Kategori: Gul
Pinky
hadde ventet hele natten på avsatsen, klemt inntil fjellveggen, gjemt i
skyggene, mens de fremmede festet og støyet under ham, og i løpet av den natten
hadde han konkludert med to ting: én, at det ville bli umulig å hjelpe
kapteinen og de andre på egen hånd, og at han derfor måtte skaffe hjelp, og to,
at han ikke kunne snike seg ut den samme veien som de var kommet inn. Men stien
som hadde ført ham opp hit, dreide videre inn i en trang tunnel, og derfra
hadde han kjent et trekk av vind som fylte ham med håp. Så da han følte på seg
at morgenen var på vei, fulgte han den, krabbende på alle fire, og ganske
riktig endte den i en annen utgang, en sprekk i fjellet, ikke stort større enn
at en sped gutt som han selv kunne klemme seg ut. Men det var nok, og da han først
var ute i frisk luft, unte han seg et par minutter til å hente seg inn og
skaffe oversikt.
Han
så ikke så mye i den tjukke tåka, men han hørte bruset fra havet under seg,
forsto at han hadde havnet et sted på toppen av de høye klippene, og begynte
forsiktig å bevege seg ned i lavere terreng. Han forsto nå hvorfor Sabeltann
var så nøye med å markere veien, og takknemlig for det samme, for det var
nemlig takket være hans symboler og tegn på steiner og klipper at han fant
veien tilbake til stranda og lettbåten. Han skyndte seg om bord, la ut årene og
håpet at heller ikke skuta skulle være altfor vanskelig å finne.
Han
fant henne, men det var mer flaks enn god navigasjon, for han så henne først
like før han rodde rett inn i skroget. Taustigen hang ute, så han trengte ikke
rope, og han hadde det så travelt med å klyve opp at det var først da han sto på
dekk at han oppdaget sin store blunder.
Det
var feil skute…
Det var en fregatt, og størrelsen stemte
noenlunde, men det var definitivt ikke Den
sorte dame, og da måtte det være franskmennenes skip. Den lammende skrekken
som denne erkjennelsen vakte i ham, varte heldigvis ikke mer enn i noen få
sekunder, så fikk han summet seg til å krype i skjul bak en tønne.
Det
var ikke mye til liv om bord, det var mulig at det meste av mannskapet var i
land med kapteinen eller fremdeles lå og sov. Men han skimtet en mann som
vandret fram og tilbake ved roret, og i hvert fall et par stykker på
bakkdekket. Han prøvde desperat å tenke ut en ny løsning, en ny plan, men det
eneste han kom fram til var at han trengte et nytt sted å gjøre det på, og han
visste av erfaring at de beste gjemmestedene var under dekk. Det var en åpen
luke ikke langt fra der han satt, og fort, før han rakk å analysere situasjonen
for mye, krabbet han dit og heiste seg ned.
Han
havnet på det nedre kanondekket, og listet seg videre derfra inn i banjeren,
der han snek seg forbi noen menn som lå og snorket i køyene sine, og til slutt
inn i et lasterom. Der klemte han seg inntil veggen og gjorde seg så liten som
mulig, og straks øynene hadde vent seg til mørket, lot han dem ta inn rommet på
leting etter et mer permanent skjulested.
Lyden
av en tørr latter, og angsten den skapte i ham, traff ham som et slag i magen,
og han snudde seg fort i den retningen den kom fra. Det var et slags bur av
jern midt i rommet, og ansiktet som gliste til ham gjennom gitteret var kjent,
men ikke et han var glad for å se. «Du,» var alt han først fikk seg til å si,
og nesten uten å merke det klemte han ryggen enda tettere opp mot veggen. Men så
innså han at mannen var innelåst, og da ble han straks modigere og mer
bebreidende. «Du skjøt Langemann.»
«Jeg
skjøt etter deg, ditt nek,» svarte
Fabian. «Hadde du stått stille, hadde jeg ikke kastet bort den kula, og mye
kunne vært annerledes.»
«Ikke
hør på ham, gutt,» sa en ny stemme, og Pinky spant rundt igjen og oppdaget enda
et bur i det borterste hjørnet.
«Dagmar!»
utbrøt han da han gjenkjente kvinnen som var innesperret i det, og skyndte seg
dit.
Dagmar
holdt bare blikket inngående på Fabian, og det var et kaldt blikk, som om hun
fant mannen så ynkelig at hun ikke engang ville bruke krefter på å forrakte
ham. «Han satte seg selv i den situasjonen,» avsluttet hun. «Og nå er han en død
mann, og han vet det.»
«Du
vet ennå ikke hvilken kaptein som kommer tilbake med skatten, heks,» hveste den eldre sjørøveren.
«Spiller
ingen rolle,» parerte hun. «Den eneste forskjellen ligger i hvordan de vil ta livet av deg. Sånn
sett bør du be om at det er Delacroix som kommer.»
«Dagmar,
hva har skjedd?» spurte Pinky, som ga blaffen i Fabian for øyeblikket. «Har de
gjort deg noe? Og hvem er de?» Han
rykket i gitteret. «Og hvordan får jeg deg ut?»
«Som
vanlig full av gode spørsmål,» smilte hun, men så ble hun alvorlig igjen. «De
kom like etter dere og tok meg til fange. Bortsett fra det har de ikke gjort
meg noe. De er franskmenn, ledet av
en kaptein ved navn Marius Delacroix, en mann av den gamle skolen, veldig opptatt av ting som plikt og
lydighet og ære. En rettferdig mann, vil jeg tro, og nettopp derfor aner jeg
dyp frustrasjon i ham.»
«Hvorfor
det?»
«Fordi
verden ikke er rettferdig. Og når det
gjelder det siste spørsmålet ditt: Du får meg ikke ut, Delacroix bærer den
eneste nøkkelen. Men det er heller ikke noe poeng i å slippe meg løs.»
«Men…?»
«Hvor
skulle vi dratt?» avbrøt hun. «Er Sabeltann der ute, kanskje, klar til å storme
inn og redde oss?»
«Nei…»
Gutten gløttet bort på Fabian. «Han er også tatt til fange. Og jeg aner ikke
hvor de andre er. Skuta er vekk.»
Fabian
skrattet høyt.
«Vil
du dempe deg?» hveste Dagmar til ham. «Du som har alt å tjene på at gutten ikke blir oppdaget.» Fabian kom visst til
samme konklusjon, for han tidde, og satte seg heller til å skule morskt på dem.
Dagmar
kikket tilbake på Pinky. «Her er hva du kan
gjøre.» Hun dro en medaljong fram fra under kjolen og hektet den av seg. «Inni
denne…,» sa hun, og så vinket hun ham nærmere og hvisket resten av
instruksjonene i øret hans.
Kaptein
Delacroix hadde i det minste ikke degradert ham til pakkesel, tenkte Sabeltann
da han ble ført nedover mot stranda den morgenen. Det skulle han ha, denne
sneglespiseren, såpass med vett hadde han. Claes og tvillingene var satt til å
slepe på gullskatten sammen med det franske mannskapet, men selv fikk Sabeltann
gå fritt, uten bånd eller lenker, ført som ei bjelleku foran Delacroixs egen kårdespiss.
Han var rolig, som du blir når du tror du har en gudegitt rett til all verdens
skatter, og at du er den smarteste og mest utspekulerte sjørøverkongen som
noensinne har seilt på de syv hav. Men det betydde ikke at han ikke innså at
han for øyeblikket befant seg i en lei knipe.
«Hvordan
fant De øya?» spurte han, uten å snu seg, og voktet seg vel for å legge for mye
følelse i spørsmålet.
«Jeg
kom over en av dine menn,» svarte Delacroix med en tilfreds latter i stemmen,
og mente visst at de var dus. «Han solgte deg ut for en slikk og ingenting.»
«Fabian,»
freste Sabeltann, for hvem ellers kunne det være, «er ikke en av mine menn.
Mine menn er ikke forrædere!»
«Dine
menn er pirater!» smalt det tilbake
fra franskmannen. «De tjener bare seg selv.»
«De
tjener meg. Og du, Delacroix, hvem tjener du?»
«Jeg
tjener Frankrike.»
«Hvorfor
det?»
«Hvorfor det?» gjentok Delacroix, nærmest
himmelfallen, som om han ikke engang forsto spørsmålet. «Fordi det er hva en
god franskmann gjør! Men jeg forventer ikke at piratpakk som deg skal forstå.»
Sabeltann
trakk på skuldrene. «Du har gjort mye bra for Frankrike?»
«Jeg
har tjent henne så godt jeg kan. Jeg har gitt henne mitt liv, og jeg vil dø for
henne om jeg må.»
Sabeltann
lo lavt av det pompøse sludderet bare en franskmann kunne lire av seg, og
kikket for første gang på ham over skulderen. «Og hva, min gode kaptein, har Frankrike
gitt deg? En pen tittel?»
Delacroix
skulte på ham. «Jeg gjør det ikke for hederen.»
«Nei,
det får vi da inderlig ikke håpe.» Sabeltann henvendte seg til resten av
mennene, som stønnet og svettet under de tunge kassene. «Og dere andre? Hva har
dere fått av Frankrike? Hva har dere
igjen for slitet og strevet og blodutgytelsen her ute på havet? Jeg regner med
at dere i det minste har fått et høflig takk og en klapp på skulderen.»
Den
påfølgende stillheten sa mer enn tusen ord. Han lo igjen.
«Klapp
igjen!» freste Delacroix og pirket i ham med kården. «Ikke hør på ham!»
«Mine
menn var som dere en gang,» fortsatte Sabeltann ufortrødent. «De var gaster,
offiserer, matroser, krigshelter som kjempet, drepte og plyndret og satte sine
liv på spill for sine fedreland og sine konger. Eneste forskjellen på dere og
dem er at de har forstått at
fedrelandet og kongen gir fullstendig
blaffen i menn som dere.»
«Forskjellen
på dine menn og mine,» ropte Delacroix, «er at dine menn er uten ære! Uten
lojalitet!»
«Kanskje
uten ære,» medgikk Sabeltann. «Men lojalitet har de. De er lojale mot seg selv,
mot hverandre og mot meg, deres
kaptein, som de har valgt å tjene!
Mine menn er frie, og de får lønn som
fortjent. Og dere…» Han spant rundt
med en advarende pekefinger rettet mot mennene. «Jeg går ut fra at dere så
deres landsmenn lenger inne på øya her. Slik
er det Frankrike lønner
lojalitet!»
«Jeg
sa, klapp igjen!» skrek Delacroix og veivet med kården så han snittet noen av fjærene
i Sabeltanns hatt og laget en rift i frakken hans. Sabeltann gløttet ned på
riften og knurret lavt, men situasjonen ble forhindret fra å eskalere da de i
samme øyeblikk rundet en klippe og trådte ut på stranda.
Pelle
slapp øyeblikkelig sin ende av den kassa han og Pysa bar på, og stirret med
sitt ene øye på den ensomme skuta som lå fortøyd der, bare noen meter fra
klippene og med landgangen ute. Så dreide han rundt og myste ut i tåka. «Men…
var det ikke her hun var? Hvor er Den
sorte dame?»
Delacroix
skrattet høyt. «Forteller du meg at hun også lå her? Sabeltann, jeg tror dine lojale menn har valgt å tjene noen andre og latt deg i stikken!»
En
liten skygge av tvil og forvirring sveipet over sjørøverkapteinens ansikt, men
var borte igjen i løpet av et par sekunder. «Vi får se,» sa han bare.
Delacroixs
menn samlet kassene i en pen haug på klippen, klare til å fraktes om bord, og
kapteinen selv inspiserte arbeidet med en tilfreds mine. Flere menn dukket opp
på dekk ute på skuta og vinket jublende inn til dem, førstestyrmannen var blant
dem, og Delacroix kastet fornøyd en nøkkel ut til ham. «Hent opp kvinnfolket!»
Han snudde seg mot Sabeltann. «Så har jeg en ekstra forsikring mot bråk fra
deg.»
Sabeltann
stusset, men ikke lenge, for førstestyrmannen kom snart tilbake trekkende på en
fange, og da han så henne, innså han at han hadde ventet nettopp dette, for
enkelte onder virket umulig å unnslippe. «Dagmar,» sukket han.
Hun
ble stilt opp på dekk ved landgangen, mellom to menn, og hun gjorde et lite
kast med nakken, som om hele situasjonen moret henne. «Vi møtes som vanlig over
en kårde,» ropte hun inn til ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar