikket, gjorde en
klossete honnør og slo over i The Jolly
Roving Tar, akkurat i det sola gløttet opp over horisonten og spjæret
morgendisen med sine første stråler. De streifet også Sabeltanns kinn, men uten
å varme ham, og han hadde bestemt seg for å gå (hvor visste han ikke), da
Benjamin brått stoppet å synge og i stedet skygget for øynene og pekte ut over
relingen med en hengslete arm.
«Hva er det der?»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar