Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Tolvte kapittel

Kategori: Gul

Frøya måtte flere ganger minne seg selv på at hun ikke behøvde å snike seg nedover de trange korridorene. Hun var en tjener, til og med en mannlig sådan, og det var ikke det minste uvanlig eller oppsiktsvekkende at en slik vandret rundt i en tjenerfløy. Det var ingen som heftet seg ved henne, de fleste var så opptatt av egne oppgaver at de ikke engang gadd å se på henne, og de få som gjorde, gjorde det bare for å hilse med et vennskapelig nikk. Det føltes nesten unaturlig å skulle plyndre noen på dette viset. Hun hadde alltid sett for seg røvertokt som noe hakket mer konfronterende og direkte. Men hva visste hun egentlig om slike? Det var hennes første, tross alt.

Oppdraget var i utgangspunktet såre enkelt – «Finn en vei ut!» – men mangelen på nærmere instrukser, gjorde også at hun ikke helt visste hvordan hun skulle gripe det an. Til å begynne med gikk hun bare rundt på måfå, fulgte strømmen av mennesker tilfeldig hit og dit, til tjenerskapets værelser og sovesaler, og også andre rom, som kjølige lagre og varme kjøkken i full aktivitet. Metoden var lite hensiktsmessig, innså hun etter hvert; hun kom egentlig ikke noen vei, besøkte bare de samme rommene igjen og igjen. Det var likevel først da hun nådde et bestemt vaskerom for tredje gang at hun endret strategi, ikke fordi hun tenkte den ut selv, men fordi muligheten bød seg, i form av noen spann en av vaskekonene dyttet inn i armene hennes og med noen veivende bevegelser fikk forklart henne at hun måtte hente vann i.

Hun var på nippet til å protestere, plutselig provosert over distraksjonen fra sin egentlige oppgave, men fikk summet seg nok til å forbli i rollen da hun la merke til at flere unge gutter var i samme ærend. De føk ut og inn av det folksomme rommet, holdt de digre, dampende kjelene fulle av vann, og det vannet måtte jo komme et sted fra, og da mest sannsynligvis et eller annet sted utendørs. Så hun benyttet sjansen, tok lydig spannene og fulgte etter dem, ned gangen og deretter en smal vindeltrapp i stein, til en stor, underjordisk hall med ett viet seg ut foran dem.

Det var overraskende lyst der, noe som viste seg å komme av dagslyset som sivet inn gjennom velvede åpninger i begge ender av rommet, og hun kunne derfor straks se at hun var kommet ut på en slags innendørs brygge. Her ble sjøen ledet inn i en bred kanal, som altså gikk tvers gjennom kjelleren og ut igjen på andre siden, antagelig for å lette innførselen av varer eller tjene som ombordstigningsplass for de små lystbåtene. Flere små prammer lå fortøyd der og bare ventet på å bli brukt, og mens guttene fylte bøttene sine og forsvant igjen, gikk Frøya langs bryggekanten bort til den ene av de to utgangene, nesten overbevist over å finne en hindring der, for dette var jo så latterlig perfekt at noen hindringer måtte det jo være. Men selv om åpningen riktignok var stengt med et gitter, viste det seg også at dette gitteret rimelig enkelt lot seg åpne fra innsiden, da det var ment å skulle holde folk ute, og ikke motsatt.

Frøya kjente en latter presse seg på, delvis fordi det skremte henne hvor fint alt ordnet seg, hvor lett alt gikk etter planen. Men i det minste hadde hun gjort sin del av jobben, og tilfreds med seg selv lot hun bøttene ligge og gikk for å rapportere.

Hun brukte litt tid på å finne veien tilbake til rommet hun hadde etterlatt Langemann i, og i det hun omsider svingte inn i den rette gangen, møtte hun den barmfagre matronen fra tidligere, bærende på et fat og den fryktede klystersprøyta, og fulgt av to yngre kvinner, som begge kniste ustoppelig i det de passerte henne. Hun vek til side, så ikke på dem og ventet til de hadde rundet hjørnet, før hun smatt inn døra og først etterpå tenkte at hun kanskje burde ha banket på først. Kvartermesteren viste seg heldigvis å være sømmelig tildekket der i senga, men så ikke videre glad ut da han spiddet henne med blikket, en tydelig advarsel mot å si noe.

Hun kunne likevel ikke dy seg. «Nå, hvordan var det?»

«Fant du det du skulle?»

Det lå noe farlig og ulmet i stemmen hans, noe vilt og utemmet som rykket i lenkene sine og truet med å bryte fri hvert øyeblikk, og det skremte henne såpass at hun innså alvoret og ikke presset ham videre på temaet. I stedet fortalte hun hva hun hadde sett, noe som så ut til å roe ham. Han var dessuten langt i fra så skeptisk og mistenksom som henne.

«Det er ikke flaks,» innvendte han. «Aldri tro på flaks. Det er arroganse fra deres side.»

«Det kunne jo være en felle,» påpekte hun.

«Hvem skulle sette opp en felle for oss, og hvorfor?» parerte han. «Nei, si aldri nei til en livline. Om det skulle få deg i trøbbel, får du bare snakke deg ut av det siden.»

Hun nikket. «Hørt noe fra Valdemar?»

«Kvinnfolket som… hm, var her, hadde med en beskjed. Han sier at han ”nok skal klare omkledningen til gallaen i kveld uten min hjelp, og at vi likevel ikke trenger å hyre ekstra folk til bagasjen”. En kode, åpenbart. Han har sett skatten, og den er liten nok til at vi kan frakte den med oss alene.»

«Oi…» Tanken på at Valdemar faktisk hadde sett det de var kommet for, fylte henne med en nesten barnlig fryd og forventning. «Noen anelse om hva det er?»

«Nei.» En grimase flerret ansiktet hans et kort sekund, og fra magen hans kom en rumlende lyd de begge strevde med å ignorere. «Du må ta en av de båtene og dra og møte kapteinen med det samme.»

«Skal ikke du bli med?» stusset hun, mens øynene hennes ble trukket mot den delen av kroppen hans som var dekket av teppet. «Hun er vel ferdig med å…»

«Hun er ferdig, ja,» avbrøt han hissig. «Men jeg må bli. På grunn av… årsaker.» Blikket hans flakket et sekund eller to, men så hogg han det i henne igjen. «Så kom deg til Hillerød og møt kapteinen som avtalt. Fortell ham at det skal være galla i kveld, en bedre anledning får vi ikke.» Han viftet henne febrilsk ut av rommet, men la til før hun lukket døra bak seg: «Og, Frøya, om du snakker om dette til noen, dreper jeg deg.»

Det kom så kaldt og behersket at hun ikke var et øyeblikk i tvil om at han virkelig mente det. 

---

Hva det enn var kvinnfolket hadde sprøytet inn i ham, hadde det virkelig satt fart i systemet, og det meste av dagen passerte før Langemann så seg i stand til å forlate rommet. Først i kveldingen hadde magen hans roet seg såpass at han turte å stå opp og bevege seg mer enn et par meter unna potta, men nå begynte han til gjengjeld å få det temmelig travelt. Han hev på seg klærne og fikk forklart noen tjenere at han følte seg bedre og gjerne ville vises tilbake til sin herres værelse. De fant heldigvis ingenting merkverdig ved den forespørselen og forklarte ham veien til Prinsefløyen på brukbart fransk, og han fortet seg videre, desperat etter å komme à jour. Alt hadde rullet og gått uten ham i dag, og gudene visste hvor mye han hadde gått glipp av mens han ble skylt og renset i alle bauger og kanter. Han hadde endatil klart å sovne på et tidspunkt! Senga hadde vært komfortabel og det hadde ikke vært annet å ta seg til, men likevel, å sovne på post var noe Benjamin gjorde. Det var langt under verdigheten til Sabeltanns skygge.

Han stoppet brått opp i enden av en korridor, litt fordi han ble usikker på veien, men mest fordi noe plutselig demret for ham og han med ett ikke visste hva som var det verste: det at han hadde ligget der så ubrukelig, eller det at ingen tilsynelatende hadde savnet ham. Ja, det siste der var virkelig ikke til å skyve under en stol: Frøya hadde glatt løst deres del av oppdraget på egenhånd, og Valdemar klarte seg utmerket, han også, litt startvansker og håpløs fransk til tross. Hva gjør jeg egentlig her? rakk han å tenke før han bestemte seg for å ta til venstre, og ristet det av seg igjen. Eksistensielle kriser hadde han ikke tid til akkurat nå.

Han satte opp farten, det nærmeste han kom løping uten å løpe, og føk opp den siste trappen med tre trinn i steget. Han rundet et hjørne og støtte inn i en mann som kom motsatt vei, bærende på en trekasse, og var allerede i gang med å unnskylde seg på en blanding av fransk og engelsk da han oppdaget at det var Valdemar, kledd i gallaantrekk og oppsminket og frisert etter alle kunstens regler. Det var en av sine egne reisekasser han balanserte i armene, og han stirret overrasket tilbake på ham over den. «Der er du,» peste han. «Hvor ble du av? Fant dere en vei ut? Hvor er Frøya?»

«Hæ? Hva?» Langemann hadde ramlet helt av lasset. Han hadde trodd at Valdemar festet med fiffen. «Jeg ble… forhindret. Frøya fant en vei ut, hun er og snakker med kapteinen nå.»

«Bra. Jeg har skatten.»

«Så vi må bare… Vent, du har hva?»

«Skatten.» Valdemar gestikulerte med kassen.

Langemann glodde vantro på den. «Du har Elefantordenens skatt oppi der?»

«Ja. Alle var opptatt på gallaen, så jeg gikk tilbake til kapellet og tok den.» Båtsmannens ansikt falt i bekymrede folder. «Skulle jeg ikke det?»

Langemann grep ham fort i armen og dro ham med seg inn i en liten sideliggende buegang. «Du har Elefantordenens skatt?» gjentok han himmelfallen. «Oppi der? Nå?»

«Ja,» nikket Valdemar, og begynte vel å innse tabben sin. «Det var ikke helt sånn det skulle skje, var det vel?» Og da Langemann ikke svarte, men bare fortsatte å stirre på ham, myknet de skrekkslagne ansiktstrekkene til en nesten oppgitt empati, og han la til: «Du kommer ikke til å like den.»

Langemann holdt ham med blikket enda noen sekunder, så grep han tak i kassen og løftet lokket av. Han så på innholdet, bare så, mens både tusen tanker og samtidig ingenting føk gjennom hodet hans, og verden raste sammen for så å stable seg på beina, slik den egentlig var.

Han lukket lokket igjen. «Virkelig?»

«Ja,» bekreftet Valdemar, nesten beklagende, som om han personlig var ansvarlig. «Jeg forstår i det minste den greia med navnet Valdemar nå.»

Langemann gjorde ikke, men det fikk han spørre om siden. Akkurat nå hadde han andre gåter å løse, andre beslutninger å fatte.

«Tror du kapteinen ante det?» spurte Valdemar forsiktig.

«Nei.» Langemann ristet på hodet. Letingen etter en definerbar følelse hadde endelig båret frukter, og det var ikke overraskende sinnet han fant først. «Han visste det.»

Båtsmannen sukket. «Vel, til hans forsvar så er den uvurderlig, i hvert fall for dem. Stormester Falkenskjold var nærmest på gråten av ærefrykt da han viste den fram.»

Langemann så brått på ham. «Hvem?»

«Stormesteren. Det er han som leder…»

«Nei, hva het han, sa du?»

«Falkenskjold,» gjentok Valdemar, med stadig voksende usikkerhet og minkende tempo. «Preben… Fal… ken… skjold…?»

Langemann kunne ikke styre seg, noe basalt i ham tok fullstendig overhånd, og han kjørte en knyttneve i veggen med et såret brøl, etterfulgt av en lang tirade med bannskap. Den kom på romani, noe som bare understreket hvor dypt raseriet faktisk gikk.

Valdemar skvatt til, klemte brynene sammen i en engstelig mine og kassen tettere til brystet, og Langemann fikk summet seg. Han lukket øynene, kontrollerte pusten, søkte seg tilbake til den kalde roen som hadde reddet ham så mange ganger. «At jeg kunne være så dum,» mumlet han. Han kikket seg stjålent rundt, forsikret seg om at utbruddet hans ikke hadde tiltrukket seg uønsket oppmerksomhet.

«Hva er det?» spurte Valdemar.

«Jeg vet hvorfor vi er her,» svarte han bittert. «Og Tønnes hadde rett, dette handler ikke om skatten. Dette handlet aldri om skatten.» Han sukket tungt og gned de såre knokene sine. «Jeg er en komplett idiot.»

Valdemar ristet insisterende på hodet. «Det er du ikke.»

Langemann unnlot å svare, bare gløttet ned på kassen og bestemte seg. «Kom igjen, vi må ut herfra! Ta den dritten med deg, men hva du enn gjør, ikke vis det til noen. Om mannskapet ser hva som er i denne…»

«Jeg er fullstendig med deg, bror,» avbrøt båtsmannen. «Vis vei!»

Det gjorde han også, selv om han bare hadde Frøyas veibeskrivelse å lene seg på, og førte dem målbevisst tilbake inn i tjenerfløyen. Han fikk Valdemar til å kaste parykken og den elegante frakken fra seg i en krok, slik at de ikke skulle vekke for mye oppsikt, og kassen tok de mellom seg og bar nedover trappene i et hastig, men ikke mistenkelig raskt tempo. Han tenkte høyt ved et par veiskiller, men ellers forholdt han seg taus underveis, lite lysten på å dele raseriet og fortvilelsen med Valdemar, til tross for at sympati utvilsomt var alt han var blitt møtt med om han hadde gjort det. Enkelte ting måtte man ordne opp i selv, og akkurat nå hadde han andre prioriteringer. Som for eksempel å komme i sikkerhet.

De fant kjelleren og båtplassen uten altfor mye plunder, hoppet om bord i en av prammene, og Langemann lot Valdemar ta årene mens han selv løsnet fortøyningene og satte seg i akterenden sammen med den allerede forhatte kassen. Han registrerte at gitterporten i det minste var åpen, noe som antydet at Frøya ikke hadde returnert, og som i så fall var en av ytterst få ting som så langt hadde gått hans vei.

Mørket var bare enda en fraværende venn så langt nord. Den lyse sommernatten skjulte dem overhode ikke da de straks etter gled ut i den, og de knirkende åregaflene og noen bråkete ender som høylytt tok til vingene, bidro heller ikke akkurat til diskresjon. Langemann skulte bort på kassen, forbannet i stillhet både innholdet og sin egen blinde lojalitet, men Valdemar var en trent roer og hadde fått dem over sjøen før han rakk å hisse seg altfor mye opp. Det hjalp også at han hadde greid å finne en kniv, en knøttliten en som han hadde gjemt i fletta si og ikke husket på før nå. Det var et latterlig våpen, totalt ubrukelig i en situasjon som denne, men føltes likevel godt i hånden. Det kalde stålet mot den varme huden fylte ham med klarhet og en etterlengtet følelse av kontroll.

De gjemte båten i det høye sivet på motsatt bredd, vasset i land med kassen og skyndte seg videre inn i en bøkeskog, men hadde ikke kommet mange meterne før en lyd brått fanget Langemanns oppmerksomhet. Han slapp sin ende av børen, slik at Valdemar vaklet faretruende under den, spant rundt og rettet kniven mot skikkelsene som i samme øyeblikk veltet ut av buskaset foran dem.

«Nåde, kvartermester!» utbrøt Isak lattermildt, for de viste seg altså å være mannskap fra Den sorte dame. «Skal du kverke oss alle med den broderinåla?»

Langemann bare gryntet til svar, unnlot å demonstrere hva han faktisk var i stand til å gjøre med en kniv, og feide blikket raskt over resten av flokken: Frøya, tvillingene, Claes og Billy. «Hvor er kapteinen?» spurte han, nøyaktig samtidig som Frøya sa: «Hva gjør dere her?»

«Vi stjeler en skatt,» svarte han utålmodig, samtidig som hun sa: «Han stakk.»

«Hva?» sa de begge.

«Nå?» sa hun, mens han sa: «Stakk?»

Frøya trakk på skuldrene, og den muntre optimismen i stemmen gjorde ikke annet enn å avsløre mangelen på erfaring. «Han gikk for å kartlegge parkanlegget. Vi var på vei for å hjelpe dere, så vi kan finne en måte å lure skatten ut på.»

«Vel, den er ute,» glefset Langemann, og lot frustrasjonen gå ut over henne bare fordi hun sto så lagelig til. «Ting har ikke gått helt etter planen, kan man si.»

Han dyttet Valdemar og kassen fram, og Frøya og guttene stirret først på ham og så på den, men akkurat i det de endelig så ut til å legge to og to sammen, punkterte han øyeblikket ved å huke tak i Isak og plukke til seg kården hans. «Gi meg pistolen din også,» sa han da fyren prøvde å protestere, og et skarpt blikk var nok til å få ham til å bakke ut. «Dere har en ny ordre, og det er å dra tilbake til skuta med det samme.»

«Men kapteinen sa…»

«Nå!» bjeffet han, og hørte at han lød sintere enn han både burde eller trengte å være. «Kom dere dit, fortere enn svint, og sørg for at Benjamin er klar til å kaste loss på et øyeblikks varsel.» Han tok pistolen og ammunisjonen Isak endelig hadde fått spent av seg og rakte mot ham, og kikket bort, unngikk å se på dem mer, fordi han fryktet at frustrasjonen og dagens ydmykende prøvelser hadde svekket hans evne til å holde maska. «Jeg skal ta meg av kapteinen.»

< Ellevte kapittel      Trettende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Hvem er... Billy

Egentlig navn: William

Fødselsår: 1688

Nasjonalitet: Engelsk

Tilknyttet: Den sorte dame, Det usynlige land

Viktige relasjoner: Viola

Billy har vært sjørøver siden tenårene. Han mønstret på Den sorte dame i Port Providence 1709, da Sabeltann nærmest snappet ham fra under nesa på hans daværende kaptein, og i Det usynlige land har han funnet anerkjennelsen han fortjener, og en kjæreste i Viola.

Tilbake til persongalleri

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Ellevte kapittel

Kategori: Gul

 

Valdemar hadde fått tildelt et gjesterom i den delen av slottet som ble kalt Prinsefløyen. Det var imponerende nok til at Frøya gjorde store øyne da de kom inn med bagasjen, men Langemann, som hadde sett innsiden av mang en fyrstes bolig, skjønte at det var langt i fra det fineste. Det var én seng der inne, redd opp med ull og silke, en liten sjeselong med tilhørende bord, en vaskeservant med speil, et garderobeskap i mørkt tre og et lite ildsted. Foran vinduene hang tunge gardiner, noe som var vel så greit, for det viste seg at de hadde utsikt til en av de mindre presentable bakgårdene.

«Hvor har de tenkt at vi skal sove?» spurte Frøya, for det hadde visst omsider gått opp for henne at antall senger ikke samsvarte med antall personer.

«Jeg tror ikke de har tenkt på oss i det hele tatt,» svarte Langemann. «Ingen bryr seg om tjenere.» Han gløttet på senga. «Men slapp av, den der er bred nok til at du kan ligge på tvers i fotenden.»

«Og du, da?»

«Jeg har ingen planer om å sove.»

Han slengte seg på sjeselongen og tøyde prøvende de støle lemmene sine. Det hadde vært hans egen idé å fylle reisekistene og -kassene med stein for å gi dem den rette, overbevisende tyngden, men han hadde hatt rikelig med tid til å forbanne sin egen oppfinnsomhet mens han slepte dem gjennom korridorene og opp trappene. I tillegg hadde magen begynt å murre igjen, og det passet ekstremt dårlig akkurat nå. Han ventet til Frøya hadde oppmerksomheten en annen vei, så gned han den med en hånd, som om dét ville hjelpe. Den var hard som en tromme.

«Hva gjør vi nå?» spurte jentungen.

«Vi venter,» mumlet han.

«Skal vi bare sitte her?»

«Nei, du kan få fyr i peisen. Sørge for god varme, og kanskje et bad, hvis han har hang til slike.»

Hun stirret på ham med et blikk preget av både sinne og forvirring, tydelig i tvil om han mente alvor eller ikke. Han lot henne henge i usikkerheten noen sekunder, men så avvæpnet han kommentaren med et smil, og da lo hun og kastet seg bakover på senga.

«Vi får høre hva Valdemar finner ut under middagen,» utdypet Langemann. «Det er et stort slott, vi bør ha en plan før vi begynner å vandre rundt.»

Så de ventet. De ventet mens sola utenfor gikk ned og forsommernatten kom sigende og rommet etter hvert ble så kaldt at de ble nødt til å fyre. Noe bad ble det derimot ikke, selv om Langemann egentlig kunne tenkt seg et.

Det var over midnatt før en skjelven og småbrisen Valdemar endelig snublet inn. Han tok seg for i karmen og blunket mot de to i rommet, som om han var overrasket over å finne dem der, og Langemann trakk ham utålmodig inn, lukket døra bak ham og gikk rett på sak. «Hva har du lært?»

«Den danske adel har stor appetitt.»

«Om skatten, Valdemar.»

Han sukket og kollapset på sjeselongen som en tom sekk. «Nei, de er veldig hemmelighetsfulle når det gjelder den, er jeg redd. Selv når de har drukket.» Han løftet en pekefinger, og etterpå stirret han på den, som om han ikke kunne huske hvorfor han hadde løftet den.

«Valdemar,» presset Langemann.

«Nettopp!» utbrøt han. «Sidemannen min til bords sa noe om at jeg ville sette ekstra pris på den fordi jeg heter det jeg heter. Eller noe sånt.»

«Kanskje det er en gyllen løve?» foreslo Frøya.

«Nei, ikke Gyldenløve. Valdemar.»

Langemann rynket panna. «Du vil sette ekstra pris på skatten fordi du heter Valdemar?»

«Ja.»

«Hvorfor?»

«Aner ikke.»

Langemann var på nippet til å gi høylytt uttrykk for frustrasjonen han følte, men tok seg i det. Å ta det ut på den utskremte båtsmannen ville ikke ha noe for seg, fyren gjorde tross alt så godt han kunne. Valdemar kunne visst likevel se hva han tenkte, for han rettet seg opp og unnskyldte seg. «Jeg sa jo at jeg ikke er rette mann for denne jobben. Du skulle gjort det, du, bror. Du hadde sjarmert det ut av dem for lengst.»

Langemann var for så vidt enig i det, om han bare hadde kunnet passere for danske. Men selv om han snakket fem språk flytende og gjorde seg forstått på fire til, var ikke dansk et av dem, og ikke så han videre skandinavisk ut heller. «Du klarer deg fint,» sa han bare. «I morgen får vi uansett alle svarene. Få deg litt søvn.»

Valdemar nikket og trakk føttene opp til seg i sjeselongen. «Ta senga, du.»

Langemann ristet på hodet. «Det er du som skal ligge der. Om noen skulle komme inn…»

«Men du trenger…» begynte Valdemar, men stoppet heldigvis da Langemann plantet sitt skarpeste blikk i ham, og rodde seg stotrende inn. «Jeg mener, du er den høyerestående offiseren av oss, er du sikker på at du ikke…?»

«Legg deg i senga, Valdemar,» avbrøt Langemann, tok en pute og la seg nesten demonstrativt ned på gulvet. «Og god natt.»

Hvor kom den fra, denne plutselige sympatien? Han likte den ikke, likte ikke oppmerksomhet av den varianten, likte ikke å bli sett som en svekket stakkar. Han trakk jakka over seg, lukket øynene, lot som han falt til ro på de kalde steinhellene, mens de andre to ble enige om at senga var stor nok for dem begge og la seg der. Men straks han hørte at de sov, ble han nødt til å reise seg igjen og han ble stående midt på gulvet, stirrende ut i det mørke rommet, som en statue. Til slutt lukket han øynene, fokuserte, kjente på hver eneste fiber i kroppen sin, desperat etter å føle seg hjemme i den igjen, men alt han kjente var stølhet og smerter og den endeløse tomheten.

Hva hadde du ventet?

Svaret ga seg selv. Han hadde ventet å dø ung.

Vel, det er du for gammel til, så slutt å syte!

Erkjennelsen gjorde ham overraskende lattermild, og han bet i seg et knis, åpnet øynene igjen og dumpet ned på sjeselongen. Han la armene i kors over brystet, som for å stenge kulda og ubehaget ute, minnet seg selv på hvem han var og hva som hadde gjort ham slik. Han var ingen olding, ingen krøpling, han var Langemann, Sabeltanns skygge. Han hadde skapt en karriere, høstet stor suksess av sin enestående evne til å late som, til å opprettholde en fasade, av å herde seg selv, og aldri om han ville la en uvesentlig skuddskade eller nysgjerrigheten til en halvgal einstøing bli det som tok det hele fra ham igjen.

Da var det bedre å dø. Selv om det var for sent å gjøre det som ung.

---

Guttungen hadde spurt om noe, men Sabeltann kunne ikke huske hva. Hele morgenen hadde han vandret rundt på skipet og bjeffet ordre. (Han hadde hatt lyst til å løpe, men tross alt klart å utvise et minimum av selvbeherskelse). Inne på land våknet byen opp til en ny dag, i den grad den i det hele tatt hadde falt til ro, for soldatene hadde sørget for liv og røre langt ut i de små timer. Slik var det i strid, når nervene lå tjukt utenpå, og vissheten om en snarlig død ga unge menn en voldsom trang til å leve. Kapteinen kunne relatere til slikt. Han merket mye av det samme i sitt eget mannskap, og i dag var det noe i ham selv også. En uvant forventning om fullendelse.

«Claes, du blir med meg,» sa han til skarpskytteren, som kikket opp fra arbeidet med å pusse musketten sin og responderte med et nikk, før han spant videre mot tømreren. «Tønnes, skuta skal være seileklar i morgen.»

«Det skulle gå fint, kæpten.»

Det lå noe uforløst mellom dem, Sabeltann merket det godt, men gadd ikke dvele ved det. Ting pleide å gå seg til, når alle bare fikk roet seg litt og husket hvem som var sjefen. Det var ikke første gang han måtte takle motstand i besetningen, svinet Fabian hadde prøvd seg senest i oktober. For ikke å snakke om Morgan i sin tid. Nå, den mannen hadde kunnet opponere! Disse var pusekatter i forhold.

Han snudde seg for å strene videre, og holdt på å snuble i Pinky, som i mangel på svar åpenbart hadde tasset etter ham en stund. «Ja, hva var det du ville?» gneldret han ned til ham da han hadde fått hentet seg inn.

Gutten rettet seg opp i stram givakt. «Ber om landlov, kæpten!»

«Er du ferdig med pliktene dine?»

«Ja, kæpten, jeg sto opp tidlig. Oppvasken er tatt og dørken skurt. Jeg vil gjerne besøke markedet.»

«Ja, ja, for all del.» Sabeltann viftet ham utålmodig av gårde med en hånd. «Bedre det enn at du løper i veien. Men ikke kom for sent, denne skuta drar i morgen, og det kan bli en hastig avgang.»

«Nei da, kæpten.»

«Og hold et øye med Skalken mens du er der.»

«Ai, ai, kæpten.»

Pinky pilte av sted, og Sabeltann lot blikket sitt følge ham et stykke på vei, uten å helt vite hvorfor. Kanskje var det tanken på Langemann. Han skulle gjerne hatt kvartermesteren hos seg, det var lettere å organisere alt med hans hjelp, men han gjorde vel bedre nytte for seg på Frederiksborg akkurat nå.

Mennene han hadde valgt ut til oppdraget begynte å samle seg i en flokk nede på hoveddekket, og da han flyttet blikket over på dem, kjente han for første gang takknemlighet over at de var i en krigssone. Tungt bevæpnede menn vekket mindre oppsikt da. Likevel følte han for å irettesette dem. «Gutter, vi er ikke her for å okkupere stedet,» hveste han, og de gløggeste blant dem tok hintet og skjulte pistolene og sverdene bedre.

Han inspiserte dem i taushet enda noen sekunder. Pelle og Pysa var selvsagt med, det var sjelden han gikk i land uten tvillingene. Ikke fordi de var hans beste, for det var de overhode ikke, men de hadde tjent ham lenger enn noen av de andre og hadde med årene gjort seg fortjent til en viss grad av ansvar og tillit. Claes og Billy var også veteraner, stødige karer begge to, og sistemann, Isak, veide opp for det han manglet av erfaring med entusiasme. Flere trengte han ikke. Ikke til denne jobben.

«Vi drar,» avgjorde han. «Benjamin, du har kommandoen her. Vær klar til å kaste loss på kort varsel.»

«Ai, ai, kæpten!» svarte kanonéren, som alt hadde inntatt en triumferende og selvtilfreds positur oppe ved roret. Sabeltann tenkte sitt. Fyren var dyktig på sitt felt, men ingen kommandant. Ingen Langemann.

Kapteinen gikk i land med sine fem utvalgte og hadde snart skaffet dem en gammel høykjerre å dytte med seg langs landeveien. Til seg selv leide han en hest. Han hadde vært en ganske habil rytter i sine soldatdager, men det var tross alt noen år siden nå, så han brukte noen minutter på å finne godfølelsen i salen. Egentlig burde han vel ikke ri med den vonde skulderen sin, men slike hensyn hadde han ikke tid til å ta, så han holdt venstrearmen inntil kroppen og prøvde heller å bruke den minst mulig.

De startet vandringen mot Hillerød, og han vekslet mellom å ri ved siden av de andre og å galoppere noen hundre meter forut. Han likte den følelsen, å være alene på en landevei, iført sjørøverkapteinens maske, i et land hvor han strengt tatt ikke hadde behøvd den maska, fordi ingen uansett kjente ham eller visste hvem han var. Det var for mennenes skyld han hadde beholdt den sorte parykken og den til dels oppsiktsvekkende sminka på, fordi de aldri hadde sett ham uten, og aldri måtte. Det var kaptein Sabeltann de beundret, respekterte og adlød, Kongen på havet, Den evige seiler. Den avkledde, maskeløse soldaten med det døde navnet var noe ganske annet. Langemann hadde sett ham, og han så jo hva det hadde ført til…

Tanken på kvartermesteren fylte ham med noe udefinerbart, noe som smakte av både savn og sinne og angst, og han jaget sine menn utålmodig videre. De kunne ikke komme fort nok fram.

---

«Vi må finne en vei ut i dag,» erklærte Langemann mens han hjalp Valdemar med å rette på kravatten den formiddagen. Han sa det egentlig til Frøya, som sto ved speilet bak ham og ordnet håret sitt. «Jeg tror tjenerfløyen er vårt beste kort. Alle krikene og krokene og bakveiene er der.»

«Og hvor er den?» spurte hun.

«Overalt,» svarte han, som sant var. «Bakenfor alt det andre.»

«Jeg skjønner ikke en dritt.»

«Tjenerne har sine egne ganger og dører,» forklarte han tålmodig. «De kan bevege seg fritt rundt i hele slottet, uten å bli sett. Veldig praktisk når fiffen helst vil at de går i ett med møblementet. Og ikke minst veldig praktisk for sånne som oss.»

«Genialt,» flirte hun.

«Vi må bare skaffe oss tilgang.»

«Er vi ikke tjenere da?»

«Jo, men ikke slottets tjenere.» Han pekte på Valdemar. «Hans.»

«Magen din,» sa Valdemar.

Langemann glodde på ham. «Hva? Magen min er da helt…»

«Lat som om du har vondt i magen,» avbrøt båtsmannen. «Når vi møter de andre ordensmedlemmene utenfor slottskirken, sier jeg at du er syk og spør om det er et sted du kan hvile deg. De kommer helt sikkert til å ta dere med til tjenerfløyen.»

Langemann hadde egentlig mest lyst til å bite av ham hodet bare for å ha nevnt magen hans, men ideen var jo ikke dum, så han lot det være. «Det kan fungere,» mumlet han. «Vi prøver.»

Som sagt, så gjort. På vei mot slottskirken en kort stund senere sørget han for å legge ansiktet i anstrengte folder og å krøke seg litt sammen, ingen store og overdrevne fakter, men en troverdig framstilling av en dyktig tjener i dårlig form, som brukte alle sine krefter på å opprettholde en liten rest av profesjonalitet og verdighet. Blikket til Frøya bekreftet at han lyktes godt, eller hennes skuespillertalent, for hun så genuint bekymret ut. Valdemar viste seg også fra sin beste side og leverte en forestilling verdig Sabeltanns utspekulerte menn. Han håndhilste hjertelig på en herre i førtiårene, den samme som hadde møtt ham ute ved vogna dagen i forveien, og vekslet noen ord med ham, før han pekte på Langemann og tydeligvis forklarte situasjonen, med akkurat den perfekte blanding av oppgitthet og medfølelse en herre ville vist en verdsatt tjener.

Planen viste seg å virke strålende.

I hvert fall til å begynne med.

Langemann spedde på med litt drama, kollapset, lot som om smertene tok helt overhånd, og før han visste ordet av det hadde et par av slottets tjenere tatt ham mellom seg og ført ham inn i en trang gang, ned noen smale trapper og videre inn på et sparsommelig møblert soveværelse uten vinduer. Han kviknet til da de satte ham på senga, insisterte på at det gikk bedre, og de etterlot ham der, men hadde knapt kommet ut døra før en middelaldrende matrone kom motsatt vei, og henne viste det seg å være langt verre å bli kvitt. Hun skjøv ham ned på madrassen og begynte å kle av ham, mens hun kjatret i vei på en blanding av fransk og engelsk og et språk han ikke forsto, og han kunne jo ikke protestere for mye uten å samtidig avsløre seg, så til sjuende og sist ble han nødt til å la henne putte seg til sengs.

Frøya hadde klart å bli med i dragsuget og sto nå klemt opp mot den ene veggen der inne, med store, oppspilte øyne, usikker på hva som var hennes oppgave, men fikk summet seg til å ta i mot klærne da kvinnemennesket kastet disse mot henne, og legge dem pent over en stol i hjørnet.

Langemann rettet oppmerksomheten mot matronen, fant ut at det var best å følge med på hvor hun hadde hendene sine da hun la den ene mot panna hans. «Ingen feber,» erklærte hun. «Men litt klam, kanskje? Var det magen, sa De?» Hun ventet ikke på svar, men trakk ned teppet og trykket undersøkende på den nevnte kroppsdelen. «De er jo hard som stein. Si meg, når hadde De bevegelse sist?»

«Bevegelse?» gjentok Langemann, såpass satt ut av situasjonen at han først ikke forsto at hun mente når han sist hadde vært på do. Og da han gjorde det ble han i hvert fall svar skyldig, ikke fordi han normalt hadde vansker med å lyve (for det hadde han jo definitivt ikke), men fordi det plutselig gikk opp for ham at han faktisk ikke kunne huske når, bare at det minst måtte være en fire-fem dager siden.

Hun brydde seg ikke nevneverdig om den manglende responsen. «Ingen fare, kjære deg. Jeg skal gi deg et klyster, så blir det nok fart på sakene.»

Frøya var språkmektig nok til å fange opp ordet klyster, og hun bet seg hardt i leppa i det damemennesket svanset forbi henne og ut av rommet, for så å stirre på ham med tindrende øyne. «Å, skitt!»

«Ja, skitt er ordet,» mumlet Langemann og lot blikket flakke.

Jenta kvalte et knis, tok buksene hans fra stolen og rakte dem mot ham. «Her! Skynd deg, før hun kommer tilbake igjen.»

Det var ingenting Langemann heller ville. Likevel ble han liggende. «Jeg kan ikke.»

«Hva?!»

«Hvis jeg ikke er her når hun kommer tilbake… Det vil vekke altfor mye unødvendig oppmerksomhet.» Han lukket øynene, ofret et dyrebart øyeblikk på å sende en mørk tanke mot Valdemar og ideene hans. «Jeg må bare spille med. Fullfør oppdraget. Jeg blir her og… står løpet ut.»

Hun var for sjokkert til å le. Det var den eneste forklaringen han hadde på at hun klarte å holde seg alvorlig.

< Tiende kapittel     Tolvte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse