torsdag 28. mai 2015

Når jeg en gang faller: Åttende kapittel

Kategori: Gul




Det karibiske hav, den 1. januar 1700

Hun var virkelig et godt skip, mer enn bare vakker å se på. Hun jobbet med bølgene og ikke mot dem, der hun red dem, lett og elegant, og de hadde måttet reve flere seil bare for at Saragossa i det hele tatt skulle klare å holde følge. Hun var det raskeste og mest medgjørlige skipet Morgan noensinne hadde seilt, i hvert fall størrelsen tatt i betraktning, og han ga bare nesten villig fra seg roret da de var ute på åpent hav, og Sabeltann og den ene halvdelen av mannskapet hans kom om bord for å overta.

Da sola sto opp over den første dagen i det attende århundre, hadde han i stedet klatret opp i riggen for å hjelpe med seilene, og han unnet seg et øyeblikk der oppe og lo høyt mot vinden, full av fryd og lettelse over nattens utfall, for uhelbredelig realist som han var, hadde han alltid hatt vett til å nyte det som mot all forventning gikk bra likevel. Under seg hørte han ståk og sang fra de andre, og han skygget for øynene og speidet ut mot Saragossa, der Valdemar vinket til ham fra sin plass ved roret. Det hadde ikke vært vanskelig å få Sabeltann til å ta ham i mot, spesielt ikke da fyren viste seg å ha svært god kjennskap til skip og sjøfart, kombinert med en avslappet innstilling til det meste og et unikt talent for å innordne seg.

Morgan hilste tilbake på samme vis, før han klatret ned og gikk tilbake til poopdekket. Sabeltann sto ved akterrelingen, der de hadde heist en mann ut i tau for å male over de store bokstavene på skroget, og han observerte ham en stund i det stille, før han tok sjansen på å si noe. «Ikke Prudence Petunia, altså?»

Kapteinen snudde seg mot ham, og det rykket litt i den ene munnviken hans i det han anerkjente ham med et nikk. Han slo blikket bort igjen, ned på ripa, og la en ringbesatt hånd mot det glattpolerte treverket. «Den sorte dame,» erklærte han, og kanskje merket han hvordan Morgan rynket panna, for han la til: «Bare vent, denne jenta vil være gjenkjennelig på mils avstand når jeg er ferdig med henne. Alle skal kjenne henne og frykte henne.»

Han så på Morgan igjen, og en god stund holdt han bare blikket hans, intenst og søkende. «Du er ikke dum,» sa han omsider, og Morgan forsto at dette var det nærmeste du kunne komme respekt og anerkjennelse fra denne mannen, så han nikket taust og speidet ut mot havet igjen.


Det karibiske hav, den 2. januar 1700

«Vi er bra sammen.»

Det hadde ligget i lufta en stund, at en av dem ville komme til å si det, og til slutt ble det Langemann som gjorde det, da han kom inn i kapteinens nye lugar for å melde fra om at de nå bare var et par timer unna Tortuga. De visste begge hva det innebar: Det var tid for oppgjør, for å foreta et valg.

Sabeltann svarte ham ikke med én gang, i hvert fall ikke med ord; bare gløttet på ham fra bak baronens skrivebord (som han for øvrig allerede hadde bestemt seg for å bytte ut med sitt eget – det var altfor lite). Langemann gjorde sitt for å se nonchalant ut, spankulerte bare rundt i det staselige rommet og tok tingene der i nærmere øyesyn. «Med dine kontakter og teft,» fortsatte han, med kapteinens øyne brennende i ryggen, «og min… tilpasningsevne. Vi kunne gjort store ting.»

Han stoppet opp innved veggen, rettet seg opp i sin fulle høyde (det var så vidt det gikk i dette rommet) og så på ham, ventende på svar.

«Jeg har en øy,» responderte Sabeltann omsider. «Mine menn kaller den Det usynlige land.» Han rynket lett på nesa. «Jeg hadde helst sett at det fikk et mer spenstig navn, men det er for så vidt dekkende. Det er ikke et sted du finner på slump, du må vite hvor det er.»

Langemann flirte. «Og der vil jeg kunne finne deg?»

«Om jeg tillater det.» Sabeltann fulgte fingertuppene sine med blikket der han lot dem gli over bordplata. Ringene hans reflekterte dagslyset som sev inn gjennom de store, fargede glassrutene bak ham. Støvpartikler danset i de samme lysstrimene. «Jeg kan gjøre store ting uten deg.»

Langemann ville protestere, tale sin sak, men tidde da han møtte Sabeltanns blå blikk og forsto at han ikke måtte.

«Større ting med deg, det skal du ha,» medgikk kapteinen. «Du er dyktig.» Han smilte et underfundig halvsmil, som om hele passiaren, dette maktspillet, moret ham. «Men jeg vet ikke hvem du er.»

«Jeg kunne si det samme,» påpekte Langemann.

«Sant. Men forskjellen på oss to er at jeg har en grunn til å holde identiteten min skjult. Såpass har du alt forstått, og – vil jeg tro – også at det har noe med Amalienborg å gjøre.» Han hadde løftet en stoggende hånd allerede før Langemann rakk å spørre. «Still ingen spørsmål, for du får ingen svar.» Han la hodet på skakke. «Men hvem du er… Det er egentlig ingen hemmelighet, er det vel?»

Langemann humret. «Er det alt du vil ha? Navnet mitt?»

«Det er en start.»

«Jakov.»

«Hm?» Kapteinen gjorde et kast med nakken.

«Navnet mitt er Jakov.» Han trakk lett på skuldrene. «Min mor kalte meg riktignok aldri noe annet enn Kalo; det betyr sort, så det liker vel du.» Han blunket, og det rykket i Sabeltanns munnviker. «Den første kapteinen jeg seilte under, insisterte på at jeg het Jack, og da jeg i løpet av det første året vokste forbi dem alle sammen, døpte mannskapet meg om til Langemann. Så, hvis det er det samme for deg, foretrekker jeg det… Langemann, det eneste navnet jeg har fått av likemenn.»

Sabeltann skjøv brått stolen han satt på bakover og reiste seg. Han rundet skrivebordet, kom helt bort til ham der han sto, stilte seg helt inntil, med den ene hånden støttet mot veggen bak ham og ansiktet bare en håndsbredd fra hans. Langemann forsøkte seg på et smil, men det var noe foruroligende og sterkt ubehagelig ved å ha mannen så tett på.

«Jakov,» hvisket Sabeltann, og stirret på ham med sitt kalde, isblå blikk, «Kalo… Jack… Langemann… sigøynerprins… sjømann… pirat.»

Og så, uten forvarsel, kjørte han en knyttneve i neserota på ham, med slik kraft at de hørte det knase. Langemann skrek ut i smerte og overraskelse, men rakk ikke å foreta seg noe, før en ny knyttneve traff ham i mellomgulvet og slo all luft ut av ham, så han vaklet bakover og støtte inn i veggen bak seg. Sabeltann grep ham om nakken med den ene hånden, og gjennomsøkte jakkelommene hans med den andre, til han fant det han lette etter og rasende holdt det lille gullanhenget opp foran ham i øyehøyde.

«Sa ikke jeg at du aldri kom til å stjele fra meg?» hveste han.

Langemann kunne knapt se forbi alle de fargesprakende stjernene som flimret for øynene hans, og ikke fikk han sagt noe heller, gispende etter luft og med blodet fossende nedover munn og gane. Sabeltann strammet grepet om nakken hans, og fant en nerve, så voldsomme støt av smerte skjøt ut i alle retninger. «Ned!» befalte han og presset ham ned under seg. «Neeeed!»

Langemann hadde ikke noe valg. Da Sabeltann økte presset mot nerven i nakken hans, slapp han ut enda et smerteskrik, lot beina gi etter – og falt på kne for Kongen på havet.

Sabeltann huket seg ned foran ham, fremdeles med gullanhenget dinglende fra fingrene sine. «Dette er aztekergull,» opplyste han. «Et av baronens klenodier. Verdt en pen liten sum.»

Langemann spyttet ut en munnfull blod, og kapteinen vek litt til siden for å ikke få det på klærne. Han løsnet nakkegrepet og tok i stedet den ene hånden hans og tvang den åpen. Så la han anhenget i håndflaten hans og brettet fingrene tilbake over det. Langemann myste mot ham, spørrende og forvirret, og Sabeltann grep ham i håret og lot de svarte lokkene sakte gli mellom fingrene sine. Han lente seg helt fram, pustet ham inn i øret og hvisket: «Men så lenge du bærer det, er du min.»

Så reiste han seg, stilte seg opp ved skrivebordet med ryggen til, og lot ham få fritt leide til døra.


Tortuga, den 2. januar 1700

«Du mener det virkelig?»

Morgan var egentlig ikke så overrasket som han ga uttrykk for. Han hadde sett det komme, merket forvandlingen i kameraten, og også selv kjent den til dels uforklarlige tiltrekningskraften Sabeltann og det livet han innbød til, hadde. Likevel var avgjørelsen uventet, spesielt med tanke på hvordan Langemann for øyeblikket så ut. Han hadde skjøvet hatten langt fram, med ansiktet skjult i skyggen fra bremmen, ikke bare fordi han skammet seg, men også fordi det skarpe dagslyset fikk de nesten sammenklistrede øynene til å væske enda mer.

Han nikket forsiktig. «Det er bare å seile etter dem. Det er opp til oss.»

Morgan ristet på hodet. «Fyren ommøblerer trynet ditt og gir deg et gyllent halsbånd, og plutselig er du lydig som en hund.»

«Jeg er ingens hund!» Langemann skjøt haka fram, lot ham få se det mishandlede ansiktet, den opphovnede nesa og øynene han knapt kunne se med. «Jeg går dit gullet er, og akkurat nå er det han som leder meg til det.»

Morgan svarte ikke. Han løftet blikket og speidet ut mot de andre to skutene som var i ferd med å kaste loss lenger ute i bukta. De var tilbake på Esmeralda, han og Langemann, med stående invitasjon til å følge dem.

«Du kan vri og vende på det så mye du vil,» fortsatte Langemann. «Men du kommer ikke utenom at han holdt sitt ord; vi fikk våre tretti prosent, og vel så det.» Han gestikulerte mot lasterommet der deres del av byttet lå forsvarlig lagret. «Og det er mer enn vi har håvet inn de siste tre årene til sammen.» Han så ned igjen, hele holdningen endret seg, ansiktet fikk et blankt og fraværende uttrykk. «Vi ville skinne, han og jeg.»

«Ja,» sukket Morgan, og strammet grepet i tauet han holdt i. «Dere vil skinne. Som ild og krutt: ét stort, salig, blendende lys… og så… bare utslettelse og død.»

Langemann stirret på ham, så godt det lot seg gjøre. «Hvor mye rom har du egentlig drukket?»

Morgan måtte smile. Ytterst i bukta ble seilene heist på Den sorte dame, mens Saragossa allerede hadde begynt å dreie mot øst.

Langemann var blitt alvorlig. «Jeg drar ikke uten deg, Morgan, du vet det?»

Morgan møtte blikket hans. «Og du, min venn, vet at jeg ville fulgt deg til verdens ende, betingelsesløst.» Han smilte igjen. «For all del, la oss sjekke ut denne øya. Vi må uansett ligge lavt en stund.»

Langemann nikket fornøyd. «Seks måneder. Vi gir det seks måneder.»

«Ja, ja,» sa Morgan og gikk for å ta roret. Han trodde ikke på ham et øyeblikk.



< Sjuende kapittel   Epilog >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar