Night shines in lack of light
Embrace the darkest night
Scarred from an endless fight
Save me from the light
(- Keep of Kalessin)
Den nesten fulle nemånen var fullstendig skjult av det tjukke skylaget,
og innen han nådde Langemanns hus den kvelden var det blitt så mørkt at han
knapt kunne se hvor han satte foten. Vinden hadde begynt å ruske voldsomt i
trærne og bulderet fra fjerne tordenskrall kom rullende inn fra havet; det var
bare et spørsmål om tid for uværet brakte løs.
Sabeltann kastet et kort blikk opp på den mørke himmelen i det han
stanset på trammen, uten å vite hva han egentlig så etter. De første
regndråpene, kanskje, men de ville jo komme uansett om han så på dem eller ikke
og da var det temmelig tåpelig å bli stående her ute. Han trakk hatten lenger
ned i panna, litt småirritert over seg selv og den irrasjonelle handlingen, og
løftet hånden for å banke på.
Han stanset tidsnok, kom på at Langemann var sengeliggende og muligens
sov, og det var jo ikke sånn at han ble nektet adgang til noe hus i Abra Havn
og minst av alle dette, så han endte opp med å bare åpne døra og gå inn
uanmeldt.
Han ventet noen øyeblikk i den lille ganga, lyttende etter stemmer og
bevegelser, så stilte han seg i dørkarmen inn til oppholdsrommet til venstre
for å skaffe seg oversikt.
Det var bare Rosa som var der inne. Hun satt ved grua, opptatt av en
gryte som hang over ilden, men kikket opp og møtte blikket hans. Ingen av dem
sa noe, men hun nikket anerkjennende (som om han trengte den anerkjennelsen),
og han besvarte gesten (som om hun brydde seg om hans), trakk seg ut av rommet
igjen og gikk i stedet opp trappene til andre etasje.
Det gikk gjetord om hvor stille Kongen på havet kunne gå, om hvordan
han kunne liste seg over selv de mest knirkete skutedekk like lett og lydløst
som tigeren han hadde tatt navn etter. Som de fleste andre fortellinger som
kretset rundt hans person, var ryktet sterkt overdrevet, men noe sannhet var
det i det, og hans høyhælte sko laget uansett forholdsvis lite støy på vei opp
de ti trinnene. Døra på toppen sto på gløtt, og han skjøv den forsiktig opp og
gikk inn i det halvmørke soverommet.
Han kunne med én gang høre på Langemanns tunge pust at han sov; den
gikk raskere enn normalt, men var i det minste jevn. Han hadde klart å vikle
seg inn i lakenet og lå diagonalt i den brede senga, og Sabeltann kunne se i
det svake lyset fra den enslige lampen på bordet, at han var både rød og svett.
Det så ikke videre behagelig ut, men svette var tross alt et godt tegn, og
kapteinen tok seg selv i å smile forsiktig.
Skoddene for vinduene raslet i et plutselig vindkast og i neste øyeblikk
åpnet omsider himmelen slusene. Lyden av dråper mot taket ble nærmest
øredøvende, og Sabeltann hevet brynene i undring. Det bråkte for mye.
Han skrittet bort til vinduet, dro skoddene fra og fikk bekreftet
mistanken.
Hagl.
I tropene.
Nå hadde han sett dét også.
De små isklumpene danset over hustakene og steinhellene og den
hardtrampede jorda i gatene, spratt hit og dit som rikosjerende muskettkuler og
etterlot seg en tynn, hvit hinne på alt. Han strakte en hånd ut for å fange
noen av kornene. De pisket mot fingrene hans, men da han lukket dem inn i
håndflaten, smeltet de fort og rant som små dråper nedover armen og inn i
jakkeermet.
Han lukket skoddene igjen, stengte uværet ute, og snudde seg tilbake
mot senga. Langemann sov uforstyrret videre, selv da nok et tordenskrall
dundret over huset og haglet, like brått som det var kommet, gikk over i regn.
Sabeltann gikk nedenunder igjen. Rosa sto ved vinduet og myste ut bak
gardinet, og kastet bare et raskt blikk i hans retning da han kom. «Underlig
vær vi har,» sa hun, på en måte som fortalte ham at hun ikke forventet noen
respons. I stedet gikk hun tilbake til ildstedet, rørte litt i gryta og stilte
det egentlige spørsmålet. «Sover han?»
«Ja.»
«Fint.» Blikket hennes var utelukkende fokusert på suppa. «Han har
strevd med det.»
«Med å få sove?»
«Ja.» Hun merket nok hvor intenst han glodde på henne, for de utdypende
forklaringene kom uten at han trengte å spørre. «Ingen smerter, tror jeg. Men
han finner ikke roen. Han har hatt høy feber i hele dag, og bare ligget og
kavet. Snakket over seg.»
«Jaha?» Sabeltann kjente en uro han ikke hadde kjent før. Maktbalansen
var forskjøvet noe nå som Langemann visste alt. Han klarte likevel å høre passe
nonchalant ut. «Om hva da?»
«Om Dagmar.»
Hun hadde snudd seg mot ham, nysgjerrig på reaksjonen hans denne
gangen.
Han lot seg ikke affisere, hevet bare brynene i en likegyldig grimase.
«Det var jo også noe å snakke om.»
«Han tror hun er her. Sier at han kan… merke henne.»
Sabeltann trakk ut en stol og satte seg. «Som sagt, han har feber. Han
hallusinerer.» Han plukket av seg hatten, la den ved siden av seg på bordet og
trakk åndsfraværende en finger gjennom de sorte fjærene. «Han virker rolig nå.»
Hun svarte ikke. Holdt bare blikket på ham en stund, tilsynelatende
ventende på et hint, et tegn eller en ordre, og da han ikke ga henne noen,
flakket det i stedet mot døra. Hun lurte nok på om han hadde tenkt å bli, og
når alt kom til alt var han faktisk ikke helt sikker selv. Borgen var i hvert
fall utelukket nå i kveld med tanke på været, men han hadde jo et rom her i
byen, for ikke å snakke om lugaren sin i skuta, dersom han skulle trenge et
sted å sove. Men soving var uansett ikke på planen i natt, og det fristet ikke
å gå ut.
Rosa kom visst til samme konklusjon. «Skal du ha mat?» spurte hun.
«Ellers takk.»
«Da så.» Hun la et lokk over gryta og rettet seg opp, skjøv noen løse
hårstrå inn bak øret og unngikk å se på ham. «Du vet hvor du finner
drikkevarene.»
Han måtte bite seg på innsiden av kinnene for å ikke smile.
Hun strøk forbi ham og gikk ovenpå. Han hørte skrittene hennes i
trappa, hvordan hun dyttet opp døra til soverommet og småromsteringen som
fulgte. Han så for seg hvordan hun forsiktig viklet Langemann ut av lakenet,
ordnet putene og tørket svetten av ham. Og han visste at Langemann, dersom han
i det hele tatt merket noe, ville la seg stelle med. Så lenge det var henne,
var det greit.
Ellers likte han ikke å vise svakhet.
To ganger på vei ned fra borgen den ettermiddagen hadde Sabeltann
seriøst vurdert å hente forsterkninger. Langemann hadde brukt en evighet,
kreket seg ned trinnene, svakere og sykere for hvert skritt, og det var tungt å
holde ham oppreist på egenhånd. Likevel hadde han latt det være, for han visste
hvor ydmykende det var. Det var ille nok å måtte ha hjelp av sin kaptein, om
ikke mannskapet skulle se ham slik også.
Han fikk meg opp, så jeg skal få ham ned.
Og da ble det sånn.
Han reiste seg, rastløs, og begynte å vandre rundt i rommet, studerte
bildene og kartene, våpnene som hang på veggen og alle sakene som sto oppstilt
på bord og hyller. Langemann likte å dra med seg ting hjem fra tokt, men hans
smak i suvenirer var noe annerledes enn Sabeltanns egen. Slett ikke alt som var
her hadde en verdi som kunne måles i gull, og derfor vekket de heller ikke den
helt store interessen i ham.
Men på et lite bord i den innerste kroken fant han et sjakkspill delvis
skjult under en stabel med bøker, og han plukket opp den hvite dronningen og
løftet den opp i lyset for å se den bedre.
Elfenben. Skikkelige saker.
Han blåste bort det tynne laget med støv som hadde samlet seg på den,
og det rykket i munnviken hans. Langemann spilte ikke sjakk. Mannen eide ikke
tålmodighet. Han hadde nok spillet bare for å virke distingvert.
Han tok med brettet til spisebordet. Noen av brikkene måtte han ned på
gulvet for å finne, men han sporet dem opp alle sammen, ga seg til å tørke
støvet av dem og stille dem opp, klar til kamp.
Det var mens han var opptatt med dette, at ytterdøra gikk opp og Pinky
kom snublende inn over terskelen. Gutten hadde hatt jakka over hodet som ly mot
regnet, og så ham derfor ikke før han hadde tatt den av og hengt den opp på en
knagg. Da stivnet han til gjengjeld midt i en bevegelse og bare stirret på ham,
som om han ikke helt kunne tro eller begripe det han så.
«God kveld, gutt,» gryntet Sabeltann, og passet seg vel for å avsløre
at han også hadde opplevd et aldri så lite sjokk.
I et kort øyeblikk hadde guttungen sett akkurat ut som Morgan, selv om
han i utgangspunktet var altfor liten og spedbygd. Det var noe med holdningen,
måten han bevegde seg på.
Morgan…
Navnet fikk det alltid til å ulme i ham, men at tangkvasten liknet ham
var ikke nødvendigvis bare negativt. Morgan hadde hatt gode sider også, vært en
nyttig mann å ha rundt seg, oppsiktsvekkende smart og snartenkt. Pinky var av
forræderens blod, men oppdratt av lojale Langemann, og den kombinasjonen kunne
fint komme til å slå riktig så heldig ut.
Ikke at han under noen omstendigheter ville la gutten få vite at han tenkte
dette. Best å holde ham på pinebenken noen år til, teste ham ordentlig ut
først.
Soppen klarte omsider å rykke seg ut av sjokktilstanden og rettet seg
opp i stram givakt. «Kaptein!»
Sabeltann tvinnet barten mellom fingrene, bare for å skjule smilet som
tvang seg fram. Enn så lenge lovet dette godt.
Rosa kom ned trappen i samme øyeblikk. «Det var godt du kom nå, Pinky,»
hilste hun, og han slappet tilsynelatende av og smilte opp til henne, mens
Sabeltann igjen rettet oppmerksomheten mot sjakkspillet og lot være å involvere
seg i den påfølgende samtalen.
Gutten forsvant opp trappa etter en kort ordveksling som stort sett
dreide seg om været. De kunne høre at han stoppet litt i døra til Langemann,
før han klatret videre opp stigen til sitt eget lille rom på kvisten. Først da
kikket Sabeltann bort på Rosa igjen, og så at hun sto med Langemanns skjorte i
hendene. Den var helt dyvåt.
«Jeg tror han svetter det ut nå,» sa hun, da hun så hvor han så. «Hva
det enn er.»
Sabeltann nikket og gikk for å jakte på drikkevarene. Det var rom i
hjørneskapet, men brennevin fristet ikke akkurat nå, så han gikk i stedet til
spiskammerset for å velge seg ut noe fra vinsamlingen der.
Et sukk fra Rosa fikk ham til å kikke tilbake på henne.
«Hvor lenge har dette vært
vanlig?» spurte hun, og stakk en finger gjennom et hull i skjorta så han skulle
se det. «Hull i klærne, det er ulikt ham.»
Sabeltann bestemte seg for en flaske og tok den med tilbake til bordet.
«Jeg har også lagt merke til det,» medgikk han.
Hun ristet på hodet og kastet skjorta fra seg i en kurv. «Trenger du
glass?»
«Ta med et til deg selv også. Du ser ut som om du trenger det.»
Hun så skjevt på ham, men smilte, og plukket ned to glass fra en hylle.
Han slo tuten av flasken med sabelen sin, og skjenket i til dem.
«Han stryker nok ikke med,» sa han, fordi han følte han måtte si noe.
«Jeg har sett ham mye verre enn dette.»
«Skulle det liksom være beroligende?» mumlet hun og tok en stor slurk
av vinen. «Vi burde hatt en lege,» la hun åndsfraværende til.
«Hm?»
«Vi burde hatt en lege i Abra Havn.»
«Lege?» Han klarte ikke å unngå at det kom som et fnys. «De hadde bare
årelatt ham, eller noe annet tåpelig.»
«Du har ikke noen tro på årelating?»
Han sendte henne et blikk han håpte var svar nok. Det var det visst,
for hun spurte ikke mer.
I stedet slo han seg ned på stolen igjen, og nikket mot det ferdige
oppstilte sjakkbrettet. «Spiller du? Cornelis var temmelig habil.»
Hun smilte litt bak vinglasset da hennes fars navn ble nevnt. «Jeg
plukket vel opp en ting eller to.»
Han gestikulerte mot de hvite brikkene. «Vel? Damene først.»
Hun trakk ut en stol og satte seg, smalt glasset litt for hardt ned i
bordplata og valgte seg en bonde å begynne med.
De spilte i taushet en stund. Begge tok seg tid til lange tenkepauser, uten
at stemningen føltes trykket av den grunn, og Sabeltann satte pris på
stillheten. Få mennesker behersket kunsten å være (eller i det minste framstå)
rolige rundt ham, men Rosa var en av dem, og de var midtveis i vinflaske nummer
to før hun sa noe.
«Jeg har aldri takket deg.»
Han gløttet mistenksom opp på henne. «For hva?»
«For at du reddet ham. På siste tokt.»
«Ah, du mener Langemann. Det var ikke jeg som…»
«Jo!» Hun møtte blikket hans. «Du tok ham dit. Og jeg vet at det kostet
deg.»
«Nå vel.»
Han kremtet og flyttet springeren sin, og hun så ned på brettet igjen
og trakk brynene sammen i en tankefull grimase. Han kikket stjålent på henne
mens hun tenkte. Det flammende lyset fra ildstedet hadde lagt seg som en varm
oransje hinne på den ene halvdelen av ansiktet hennes, gitt det en helt ny type
glød, men belyste også de første aldringstegnene og bekymringene som hadde
meislet seg inn der.
Hun var vakker nok, såpass at menn snudde seg etter henne på gata, men
Sabeltann hadde sett Langemann med penere kvinner, og yngre også. Det var nok
mer enn bare utseendet som gjorde at han foretrakk denne, og av og til, slik
som nå, kunne kapteinen nesten forstå hva det var.
Det var mye av Cornelis i henne: standhaftighet, besluttsomhet og mot.
Særlig det siste. Mye av det. Men først og fremst var hun kompromissløst seg
selv, og han så hvordan det kunne virke tiltrekkende. På noen.
«Han elsker deg.»
Han kunne bitt av seg tunga, men det var for sent. Ordene var ute, og
nå så hun opp på ham igjen, først undrende, så trist.
«Han elsker deg mer.»
Det var ikke svaret han hadde ventet, men nå da han hørte det,
protesterte han ikke. I stedet vendte de begge tilbake til spillet og omfavnet
lettet stillheten.
Hun var god. Selv om han vant begge de to første rundene, bød hun på
den sterkeste og mest interessant motstanden han hadde hatt på lenge, og den
tredje gangen måtte han nøye seg med remis. Da var det langt på natt og de
hadde tømt tre og en halv flaske vin, og hun hadde spist litt av suppa, og han
hadde enda en gang takket nei til en porsjon av den.
Hun tilbød ham dagsenga, sa hun ville legge seg hos Langemann i tilfelle han trengte noe,
men han svarte, som sant var, at han planla å sitte oppe. Hun så tvilende på
ham, og han lurte et øyeblikk på om hun kom til å lekse opp for ham viktigheten
av nok søvn, slik andre (med lite hell) hadde gjort før henne. Men hun holdt
klokelig munn, lot ham få det som han ville, og mens hun gikk for å sove,
flyttet han stolen nærmere ildstedet og henga seg til sine nattlige
refleksjoner. De som angikk ham, og bare ham.
Stormen stilnet utpå morgenkvisten, og hun sto opp da det første
dagslyset kom sivende inn mellom gardinene. Han ofret henne ikke et eneste
blikk da hun kom, satt bare urørlig med begge pekefingrene hvilende mot
leppene, mens han merket hvordan hennes blikk derimot brant seg inn i ryggen
hans.
«Jeg går etter vann,» sa hun og registrerte nok, i likhet med ham, at
sollyse morgener ikke innbød til sjakkspill og samtale på samme måte som
stormfulle netter gjorde.
Hun gikk, og han hadde knapt fått ryddet bort spillet og de tomme
flaskene, før han hørte tunge skritt i trappa, og Langemann kom inn, langsomt
og døsig, med sengeteppet rundt seg som en toga. Han ble stående på
dørterskelen og myse undrende mot kapteinen, som satt der ved bordet og nikket
taust god morgen. Langemann sa heller ingenting, bare peilet seg inn på den
ledige stolen og dumpet ned på den. Han var åpenbart naken under teppet, håret
var utslått og flokete, og han så herjet ut, men langt fra så syk som kvelden
før.
«Du er på beina, ser jeg,» konstaterte kapteinen.
«Jeg…,» begynte Langemann og trakk teppet tettere rundt seg, plasserte
det strategisk over det aller nødvendigste. «Jeg aner ikke hva det der var for
noe.»
«Det er mindre viktig. Så lenge du føler deg bedre.»
Kvartermesteren nikket og lukket øynene et øyeblikk. «Hvor lenge var
jeg borte?»
«Bare en natt. Det er morgen nå. Den sjuende april syttenseksten,
dersom du lurte.»
«Mm…»
Langemann dro en hånd gjennom det mørke håret, skjøv det bort fra
ansiktet. Det var noen dager siden han hadde barbert seg, og øynene var hovne
og rødsprengte, men blikket var klart.
«Jeg har bedt Tønnes klargjøre skuta,» fortsatte Sabeltann og kastet
ikke bort mer tid. «Vi drar straks du er sterk nok.»
«Hvor skal vi?»
Ingen protester.
«Danmark.»
Han leste blikket hans, så hvordan han hentet fram tidligere samtaler
og la alle brikkene på plass. «Nå?»
«Nå.»
«Ai, ai, kæpten.»
Ingen flere spørsmål.
Evig lojale Langemann.
Rosa kom tilbake med vannbøttene. Langemann gløttet opp på henne, og
hun fulgte ham med blikket mens hun krysset gulvet for å sette dem fra seg.
«Er du oppe?» sa hun, tydeligvis som et uttrykk for at hun syntes det
var en ytterst dårlig idé.
Han svarte ikke, og hun kom bort og la en hånd mot panna hans. Han vred
litt utilpass på seg, det ante kapteinen at det ikke var på grunn av berøringen
i seg selv, men det faktum at han var
her og så det.
«Kle deg ordentlig, i det minste,» sa hun, og hentet tøflene og enda et
teppe. «Skal du ha frokost?»
Det tok noen øyeblikk før Sabeltann forsto at spørsmålet var rettet mot
ham. Langemann fikk tydeligvis ikke noe valg. «Ellers takk,» sa han.
Han reiste seg, tok hatten og satte den på hodet. «Ta den tiden du
trenger,» sa han til Langemann. «Tønnes måtte uansett ha noen dager.»
Langemann nikket, Rosa forholdt seg i ro, og han lot blikket gli fram
og tilbake mellom dem. «Dere to får finne ut av ting,» sa han.
Begge så uforstående på ham, men han ante at de likevel visste hva han
snakket om, så han forlot dem og gikk ut på gata. Det siste han så før han lukket
døra bak seg, var at Rosa hadde snudd seg bort, og han gikk derfra, lettet over
at han for lengst var ferdig med den slags.
