Kategori: Gul
Alle som
bevitnet konfrontasjonen, kunne se at det var to usedvanlig sterke
personligheter som målte krefter der på dørterskelen. Det var få mennesker i
verden som kunne holde kapteinens blikk, og sjørøverne så på den fremmede
kvinnen med utilslørt nysgjerrighet, blandet med litt redsel for hva som nå kom
til å skje.
«Dagmar,»
hilste Sabeltann henne omsider, med slepen, kontrollert stemme. «Du skylder meg
en tjeneste.»
«Og du tror
fremdeles at du må kreve den av meg?»
svarte hun spydig. «Jeg betaler alltid det jeg skylder, du behøver ikke true.»
Dette så
ikke ut til å gjøre det minste inntrykk på kapteinen. Han flyttet bare kården
enda en liten centimeter nærmere strupen hennes. «En av mine menn trenger
hjelp.»
Dagmar så
forbi ham, mot båra og de fire skikkelsene rundt den. «Jeg ser det.»
«Så hjelp
ham!»
Hun møtte
blikket hans igjen. «Ta vekk kården,» sa hun kaldt. «Jeg vil høre deg spørre
pent, be, som et normalt, sivilisert
menneske. Jeg er så spent på om du i det hele tatt får det til.»
Sabeltanns
blikk smalnet ytterligere, og han rørte seg ikke, men nå ropte Pinky fra
plassen sin nede ved båra. «Vær så snill, han dør!»
Dagmar
gløttet på ham et lite sekund. «Flaks for deg at han gjør,» sa hun kort til Sabeltann, slo irritert kården hans
bort, og holdt oppe døra. «Bær ham inn.»
Mennene
skyndte seg å adlyde, og Benjamin ble frittet for opplysninger allerede mens de
toget forbi henne og inn i et lite, halvmørkt rom. «Han ble skutt,» forklarte
han. «Kula gikk inn rett under navlen, og nå sitter'n fast nede ved hofta. Vi
kan se den lille jævern, men får ikke
tak i'n.»
«Legg ham
på senga,» sa hun bare, og mens de plasserte Langemann på den smale brisken
innved veggen, snudde hun seg mot Sabeltann igjen. «Og så vil du ha meg til å prøve?»
«Hvis noen
kan, er det du,» svarte han kort, og så ikke lenger på henne.
Hun ristet
på hodet i det hun gikk bort til senga, dro pleddet til side og begynte å løsne
på bandasjene. Langemann stønnet lavt da hun trakk i dem, og det kom en
liknende lyd fra Dagmar selv da hun fikk se såret. Øynene hennes flakket opp på
Benjamin. «Hvor lenge siden?»
«Tre
dager.»
Hun mumlet
et eller annet de ikke helt fanget opp, men så brettet hun målbevisst opp
ermene og dynket hendene i noe fra en flaske hun hadde stående. «Greit, ta med
deg de to andre der og skaff meg mer lys. Og vann, kok det opp, masser av det.
Det er en kilde bak huset.» Og mens Benjamin jaget Pelle og Pysa mot bakdøra og
selv gikk i gang med å samle sammen det han kunne finne av lamper, spant hun
rundt og så på kapteinen, som hang som en skygge over skulderen hennes. «Og du skal bare la vær å være i veien.»
Det kom et
misfornøyd grynt fra ham, men uten videre protester gikk han likevel bort og
satte seg ved det lille bordet der inne. Pinky, som hadde stilt seg ved det ene
sengehjørnet, ble i mangel på andre ordre bare stående, og Dagmar kikket opp på
ham med et lite smil og nikket bekreftende: «Du kan bli. Hold ham i hånden, så
du ankrer ham her.»
Han forsto
ikke helt hva hun mente med det, men tok pliktskyldigst Langemanns neve i sin
og holdt den fast inn mot brystet sitt. Dagmar satte seg ned på sengekanten og
studerte pasientens ansikt med et intenst blikk, og da Benjamin endelig kom med
en lampe, instruerte hun ham til å holde den opp for henne. Pinky hadde ventet
seg nifse instrumenter som de Tønnes brukte, men Dagmar overrasket ham ved å
bare legge hånden sin over Langemanns sår. Hun presset varsomt fingrene mot
det, men selv om han stønnet lavt og det rykket til i armen Pinky holdt, våknet
han ikke.
«Ssh,» hvisket
hun likevel til den bevisstløse mannen, og la den andre hånden mot brystet
hans. «Kan du høre havet?»
Hun ventet
til pusten hans hadde roet seg, og da skjøv hun hele det første leddet på to av
fingrene sine inn i kulehullet. Det fikk Benjamin til å gispe, Langemann slapp
et høyt ynk og hele kroppen spente seg, men Dagmar lot seg ikke affisere.
«Ssh,» gjentok hun. «Stol på havet. Bare flyt med havet. Jeg lover å bringe deg
trygt over.»
Og med det
forsvant også resten av fingrene inn. Benjamin mistet nesten lampa i gulvet av
ren skrekk, og Pelle og Pysa, som hadde kommet tilbake med vann og akkurat
holdt på å helle det over i en stor gryte over ilden, sperret opp hvert sitt
øye og bare stirret. Langemann klynket, fremdeles med øynene igjen, men Pinky, som
godtok alt med et barns aksept, tok et fastere grep om hånden hans og hysjet
slik Dagmar hadde gjort.
«Ah,» sa
hun omsider og trakk hånden til seg, og mellom fingrene, som var dekket av blod
og stinkende puss, hadde hun den lille blykula, og da de oppdaget det, rykket
det for alvor til i sjørøverne rundt henne.
Pelle og
Pysa rygget fort bakover og støtte inn i bordet der Sabeltann satt. «Det er
trolldom!» utbrøt førstnevnte. «Hekseri!»
«Hø,» fnyste
Dagmar, slapp kula ned i en skål og tørket hendene sine på et håndkle, «hadde
jeg vært mann, hadde du kalt det fingerferdighet.» Hun la en ren bandasje over
såret, og plasserte Benjamins hånd på den. «Hold her.»
Så hentet
hun en morter fra en hylle, og begynte å plukke blader og frø fra tørkede
planter som hang i snorer fra de lave takbjelkene. Pelle og Pysa holdt begge
god avstand til henne (og også til kapteinen som glante stygt på dem fra stolen
sin), men Pinky tok sjansen på å slippe Langemanns hånd og gå helt bort. «Du
fikk ut kula,» sa han med en stemme fylt av håp og beundring. «Kommer han til å
klare seg nå?»
Hun så på
ham, mildt, men alvorlig. «Det er ikke opp til meg,» svarte hun. «Råta har gått
langt, kan hende for langt. Men jeg
har noe som kanskje hjelper.»
«Mer
trolldom?» spurte Pinky, heller fascinert enn redd, og lot blikket gli fra de
tørkede plantene til alle de små krukkene som sto sirlig plassert på hyller og
benker.
Det fikk
henne bare til å le lavt. «Dette er ikke trolldom, gutt, bare kunnskap. Legemidler fins overalt rundt
oss, det gjelder bare å vite om dem.» Hun plukket opp en liten pose og viste
ham. «Bark fra piletre, for eksempel, hjelper mot smerter og feber. Den trenger
vi nå. Kom.»
Hun tok noe
av vannet Pelle og Pysa hadde kokt opp for henne, og trakk barken til en slags
te. «Her,» sa hun og ga ham skåla. «Se om du får ham til å drikke det. Det kan
hende du må tvinge ham litt, det smaker temmelig bittert, men det gjør ham
godt.»
Gutten
nikket alvorlig, satte seg bortved senga med skåla og en skje, og begynte
møysommelig å lure små munnfuller av avkoket forbi Langemanns lepper. Han
spyttet og harket noen ganger, men Pinky lirket, godsnakket og trøstet (og
truet littebittegrann), slik at det meste på et vis gikk ned. Dagmar blandet
urter, plantesaft og alkohol til en slags grøt, lagde et omslag av det og la
over såret. «Med litt flaks trekker det ut all dritten,» sa hun. «Ellers må vi
klemme, og det kommer han ikke til å
like.»
Benjamin og
tvillingene så ut til å senke skuldrene og slappe litt mer av, nå da hun lente
seg inntil veggen og bare observerte pasienten sin et øyeblikk. «Ikke så mye
mer vi kan gjøre enn å vente nå,» sa hun, og gløttet bort på Sabeltann for
første gang på en god stund. Han nikket taust, satte seg godt til rette med
beina i kryss og hadde tydeligvis tenkt å vente akkurat der.
«Du kan
like gjerne dra tilbake til skuta di,» innvendte hun. «Det kommer til å ta
tid.»
«Vi blir,»
avgjorde han, og endte den diskusjonen.
Og han ble.
Hele natten satt han i den stolen og bare glodde. Av og til på den sovende
Langemann, og av og til intenst mot døra, som om han lengtet ut og håpet at
veggene ville forsvinne om han bare stirret hardt nok. Det kom høylytte snork
fra sjørøverne hans, som hadde lagt seg til på gulvet i et hjørne av rommet, og
Pinky hadde sovnet nederst i Langemanns seng, krøllet sammen rundt føttene
hans. Bare Dagmar var også våken. Hun så til pasienten, tok pulsen hans, før
hun pakket pleddene rundt ham og lot en hånd hvile mot panna hans en stund. Så
plukket hun frakken hans opp fra gulvet, la den rundt den sovende guttungen i
fotenden, og kom og satte seg hos kapteinen ved bordet.
«Det er
Morgans gutt, er det ikke?» hvisket hun.
Sabeltann
så på henne, holdt blikket hennes et kort øyeblikk, før han nikket taust.
«Kjenner
han til det faren…?»
«Nei,»
avbrøt han, og trakk pusten skarpt inn gjennom nesa. «Langemann vil ikke at han
skal vite det. Og jeg ser ingen grunn til å være uenig.»
Hun gløttet
ettertenksomt bort på de to i senga. «Han gjør det av kjærlighet. Hvis det er
et konsept du forstår.»
Den lave,
knurrende lyden som nå oppsto langt nede i Sabeltanns strupe, avslørte at han
ikke satte videre pris på retningen samtalen tok. Men det lille blikket han
samtidig sendte i Langemanns retning, fortalte Dagmar at, jo, det var et konsept han forsto, men også at
hun aldri, aldri ville få ham til å innrømme det.
«Han klarer
seg nok, skal du se,» sa hun i stedet. «Han er en hardhaus.»
«Fins ikke
tøffere,» svarte Sabeltann, og kikket mot døra igjen.
Hun så det,
ristet på hodet og klikket med tunga. «Alltid så rastløs. Hvor er du på vei?»
«Sørover,»
var hans intetsigende svar, før han så på henne igjen og byttet tema. «Hvor
lang tid trenger han? Jeg vil gjerne av gårde fortest mulig.»
«Du må gi
ham noen dager.»
«Jeg har
ikke "noen dager".»
«Da får du
finne dem. Eller reise videre uten. Han er veldig svak, han kan ikke flyttes på
nå.» Hun studerte ham, mistenksom. «Hvis det er sørover du skal, har det vært
en betydelig omvei for deg å bringe ham hit. Det rimer ikke med å risikere alt
ved å dra ham opp av sykesenga for tidlig.» Hun la hodet på skakke. «Hvor er du
på vei?» gjentok hun. «Hvorfor slik hastverk?»
Han svarte
ikke, men det var heller ikke nødvendig. Ansiktet hans kunne skjule alle slags
følelser, bare ikke lengselen, tørsten, desperasjonen
etter gull. Den lyste alltid ut av ham, som en glødende flamme bak det isblå
blikket.
«Solkongens
skatt,» konkluderte hun, og da øynene hans viet seg ut i forbauselse, la hun
fort til: «Og spill ikke overrasket. Det er lett å regne seg til. Selvfølgelig
er det en skatt, det er alltid en skatt, og hvilken annen skatt skulle det
vært? Det er bare de store og berømte du bryr deg om.»
Han skulte
på henne, men sa fremdeles ikke noe.
«Du kan
vente,» slo hun fast. «Den skatten har ligget gjemt i over førti år. Hva er vel
da noen dager fra eller til?»
«Det er
andre som også leter.»
«Hvordan
vet du det?»
«Det er
alltid andre.»
«Men du har
et kart?»
«Ja.»
«Og det har
ikke de?»
«Nei.»
«Så da…?»
«Det er
alltid andre,» gjentok han.
Hun sukket.
«Gi ham en dag i det minste. Så skal jeg se det an i morgen kveld.»
«Hm.»
«Og hva med
å sove litt? Noe sier meg at du ikke har sovet på flere døgn.»
«Hva er vel
da en natt fra eller til?» snerret han.
Hun reiste
seg brått, en smule irritert over hvordan hennes egen argumentasjon ble brukt
mot henne, men så tok hun seg sammen og nikket mot senga. «Så hold et øye med
ham, da, så jeg kan få litt søvn.»
Hun gikk.
Han ønsket henne ikke god natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar