Kaptein Sabeltann og Solkongens skatt: Trettende kapittel

Kategori: Gul

Dagmar hadde sett døden i hvitøyet før, den skremte henne ikke. Men det betydde slett ikke at hun hilste den velkommen, og som ved de tidligere tilfellene, overrasket det henne hvor sterk livsviljen hennes var. Når noen eller noe truet med å drepe henne, ble hun sint, så sint at hun følte at hun ikke lenger trengte luft, mat og vann, men kunne leve på det sinnet alene.

Selvfølgelig var det ikke slik det fungerte. Hun trengte luft og næring, hun som alle andre, og akkurat nå var det veldig lite av det førstnevnte rundt henne, dersom man så bort fra de utallige hvite boblene.

Hun hadde egentlig ikke kjent hvordan riggen traff henne, bare en plutselig følelse av at hun var vektløs og svevde rundt som i en drøm, før hun brått traff det kalde vannet og alt ble veldig reelt og truende igjen. Offiseren som hadde holdt henne hardt i armen, hadde forsvunnet for henne i tumultene, og hun var alene der med boblene. Kvinneklær var så visst ikke lagd for å svømme i, selv uten korsettet og de latterlig mange lagene underskjørt hun for lengst hadde sluttet å bruke, og hun kjente hvordan tøyet hennes vendte seg mot henne, slik tilsynelatende alle ting i en kvinnes liv til syvende og sist gjør, og trakk henne med seg ned i dypet.

Én gang hadde hun trodd at det var ilden som skulle fortære henne, det var den hun rasende og svært motvillig hadde vært beredt på å gi seg hen til, og nå var det i stedet det våte elementet som la seg som et lokk over livet hennes. Så ble det havet likevel, og hun lo nesten, til tross for den alvorlige situasjonen, for selvfølgelig måtte det jo bli slik. Aldri hadde hun vært sjøfarende, og likevel var det her hun hørte hjemme. Så hun ga opp, omfavnet sin skjebne…

Og kjente noen gripe tak i armen hennes og trekke henne med seg oppover, tilbake mot overflaten og lyset, og han som en gang hadde halt henne ut av flammene, lot heller ikke Davy Jones få henne.

De ble liggende i vannskorpa og spytte vann, og det gikk noen øyeblikk før hun klarte å se på ham, men da hun først gjorde det, var det som om hjertet stanset i brystet hennes, for da var det ham hun så. Parykken hadde han mistet, og vannet hadde vasket bort det øverste laget av den hvite sminka, og i et kort og salig øyeblikk så hun konturene av den mannen han hadde vært. Og selv om hun visste godt, der hun trådte vannet i armene hans, at denne mannen for lengst var død og begravet, så nøt hun det synet for det det var verdt – i hele det lange sekundet det varte. Så, redd for at han skulle bryte fortryllelsen, gjorde hun det selv. Hun så parykken hans flyte forbi innved skroget, og hun fikk tak i den og satte den selv på hodet hans.

«Gudene forby at de ser deg som du er,» mumlet hun, og visste hva han ville svare allerede før han gjorde det:

«Dette er den jeg er.»

---

Langemann var førstemann om bord på den fremmede skuta. Straks Lech hadde lagt dem bi, tok han sats og hoppet det lille stykket fra det ene dekket til det andre, med sabelen klar til hugg, men fant overraskende nok ingen motstand. Alt han fant var små klynger av slappe sjøfolk, som så opp på ham, og på de andre etter hvert som de fulgte på, med matte og apatiske blikk. Langemann brukte ikke tid på dem, han var ute etter større fisk, så han lot de andre sjørøverne drive saueflokken sammen, krysset skuta og løp ned landgangen og i land. Det var mer liv i de sjøfolkene som var der, men Claes, Pelle og Pysa holdt dem i ånde, og nå som de fikk hjelp av sin kvartermester og enda noen til, hadde de snart drevet også disse sammen og i kne.

«Hvor er min kaptein?» forlangte Langemann å få vite. En av de fremmede, en sort mann med et standhaftig blikk, kikket forbi ham, ned mot stranda under dem, så han snudde seg dit og så kaptein Delacroix vasse i land, støttende på sin nestkommanderende. Og selv om han aldri hadde sett dem før, gjenkjente han dem ut fra bekledningen som skutas befal, og sendte Claes og Rolf for å hanke dem inn. De overga seg lett, løftet trette armer i været, og lot seg villig, men nedtrykte ledsage tilbake til sine menn.

«Hvor er kapteinen?» gjentok Langemann, og det foraktfulle blikket Delacroix sendte ham, fortalte ham at han slett ikke var så knekt som det ved første øyekast hadde virket som.

«Langemann!»

Lyden av Pinkys stemme sendte et sug av lettelse gjennom kvartermesterens kropp, i det den slapp en bekymring han ikke engang hadde vært klar over at han bar på. Han snudde seg, og så guttungen komme løpende ned landgangen med en sort ullfrakk han ivrig viste fram. «Jeg fant den om bord,» erklærte han.

Langemann hadde straks sett at det var Sabeltanns, og nå så han også den store flengen i den, garantert laget av et kårdestikk, og han spant rundt tilbake mot Delacroix, boret et flammende blikk i ham, og gjentok spørsmålet nok en gang, med trykk på hver eneste stavelse. «Hvor. Er. Min. Kaptein?»

Delacroix vek ikke blikket, det sydet og brant også i hans, og det hjalp heller ikke da den høyreiste piraten trampet truende nærmere. «Hent en kanon!» befalte han de andre sjørøverne. «Og send en kule rett inn blant dem. Sikt på han her!» Han ga Delacroix et lammende spark i magen, og tildelte også den sorte mannen et, da denne så ut til å ville gripe inn.

«Stopp!»

Langemann stanset midt i en bevegelse, for han gjenkjente sin kapteins stemme og reagerte som alltid instinktivt når den ga ham en ordre. I stedet strammet han seg opp i givakt og dreide halvveis rundt for å anerkjenne ham med et blikk. «Kæpten.»

Sabeltann kom vassende opp fra sjøen, med kvinnen Dagmar et lite skritt bak seg, og selv dryppende våt, uten sko og med hatten på snei, så Kongen på havet mektig og majestetisk ut. Han travet stolt opp mot dem, tok frakken Pinky løp ham i møte med uten så mye som et takk eller et blikk, og rakte den nonchalant videre til kvinnfolket så hun kunne varme seg i den.

«Reaksjonen din er velment, Langemann,» sa han da han stanset opp hos sin nestkommanderende, la en stoggende hånd mot skulderen hans og glodde ned på den franske kapteinen og hans menn. «Og vel forståelig. Men disse lar vi gå. De har bare fulgt ordre, slik du har.»

«Ai, ai, kæpten.»

Sabeltann dreide rundt mot haugen med kasser, det glimtet til i øynene hans, og sjørøverkapteinen med de enkle gleder var tilbake. «Se heller å få disse om bord på Den sorte dame.»

Langemann knipset med fingrene og vinket mot Benjamin, og straks etter var lastingen i gang. I mens ble de groggy sjøfolkene om bord på Marie Constance brakt i land og gjenforent med sine landsmenn i en klynge innved klippeveggen. Langemann så spørrende på dem i det de subbet forbi.

«Det er Dagmars verk,» sa Sabeltann. «Ikke spør meg hvordan.»

Dagmar hadde hørt dem, og trakk på skuldrene. «Bare litt kraftig sovepulver i en medaljong rundt halsen. Man vet jo aldri.»

«Men hvordan endte du opp sammen med dem?» ville Langemann vite. «Og hvordan fant de oss? Og hvem er de?»

Nå var det som om Sabeltann plutselig kom i tanker om noe, og han dreide rundt på hælen og glodde rasende ut mot Marie Constance. «Fabian…»

«Under dekk,» sa Dagmar kort, og kapteinen satte straks kursen dit, tett fulgt av sin kvartermester, som fikk servert resten av historien underveis.

«Og det lille krypet har sørget for at de har ligget i hælene på oss hele veien,» avsluttet Sabeltann i det de klatret ned den smale trappa til franskmennenes banjer og bøyde seg inn under den lave dørkarmen videre inn til lasterommet. De stoppet brått da de så det tomme buret, med gitterdøra hengende åpen og nøkkelen fremdeles i nøkkelhullet, og bare sto der et kort øyeblikk, tause, og tok inn synet og hva det innebar.

Langemann behøvde ingen ordre. «Jeg tar meg av det,» sa han rolig og forsvant.

Selv ble kapteinen stående enda et sekund eller to for å frese ferdig, men så gikk han om bord i Den sorte dame for å skifte til tørre klær, og deretter i land for å observere lastingen, for ingenting kunne bedre få ham i godt humør igjen.

Franskmennene satt der stillferdige og medgjørlige, og de fleste fulgte hver eneste kasse med blikket da den ble båret om bord på sjørøverskuta, via deres egen, og ut av syne og ut av rekkevidde. Men Delacroixs øyne var bare på ham, de brant seg inn i ryggen hans med slik intensitet at Sabeltann merket det, og han gikk bort, halte kapteinen på beina og tok ham til side.

«Jeg mente det jeg sa,» forsikret han, nesten kameratslig, men med en truende undertone likevel. «Jeg lar dere gå. Og skuta di får du tilbake. Hun er solid, og ikke så mørbanket som det ser ut til. Har du en god tømrer, kan du seile alt om få dager. Men jeg vil råde deg til å ikke krysse min vei igjen, kaptein. Kongen på havet utviser sjelden tålmodighet to ganger.»

Delacroix svarte ikke, han visste vel tross alt hvor heldig han var.

«Du har et godt mannskap,» fortsatte Sabeltann. «Men du bør vite at det er sin kaptein de kjemper for, ikke Frankrike. Det er deg de respekterer, deg de er lojale til.»

Og med et siste klapp i ryggen ledet han ham tilbake til dem, og forlot ham.

---

Fabian hadde vært smart nok til å ikke dra for langt, på ukjent land og i tjukk tåke som de var. Langemann fant ham på kanten av en høy klippe, hvorfra han speidet ned i de skummende, hvite bølgene under seg, og tilsynelatende vurderte de ytterst få mulighetene han hadde.

«Hvor hadde du tenkt deg?» Langemann gjorde seg til kjenne. Han kom fram fra tåka som hadde innhyllet ham, med pistolen klar, og den andre hånda hvilende på sabelen i beltet.

Den aldrende styrmannen snudde seg brått mot ham, og øynene smalnet av skepsis da de fant den høyreiste skikkelsen. «Jeg trodde jeg fikk has på deg,» kommenterte han tørt.

«Det var nære på,» medgikk Langemann og stanset noen meter fra ham.

Fabian holdt håndflatene opp mot ham, unnskyldende, og for å vise at han var ubevæpnet. «Du tar ikke det personlig, vel? Jeg mente ikke å treffe deg.»

«Nei,» sa Langemann kaldt. «Du skjøt etter en guttunge, du.»

Den gamle piratens skuldre slumpet, kampviljen gled ut av ham som luft fra en belg. «Og han tilga meg,» sa han, og spilte sitt siste kort. «Han lot meg gå.»

«Hvor hadde du tenkt deg?» gjentok Langemann bare. «Vente her til vi hadde reist, så sneket deg om bord franskmennenes skip og håpt på det beste?»

«Noe slikt. Uansett bedre enn en flåte på havet.»

Langemann smilte et lite, bittert smil. «Det er bare et problem med den planen, og det er at du kjenner veien til Abra. Og vi vet jo nå at ikke bare er du god til å navigere etter hukommelsen, du selger også slike opplysninger til spottpris.»

Fabian rygget fort noen skritt, løftet armene ytterligere i været og ristet kraftig på hodet. «Han lot meg gå!» gjentok han innstendig. «Det var Pinky som slapp meg løs. Han har medynk, den gutten.»

«Han har det,» nikket Langemann og hevet pistolen. «Og bare derfor får du denne i hjertet, og ikke i magen.»

---

Dagmar sto på Marie Constances dekk, og så på mens Sabeltanns menn bar de siste kassene forbi henne og om bord på Den sorte dame. På et tidspunkt løftet hun blikket og speidet ut mot havet, eller i det minste i den retningen havet var, for sikten hadde ikke bedret seg det minste. Pinky var like i nærheten, i ferd med å kveile sammen noen rep fra den ødelagte riggen, og han hørte henne synge lavt for seg selv:

And when will you come back again
My own dear soldier laddie
And when will you come back again
And be your baby's daddy

«Hvem synger du om?» spurte han, for selv om han var litt redd for å avbryte, tok nysgjerrigheten som vanlig overhånd.

«En soldat,» svarte hun kort uten å flytte blikket. «Det er bare en gammel sang.»

Han fortsatte med å se på henne, intenst og åpent og uskyldig. «Elsker du ham?» kom det til slutt.

Da kikket hun brått ned på ham, men egentlig ikke så overrasket, og hun la varsomt en hånd på skulderen hans. «Jeg elsker ham,» sa hun. «Slik du gjør det… slik Langemann gjør.» Hun strøk ham over kinnet med to fingre. «Fordi vi ikke vet bedre.»

Sabeltann kom travende mot dem i samme stund, og øynene hans glødet av en for øyeblikket stillet gulltørst og en annen ubestemmelig fryd. «Jeg går ut fra at du ønsker skyss tilbake til denne øya di,» sa han, og stilte seg bredbeint opp foran henne med hendene i siden.

Hun la armene i kors over brystet og lente seg litt tilbake med et langsomt sukk.

Han flirte. «Jeg vil høre deg spørre pent,» ertet han, «be, som et normalt, sivilisert menneske. Jeg er så spent på om du i det hele tatt får det til.»

Hun bare glante olmt på ham, og i noen lange sekunder sto de der og stirret på hverandre, fire blå øyne fastlåst i en evig drakamp. Ingen av dem foretrakk en mine, og til slutt døde skadefryden i blikket hans, og han så bort med et lite knurr og gikk sin vei.

Ved landgangen støtte han på Langemann, som kom tilbake fra ærendet sitt inne på øya, og vekslet også med ham et langt blikk som sa ham alt han behøvde å vite. «Alle mann om bord!» ropte han, mens han ga sin nestkommanderende en klapp på skulderen i forbifarten. Han vinket på Benjamin, som sto klar med kista de hadde klargjort, og de gikk en siste tur i land og bort til flokken med betuttede franskmenn.

«Her,» erklærte han, og nikket mot kista Benjamin satte fra seg. «En gave. Du kan åpne den når vi har seilt.» Han tok seg til hattebremmen. «Farvel, kaptein, og husk hva jeg har sagt.»

Og så gikk han og Benjamin som de siste om bord i Den sorte dame, og Delacroix og hans menn sto tause tilbake og så mens de heiste seil og kastet loss. Men straks sjørøverskuta var borte i tåka, gikk Delacroix fram og vippet forsiktig lokket av kista med den ene foten. Han slappet synlig av da han så hva den inneholdt, og løftet ut det store sorte tøystykket så alle kunne se.

«De har gitt oss en sort duk?» spurte førstestyrmann Girard med en forundret rynke i panna.

«Det er ingen duk,» svarte Delacroix, og han så opp og møtte blikket til Fabrice mens et lite smil gled over begges lepper. «Det er et flagg.»

---

Og ute på det frie havet, i god vind fra sørvest, og med lasterommet fylt av Solkongens skatt, satte Den sorte dame kursen mot nord og Det usynlige land.

Slutt

< Tolvte kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse