Kategori: Gul
Tortuga, den 29. desember 1699
«Jeg stoler
ikke på den typen.»
Morgan
hadde vært temmelig taus under møtet med Sabeltann, selv til ham å være, men
var rask til å dele synspunktene sine nå da kapteinen hadde forlatt dem.
Langemann, som sto rett ved siden av, i døra til vertshuset, og så sin nye
samarbeidspartner spankulere nedover gata, kikket på ham over skulderen og
smilte forståelsesfullt. «Selvfølgelig skal du ikke det, Morgan. Men du stoler
på meg, ikke sant?»
Morgan
kvalte et sukk, som om han vel så godt kunne gi opp diskusjonen. «Jo da.»
Langemann
draperte en arm rundt halsen hans. «Det kan like gjerne være vi som lurer ham her,» hvisket han kameraten i øret.
«Jeg liker å tro det.»
«Du er
altfor optimistisk.»
«Det er jo
derfor jeg har deg til å passe på meg.» Han holdt blikket på ham, intenst og
inngående, til Morgan så opp for å møte det og som vanlig måtte gi etter for
det, og gjengjelde smilet. «Kom.»
Stadig med
armen beskyttende rundt ham, fortsatte han å hviske ytterlige forsikringer hele
veien tilbake til kaia. Ikke at han måtte, for Morgan var på glid – han var
alltid det, han hadde aldri helhjertet forsøkt å hindre Langemann i å gjøre noe
som helst – men sånn fungerte spillet mellom dem: Langemann var lykkejegeren
som tok de store sjansene, og Morgan den mer jordnære fornuften som ankret ham
til en sikker havn, men som aldri nektet ham å fly og som strengt tatt nøt å se
ham gjøre det.
Langemann
og Morgan…
Det hadde
vært kjærlighet ved første blikk, skjønt ingen av de to ville drømt om å bruke slike ord om det
skjellsettende øyeblikket nesten ti år tidligere, da to trettenårige gutter
fikk øye på hverandre i ruffen på en hollandsk gallion. Like fullt var det ikke
andre måter å beskrive det på, annet enn at de begge hadde kjent en umiddelbar,
instinktiv følelse av samhørighet, som ikke hadde bleknet med årene, men
snarere vokst seg sterkere, og uten at de ante hvorfor det var blitt sånn. De
var ulike, både som typer og av bakgrunn, det var ingenting som hadde tilsagt
at de skulle finne hverandre slik de hadde gjort.
Langemann
hadde tilbrakt barndommen i en sigøynerkaravane, reisende rundt i hele Europa,
men husket lite fra de årene, rett og slett fordi han ikke følte de var verdt å
huske. Slik han så det, begynte livet hans den dagen han fikk sin første hyre
og dro til sjøs. Morgan på sin side hadde vokst opp i Rotterdam, som sønn av en
fattig husholderske og en far som stakk av før han ble født. Da moren døde sto
han alene tilbake uten midler og framtidsutsikter, og uten særlig annet valg
enn å søke seg til et liv som sjømann, han også. Og så ville altså skjebnen at
de endte opp på den samme skuta.
De lærte
fort å elske havet, den røffe sjargongen, sangene og dansene som fulgte med,
for så vidt også det harde arbeidet, men den strenge disiplinen gjorde de seg
aldri til venns med. De slet seg over Atlanteren og gjennom nesten daglige
runder med pryl, men straks skipet ankret opp i Den nye verden og de fikk
muligheten, stakk de av, men ikke før Langemann først hadde satt varige merker
på kapteinen, og Morgan rappet hans personlige beholdning med gullmynter.
Siden hadde
det bare vært de to, og de så seg aldri tilbake. De livnærte seg ved
strøjobber, tyveri og en og annen hyre, og da Esmeralda kom dem i hende noen år senere, vunnet i et kortspill,
kunne de både utvide jaktmarkene og videreutvikle inntjeningsmetodene sine til
ulike former for ren svindel. I så måte utfylte de hverandre godt: Langemann,
med sin sjarm, sitt tiltalende utseende og sine tusen ulike masker, lokket de
potensielle ofrene i snaren, og Morgans trauste, skikkelige framtoning
beroliget selv de aller mest skeptiske av dem, slik at de aldri innså hva som
skjedde før det hele var forbi og de satt fortumlet tilbake, ribbet for penger,
klær og stolthet.
Så langt
hadde det opplegget fungert bra for dem – små jobber med begrenset gevinst, men
også begrenset risiko – og dette var også Morgans siste innvending i det de
nådde kaia og gikk om bord i skuta. «Men, baron Suffield… er ikke det å sikte
litt for høyt?»
«Nei,
hvorfor det? Utbyttet…»
«Ja da, jeg
vet! Men han putter deg i frontlinja
her. Om du blir tatt…»
«Morgan!»
Langemann avbrøt, men ikke uten en vennlig latter i stemmen. «Vi har ikke
engang hørt detaljene. Gi det en sjanse.»
«Ja, ja….»
Han dro litt på det, og gikk i stedet i gang med å klargjøre seilene. «Det er
bare det at…»
«At hva?»
Morgan
sukket. «Vi har aldri involvert andre før. Vi har klart oss fint så langt, bare
vi to, vi trenger ikke flere, og han virket uansett ikke særlig lysten på å ha meg med.»
Dette fikk
bare Langemann til å le høyere. «Du høres ut som et sjalu kvinnfolk!»
Morgan slo
etter ham med en taustump, riktignok på lekent vis, og kom ikke med flere
protester.
Kaptein
Sabeltann hadde en skute, ingen tvil
om det. Langemann og Morgan så henne straks de rundet en odde og seilte inn i
bukta der hun lå for anker: En spansk gallion, velholdt, men godt forbi sine
glansdager. Mannskapet, rundt tretti i tallet, hadde samlet seg i riggen og i
en rekke ved ripa, og de vinket og ropte brautende og til dels obskøne hilsener
ned til dem i det de la Esmeralda bi.
«Har du
ladet pistolen din?» hvisket Langemann, nesten uten å bevege leppene, og Morgan
svarte ved å nikke på det samme umerkelige viset. «Bare hold den skjult til du
eventuelt blir nødt til å bruke den, skjønner? Vi har ikke lyst til å gi dem
det gale inntrykket.»
«Eller det
riktige,» mumlet Morgan, noe som fikk Langemann til å humre, og han kamuflerte
det ved å blunke og vinke smilende til mennene som tok i mot trossa han kastet
opp til dem. Selv hadde han gjemt kniver i begge støvlene sine, og til og med
en liten en i håret.
De klatret
opp taustigen som ble firt ned til dem, og snart sto de på dekk, ansikt til
ansikt med Sabeltann, og omringet av hans uflidde bande. Ingen av mennene
skilte seg nevneverdig ut, med unntak av de to kvisete, lubne tenåringsguttene
som flankerte kapteinen. De var prikk like, som speilbilder av hverandre, ned
til den minste lille detalj ved antrekket, og Langemann skjøt et øyebryn
fascinert i været ved synet av dem.
Sabeltann
så det og det rykket litt i munnvikene hans. «Velkommen om bord, mine herrer.
Dette er Pelle.» Han nikket mot venstre, og deretter mot høyre. «Og dette er
Peder, men han kaller vi bare Pysa.»
«Pysa?»
Langemann studerte unggutten (det var strengt tatt ikke nødvendig å studere mer
enn én av dem likevel), og funderte litt på hvordan denne bleke, småfeite
jyplingen hadde klart å skaffe seg hyre som pirat. Men han av alle burde jo
vite at ting sjelden var som de så ut, og at du aldri skulle undervurdere noen,
og han var uansett ikke her for å skaffe seg uvenner, så han sendte ham bare
sitt mest avvæpnende flir. «Hvorfor kaller de deg det?»
«Hvorfor
kaller de deg Langemann?» parerte
gutten.
«Det er vel
opplagt, din tufs!» Svaret kom fra Pelle, som ikke kunne være noe annet enn
tvillingen. «Det er fordi han er så høy, vel.»
«Ja, det er
den ene forklaringen,» nikket Langemann med en påtatt alvorlig mine. «Jentene i
Tortuga har en annen.» Bak seg hørte han Morgan knise av det uforstående
ansiktsuttrykket guttene satte opp, og han fikk snart selskap av flere.
Også
Sabeltann smilte skjevt. «Du kan gå i byssa til potetene, du, Pysa. Så kan du
jo tenke over den der imens.» Han vinket Langemann med seg, og med Morgan
glidende etter som en skygge, krysset de dekket mot kapteinslugaren. «Jeg tok
dem ikke for intellektet,» bekreftet han.
«Hva tok du
dem for?»
«Mora.»
«Ah…
vakker?»
«Overhode
ikke! Men det var den eneste måten å bli kvitt henne på.» Han slo det bort. «Det
er en lang historie. Kort fortalt så har jeg lovet henne å gjøre dem til menn.»
Han holdt
oppe lugarsdøra for dem, og både Langemann og Morgan tok seg tid til å gjøre
seg kjent med detaljene der inne, om enn på veldig diskré vis. Et overtak
krevde oversikt, det var en svindlers første regel, og de var så vant til det
at de gjorde det uten å ofre det en tanke.
Lugaren var
som skuta for øvrig: gammel og slitt og med vekslende hell forsøkt pyntet på.
Møblementet var av god kvalitet, med vakre utskjæringer, sengeteppene foran
senga langs den ene veggen av vakker, rød, men noe falmet fløyel, og flere
forseggjorte lamper sørget for at rommet var forholdsvis godt opplyst. Det
første øynene ble trukket mot når man trådte inn over terskelen, var likevel
det store skrivebordet. Et monstrum av et møbel, av mørkt tre, oversvømt av
kart og papirer, og man fikk øyeblikkelig inntrykk av at det aldri var ryddig,
men tvert i mot at dette mer eller mindre var dets permanente tilstand.
Sabeltann
kastet ikke bort mer tid, men gikk rett på sak. Han satte seg i stolen bak
skrivebordet og ga tegn til at Langemann skulle ta den på motsatt side. Det ble
ingen sitteplass igjen til Morgan, som fremdeles i stor grad ble oversett, men
han gjorde ikke noe nummer ut av det, og stilte seg bare ved et bokskap innved
veggen. I grunnen passet det Langemann bra at det ble sånn, det føltes tryggere
når minst én av dem ble stående.
Sabeltann
skjøv et av de mange kartene mot ham. «Dette er tegningene over baron Suffields
herskapshus. Ballet vil finne sted i speilsalen… her.» Han trommet en
pekefinger mot bordplata, og Langemann la hodet på skakke for å se.
«Planlegger
du å plyndre hele selskapet?» spurte han. «Hvis all fiffen kommer til å være
der, så…»
«Nei.»
Sabeltann brøt ham av. «Det er for tungt bevoktet. Men nettopp derfor, fordi
alt vaktmannskapet vil være konsentrert om festen, skal vi rette fokuset mot
disse rommene.» Han flyttet fingeren til et annet punkt på arket og sirklet den
rundt det aktuelle området. «Baronens private gemakker.»
«Det er
skatter der?»
Kapteinens
blikk smalnet og det gnistret i de blå øynene. «Haugevis. Mannen er ekstremt
mistenksom, stoler ikke på noen, så
han låser inn alle sine uvurderlige eiendeler hver gang han har gjester.»
«Hva er
poenget med å ha fine ting om du ikke skal vise dem fram?» flirte Langemann og
kikket opp på Morgan, som smilte skjevt, men holdt blikket på kapteinen.
Sabeltann
på sin side forble alvorlig. «Fløyen er altså avstengt fra resten av huset,»
fortsatte han, «og det eksisterer bare to nøkler til låsen. Baronen har den
ene, men det er den andre som er interessant for oss.» Han rotet litt i
papirene og fant til slutt et innrammet kopperstikk, som han kastet over til
Langemann. «Dette er din misjon.»
Langemann
stirret på tegningen han hadde fått i hendene. Den var av en godt voksen
kvinne, minst førti år gammel, overvektig og med hud som dvask brøddeig.
Korsettet hadde presset de store brystene hennes opp og ut, så de lå som en
hylle foran henne, overøst med perler og edelstener.
«Baronessen,»
forklarte Sabeltann, som ikke kunne ha unngått å se hvor sjokkerende synet
hadde vært for ham. «Hun bærer den andre nøkkelen, et eller annet sted på
kroppen. På ballet blir det altså din jobb å finne henne, forføre henne, og
stjele den.»
Langemann
gløttet skeptisk opp på ham. «Hva legger du i "forføre"?» Han viftet
med tegningen. «Hvis jeg skal kysse dette… vesenet vil jeg ha ekstra betalt.»
Morgan lente seg nysgjerrig fram for å se, og slapp ut noe som minnet om en
krysning av et gisp og et latterhikst.
«Du kan gå
akkurat så langt du vil,» svarte Sabeltann, fremdeles med stemmen og
ansiktsuttrykket fullstendig blottet for humor. «Men en dyktig mann som deg kan
vel komme i mål uten at måtte ty til kyssing, eller hva?» Han strakte hendene
ut foran seg og satte fingertuppene mot hverandre. «Det blir neppe særlig
vanskelig, ryktene vil ha det til at hun er svært ulykkelig i ekteskapet. Så
hun er nok mer enn klar for noe nytt og… eksotisk.»
«Eksotisk?»
«Ja, du
trenger en bakgrunnshistorie. Etnisiteten din lar seg vanskelig skjule, så du
kan like gjerne benytte deg av den. Vær mørk og mystisk… Spå dem i hendene,
eller noe.»
Langemanns
øyebryn føk i været. «Oi, oi, oi, vi er glad i klisjeer.»
Sabeltann
trakk nonchalant på skuldrene. «Fiffen er.» Han lente seg bakover i stolen og
løftet en pekefinger i været. «Når du har fått tak i nøkkelen, sniker du deg
vekk, låser deg inn i den private fløyen og lukker opp for resten av oss her,
ved denne bakdøra.» Han plantet fingeren på kartet. «Jeg og mine menn skal nok
sørge for å sette ut de vaktene som måtte være der.» Han slo ut med armene. «Så
tømmer vi rommene for skatter, og seiler vekk.»
«Du får det
til å høres lett ut,» murret Morgan.
Sabeltann
ofret ham endelig et utålmodig blikk. «Vi vet alle godt at det ikke blir det,»
glefset han. «Men gevinsten vil være verdt risikoen, og vel så det.» Han så
tilbake på Langemann. «Hva tenker du?»
Langemann
kikket en siste gang på kopperstikket før han la det fra seg på bordet. «Jeg
tenker det kan bli morsomt.»
Sabeltanns
lille smil avslørte at han likte innstillingen. «Og du tror du skal klare din
del?»
Det var
Langemanns tur til å trekke på skuldrene. «Går det på to bein og puster, skal
jeg nok klare å forføre det.»
«Utmerket.»
Kapteinen reiste seg brått, som om han plutselig hadde dårlig tid, og Morgan
skvatt, men gjorde heldigvis ikke noe overilt. «Vi må kaste loss så fort som
mulig om vi skal rekke fram i tide. Dere kan ankre opp skuta deres her.»
Langemanns
ansikt trakk seg sammen i en spørrende grimase, men igjen var Morgan alene om
de verbale protestene: «Hva?»
Sabeltann
valgte likevel å rette svaret mot Langemann. «Du kan ikke komme seilende i den
balja om du skal gi deg ut for å være rikmann.» Han gløttet bort på Morgan. «Og
deg blir jeg vel neppe kvitt, så dere seiler med oss. Ikke vær redd for Esmeralda, hun ligger trygt her, og går
alt bra, skulle deres tretti prosent uansett være nok til å dekke utgiftene til
et nytt fartøy.»
Langemann
reiste seg før Morgan rakk å si noe mer, nikket sin aksept til kapteinen, tok
kompanjongen i armen og førte ham med seg ut.
«Langemann…»
Protestene kom hviskende straks de var ute på dekk.
Langemann
stanset og dro ham nærmere. «Han har et poeng. Og de kommer ikke til å gjøre
oss ikke noe. De trenger oss.»
«De trenger
deg,» rettet Morgan.
Langemanns
blikk ble ytterligere intensifisert. «Hør, om du ikke kan vinne kapteinen, så
vinn mannskapet! Gjør deg til venns med disse gutta.» Han nikket diskré mot
mennene som sto rundt dem, ventende på sin kaptein og hans ordre. «Få dem til å
forstå at du er helt uunnværlig.»
Morgan
tenkte seg om i noen sekunder, så sukket han lavt og nikket, selv om han
foreløpig ikke ante hvordan han skulle få dette til. Han visste bare at det
akkurat nå var umulig å snakke Langemann til fornuft. Det var en ny, nesten
fanatisk optimisme som glødet i øynene hans, mens ansiktet splittet seg i et
smil og tankene egentlig var et helt annet sted. «Det er tross alt bare snakk
om å overleve noen få dager.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar