Abra var ikke akkurat det du kunne kalle en travel havn. Når stedets ubestridte hersker var verdenshavenes mest beryktede sjørøver, og dessuten temmelig skeptisk og mistenksom av natur, ble en naturlig konsekvens at få skutekapteiner kjente veien og enda færre faktisk seilte dit. Men selv Sabeltann forsto at den stadig voksende byen var avhengig av forsiktig kontakt med omverdenen for å overleve. Noen måtte skaffe det de ikke fikk plyndret til seg ute på tokt, og noen måtte omsette det de fikk plyndret til seg, men som de ikke trengte. Derfor hadde han tillatt en liten, håndplukket gruppe handelsreisende fritt leide til Det usynlige land, og blant dem var Kolbein Klo, kaptein på skonnerten Perla. Og det var han som en dag hadde med seg Charlotte.
Ingen
i Abra hadde noensinne sett et dyr som Charlotte, så enda flere mennesker enn
vanlig stimet ned til kaia for å kikke på henne. Også Rosa hadde forlatt
arbeidet sitt i smia da hun hørte klokkene varsle om at skuta var på vei inn
gjennom det trange sundet, for hun ventet varer, og dessuten var det å se på
lossingen alltid et kjærkomment avbrekk i hverdagen.
Den sorte dame var også i havn for
øyeblikket, for Sabeltann hadde ennå ikke bestemt seg for hvor neste tokt
skulle gå, så Rosa svingte liksom tilfeldig forbi Langemanns hus på veien, i
håp om å treffe ham. Det gjorde hun ikke, men møtte i stedet Pinky i det han
ivrig spratt ut gjennom døra. Det var et syn som alltid fylte henne med
nostalgisk glede, fordi hun stadig så for seg den lille oppspilte guttungen som
alltid styrtet ned til havna for å kaste seg om beina på Langemann. Rosa hadde
ofte hatt en drøm om å være like frimodig.
«Nå
kommer Kolbein,» sa hun, som om det var nødvendig å opplyse ham om dét. «Og
knapt en dag forsinket. Han har vel sluppet å riste av seg marinen denne
gangen.»
«Kolbein
lurer dem alltid,» flirte Pinky. Han var snart tretten, men den barnlige skråsikkerheten
hadde han ennå ikke vokst fra seg.
Hun
gjengjeldte smilet, men gløttet samtidig opp mot soveromsvinduet og så at
skoddene var slått for. «Hvor er Langemann?» spurte hun, og prøvde å få det til
å høres ut som om hun ga blaffen i svaret.
Pinky
skar en grimase. «Sover.»
Rosa
rynket panna. Dette var overraskende. I motsetning til visse andre blant
Sabeltanns mannskap var ikke Langemann normalt noen sjusover, og nå var det
snart middagstid.
Pinky
leste henne godt. «Han kom ikke hjem før langt ut på natta,» utdypet han. «Han
var hos kapteinen. Jeg tror de planlegger neste tokt.»
Vel,
noe drev de med der oppe i borgen,
kveld etter kveld... Rosa ble nesten flau av å kjenne et lite stikk av sjalusi.
Sabeltann var da ingen rival! Eller…?
Uansett,
det var i det minste en god forklaring på hvorfor Langemann ennå ikke hadde
kommet seg ut av senga, spesielt hvis kapteinen hadde vært i det spandable
hjørnet og budt på rom eller sherry. Men Rosa likte ikke tanken på at han hadde
gått ned de bratte fjellstiene midt på natta, i stummende mørke, på glatte
steiner og med alkohol i kroppen….
Var det mulig? Hun stanset sin egen
idiotiske tankerekke. Mannen var pirat! Glatte steiner var hans minste problem.
Hun ristet på hodet, oppgitt over seg selv, og fulgte etter Pinky ned mot
sjøen, og de var på plass i god tid før Perla
la til kai og en stolt Kolbein førte Charlotte i land.
«Hva
er det der?»
Det
ble Pysa som stilte spørsmålet alle brant inne med. Mesteparten av Den sorte dames mannskap hadde kommet
ned fra Villa Rosa for å erte og småkjekle med Perlas besetning slik de alltid gjorde, men nå hadde det underlige
dyret tatt all oppmerksomhet.
«Du
ser da at det er et esel,» snøftet Pelle, ikke nødvendigvis fordi han var så
overbevist, men fordi han bare måtte irettesette
tvillingbroren.
«Et
esel ha'kke striper,» parerte Pysa.
De
hadde begge litt rett, slo Rosa fast. Dyret liknet vitterlig et esel, det hadde
fire hover, en kort man, en viftende hale og noenlunde riktig størrelse. Pelsen
var grålig, men hadde også striper, spesielt rundt bakenden og beina.
«Det
er et sebra-esel,» forklarte Kolbein fornøyd.
«Et
sebra-esel?» Rosa så spørrende på ham. Hun hadde sett nok av esler i sitt liv,
men en sebra bare én eneste gang, som lita jente den gangen hun fremdeles
seilte rundt på havet med sin far. Hun husket vagt stripene.
«Jepp,»
bekreftet Kolbein. «Hils på Charlotte. Faren var en sebra, mora et esel.»
«Så
søt hun er.» Pinkys venninne, Ravn, hadde kommet til, og hun så med beundring
på dyret, som ikke brydde seg nevneverdig, men var travelt opptatt med å tygge
i seg en bunt neper.
«For
ikke å snakke om eksklusiv,» sa Kolbein. «Maken til dyr skal du reise langt for
å se. Hun var visstnok på vei for å gis som gave til kong George av England,
men nå skal hun heller få bo her i Abra og tjene Kongen på havet.» Folk
applauderte og han dreide rundt mot Rosa med et triumferende glis. «Og derfor
må hun skos.»
Rosa
stirret på ham. «Skal jeg sko det der?»
«Rosa,
da, du må ikke såre følelsene hennes,» kom det ertende fra Benjamin, Den sorte dames nonchalante og til tider
rett ut sløve kanonér. «Hun heter Charlotte, ikke "det der".»
Rosa
overhørte ham, det var den taktikken som oftest fungerte når det gjaldt
Benjamin og hans dumme kommentarer. «Jeg har aldri skodd et… sebresel før.»
Kolbein
slo ut med armen. «Du har skodd esler. Samme greia.»
Rosa
merket at hun hadde folks øyne på seg, og tenkte at hun fikk vise litt
entusiasme. «Ja, ja, hun ser nå medgjørlig ut.»
To
sekunder senere hadde hun ombestemt seg. For i det hun rakte hånden fram etter
grima, utstøtte Charlotte en infernalsk lyd og sparket ut med begge bakbeina,
så hun veltet en kurv med meloner, før hun satte av sted mellom sjøbodene med
halen rett til værs.
«Ja,
skinnet bedrar på den der,» skrattet Kolbein. «Det er derfor jeg kalte henne
Charlotte, etter den første kjerringa mi.» Folk lo, og han vinket på et par av
mennene sine. «Dere får huke henne inn, gutter, før hun steller til for mye
ugagn.» Så nikket han farvel til Rosa og tok seg til hattebremmen. «Jeg skal
nok få henne levert til smia di.»
Rosa
ble stående, fremdeles litt satt ut av dyrets plutselige utbrudd, og hun dreide
sakte blikket vekk fra den aldrende kapteinen og i den retningen Charlotte
hadde forsvunnet. «Ja, dette kommer jo til å gå strålende,» mumlet hun.
Da
hun en liten halvtime senere kom hjem, sto faktisk Charlotte der på
gårdsplassen, tjoret fast til en påle og tilsynelatende rolig. Verken Kolbein
eller noen av folkene hans var å se, bare Pinky og Ravn satt på gjerdet og
kikket på henne.
Rosa
slo ut med armene. «De satte henne bare fra seg?»
«De
gikk for å spise,» svarte Ravn. «De sa de skulle hente henne etterpå.»
«Men
det er jo ikke en jobb for meg alene, dette her!»
«Det
tror jeg de vet,» sa jentungen tørt. «Det måtte fem av dem til å trekke henne
hit.»
«Pingler,»
mumlet Rosa.
«Jeg
kan holde henne, jeg,» sa Pinky kjekt.
«Å
nei.» Rosa ristet hardt på hodet. «Hun kommer til å knuse deg, sånn som hun
sparker.»
Men
akkurat nå så dyret strengt tatt fredelig ut, så hun gjorde et nytt forsøk og
gikk forsiktig nærmere med utstrakt hånd, veldig langsomt denne gangen. Ikke at
det hjalp, hun rakk ikke engang å berøre
grima før Charlotte igjen var i gang med den høylytte konserten og påfølgende
dans. Pålen holdt heldigvis så vidt det var, men Rosa måtte likevel kaste seg i
dekning for de sparkende bakbeina. «Nei, hun der får du ikke nærme deg,» slo hun fast. «Jeg henter
forsterkninger. Tønnes…»
«Tønnes
fikser porten for kapteinen,» skjøt Pinky inn.
«Ja,
ja,» sukket Rosa, vel vitende om alt annet da kom i andre rekke. «Jeg vet i
alle fall om én annen mann som ikke er opptatt med noe viktigere akkurat nå.»
Pinky
var ikke dum. Han flirte bredt. «Ja, vekk ham om du tør.»
Både
han og Ravn ble med tilbake til Langemanns hus, men var ikke modigere enn at de
ventet ute på gårdsplassen mens Rosa gikk inn og opp trappa til soveværelset.
Hun banket på først, ga ham noen sekunder til å gi lyd fra seg, men da hun ikke
fikk noe svar, dyttet hun døra opp og ga den samtidig noen ekstra harde rapp.
Nå ble det liv borte i senga, og mens Langemann kavet seg ut av teppene,
krysset hun gulvet og slo skoddene opp for å slippe dagslyset inn.
«Slutt…,»
mumlet han med hes stemme da stripen med sollys traff ham midt i ansiktet, og
han vek unna som en flaggermus.
Nå
som hun kunne se ham ordentlig, måtte hun bite seg i leppa for å ikke le. Han
hadde ikke engang tatt av seg støvlene før han la seg, bare hatten og frakken,
og de lå i en haug på gulvet sammen med våpnene. Hodetørkleet hadde glidd av,
og håret, som var hans pryd og stolthet, og som han normalt brukte mye tid og
krefter på, var uflidd og flokete. Hun kunne lukte helt bort til der hun sto
ved vinduet at både det ene og det andre ganske riktig var blitt servert hos
kapteinen kvelden i forveien, og hun la armene i kors og hodet på skakke. «Er
det ikke på tide at du står opp?»
«Rosa?»
mumlet han, som om han prøvde å plassere henne. «Hva… hva er klokka?»
«Over
middag.» Etter en kort pause, som han stort sett benyttet til å gjespe og gni
seg i øynene, la hun til: «Perla er
tilbake.»
Han
kikket brått opp. «Hva? Hvorfor vekket du meg ikke?»
«Jeg
vekker deg nå. Og jeg ante virkelig ikke at det var min jobb.»
Han
mumlet noe uforståelig og veltet seg helt ut av senga. «Alt vel?» spurte han,
mens han i halvsvime lette etter støvlene sine, for så å oppdage at han
allerede hadde dem på seg.
«Alt
vel,» bekreftet hun. Hun fulgte ham med blikket mens han fant vannbøtta i
hjørnet og stappet hele hodet nedi i et forsøk på å sjokkvekke seg selv, og hun
tok seg selv i å smile da han trakk fingrene gjennom det våte håret etterpå.
Langemann elsket flettene sine, men hun likte håret hans best slik som dette,
løst og utslått og flommende ned forbi de brede skuldrene. «Jeg trenger hjelp,»
sa hun.
Han
tørket seg med skjorteermet. «Jaha? Med hva?»
«Med
å sko et sebresel.»
«Mm…
ja.» Men akkurat hva hun hadde sagt, gled først inn i det han bøyde seg for å
plukke opp frakken, og han stoppet og så spørrende opp på henne. «Et hva?!»
Fem
minutter senere sto han sammen med henne og barna utenfor smia og så hva et sebresel
var.
«Kolbein
hadde det med seg, sa du?»
«Ja,»
nikket hun. «Han ønsker visst å gi det til Sabeltann.»
Langemann
rynket panna i en grimase av skepsis. «Hva skal Sabeltann med det der?»
«Ikke
spør meg, jeg skal bare sko det.»
«Og
da trenger du meg til å…?»
Hun
så fortørnet på ham. «Til å holde henne, selvsagt.»
«Greit.»
Han trakk på skuldrene og skrittet fram mot dyret før hun rakk å stoppe ham.
«Nei!»
Advarselen kom fra både henne og barna, men for sent. Charlotte vrinsket og
steilet og sparket, en forbauset Langemann hoppet fort unna, og de ble alle
stående hjelpeløse og se på at det iltre sebreselet denne gangen klarte å slite
seg løs fra pålen og galoppere nedover gata.
Rosa
skulte oppgitt bort på den foreløpig lite hjelpsomme hjelperen sin. «Flott,» spyttet
hun sarkastisk ut.
Langemann
gikk som alltid rett i forsvarsposisjon. «Men du sa jo ikke at hun…» Han slo
det bort. «Kom.»
De
skyndte seg etter, fulgte lydene og kaoset hun skapte på sin vei, og tok henne
igjen i det hun nådde torget og ble distrahert av ei kjerre full av grønnsaker.
Grønnsakshandleren jamret seg over fortjenesten dyret nå gumlet i seg, men
Langemann hadde ikke tålmodighet til å høre på og skjøv ham bare småirritert
til siden, så det ble Rosa som måtte sende ham et beklagende og lettere
skamfullt smil. Hun og ungene holdt litt avstand, men Langemann stilte seg
bredbeint opp foran Charlotte og glodde intenst på henne, uredd og bestemt, som
om han forberedte seg til duell. «Nå, du,» mumlet han.
«Langemann,
du må….»
«Ikke
nå, Pinky,» avbrøt Langemann før gutten rakk å fullføre. I neste sekund kastet
han seg fram, og denne gangen fikk han tak.
Og
slik lærte Den sorte dames
kvartermester på den smertefulle måten at sebresler er ekstremt sterke.
Charlotte bykset og kastet på seg med slik kraft at Langemann, som tviholdt i
grima og nektet å slippe, ikke hadde annet valg enn å bare henge på der hun
satte av sted igjen. Folk ropte og skrek og føk til alle kanter der dyret buste
fram med den langbeinte sjørøveren på slep, men da de til slutt traff
fiskehandlerens bod og hun omsider fikk ristet av seg Langemann, som endte
nesegrus midt i en veltet tønne med saltet småfisk, brøt de i stedet ut i høy
latter. Denne døde like fort bort igjen da han straks etter reiste seg og
samtidig kastet olme blikk inn i menneskemengden, for med unntak av Sabeltann
var det ingen der i byen de respekterte og fryktet mer.
Bare
Rosas latter fortsatte å runge ut over plassen. «Har du møtt din overkvinne,
Langemann? Hva er det? Nekter hun å falle for din vidgjetne sjarm?»
Han
så skarpt på henne, visst ikke helt i humør til en spøk, men ikke sint nok til
å krangle med henne heller. «Neste gang kan jo du forsøke.»
«Greit.
Hun dro den veien.»
Hun
ropte ut sine unnskyldninger også til fiskehandleren i det de skyndte seg
videre etter Charlotte, som nå hadde satt fart i retning kaia. Så langt kom hun
riktignok ikke, denne gangen fant de henne igjen i en grisebinge, der hun hadde
slått seg sammen med de likegyldige grisene, som var mer opptatt av å tråle
troa si for godsaker enn av henne.
Langemann
slo ut med armen i en liksom-galant bevegelse. «Vær så god.»
«Hvis
du…,» begynte Pinky.
«Prøv
å lokke henne med mat,» foreslo Langemann.
«Mat?»
Rosa tittet ned i grisetroa med rynket nese. «Mener du det der?»
«Jeg
har sett verre om bord på Den sorte dame.
Jeg har spist det også.»
Hun
svarte ikke, men dyttet bort den ene grisen og fisket til seg noe som muligens
hadde vært en brødskalk. Denne bød hun fram for Charlotte, sammen med et
vinnende smil. «Kom da, jenta, en deilig brødskalk til deg.»
Charlotte
bare slo med halen og kikket bort, totalt uinteressert i både henne og
matbiten, og av en eller annen grunn fikk det Rosa til å føle seg avvist og
mektig irritert. «Kom da, jenta!» gjentok hun, med en stemme hun selv hørte var
såpass skarp og lite innbydende at ikke engang et sebresel ville la seg lure.
Bak
henne kom det noen lave knis fra Langemann, og mer skulle det ikke til før det
gikk en djevel i henne og hun ble altfor overmodig. Hun strente fram med
lokkematen utstrakt foran seg, og det gikk som det måtte gå. Charlotte steilet
og vrinsket og smatt forbi, og ikke på mer elegant vis enn at Rosa ble dratt
med i dragsuget og datt med rumpa først i grisetroa og deretter bakover ned i
en haug med møkk. Dyret bare travet forbi Langemann, som sto altfor krokbøyd i
latterkrampe til å i det hele tatt prøve
å stanse henne, og forsvant.
Barna
lo også. «Jeg sa jo at du skulle…,» begynte Pinky.
«Slutt!»
ropte Rosa til Langemann og kylte en neve møkk etter ham.
Han
hoppet lett unna. «Du begynte.»
«Ja,
ja, bare stopp henne!» Hun reiste seg sakte opp, og knep øynene sammen da hun
kjente hvordan fukt fra matrester og griseavføring ség inn gjennom tøyet i
buksa og skjorta hennes. Langemann sto fremdeles og bare glante på henne da hun
åpnet dem igjen. «Gå!» hveste hun, og da fikk han endelig fart på seg.
De
spurtet oppover gata i den retningen de mente Charlotte hadde tatt og passerte
snart Olivers krambod. Oliver selv sto på trammen, og de trengte ikke engang å
spørre før han pekte med tommelen inn i bakgården sin. Det forbaskede dyret
hadde denne gangen fattet interesse for frukttreet hans. Hun sto der, i det
innerste hjørnet, og tygget fornøyd på en av de lave grenene, og Rosa, Langemann,
Pinky og Ravn ble stående i porten for å vurdere situasjonen og mulighetene.
«Vi
må gå på sammen,» avgjorde Langemann, og Rosa nikket enig.
«Jeg…»
Pinky prøvde igjen å ta ordet.
«Ja,
ikke du,» avbrøt Langemann. «Du og
Ravn venter her ute.»
«Men…»
«Ikke
noe men. Det er mannevondt, det dyret
der!»
Han
og Rosa nærmet seg forsiktig Charlotte uten egentlig å ha en tydelig plan, og
de hadde nesten nådd helt bort før de innså at det var en dårlig idé. «En
bakfra og en forfra?» foreslo Langemann.
«Du
kan ikke komme bakfra på henne der,» påpekte Rosa. «Du ser jo hvordan hun
sparker.»
«Ja,
og derfor hadde jeg tenkt at du
skulle komme bakfra.»
Hun
gløttet på ham, men så at han spøkte, så hun senket skuldrene, smilte og ristet
på hodet.
«En
fra hver kant, da,» avgjorde han.
De
delte seg, han gikk til venstre og hun til høyre, men nå så det ut til at
Charlotte var blitt klok av skade, for straks de hadde flyttet seg og veien mot
porten lå åpen, bykset hun til og sprang ditover.
«Lukk!»
brølte Langemann. «Lukk porten, unger!»
Pinky
og Ravn var heldigvis kjappe i reaksjonen, og rakk såvidt å smelle igjen den
store porten før sebreselet rakk fram. Gjerdet som omkranset bakgården var
høyt, ikke engang Langemann kunne kikke over det, og da det gikk opp for
Charlotte at hun var innesperret, utstøtte hun noen høye lyder, reiste seg på
bakbeina og sparket hardt i treverket, uten at det hjalp det minste.
Langemann
gliste fornøyd. «Nå har vi henne.»
Men
i det samme vendte dyret om, stoppet helt opp og stirret på dem med dødsforakt
i blikket. «Eventuelt har hun oss,»
mumlet Rosa.
Og
Charlotte hadde visstnok bestemt seg for at angrep var det beste forsvar, for
nå bøyde hun hodet, skjøt fart og kom mot dem i vill galopp. Langemann bannet
høyt, fikk tak i en av grenene i frukttreet og svingte seg opp, og Rosa var
ikke sen om å følge hans eksempel. Og så hang de der, klynget til hver sin
gren, mens sebreselet gikk amok under dem, og stanget og sparket i trestammen
så frukten løsnet og regnet ned over henne.
«Vet
du, jeg hadde en helt super dag til du kom og vekket meg,» murret Langemann.
«Takk,
jeg også,» parerte Rosa. «Du har ikke vært mye til hjelp så langt.»
Charlotte
roet seg snart, men flyttet seg ikke, og ingen av de to i treet følte veldig
for å utfordre skjebnen og klatre ned til henne. «Vi må rope på ungene,» mente
Rosa. «Kanskje de får lokket utysket vekk.»
«Nei!»
kom det kontant fra Langemann.
Hun
så overrasket på ham. «Nei?»
«Ingen
skal inn her.»
«Hvorfor
ikke?»
Han
svarte ikke, men det behøvde han ikke heller. Ansiktet hans, som til tider
kunne være uutgrunnelig som en steinstatue, var nå vidt åpent. «For at ingen
skal se selveste Langemann jaget opp i et tre?» fnyste hun.
Han
så iltert på henne. «Jeg har et omdømme å opprettholde.»
«Mannfolk.»
Hun snuste, og rynket på nesa. «Du lukter fisk.»
«Vel,
du lukter grisebinge.»
Fort
snappet hun til seg hatten hans og kastet den på bakken. Den seilte forbi
Charlotte, som snudde seg halvinteressert etter den, og landet i sanden.
«Hva
gjør du?» utbrøt Langemann.
«Jeg
prøver å lokke dyret vekk, ser du vel.»
«Med
min hatt?»
Hun
så fortørnet på ham, strengt tatt litt overrasket over denne kraftige
reaksjonen. «Langemann, det er en hatt!»
«Ja,
min hatt!»
Han
så med lengsel og bekymring mot hodeplagget sitt, som Charlotte fort snuste på
og like fort mistet interessen for. Hun snudde seg rundt, flyttet urolig på
seg, hovene hennes trampet hatten ned i støvet både en og to ganger, og
Langemann ynket seg lavt hver gang det skjedde, som om den var en fysisk
forlengelse av ham selv. Og da Charlotte til slutt løftet halen og slapp noen
svarte klumper ned på den, samlet det seg mørke stormskyer i øynene hans, som
ble så skarpe og stikkende at selv Sabeltann hadde rygget om han så dem.
Rosa
så sjokkert på ham, plutselig med et lite stikk av dårlig samvittighet, men i
samme øyeblikk åpnet porten seg og Pinky tittet inn. «Hvor blir det av…?»
Lenger
kom han ikke, før Charlotte bykset mot ham og friheten, og han var heldigvis
smart nok til å la henne passere. Langemann og Rosa slapp seg ned på bakken
straks dyret var ute av syne, og førstnevnte glodde en stund på den flate,
tilgrisede hatten sin, men plukket den ikke opp. I stedet spant han rundt på
støvelhælen og strente mot porten. «Hvor?»
Pinky
pekte ut retningen og kikket samtidig engstelig opp på ham, men visste bedre
enn å si noe. Langemann var på krigsstien, da var det best å ikke være i veien,
så han og Ravn og Rosa bare skyndte seg etter, uten å komme med innvendinger.
Denne
gangen fant de Charlotte med mulen godt plantet i en blomsterpotte utenfor Bella
og Gustos vertshus. Stedet var fullt nå som det var godt og vel middagstid, og
det satt folk, deriblant store deler av Den
sorte dames mannskap, både inne og ute på terrassen og kikket lattermilde
og fascinert på det eksotiske dyret. Stemningen lettet desto mer da de så
Langemann og hvor frustrert han var på dette tidspunktet.
Kvartermesteren
hadde ikke tid til å sette dem på plass, alt hans fokus var nå rettet mot
oppgaven han hadde foran seg. «Denne gangen går jeg bakfra!» glefset han over
skulderen til Rosa. «Det gjelder bare å være kjappere enn henne.»
«Langemann,
du trenger ikke…» Pinky prøvde igjen å bryte inn, men Langemann hørte ikke
etter og gjorde seg klar til angrep.
«Jeg
tør ikke se,» klynket Ravn, men det turte hun, og dermed gikk hun ikke glipp av
det som ble det store samtaleemnet i Abra i tiden som fulgte. For i det
Langemann styrtet fram mot Charlotte bakfra, stilte hun seg bare elegant opp på
forbeina og plantet et solid spark i den fremadstormende sjørøveren, så han
nærmest flakset gjennom lufta, over terrassen og inn i et av bordene så det
veltet, og ris og grønnsaker og tikka masala fløy til alle kanter.
Rosa
hørte et lite hyl unnslippe leppene sine, og ingen våget å le, men Benjamin,
som hadde sittet ved det veltede bordet, løftet ølkruset han hadde klart å
redde unna katastrofen. «Langemann,» hilste han ned til sin kvartermester.
«Hyggelig du stikker innom.»
Langemann,
som lå på ryggen blant treplanker og matrester, skulte rasende opp på ham, men
ynket høyt og tok seg til brystet da han i neste sekund prøvde å reise seg.
Bella
og Gusto, vertshuseierne, hadde kommet styrtende ut for å se hva som foregikk,
og Bella lirt av seg en lang tirade på hindi da hun så alt rotet, men nå da hun
innså at det hadde oppstått personskade, mildnet hun betraktelig, og hun og
Rosa kom hjelpende til fra hver sin kant.
«Hva
er det du tenker med?» skjente Rosa mens de forsiktig hjalp Langemann opp på en
stol Gusto satte fram, men hendene hennes dirret av bekymring da hun trakk i
skjorta hans for å se på skaden.
Benjamin,
som kunne en ting eller to om den slags, tok på seg å utføre en grundigere
undersøkelse, og Langemann rykket til og stønnet da han presset hendene mot
brystkassa hans. «Ja,» nikket kanonéren bekreftende. «Det er brudd i hvert fall
to ribbein.»
«Tror du?» hveste kvartermesteren.
«Langemann,»
stogget Rosa, «det er ikke hans skyld.»
«Nei,
men det gjør vondt!»
Benjamin
humret. «Ja, hvis du syns det gjør vondt nå,
så bare vent til…» Fliret forsvant da han så Langemanns drepende blikk, og
han kremtet: «Hm, jeg skal… jeg skal binde dem opp.»
Bella
kom med bandasjer, og mens Rosa holdt skjorta oppe og Benjamin viklet dem om
brystet hans, glodde Langemann olmt på Charlotte, der hun fornøyd tygget i seg
en potteplante som om ingenting var hendt. «Smaker sebresel godt?» snerret han.
«Nyyyydelig,»
kom det fra Skalken, som også var gjest på vertshuset denne dagen.
«Helt
forferdelig, altså,» mumlet Langemann. «Ja, ja, hun får leve da. Men hun får gå
uten sko.»
«Ja,»
nikket Rosa. «Det er nok best.»
Pinky
ristet oppgitt på hodet. «Men jeg har jo prøvd å si hele tiden at jeg kan holde henne. Se.»
Han
gikk målbevisst mot dyret, og alle rykket til, som om de ville storme fram for
å stoppe ham, men før de kom så langt, hadde han allerede et solid grep i grima
hennes, og det uten at hun protesterte det minste. Hun bare sto der, like
fredelig, og tygget ufortrødent videre. Alle som var der sperret opp øynene i
forbløffelse, mest av alle Rosa og Langemann, men Pinky bare trakk på
skuldrene. «Hun liker ikke når folk kommer på henne fra siden, og ikke når de
nøler. Man må være bestemt, og komme forfra.»
Langemanns
øyne smalnet. «Hvor lenge har du visst dette?»
«Jeg
prøvde å si det,» minnet Pinky ham på
og strøk Charlotte over mulen.
Gusto
var den første som lo, høyt og hjertelig, og det smittet snart over på de
andre. Bare Rosa og Langemann forholdt seg tause, for oppgitte og irriterte til
å møte noens blikk, og sistnevnte reiste seg straks Benjamin hadde gjort seg
ferdig med ham, mumlet noe om at han ville gå og legge seg, og forsvant.
Rosa
kikket innom til ham senere den dagen. Han hadde lagt seg på dagsenga ved
vinduet i første etasje, men sov ikke, og gløttet taust opp på henne da hun
kom.
«Hvordan
går det med deg?» spurte hun.
Hun
så han var dratt mellom å spille eplekjekk og å fiske etter sympati, og derfor
endte opp med å klare noen av delene særlig bra. Hun smilte og satte seg på
sengekanten. «Stakkars Langemann. Har det kommet noe blod, den ene eller den
andre veien?» Han ristet på hodet, og hun strøk ham over kinnet. «Da overlever
du nok.» Hun viste ham det hun hadde tatt med. «Jeg har fikset hatten din. Det
var ikke så vanskelig,» la hun til mens han tok i mot og strøk fingrene sine
nesten vantro over hattebremmen. «Var bare å rette ut et par bulker og vaske
den.»
«Takk,»
mumlet han.
«Den
betyr visst mye for deg, den hatten,» sa hun, ikke fordi hun trodde han kom til
å fortelle henne hvorfor, for selv om Langemann godt kunne finne på å dele
personlige minner med henne, kom de bare når han ønsket det selv. «Det var dumt
av meg å kaste den.»
«Nå...»
Blikket hans flakket litt. «Jeg var urimelig. Unnskyld.»
«Det
er greit.»
Han
flyttet forsiktig på seg. «Fikk du skodd kreket?»
Hun
nikket og smilte. «Pinky ordnet det, han. Hun står klar i gården og venter på å
foræres til kapteinen.»
Han
slo blikket bort igjen, men da hun ålte seg ned ved siden av ham, flyttet han
på seg så hun fikk plass. Hun la seg til rette der, støttet opp på den ene
albuen, tvinnet en lokk av håret hans rundt pekefingeren og studerte det med
ett så tankefulle ansiktet. «Hva tenker du på?»
Det
tok litt tid før han svarte, men det kom til slutt. «Jeg tenker på… at jeg av
og til innbiller meg at Pinky er min.» Han sukket. «Og så gjør han plutselig…
ting som det der, og jeg blir minnet på at han er Morgans.»
Hun
forsto. «Du savner ham.»
«Mer
og mer,» medgikk han. «Først var jeg bare sint.»
Han
lukket øynene et øyeblikk og hun strøk ham over panna denne gangen. «Morgan
gjorde et valg,» trøstet hun. «Det samsvarte ikke med ditt. Men det dere hadde
sammen blir ikke mindre verdt av den grunn.»
«Det
han gjorde var utilgivelig!»
«Kanskje.
Men det var ikke deg han sviktet. Og
hvis du skulle være i tvil, så er Pinky et levende bevis på at du aldri sviktet
ham heller.» Hun grep ham om haka,
tvang ham til å se på henne. «Det er mye av deg
i gutten også.»
Antydningen
til et smil lekte i munnvikene hans. «Ja?»
«Han
ser for eksempel ut til å tro at han kan slippe unna med alt, bare han smiler
søtt nok.»
«Kan
han ikke det, da?» Langemann humret, stønnet og tok seg til brystet. «Au, ikke
få meg til å le.»
Hun
lente seg fram til ansiktet hennes var en knapp centimeter fra hans. «Vi
trenger ikke le,» hvisket hun og kysset ham.
De
ble avbrutt av stemmer fra gårdsplassen. «Og derfor, kaptein, har jeg gleden av
å overrekke Dem Charlotte,» hørte de Kolbein Klo proklamere. «Hun er noe helt enestående.»
De
så fort på hverandre, med skrekk i blikket, og ganske riktig, det neste de
hørte var et helt kor av stemmer som ropte «Nei!», deretter høye vrinsk og
lyden av nyskodde hover som slo mot hardtrampet jord, og til slutt Kongen på
havet som skrek: «Hva i huleste Sabeltann
er dette?!»
Langemann
lukket øynene et øyeblikk, men så tok han et fastere grep i Rosas overarm og
dro henne nærmere. «Det der hørte ikke jeg.»
Hun
la hodet mot skulderen hans. «Snodig… det gjorde ikke jeg heller.»
