Kategori: Gul
Det karibiske hav, den 1. januar 1700
Hun var
virkelig et godt skip, mer enn bare vakker å se på. Hun jobbet med bølgene og ikke mot dem, der hun red dem, lett og elegant, og de hadde måttet reve
flere seil bare for at Saragossa i
det hele tatt skulle klare å holde følge. Hun var det raskeste og mest medgjørlige
skipet Morgan noensinne hadde seilt, i hvert fall størrelsen tatt i
betraktning, og han ga bare nesten
villig fra seg roret da de var ute på åpent hav, og Sabeltann og den ene halvdelen
av mannskapet hans kom om bord for å overta.
Da sola sto
opp over den første dagen i det attende århundre, hadde han i stedet klatret
opp i riggen for å hjelpe med seilene, og han unnet seg et øyeblikk der oppe og
lo høyt mot vinden, full av fryd og lettelse over nattens utfall, for
uhelbredelig realist som han var, hadde han alltid hatt vett til å nyte det som
mot all forventning gikk bra likevel. Under seg hørte han ståk og sang fra de
andre, og han skygget for øynene og speidet ut mot Saragossa, der Valdemar vinket til ham fra sin plass ved roret. Det
hadde ikke vært vanskelig å få Sabeltann til å ta ham i mot, spesielt ikke da
fyren viste seg å ha svært god kjennskap til skip og sjøfart, kombinert med en
avslappet innstilling til det meste og et unikt talent for å innordne seg.
Morgan
hilste tilbake på samme vis, før han klatret ned og gikk tilbake til
poopdekket. Sabeltann sto ved akterrelingen, der de hadde heist en mann ut i
tau for å male over de store bokstavene på skroget, og han observerte ham en
stund i det stille, før han tok sjansen på å si noe. «Ikke Prudence Petunia, altså?»
Kapteinen
snudde seg mot ham, og det rykket litt i den ene munnviken hans i det han
anerkjente ham med et nikk. Han slo blikket bort igjen, ned på ripa, og la en
ringbesatt hånd mot det glattpolerte treverket. «Den sorte dame,» erklærte han, og kanskje merket han hvordan Morgan
rynket panna, for han la til: «Bare vent, denne jenta vil være gjenkjennelig på
mils avstand når jeg er ferdig med henne. Alle
skal kjenne henne og frykte henne.»
Han så på
Morgan igjen, og en god stund holdt han bare blikket hans, intenst og søkende. «Du
er ikke dum,» sa han omsider, og Morgan forsto at dette var det nærmeste du
kunne komme respekt og anerkjennelse fra denne mannen, så han nikket taust og
speidet ut mot havet igjen.
Det karibiske hav, den 2. januar 1700
«Vi er bra
sammen.»
Det hadde
ligget i lufta en stund, at en av dem ville komme til å si det, og til slutt
ble det Langemann som gjorde det, da han kom inn i kapteinens nye lugar for å
melde fra om at de nå bare var et par timer unna Tortuga. De visste begge hva
det innebar: Det var tid for oppgjør, for å foreta et valg.
Sabeltann
svarte ham ikke med én gang, i hvert fall ikke med ord; bare gløttet på ham fra
bak baronens skrivebord (som han for øvrig allerede hadde bestemt seg for å
bytte ut med sitt eget – det var altfor lite). Langemann gjorde sitt for å se
nonchalant ut, spankulerte bare rundt i det staselige rommet og tok tingene der
i nærmere øyesyn. «Med dine kontakter og teft,» fortsatte han, med kapteinens øyne
brennende i ryggen, «og min… tilpasningsevne. Vi kunne gjort store ting.»
Han stoppet
opp innved veggen, rettet seg opp i sin fulle høyde (det var så vidt det gikk i
dette rommet) og så på ham, ventende på svar.
«Jeg har en
øy,» responderte Sabeltann omsider. «Mine menn kaller den Det usynlige land.»
Han rynket lett på nesa. «Jeg hadde helst sett at det fikk et mer spenstig
navn, men det er for så vidt dekkende. Det er ikke et sted du finner på slump,
du må vite hvor det er.»
Langemann
flirte. «Og der vil jeg kunne finne deg?»
«Om jeg
tillater det.» Sabeltann fulgte fingertuppene sine med blikket der han lot dem
gli over bordplata. Ringene hans reflekterte dagslyset som sev inn gjennom de
store, fargede glassrutene bak ham. Støvpartikler danset i de samme
lysstrimene. «Jeg kan gjøre store ting uten deg.»
Langemann
ville protestere, tale sin sak, men tidde da han møtte Sabeltanns blå blikk og
forsto at han ikke måtte.
«Større
ting med deg, det skal du ha,»
medgikk kapteinen. «Du er dyktig.» Han smilte et underfundig halvsmil, som om
hele passiaren, dette maktspillet, moret ham. «Men jeg vet ikke hvem du er.»
«Jeg kunne
si det samme,» påpekte Langemann.
«Sant. Men
forskjellen på oss to er at jeg har
en grunn til å holde identiteten min skjult. Såpass har du alt forstått, og –
vil jeg tro – også at det har noe med Amalienborg å gjøre.» Han hadde løftet en
stoggende hånd allerede før Langemann rakk å spørre. «Still ingen spørsmål, for
du får ingen svar.» Han la hodet på skakke. «Men hvem du er… Det er egentlig ingen hemmelighet, er det vel?»
Langemann
humret. «Er det alt du vil ha? Navnet mitt?»
«Det er en
start.»
«Jakov.»
«Hm?»
Kapteinen gjorde et kast med nakken.
«Navnet
mitt er Jakov.» Han trakk lett på skuldrene. «Min mor kalte meg riktignok aldri
noe annet enn Kalo; det betyr sort, så
det liker vel du.» Han blunket, og
det rykket i Sabeltanns munnviker. «Den første kapteinen jeg seilte under,
insisterte på at jeg het Jack, og da jeg i løpet av det første året vokste
forbi dem alle sammen, døpte mannskapet meg om til Langemann. Så, hvis det er
det samme for deg, foretrekker jeg det… Langemann, det eneste navnet jeg har fått
av likemenn.»
Sabeltann
skjøv brått stolen han satt på bakover og reiste seg. Han rundet skrivebordet,
kom helt bort til ham der han sto, stilte seg helt inntil, med den ene hånden
støttet mot veggen bak ham og ansiktet bare en håndsbredd fra hans. Langemann
forsøkte seg på et smil, men det var noe foruroligende og sterkt ubehagelig ved
å ha mannen så tett på.
«Jakov,»
hvisket Sabeltann, og stirret på ham med sitt kalde, isblå blikk, «Kalo… Jack…
Langemann… sigøynerprins… sjømann… pirat.»
Og så, uten
forvarsel, kjørte han en knyttneve i neserota på ham, med slik kraft at de hørte
det knase. Langemann skrek ut i smerte og overraskelse, men rakk ikke å foreta
seg noe, før en ny knyttneve traff ham i mellomgulvet og slo all luft ut av
ham, så han vaklet bakover og støtte inn i veggen bak seg. Sabeltann grep ham
om nakken med den ene hånden, og gjennomsøkte jakkelommene hans med den andre,
til han fant det han lette etter og rasende holdt det lille gullanhenget opp
foran ham i øyehøyde.
«Sa ikke
jeg at du aldri kom til å stjele fra
meg?» hveste han.
Langemann
kunne knapt se forbi alle de fargesprakende stjernene som flimret for øynene
hans, og ikke fikk han sagt noe heller, gispende etter luft og med blodet
fossende nedover munn og gane. Sabeltann strammet grepet om nakken hans, og
fant en nerve, så voldsomme støt av smerte skjøt ut i alle retninger. «Ned!»
befalte han og presset ham ned under seg. «Neeeed!»
Langemann
hadde ikke noe valg. Da Sabeltann økte presset mot nerven i nakken hans, slapp
han ut enda et smerteskrik, lot beina gi etter – og falt på kne for Kongen på
havet.
Sabeltann
huket seg ned foran ham, fremdeles med gullanhenget dinglende fra fingrene
sine. «Dette er aztekergull,» opplyste han. «Et av baronens klenodier. Verdt en
pen liten sum.»
Langemann
spyttet ut en munnfull blod, og kapteinen vek litt til siden for å ikke få det
på klærne. Han løsnet nakkegrepet og tok i stedet den ene hånden hans og tvang
den åpen. Så la han anhenget i håndflaten hans og brettet fingrene tilbake over
det. Langemann myste mot ham, spørrende og forvirret, og Sabeltann grep ham i håret
og lot de svarte lokkene sakte gli mellom fingrene sine. Han lente seg helt
fram, pustet ham inn i øret og hvisket: «Men så lenge du bærer det, er du min.»
Så reiste
han seg, stilte seg opp ved skrivebordet med ryggen til, og lot ham få fritt
leide til døra.
Tortuga, den 2. januar 1700
«Du mener
det virkelig?»
Morgan var
egentlig ikke så overrasket som han ga uttrykk for. Han hadde sett det komme,
merket forvandlingen i kameraten, og også selv kjent den til dels uforklarlige
tiltrekningskraften Sabeltann og det livet han innbød til, hadde. Likevel var
avgjørelsen uventet, spesielt med tanke på hvordan Langemann for øyeblikket så
ut. Han hadde skjøvet hatten langt fram, med ansiktet skjult i skyggen fra
bremmen, ikke bare fordi han skammet seg, men også fordi det skarpe dagslyset
fikk de nesten sammenklistrede øynene til å væske enda mer.
Han nikket
forsiktig. «Det er bare å seile etter dem. Det er opp til oss.»
Morgan
ristet på hodet. «Fyren ommøblerer trynet ditt og gir deg et gyllent halsbånd,
og plutselig er du lydig som en hund.»
«Jeg er
ingens hund!» Langemann skjøt haka fram, lot ham få se det mishandlede
ansiktet, den opphovnede nesa og øynene han knapt kunne se med. «Jeg går dit
gullet er, og akkurat nå er det han
som leder meg til det.»
Morgan
svarte ikke. Han løftet blikket og speidet ut mot de andre to skutene som var i
ferd med å kaste loss lenger ute i bukta. De var tilbake på Esmeralda, han og Langemann, med stående
invitasjon til å følge dem.
«Du kan vri
og vende på det så mye du vil,» fortsatte Langemann. «Men du kommer ikke utenom
at han holdt sitt ord; vi fikk våre tretti prosent, og vel så det.» Han
gestikulerte mot lasterommet der deres del av byttet lå forsvarlig lagret. «Og
det er mer enn vi har håvet inn de siste tre årene til sammen.» Han så ned
igjen, hele holdningen endret seg, ansiktet fikk et blankt og fraværende
uttrykk. «Vi ville skinne, han og jeg.»
«Ja,»
sukket Morgan, og strammet grepet i tauet han holdt i. «Dere vil skinne. Som
ild og krutt: ét stort, salig, blendende lys… og så… bare utslettelse og død.»
Langemann
stirret på ham, så godt det lot seg gjøre. «Hvor mye rom har du egentlig
drukket?»
Morgan måtte
smile. Ytterst i bukta ble seilene heist på Den
sorte dame, mens Saragossa allerede
hadde begynt å dreie mot øst.
Langemann
var blitt alvorlig. «Jeg drar ikke uten deg, Morgan, du vet det?»
Morgan møtte
blikket hans. «Og du, min venn, vet at jeg ville fulgt deg til verdens ende,
betingelsesløst.» Han smilte igjen. «For all del, la oss sjekke ut denne øya.
Vi må uansett ligge lavt en stund.»
Langemann
nikket fornøyd. «Seks måneder. Vi gir det seks måneder.»
«Ja, ja,»
sa Morgan og gikk for å ta roret. Han trodde ikke på ham et øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar