Kaptein Sabeltann og Solkongens skatt: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Kaptein Sabeltann var høyt respektert i Port Providence, slik han var i alle pirathavner, men hadde naturlig nok ikke samme status som hjemme i Abra. Alle som frekventerte stedet var eller jobbet for rivaliserende kapteiner og mannskap, og selv om en pirat var blant sine egne her (eller kanskje nettopp derfor) gjorde han klokt i å kikke seg over skulderen fra tid til annen. Det var et yrende ormebol av banditter, fra de usleste lommetyver til utspekulerte bakmenn, og tannløse og lemlestede tiggere, mer eller mindre ærlige håndverkere, og gledespiker. Og overalt – på verksteder, smier, kneiper og bordeller – var folk på evig jakt etter den neste store muligheten. Det gjaldt å holde en lav profil, ordlegge seg med omhu, for hemmeligheter var en lett omsettelig vare her.

Langemann sto ved landgangen og delte ut penger, oppdrag og noen siste formaninger til mannskapet etter hvert som de gikk forbi og i land. «Nå plaprer du ikke, Benjamin,» advarte han kanonéren i det han passerte.

«Slapp av, Langemann, jeg har ikke tenkt å snakke med dem.» Benjamin flirte og vinket begeistret mot flokken av prostituerte som hadde samlet seg på kaia. De fniste og lo og vinket kokett tilbake, og Langemann visste at videre beskjeder ville gå rett over hodet på fyren nå.

Han prøvde seg likevel. «Hvor er Odin?»

Benjamin hadde tydeligvis store kvaler med å velge mellom en blondine og en brunette, men klarte nå likevel å komme med et svar. «Ble med Skalken for å kjøpe forsyninger til byssa.»

Det hørtes ut som en god ordning slik Langemann så det. Skalken ville passe på at Odin ikke rotet seg opp i leie situasjoner, og Odin ville sørge for at Skalken kjøpte inn noe som faktisk var spiselig. «Du har ikke mange timene på deg. Vi drar straks skuta er lasta. Forstått?»

«Ja da,» sa Benjamin, og hadde tydeligvis bestemt seg for både blondine og brunette, for han stormet ned landgangen og kastet seg i armene på to knisende kvinner. Langemann så dem forsvinne i mengden, allerede nokså sikker på at dette var en dårlig idé.

Han dro den lange fletta fram over skulderen og passet på at silkebåndet satt ordentlig. Mennene om bord pleide å erte ham for forfengeligheten, men Langemann hadde ikke vært gamle karen før han forsto at et flott og elegant utseende kunne være både lukrativt og en effektiv vei ut av kniper, om du bare visste hvordan du skulle bruke det. Du fanger flere fluer med honning enn med eddik, var det ikke det Morgan hadde pleid å si?

Morgan… Han kjente hvordan kjeven ble stram av irritasjon da tankene igjen dreide mot Morgan, og han prøvde å riste det av seg ved å snu seg mot Pinky, som hadde ventet tålmodig på dekk, sittende på en taukveil. «Da var det oss, gutt. Få med deg beina.»

Det hjalp selvfølgelig ikke å se på guttungen. Det var utrolig så lik han ble faren sin! Mer og mer for hver dag. Og det var i grunnen ikke så rart, for første gang Langemann hadde sett Morgan hadde de ikke vært stort eldre enn det Pinky var nå.

De hadde vært førstereisgutter på et handelsskip sammen, hatet det, og derfor stukket av til Tortuga. Der hadde de etter hvert skaffet seg sin egen skute, hvorfra de organiserte en velsmurt forretning, delvis (eller strengt tatt, i hovedsak) basert på tyveri og svindel. Og det var også der de en dag hadde støtt på en ung, ambisiøs kaptein og blitt en del av det som snart var kjent som verdenshavenes verste sjørøverbande.

Men mens Langemann raskt hadde steget i gradene, og snart var Sabeltanns mest betrodde mann og mannskapets valgte kvartermester, hadde Morgan aldri helt og fullstendig omfavnet piratlivet. Han beholdt skuta, gjorde noen raid og oppdrag for kapteinen en gang i blant, og etablerte et vertshus i Abra Havn. Men oftere og oftere forsvant han derfra, i uker, og til og med måneder av gangen, stadig mer fjern og hemmelighetsfull.

Og så hadde han gjort det. Det utenkelige og utilgivelige. Og skuta gikk på et skjær og sank.

I motsetning til Sabeltann, hadde Langemann ant at Pinky eksisterte allerede før han fant ungen blant vrakrestene. Morgan hadde sagt noen diffuse ting om en kvinne og en sønn den siste gangen han var innom Abra, den siste gangen Langemann så ham. Det hadde kommet som et sjokk, ikke fordi det var uvanlig å få barn, det var godt mulig at han selv hadde både en og to løsunger i en og annen havn, men fordi Morgan snakket høyt om det, og Langemann visste hva det innebar, i og med at Sabeltann ettertrykkelig forbød sine menn å ha familier.

Hvis nå bare Morgan hadde nøyd seg med bare å mønstre av…

«Skal vi gå?» Pinkys stemme brøt inn i tankerekka hans, og Langemann så brått på ham, som om han hadde glemt at han var der og at han selv nettopp hadde ropt på ham.

«Ja,» sa han åndeløst, «ja, vi skal gå.»

Sabeltann hadde villet at Pinky skulle bli på skuta og skure dørken (igjen!), men Langemann syntes gutten fortjente en tur i land, og hadde klart å overbevise ham om at han trengte bærehjelp. Han rakte gutten en tom sekk, og la en hånd på skulderen hans der han styrte ham foran seg ned landgangen. Han hadde vokst igjen. Det var da vilt som den gutten vokste!

Langemann hadde aldri vært i tvil om at han måtte ta seg av Morgans barn, for takknemligheten over et langt og godt vennskap veide tyngre enn følelsen av svik, og hvem skulle dessuten ellers gjøre det? Hvem guttens mor var, ante han ikke, og sannsynligvis hadde hun gått ned med skuta, hun også. Det hadde vært vanskeligere å overtale kapteinen, Sabeltann likte ikke unger, og Morgan enda mindre på det tidspunktet, men han hadde da omsider gått med på å la Pinky (som han i følge medaljongen rundt halsen, het) vokse opp i Det usynlige land.

Det hadde vært et riktig valg, det kunne man vel trygt si nå, for bedre dekksgutt fantes vel neppe. Det var i hvert fall hva Langemann tenkte et par timer senere, da Pinky travet ved siden av ham, slepende på en tung sekk med ammunisjon, uten å mukke. Han var sterk og seig som en liten okse, den gutten. Morgan ville vært stolt av ham. Langemann visste han var.

For det var én ting at han hadde bestemt seg for å passe på ham, han hadde ikke vært forberedt på at gutten skulle krype inn under huden på ham slik han hadde gjort. Han kunne huske det rare trykket i brystet han fikk når den lille pjokken kom stormende over brygga for å møte ham, når han kjente de små armene som klynget seg til beina hans, og hendene som endevendte de store jakkelommene på jakt etter det Langemann hadde tatt med hjem til ham. Den lille, varme kroppen som han vugget i søvn i gyngestolen på balkongen hjemme i Abra, mens han sang Sjørøvernatt og ga fullstendig blaffen i om det så mandig ut eller ikke…

Som for å vekke seg selv fra denne hersens nostalgien, stoppet han opp et øyeblikk og trakk pusten dypt inn gjennom nesa, dro inn alle luktene av Port Providence: krydder, krutt, jord, svette… Pinky stanset også, og så avventende på ham. Langemann sendte ham et smil. «Ta det til deg, Pinky. Det blir lenge til du har landjord under føttene igjen.»

«Det går bra,» sa Pinky kjekt og heiste sekken lengre opp på skulderen.

Langemann kjøpte en pasjonsfrukt fra en av torgkonene, delte den i to med kniven sin og ga Pinky den ene halvdelen. «Likevel,» sa han.

De var på vei tilbake mot havna, da de plutselig hørte Benjamins stemme rope til dem. «Det var jammen heldig at du skulle komme forbi akkurat nå, Langemann!»

De stoppet og snudde seg etter lyden, og så den hengslete sjørøveren øverst i trappa til et av byens mange gledeshus. Han ble holdt fast av to digre, mistenkelige typer, og ved siden av, med en dolk rettet mot Benjamins strupe og den andre hånden som skrustikke rundt det høyre øret hans, sto Marianne, bordellets bestyrinne.

Langemann kvalte et sukk. «Hva skjer?»

«Nei, det har seg altså sånn…,» begynte Benjamin, men ble avbrutt av at Marianne dro hardere i øret hans. «Aaaaah!»

«Denne dotten tror han kan stikke av fra regninga si,» freste bestyrinnen. «Tror du vi jobber gratis, hø? Tror du vi jobber gratis for typer som deg?»

«Nei, nei, nei,» sa Benjamin. «Bare… bare vær så snill å slipp øret. Det er favorittøret mitt.» Han hylte til da Marianne svarte med å vri ytterligere rundt på det.

Langemann sukket igjen. «Benjamin, betal henne!»

«Ja, jeg skulle gjerne gjort det, Langemann, men… jeg har liksom ingen penger.»

Kvartermesteren så fortørnet på ham. «Ingen penger?»

«Nei, noen må ha stjælt dem.»

«Beskylder du jentene mine for å stjele også nå?» hveste Marianne.

«Nei,» klynket Benjamin og stålsatte seg mer ørevridning.

Langemann skrittet opp trappa tre trinn av gangen, fisket fram en gullmynt og rakte den til Marianne, som etter å ha studert den et sekund eller to, slapp taket i Benjamins øre og tok i mot.

«Beklager,» sa Langemann. «La ham gå, så skal jeg ta meg av ham.»

«Greit,» avgjorde hun, og bød med et nikk utkasterne sine om å slippe dotten, som trakk seg fort unna og prøvde å redde det siste lille snevet av selvrespekt ved å rette litt på vesten sin. Marianne lente seg nærmere Langemann og lot en pekefinger gli flørtende nedover brystet og magen hans. «Hvorfor kommer du ikke inn, Langemann? Vi jobber gratis for noen, vet du.»

Langemann smilte. «Fristende, men ikke i dag, Marianne.»

«Synd,» sa hun, og vinket ned til Pinky. «Og du, gutten min, kan komme tilbake om noen år. Du ser snill ut.»

Hun forsvant inn i huset, og Langemann hugg tak i ermet på Benjamins skjorte og dro ham med seg ned trappa. «Hva er det du tenker med?» hveste han. «Dra på horehus uten penger!»

«Men jeg sa jo at noen har stjælt penga mine,» klaget Benjamin. «Jeg tror vi har en tyv om bord.»

«Vi er et sjørøverskip, Benjamin. Det er bare tyver om bord.»

«Ja, men å stjæle fra sine medpirater…»

«Ha,» fnyste Langemann, i det de begynte å bevege seg nedover mot havna igjen, «pengene dine er det noen på land som har tatt, vimsete og uforsiktig som du er.»

«Nei, det kan de ikke ha gjort, ser du, for de var sydd inn i klærne mine. Se.» Han vrengte ut vesten sin slik at Langemann og Pinky kunne se den lille lomma på innsiden. Den var ganske riktig blitt snittet åpen. «Ingen kan stjele noe som jeg bærer helt innpå kroppen.»

«Nei?» sa Langemann og viftet med dolken han nettopp hadde tatt fra beltet hans. Benjamin skar en grimase og snappet den fort til seg. Pinky kniste, og Langemann ristet på hodet. «Du er og blir en vimsekopp.»

«Jeg tror likevel vi har en tyv om bord,» mumlet Benjamin og festet dolken i beltet igjen. «Men… uansett, takk for hjelpa.»

«Ja, den mynten skal du få betale tilbake, med renter. Men få med deg beina nå, kapteinen venter.»

< Andre kapittel     Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse