Kategori: Gul
Dagmar
hadde sett døden i hvitøyet før, den skremte henne ikke. Men det betydde slett
ikke at hun hilste den velkommen, og som ved de tidligere tilfellene,
overrasket det henne hvor sterk livsviljen hennes var. Når noen eller noe truet
med å drepe henne, ble hun sint, så
sint at hun følte at hun ikke lenger trengte luft, mat og vann, men kunne leve
på det sinnet alene.
Selvfølgelig
var det ikke slik det fungerte. Hun trengte luft og næring, hun som alle andre,
og akkurat nå var det veldig lite av det førstnevnte rundt henne, dersom man så
bort fra de utallige hvite boblene.
Hun
hadde egentlig ikke kjent hvordan riggen traff henne, bare en plutselig følelse
av at hun var vektløs og svevde rundt som i en drøm, før hun brått traff det
kalde vannet og alt ble veldig reelt og truende igjen. Offiseren som hadde
holdt henne hardt i armen, hadde forsvunnet for henne i tumultene, og hun var
alene der med boblene. Kvinneklær var så visst ikke lagd for å svømme i, selv
uten korsettet og de latterlig mange lagene underskjørt hun for lengst hadde
sluttet å bruke, og hun kjente hvordan tøyet hennes vendte seg mot henne, slik
tilsynelatende alle ting i en kvinnes liv til syvende og sist gjør, og trakk
henne med seg ned i dypet.
Én
gang hadde hun trodd at det var ilden som skulle fortære henne, det var den hun
rasende og svært motvillig hadde vært beredt på å gi seg hen til, og nå var det
i stedet det våte elementet som la seg som et lokk over livet hennes. Så ble
det havet likevel, og hun lo nesten, til tross for den alvorlige situasjonen,
for selvfølgelig måtte det jo bli slik. Aldri hadde hun vært sjøfarende, og
likevel var det her hun hørte hjemme. Så hun ga opp, omfavnet sin skjebne…
Og
kjente noen gripe tak i armen hennes og trekke henne med seg oppover, tilbake
mot overflaten og lyset, og han som en gang hadde halt henne ut av flammene,
lot heller ikke Davy Jones få henne.
De
ble liggende i vannskorpa og spytte vann, og det gikk noen øyeblikk før hun
klarte å se på ham, men da hun først gjorde det, var det som om hjertet stanset
i brystet hennes, for da var det ham hun
så. Parykken hadde han mistet, og
vannet hadde vasket bort det øverste laget av den hvite sminka, og i et kort og
salig øyeblikk så hun konturene av den mannen han hadde vært. Og selv om hun
visste godt, der hun trådte vannet i armene hans, at denne mannen for lengst
var død og begravet, så nøt hun det synet for det det var verdt – i hele det
lange sekundet det varte. Så, redd for at han skulle bryte fortryllelsen,
gjorde hun det selv. Hun så parykken hans flyte forbi innved skroget, og hun
fikk tak i den og satte den selv på hodet hans.
«Gudene
forby at de ser deg som du er,» mumlet hun, og visste hva han ville svare
allerede før han gjorde det:
«Dette er den jeg er.»
Langemann
var førstemann om bord på den fremmede skuta. Straks Lech hadde lagt dem bi,
tok han sats og hoppet det lille stykket fra det ene dekket til det andre, med
sabelen klar til hugg, men fant overraskende nok ingen motstand. Alt han fant
var små klynger av slappe sjøfolk, som så opp på ham, og på de andre etter
hvert som de fulgte på, med matte og apatiske blikk. Langemann brukte ikke tid
på dem, han var ute etter større fisk, så han lot de andre sjørøverne drive
saueflokken sammen, krysset skuta og løp ned landgangen og i land. Det var mer
liv i de sjøfolkene som var der, men Claes, Pelle og Pysa holdt dem i ånde, og
nå som de fikk hjelp av sin kvartermester og enda noen til, hadde de snart
drevet også disse sammen og i kne.
«Hvor
er min kaptein?» forlangte Langemann å få vite. En av de fremmede, en sort mann
med et standhaftig blikk, kikket forbi ham, ned mot stranda under dem, så han
snudde seg dit og så kaptein Delacroix vasse i land, støttende på sin
nestkommanderende. Og selv om han aldri hadde sett dem før, gjenkjente han dem
ut fra bekledningen som skutas befal, og sendte Claes og Rolf for å hanke dem
inn. De overga seg lett, løftet trette armer i været, og lot seg villig, men
nedtrykte ledsage tilbake til sine menn.
«Hvor
er kapteinen?» gjentok Langemann, og det foraktfulle blikket Delacroix sendte
ham, fortalte ham at han slett ikke var så knekt som det ved første øyekast
hadde virket som.
«Langemann!»
Lyden
av Pinkys stemme sendte et sug av lettelse gjennom kvartermesterens kropp, i
det den slapp en bekymring han ikke engang hadde vært klar over at han bar på.
Han snudde seg, og så guttungen komme løpende ned landgangen med en sort
ullfrakk han ivrig viste fram. «Jeg fant den om bord,» erklærte han.
Langemann
hadde straks sett at det var Sabeltanns, og nå så han også den store flengen i
den, garantert laget av et kårdestikk, og han spant rundt tilbake mot
Delacroix, boret et flammende blikk i ham, og gjentok spørsmålet nok en gang,
med trykk på hver eneste stavelse. «Hvor. Er. Min. Kaptein?»
Delacroix
vek ikke blikket, det sydet og brant også i hans, og det hjalp heller ikke da
den høyreiste piraten trampet truende nærmere. «Hent en kanon!» befalte han de
andre sjørøverne. «Og send en kule rett inn blant dem. Sikt på han her!» Han ga
Delacroix et lammende spark i magen, og tildelte også den sorte mannen et, da
denne så ut til å ville gripe inn.
«Stopp!»
Langemann
stanset midt i en bevegelse, for han gjenkjente sin kapteins stemme og reagerte
som alltid instinktivt når den ga ham en ordre. I stedet strammet han seg opp i
givakt og dreide halvveis rundt for å anerkjenne ham med et blikk. «Kæpten.»
Sabeltann
kom vassende opp fra sjøen, med kvinnen Dagmar et lite skritt bak seg, og selv
dryppende våt, uten sko og med hatten på snei, så Kongen på havet mektig og
majestetisk ut. Han travet stolt opp mot dem, tok frakken Pinky løp ham i møte
med uten så mye som et takk eller et blikk, og rakte den nonchalant videre til
kvinnfolket så hun kunne varme seg i den.
«Reaksjonen
din er velment, Langemann,» sa han da han stanset opp hos sin nestkommanderende,
la en stoggende hånd mot skulderen hans og glodde ned på den franske kapteinen
og hans menn. «Og vel forståelig. Men disse lar vi gå. De har bare fulgt ordre,
slik du har.»
«Ai,
ai, kæpten.»
Sabeltann
dreide rundt mot haugen med kasser, det glimtet til i øynene hans, og
sjørøverkapteinen med de enkle gleder var tilbake. «Se heller å få disse om
bord på Den sorte dame.»
Langemann
knipset med fingrene og vinket mot Benjamin, og straks etter var lastingen i
gang. I mens ble de groggy sjøfolkene om bord på Marie Constance brakt i land og gjenforent med sine landsmenn i en
klynge innved klippeveggen. Langemann så spørrende på dem i det de subbet
forbi.
«Det
er Dagmars verk,» sa Sabeltann. «Ikke spør meg hvordan.»
Dagmar
hadde hørt dem, og trakk på skuldrene. «Bare litt kraftig sovepulver i en
medaljong rundt halsen. Man vet jo aldri.»
«Men
hvordan endte du opp sammen med dem?»
ville Langemann vite. «Og hvordan fant de oss? Og hvem er de?»
Nå
var det som om Sabeltann plutselig kom i tanker om noe, og han dreide rundt på
hælen og glodde rasende ut mot Marie
Constance. «Fabian…»
«Under
dekk,» sa Dagmar kort, og kapteinen satte straks kursen dit, tett fulgt av sin
kvartermester, som fikk servert resten av historien underveis.
«Og
det lille krypet har sørget for at de har ligget i hælene på oss hele veien,»
avsluttet Sabeltann i det de klatret ned den smale trappa til franskmennenes
banjer og bøyde seg inn under den lave dørkarmen videre inn til lasterommet. De
stoppet brått da de så det tomme buret, med gitterdøra hengende åpen og
nøkkelen fremdeles i nøkkelhullet, og bare sto der et kort øyeblikk, tause, og
tok inn synet og hva det innebar.
Langemann
behøvde ingen ordre. «Jeg tar meg av det,» sa han rolig og forsvant.
Selv
ble kapteinen stående enda et sekund eller to for å frese ferdig, men så gikk
han om bord i Den sorte dame for å
skifte til tørre klær, og deretter i land for å observere lastingen, for
ingenting kunne bedre få ham i godt humør igjen.
Franskmennene
satt der stillferdige og medgjørlige, og de fleste fulgte hver eneste kasse med
blikket da den ble båret om bord på sjørøverskuta, via deres egen, og ut av
syne og ut av rekkevidde. Men Delacroixs øyne var bare på ham, de brant seg inn
i ryggen hans med slik intensitet at Sabeltann merket det, og han gikk bort,
halte kapteinen på beina og tok ham til side.
«Jeg
mente det jeg sa,» forsikret han, nesten kameratslig, men med en truende
undertone likevel. «Jeg lar dere gå. Og skuta di får du tilbake. Hun er solid,
og ikke så mørbanket som det ser ut til. Har du en god tømrer, kan du seile alt
om få dager. Men jeg vil råde deg til å ikke krysse min vei igjen, kaptein.
Kongen på havet utviser sjelden tålmodighet to
ganger.»
Delacroix
svarte ikke, han visste vel tross alt hvor heldig han var.
«Du
har et godt mannskap,» fortsatte Sabeltann. «Men du bør vite at det er sin
kaptein de kjemper for, ikke Frankrike. Det er deg de respekterer, deg de er
lojale til.»
Og
med et siste klapp i ryggen ledet han ham tilbake til dem, og forlot ham.
Fabian
hadde vært smart nok til å ikke dra for langt, på ukjent land og i tjukk tåke
som de var. Langemann fant ham på kanten av en høy klippe, hvorfra han speidet
ned i de skummende, hvite bølgene under seg, og tilsynelatende vurderte de
ytterst få mulighetene han hadde.
«Hvor
hadde du tenkt deg?» Langemann gjorde seg til kjenne. Han kom fram fra tåka som
hadde innhyllet ham, med pistolen klar, og den andre hånda hvilende på sabelen
i beltet.
Den
aldrende styrmannen snudde seg brått mot ham, og øynene smalnet av skepsis da
de fant den høyreiste skikkelsen. «Jeg trodde jeg fikk has på deg,» kommenterte
han tørt.
«Det
var nære på,» medgikk Langemann og stanset noen meter fra ham.
Fabian
holdt håndflatene opp mot ham, unnskyldende, og for å vise at han var
ubevæpnet. «Du tar ikke det personlig, vel? Jeg mente ikke å treffe deg.»
«Nei,»
sa Langemann kaldt. «Du skjøt etter en guttunge, du.»
Den
gamle piratens skuldre slumpet, kampviljen gled ut av ham som luft fra en belg.
«Og han tilga meg,» sa han, og spilte sitt siste kort. «Han lot meg gå.»
«Hvor
hadde du tenkt deg?» gjentok Langemann bare. «Vente her til vi hadde reist, så
sneket deg om bord franskmennenes skip og håpt på det beste?»
«Noe
slikt. Uansett bedre enn en flåte på havet.»
Langemann
smilte et lite, bittert smil. «Det er bare et problem med den planen, og det er
at du kjenner veien til Abra. Og vi vet jo nå at ikke bare er du god til å
navigere etter hukommelsen, du selger også slike opplysninger til spottpris.»
Fabian
rygget fort noen skritt, løftet armene ytterligere i været og ristet kraftig på
hodet. «Han lot meg gå!» gjentok han innstendig. «Det var Pinky som slapp meg
løs. Han har medynk, den gutten.»
«Han
har det,» nikket Langemann og hevet pistolen. «Og bare derfor får du denne i
hjertet, og ikke i magen.»
Dagmar
sto på Marie Constances dekk, og så
på mens Sabeltanns menn bar de siste kassene forbi henne og om bord på Den sorte dame. På et tidspunkt løftet
hun blikket og speidet ut mot havet, eller i det minste i den retningen havet var,
for sikten hadde ikke bedret seg det minste. Pinky var like i nærheten, i ferd
med å kveile sammen noen rep fra den ødelagte riggen, og han hørte henne synge
lavt for seg selv:
And when will you come
back again
My own dear soldier laddie
And when will you come back again
And be your baby's daddy
«Hvem
synger du om?» spurte han, for selv om han var litt redd for å avbryte, tok
nysgjerrigheten som vanlig overhånd.
«En
soldat,» svarte hun kort uten å flytte blikket. «Det er bare en gammel sang.»
Han
fortsatte med å se på henne, intenst og åpent og uskyldig. «Elsker du ham?» kom
det til slutt.
Da
kikket hun brått ned på ham, men egentlig ikke så overrasket, og hun la varsomt
en hånd på skulderen hans. «Jeg elsker ham,» sa hun. «Slik du gjør det… slik Langemann gjør.» Hun strøk ham over kinnet med to
fingre. «Fordi vi ikke vet bedre.»
Sabeltann
kom travende mot dem i samme stund, og øynene hans glødet av en for øyeblikket
stillet gulltørst og en annen ubestemmelig fryd. «Jeg går ut fra at du ønsker
skyss tilbake til denne øya di,» sa han, og stilte seg bredbeint opp foran
henne med hendene i siden.
Hun
la armene i kors over brystet og lente seg litt tilbake med et langsomt sukk.
Han
flirte. «Jeg vil høre deg spørre pent,» ertet han, «be, som et normalt, sivilisert menneske. Jeg er så spent på om du i
det hele tatt får det til.»
Hun
bare glante olmt på ham, og i noen lange sekunder sto de der og stirret på
hverandre, fire blå øyne fastlåst i en evig drakamp. Ingen av dem foretrakk en
mine, og til slutt døde skadefryden i blikket hans, og han så bort med et lite
knurr og gikk sin vei.
Ved
landgangen støtte han på Langemann, som kom tilbake fra ærendet sitt inne på
øya, og vekslet også med ham et langt blikk som sa ham alt han behøvde å vite.
«Alle mann om bord!» ropte han, mens han ga sin nestkommanderende en klapp på
skulderen i forbifarten. Han vinket på Benjamin, som sto klar med kista de
hadde klargjort, og de gikk en siste tur i land og bort til flokken med
betuttede franskmenn.
«Her,»
erklærte han, og nikket mot kista Benjamin satte fra seg. «En gave. Du kan åpne
den når vi har seilt.» Han tok seg til hattebremmen. «Farvel, kaptein, og husk
hva jeg har sagt.»
Og
så gikk han og Benjamin som de siste om bord i Den sorte dame, og Delacroix og hans menn sto tause tilbake og så
mens de heiste seil og kastet loss. Men straks sjørøverskuta var borte i tåka,
gikk Delacroix fram og vippet forsiktig lokket av kista med den ene foten. Han
slappet synlig av da han så hva den inneholdt, og løftet ut det store sorte
tøystykket så alle kunne se.
«De
har gitt oss en sort duk?» spurte førstestyrmann Girard med en forundret rynke
i panna.
«Det
er ingen duk,» svarte Delacroix, og han så opp og møtte blikket til Fabrice
mens et lite smil gled over begges lepper. «Det er et flagg.»
Og
ute på det frie havet, i god vind fra sørvest, og med lasterommet fylt av
Solkongens skatt, satte Den sorte dame kursen
mot nord og Det usynlige land.
