Kategori: Gul
Tortuga, den 29. desember 1699
Å finne skuta var ikke vanskelig.
Da han gikk for lete den morgenen hadde han byttet ut kappen med sine
sedvanlige klær: justaucorps, knebukser og silkestrømper, alt i elegant sort.
Den samme fargen hadde også parykken og hatten med fjær, han bar en kårde i
beltet, ringer på fingrene, og en dråpeformet perle dinglet fra den ene
øreflippen. Han visste at antrekket, sammen med den tunge sminka, tiltrakk seg
en del oppmerksomhet, spesielt på et sted som dette, men det var strengt tatt
også poenget. Folk kunne merke seg dette ansiktet først som sist, for fikk han
det som han ville (og det gjorde han som oftest), ville både det og navnet hans
snart være kjent og beryktet, ikke bare her, men alle steder.
Esmeralda viste seg å være en jakt, av den typen som krevde lite mannskap, og var
liten nok til at hun kunne fortøyes helt inntil kaia. Sigøyneren var alt ute på
dekk da han kom, det var betryggende å se at han var en morgenfugl, og dersom
han i det hele tatt hadde vært beruset kvelden i forveien, bar han overhode
ikke noe preg av det nå. Tvert i mot virket han frisk og opplagt der han sto og
finglet med et fiskegarn, og han oppdaget den fremmede før han trengte å pårope
seg oppmerksomhet.
Man fikk et mer detaljert inntrykk av ham ute i dagslys. Håret, som
kvelden før hadde vært uflidd og utslått, var nå kjemmet og velfrisert. Han
hadde flettet det i to smale fletter, en foran hvert øre, og resten av det var
gredd bakover og festet med en silkesløyfe i nakken. Klærne var på ingen måte
ekstravagante, men hele og velholdte, mørke bukser og lys skjorte også i dag,
med en vinrød vest over, og på hodet en sort tricorn. Han så ren og nyvasket
ut, som om han nettopp hadde badet, noe som definitivt var en sjeldenhet i
Tortuga og som ikke levnet noen tvil om at dette var en mann som likte å ta seg
godt ut.
Han kikket tilbake på den fremmede med utilslørt fascinasjon, som om
alt var et festlig lystspill, der for å underholde ham, og den fremmede merket,
igjen til sin egen overraskelse og også irritasjon, at det gjorde ham noe
utilpass. Som om han et lite øyeblikk mistet kontrollen på situasjonen.
Sigøynerens ansikt var solbrunt, med tydelige, maskuline trekk og denne
kløfta i haka som kvinnfolk tilsynelatende alltid ble spinn ville av. Øynene
var et kapittel for seg: grå det ene øyeblikket, nesten grønne i det neste,
ispedd noen gylne pletter som så ut til å komme og gå som det passet dem. Det
var øyne som fortalte tusen historier på én gang, den ene mer fantastisk enn
den andre, og han hadde sotet øyelokkene, noe som gjorde dem desto mer intense.
«Jeg ser etter Langemann,» sa den sortkledde.
«Vel, du fant ham.» Sigøyneren slapp fiskegarnet, men kom ham ikke i
møte, støttet bare den ene foten mot en trekasse og lente seg nærmere. «Og hvem
snakker jeg med?»
«Jeg er Sabeltann.»
Langemanns ene øyebryn skjøt i været og det rykket i munnvikene hans.
«Bare Sabeltann?»
«Kaptein Sabeltann.»
«Kaptein Sabeltann, faktisk.»
Denne gangen prøvde han ikke engang å skjule fliret. «Jeg går ut fra at det
ikke er ditt virkelige navn?»
«Og jeg går ut fra at Langemann ikke er ditt,» parerte den sortkledde.
«Det betyr ingenting. Vi behøver ikke være på fornavn for å gjøre den jobben vi
skal gjøre sammen.»
Langemann la hodet på skakke, stadig flirende, stadig fascinert. «Vi
skal gjøre en jobb sammen?»
«Ja.»
Langemann slo ut med armene, tok foten ned fra kassa og snudde seg i
stedet mot døra til kahytten. «Morgan, kom ut og se på det her!»
Det lød litt romstering der inne fra, og så tumlet den unge, blonde
mannen fra vertshuset ut på dekk. Framtoningen hans var ikke så blankpolert som
Langemanns, men han så på ingen måte sjuskete ut. Han bar ingen hatt, men holdt
det lyse håret unna øynene med et rødt tørkle. Han fulgte Langemanns blikk bort
på den fremmede, og gliste godt da han så ham. «Jøss, hvem er Pudder-Per?»
«Dette er Sabeltann… unnskyld, kaptein
Sabeltann. Han hevder vi skal gjøre en jobb sammen.»
«Ja, du og jeg,» bekreftet Sabeltann rolig, og nikket nesten umerkelig
mot Morgan. «Ikke han.»
Langemann ble med ett alvorlig. «I så fall kan vi avslutte denne
samtalen først som sist. For Morgan og jeg er et lag. Det er enten begge, eller
ingen.»
Sabeltann tok ikke blikket fra ham. «Så jeg har altså din interesse?»
«Så langt er jeg underholdt.» Langemann kom omsider ned landgangen og
inn på kaia, og rundet ham langsomt mens han nøye studerte ham både foran og
bak. Han var et halvt hode høyere enn Sabeltann selv, som slett ikke var noen
småtass, og velbygd og spenstig, men ikke truende for øyeblikket. «Men jeg
synes du skal komme til poenget. Du trenger en skute og et mannskap?»
«Sa jeg ikke at jeg er kaptein?» Sabeltann endte opp med å høres mer
spydig ut enn han egentlig hadde tenkt. «Jeg har en skute og et mannskap.»
Langemann stoppet opp rett foran ham og fanget blikket hans. Bak ham
kom nå også Morgan i land. «Så hva trenger du meg til?»
«Jeg trenger en mann… med et helt spesielt talent. Og ryktene vil ha
det til at du besitter det.»
«Jaha? Jeg besitter mange talenter, jeg, hvilket sikter du til?»
Sabeltann lente seg uredd nærmere. «Dette
talentet. Det du bruker på meg nå.» Han nikket tilfreds da han så den lille
skyggen av tvil fare over den andres ansikt. «Og, ja, det er nesten så du
klarer det også. Jeg har ikke lyst til å flytte meg, har ikke lyst til å se
bort, jeg har det helt fortreffelig her jeg står. Selv jeg, som vet at kompanjongen din er i ferd med å
tømme lommene mine.» Og med det spant han rundt i en rasende rask bevegelse,
hugg tak i Morgans hånd, som var halvveis nede i frakkelomma hans, og vrengte
den opp og ut, med slik kraft at det knaket i den unge mannens fingre. «Men du
stjeler ikke fra meg, din jypling!» hveste han, og dyttet ham fra seg så hardt
at han ramlet overende. (I ettertid innså han at "jypling" neppe
hadde vært det rette ordet å bruke, for Morgan var, i likhet med Langemann,
tidlig i tjueårene og ikke så mange
årene yngre enn ham selv. Men det gjaldt nå å sette seg i respekt).
Han spant rundt mot Langemann igjen og hyttet med pekefingeren. «Jeg
snakker om talentet det tar å rundstjele et
menneske på en måte som gjør at det er takknemlig
etterpå!»
Lenger kom han ikke, for Morgan hadde kommet seg på beina, fisket fram
en kårde fra bak en tønne, og stormet mot ham. Sabeltann trakk rolig sitt eget
våpen, og trengte ikke mer enn noen ganske få manøvrer på å slå sverdet ut av
motstanderens hånd, så det suste bortover kaia med en singlende lyd.
«Slutt å tulle,» sa han, uten at Morgan tok advarselen til følge, og i
stedet fikk tak i kården og gjorde et nytt utfall. Sabeltann tok hardere i
denne gangen, for å vise at han mente alvor, og avsluttet like gjerne med å gi
ham en saftig ørefik etter å ha avvæpnet ham enda en gang. «Slutt å tulle, sa
jeg!»
Langemann hadde trukket en dolk for å komme kompanjongen til unnsetning
da han og Sabeltann først hadde braket sammen, men nå sto han bare og lo, og da
en rasende Morgan for tredje gang ville angripe, ble det han som grep inn og
fanget ham opp i armene sine. «Morgan, Morgan,» stogget han lattermildt, «jeg
tror vi kan slå fast at han er kjappere enn deg. Dessuten må jeg innrømme at
jeg ble litt nysgjerrig nå. Kanskje vi skal høre på hva Pudder-Per har å si?»
Han gløttet bort på Sabeltann, og ansiktet falt i alvorlige folder, samtidig
som øynene igjen skiftet farge. «Men ikke her. Spanderer du frokost?»
Sabeltann spanderte frokost. Ikke at han hadde for vane å bruke penger
på andre enn seg selv, men det lille han hadde sett av Langemann så langt lovet
godt, så han var villig til å strekke seg et godt stykke for å få denne avtalen
i land. Han var bare nøye med å ikke vise det.
«Så,» gjenåpnet Langemann samtalen da de var godt rigget til på et
vertshus i nærheten, og han hadde slukt et brød og et stykke ost som om han
ikke hadde smakt mat på evigheter, «før vi går videre, hva eller hvem ledet deg
til meg?»
Sabeltann, som satt rett overfor ham og under måltidet ikke hadde tatt
blikket fra ham en eneste gang, trommet de ringbesatte fingrene sine mot
bordplata. «Vel, jeg har forhørt meg rundt på øyene, og ditt navn ble nevnt da
jeg var innom Road Town. Guvernøren der anbefalte deg sterkt. Han kalte deg den
største slyngelen og svindleren han noensinne hadde møtt. Skjønt, han ordla seg
noe mer… fargerikt enn det.»
Langemann flirte og så bort på Morgan. «Han har visst ennå ikke tilgitt
meg for at jeg stakk av med de perlene.»
Morgan smilte ned i tallerkenen sin. Han var mindre aggressiv nå som
han hadde fått mat, men opprettholdt tydeligvis rollen som den tause, skeptiske
og tilbakeholdne av de to, og de blikkene han av og til kastet opp på Sabeltann
var alt annet enn vennlige.
Sabeltann valgte å overse ham. «Ja, du liker ting som glitrer, hva?»
spurte han i stedet Langemann, og viftet med hånden foran øynene hans. «Du har
hatt et godt øye til ringene mine mens vi har sittet her.»
Langemann bare smilte. «Hadde jeg villet ha ringene dine, kaptein, hadde jeg allerede plukket dem
av deg. Uten at du merket det. Så god er jeg.»
Sabeltann foretrakk ikke en mine, og stemmen var kald som et gufs fra
ishavet i det han lente seg fram over bordet. «La oss få dette på det rene, én
gang for alle: Du kommer aldri til å stjele fra meg.»
«Nei?»
«Nei, aldri.» Han senket skuldrene og lente seg tilbake igjen. «Det ville
også vært veldig tåpelig av deg, da det jeg har i kikkerten vil være mye mer innbringende.»
«Jeg lytter.»
Kapteinen gløttet seg raskt rundt, på jakt etter smuglyttere ved
nabobordene. Tilfreds over å ikke finne noen, fortsatte han: «Du kjenner til
William Hastings, baron Suffield?»
Ved siden av dem sluttet Morgan å tygge, og Langemanns øyne fikk
omsider et uttrykk Sabeltann kunne forstå: pur vantro. «Baron Suffield? Du
planlegger å plyndre den rikeste mannen i Karibien?»
«Ja.»
Langemann og Morgan vekslet blikk, og så stirret de på ham, som om de
ikke visste om de skulle ta ham på alvor eller ikke. Det var et syn Sabeltann
tok seg tid til å nyte. «Ja,» gjentok han langsomt, med slepen stemme, «dette
er noe annet enn de små "fraktejobbene" deres.»
Morgan fnyste, men Langemann hadde en lengre lunte og et åpnere sinn.
«Og hvordan har du tenkt å gjøre det?»
Sabeltann lente seg fram og senket stemmen. «Om to dager, på
nyttårskvelden, skal baronen holde ball. Svær greie, i anledning
århundreskiftet. Alle som er noe kommer til å være der, og det er selvfølgelig
bare for spesielt inviterte. Jeg har, ad interessante omveier, fått tak i en
invitasjon.» Han blunket og ga dem noen øyeblikk til å fordøye disse
opplysningene, men da ingen av de to ga tegn til å ville si noe, la han til:
«En mann på innsiden skulle nok klare å få resten av banden inn også, og ut
igjen.»
Langemann kremtet. «Og denne mannen på innsiden…»
«…hadde jeg tenkt skulle være deg,» avsluttet Sabeltann for ham. «Vel å
merke, om du kan te deg i dannet selskap.»
«Dannet selskap?» Det var som om Langemanns ansikt smeltet bort og ble
erstattet av et annet, langt mer uskyldig og naivt. «Hvilket dannet selskap?
Min gode mann, intet dannet individ ville satt sine pieds i dette establisjementet. Jeg vil bare ha understreket at
dette er langt under min sedvanlige
standard. Det ser jo ut som et sted, á Dieu
ne plaise, allmuen frekventerer!»
Sabeltann kostet på seg en liten latter. Han rettet en pekefinger mot
den bortkomne lorden som helt plutselig hadde oppstått der på motsatt side av
bordet, og denne gjengjeldte gesten og ble Langemann igjen.
Morgan skjøv sin nå tomme tallerken fra seg med et hissig grynt. «Den
planen din var ikke særlig detaljrik,» innvendte han.
«Detaljene kommer,» forsikret Sabeltann og valgte å fokusere blikket
bare på kompanjongen hans, «når du har takket ja.»
Langemann vurderte tilbudet, et trent øye kunne se det, selv om
ansiktet i det store og hele forble uttrykksløst. «La oss snakke andel,» sa han
omsider.
«Du får ti prosent.»
Denne gangen ble han med på fnyset til Morgan. «Ti prosent?! Slik jeg ser det, er det jeg som tar all risikoen her. Halvparten høres mer riktig ut.»
Sabeltann ristet på hodet. «Neppe. Jeg har skaffet inngangsbilletten,
gjort all planleggingen, og stiller
med et mannskap som også skal ha sitt. Men du kan få femten.»
«Femten,» sa Langemann, «på hver av oss. Tretti til sammen.» Og i det
Sabeltanns blikk flakket bort på Morgan, og før han rakk å komme med noen
innsigelser, la han til: «Morgan blir med, det var jeg tydelig på, var jeg
ikke? Vi er et lag, så… begge eller ingen.»
«Tju…»
«Tretti! Og retten til å trekke meg om jeg ikke liker
"detaljene" dine.»
Sabeltann tok seg litt betenkningstid, men det var bare for syns skyld,
det visste begge, og han smilte til slutt og rakte fram neven. Langemann tok
den, og håndtrykket, som var fast og stødig, forseglet noe langt mer enn en
avtale. Men det var det ingen av dem som ennå forsto.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar