Kategori: Gul
Man trengte ikke å gå inn i Langemanns lugar for å kjenne lukta av
infeksjon, allerede på terskelen kunne man fange opp den umiskjennelige søtlige
eimen, og sjørøverne, som hadde sett og opplevd mye av den slags, sendte
hverandre dystre, talende blikk når de møtte hverandre der i døra. En dag, en
natt og enda en dag var gått, og kvartermesteren deres var nå så svak at de
ikke lenger trengte å holde ham nede når bandasjene skulle skiftes. Han ynket
seg høyt når noen var borti såret hans, som var rødlilla i fargen, hovent og
fullt av puss, men eide ikke krefter til å kjempe i mot. Han hadde høy feber,
kaldsvettet og kokte om hverandre, og lå for det meste i ørske. Av og til var
han klar, forsto alvoret i sin egen situasjon, og da spurte han som regel etter
Pinky eller kapteinen. Men ofte hadde han mistet bevisstheten igjen innen de
kom.
Nok en natt hadde lagt sitt teppe over havet, og ved skrivebordet i
storlugaren satt en ensom kaptein i lysskjæret fra lampene. Han var i dype
tanker, skjønt det hvitmalte ansiktet avslørte dem ikke. Fingrene lekte
åndsfraværende med et juvelbesatt gullbeger, som inntil nylig hadde vært fylt
med vin, og øynene festet seg ikke ved noe spesielt. Rundt ham knaket det
familiært i treverket, Den sorte dame hadde
god fart sørover mot ukjente farvann og den øya han håpet å finne der, hun
krenget varsomt fra side til side, det innbød til helsebringende hvile og søte
drømmer, men Sabeltann fant ikke ro. Ikke ønsket han det heller, han foretrakk
å være våken når ting var som de var.
Det hørtes skritt fra dekket over ham, det var flere som ikke sov.
Benjamin hadde vakta til rors. Han hadde klart seg overraskende bra de siste
par dagene, virkelig lagt seg i selen, selv om situasjonen tydelig stresset
ham. De andre hadde riktignok behandlet ham pent, sett gjennom fingrene på de
småfeilene han unektelig begikk, vist hensyn både til ham og til hverandre. De
var en god gjeng sånn. De var vant til å respektere ledelsen. Men så hadde de
også hatt god ledelse…
I lysskjæret fra lampene hadde en kaptein bestemt seg. Han reiste seg
brått, hentet kartene sine fra skapet i hjørnet og rullet dem ut på bordet. Han
studerte dem en god stund, gjorde noen møysommelige utregninger, og så sprang
han ut og ropte opp til styrmannen. «Benjamin! Ny kurs: vest mot nordvest.»
Benjamin skvatt til da han plutselig ble ropt til, men hentet seg fort
inn. «Ai, ai, kæpten! Vest mot nordvest.»
Han begynte å dreie på roret, og Sabeltann kom opp til ham,
dobbeltsjekket på kompasset at han gjorde det riktig, før han raste ned
trappene igjen og hamret på lemmen ned til banjeren. «Opp! På beina med dere,
latsabber!» Det hørtes dunk og snøft og smell der nede fra, og snart kom det
ene trøtte sjørøvertrynet etter det andre opp og ut på dekk. «Seilene!» befalte
Sabeltann. «Jeg vil ha utnyttet denne vinden!»
Og mens mennene tumlet i gang rundt ham, stilte han seg bredbeint opp
ved ripa og stirret ut i natten, med en innbitthet som ville skremt vannet av
hvem det skulle være.
Langemann drev ut og inn av bevissthet, og øyeblikkene der han var
våken ble stadig sjeldnere og kortere, men Pinky ville likevel ikke gå noe
sted. Tønnes hadde hentet ham, sagt at Langemann pustet dårlig, at han måtte
komme nå om han ønsket å snakke med
ham, for det ville snart være for sent, og Pinky hadde tatt fram alt han kunne
mønstre av mot og standhaftighet, og satt seg der ved senga for å vente.
Kvartermesteren var det nærmeste han kom en far, og selv om Langemann
var den første til å innrømme at han aldri helt hadde fått til disse
pappagreiene og aldri hatt noen intensjon om det heller, så var det likevel han
som hadde lært Pinky det meste han kunne: Legge til skuter, slå knoper og
stikk, navigere, fekte, synge shanties og danse jig… Bare fiske hadde Pinky
lært seg selv. Og svømme.
Han dro håndbaken over ansiktet. Huden var helt sår under øynene, han
hadde grått og grått de siste dagene, og etter hvert ikke engang prøvd å skjule det for de andre. Han hadde
grått mens han skurte dørken, grått mens han prøvde å spise litt av Skalkens
grufulle suppe, grått når han lå i køya og skulle sove, ikke høyt, men stille
og konstant. Ingen hadde gjort noe nummer ut av det, og de mer følsomme av
gutta, Benjamin og Pysa, og til og med Odin, som ellers var helt i sin egen
verden, hadde endatil klappet ham trøstende når de gikk forbi. «Det var ikke
din skyld,» hadde Benjamin sagt mer enn én gang. «Det var det svinet Fabian.»
Pinky ønsket at det var sant.
Han så på Langemann. Noen hadde løsnet flettene, og det svarte håret lå
utover putene, vått av svette og som en skarp kontrast til den gråhvite
ansiktsfargen. Han glipet med øynene, denne gangen hadde det grå blikket fokus,
og de fargeløse leppene krøllet seg til et lite smil. «Pinky…» Stemmen var
knapt hørbar. Han prøvde å løfte en hånd opp mot ham, og Pinky så det og tok
den i sin.
«Du er en god gutt, Pinky,» hvisket Langemann. «Og smart. Du kommer til
å klare deg fint.»
Pinky kjempet mot tårene igjen og blunket hardt. «Ikke…,» begynte han.
«Husk hva du har lovet meg.» Langemann brøt ham av. «At du… at du gir
opp denne jakten på faren din. Det finnes ikke noe godt langs den veien, Pinky.
Av og til… er det best å ikke ha alle svarene. Forstår du? Lover du?»
Der og da kunne Pinky lovet ham hva
det skulle være. «Langemann,» hikstet han.
«Hei, ikke noe grining. Jeg har ikke vondt.»
Det var en åpenbar løgn, for han skar en grimase allerede mens han sa
det, og Pinky la hånden hans inn mot kinnet sitt og kjente hvordan det svake
grepet løsnet etter hvert som han gled inn i bevisstløsheten igjen.
«Land ahoy!»
«Land ahoy!»
Selv inne i lugaren kunne Pinky høre ropet fra Pip i utkikkstønna. Forsiktig slapp han Langemanns hånd og gikk ut på dekk for å se hva som foregikk. Det meste av mannskapet sto på en rekke ved ripa og så taust mot en palmeøy som langsomt vokste ut av horisonten, og Pinky gikk bort til Pysa og nappet ham i skjorteermet. «Hvor er vi?»
«Aner ikke,» fikk han til svar. «Kapteinen har ikke villet si noe.»
De gløttet opp på Sabeltann, som sto på øverste dekk og studerte øya
gjennom langkikkerten. Han sto slik en god stund, men omsider senket han den,
spant rundt og gikk mot roret. Der skjøv han Lech til side og styrte selv skuta
inn i en avlang bukt. «Dropp anker!» befalte han. «Og gjør klar lettbåten!»
Mennene rykket til nå som de endelig fikk en ordre, og pilte av gårde i
alle retninger for å utføre den. Pinky hang seg på, og ble med Tønnes og Rolf
for å hjelpe med robåten. Det føltes egentlig litt godt å ha noe å gjøre, så
godt at han ikke orket å fundere på hvorfor
han gjorde det, og det var først da båten hang klar i tau og trinser ved
skipssiden, og han så Pelle og Benjamin bære Langemann ut av lugaren, at han
forsto at Sabeltann hadde til hensikt å bringe kvartermesteren inn til land.
Langemann ble lagt på en båre på kanondekket, tullet inn i et pledd og
med sin store, brune frakk over seg, og da Pinky så kapteinen komme ned til
ham, løp han bort til dem. «Hva gjør du?» Han hørte hvor hektisk og
panikkslagen stemmen hans lød, og visste at slike følelsesutbrudd tirret
sjørøverkongen mer enn noe annet, men han klarte ikke å ta hensyn til slike
ting nå. «Hvor tar du ham hen?»
Sabeltann ble ikke sint. I stedet så han på ham med et overraskende
forståelsesfullt blikk. «Du kan bli med, gutt,» sa han. «Men ikke still
spørsmål.»
Pinky forsto at dette var det beste han kunne håpe på, så han klatret
etter da Pelle og Pysa løftet med seg båra over i lettbåten, og satte seg
stillferdig ned ved siden av. Også Benjamin fikk plass om bord, i akterenden,
og Sabeltann selv stilte seg som vanlig i baugen. «Slukk alle lanterner,»
beordret han Tønnes. «Ingen skal se oss her ute.»
Han snudde seg mot land og skulte utelukkende i den retningen mens
båten ble senket ned på vannet, og øynene smalnet ytterligere til tankefulle
streker da Pelle og Pysa la ut årene og ga seg til å ro.
Det var i ferd med å mørkne innen de nådde stranda. Sola hang lavt som
en oransje kule i horisonten, og foran den lå Den sorte dame som en sort silhuett på det småskvulpende havet. Det
suste lavt i palmetrærne, og det hele ville vært utrolig fredfullt og vakkert
dersom situasjonen hadde vært en annen.
Sabeltann var førstemann i land. Han hoppet ut og ble stående der i
sanden og glo taust inn i jungelen lenger inne, mens de andre trakk opp båten
og løftet båra ut. Det kom et lavt ynk fra Langemann da Pelle holdt på å glippe
taket i sin ende. «Morg..n…»
Sabeltann, som hadde hørt det, snudde seg og så skarpt på dem.
«Forsiktig,» hisset han.
Han ledet vei bort fra stranda og langs en sti som snodde seg inn
mellom de høye palmene. Det var vanskelig å gå i det ulendte terrenget med den
tunge børen, det mørknet fort, og det virket ikke som om kapteinen hadde tenkt
å tenne noen fakkel for å bedre sikten for dem. Men han så ut til å vite hvor
han skulle, travet målbevisst videre inn i sortheten, og de andre snublet etter
som best de kunne. De visste bedre enn å spørre, han kom ikke til å svare
uansett.
De rundet en klynge med trær og sto med ett utenfor et ensomt hus i
utkanten av en lysning. Det var lite og skjevt, bygd av drivved, flettverk og
kjærlighet, og Sabeltann stoppet brått opp, som om han nølte et aldri så lite
øyeblikk. Men så la han en hånd på kården sin, riktignok uten å trekke den, og
gikk forsiktig nærmere.
Døra gled opp før han rakk å banke på (om han nå hadde tenkt å banke på). De andre skvatt til,
og satte båra ned før de mistet den, men Sabeltann så rolig på kvinnfolket som
åpenbarte seg der i døråpningen. Hun var av ubestemmelig alder, ikke helt ung,
men heller ikke gammel. I det hele tatt var hele damen ubestemmelig: hun var
ikke slank, men heller ikke tjukk, ikke spesielt høy og ikke spesielt lav.
Håret var mørkt og kortklipt, og hun var kledd i en blå kjole med fillete
skjørter. Øynene, som var like blå som kjolen, møtte kapteinens, og hun virket
ikke det minste overrasket, men smilte derimot tilfreds, nesten triumferende. «Neimen,
se hva tidevannet har tatt med inn! Kongen på havet i egen høye person.»
Sabeltann trakk våpenet sitt og rettet bladet mot strupen hennes. Hun
blunket ikke engang, bare hevet brynene og la tørt til: «Og vi møtes som vanlig
over en kårde.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar