Kategori: Gul
Sabeltann
ble ikke mindre rasende av å trave alene rundt i lugaren sin, snarere tvert i
mot. Jo mer han tenkte gjennom hendelsene, jo mer han analyserte situasjonen,
jo sintere ble han, og han hadde kylt både sabelen sin, et drikkebeger av gull
og en lysestake i veggen uten at det hadde hjulpet det minste. Lydene nedenfra
hadde heller ikke akkurat vært beroligende. Langemanns lugar var bare et dekk
under hans, og han hadde tydelig kunnet høre skrikene og jamringen og de
stressede stemmene. Skjønt, det hadde vært stille en stund nå, og han visste
ikke hvordan han skulle tolke den stillheten. Han vurderte et øyeblikk å gå ned
for å sjekke, men slo det fra seg. Det var ikke noe han kunne gjøre der, og de
ville uansett sende noen opp for å rapportere når de var klare for det.
Bankingen
var ikke som Langemanns. Det var den første tanken som slo ham da noen omsider
dunket knokene sine mot døra hans. Langemanns banking var tydelig og bestemt og
likevel varsom, denne var ujevn og nølende.
«Kom!» snerret Sabeltann, og det var Benjamin som tydeligvis hadde trukket det
korteste strået (for kapteinen kunne ikke se for seg at noen kom til ham frivillig når han var i et humør som
dette). Den hengslede kanonéren kom nølende inn over terskelen, tok seg litt
for i dørkarmen da skuta gjorde et lite kast, og løftet et alvorlig blikk opp på
ham. Sabeltann brøt ham av før han i det hele tatt fikk sagt noe. «Nåde deg om du kommer med mer dårlig
nytt!»
Benjamin
kikket seg så vidt over skulderen, som om han vurderte fluktmulighetene, men
ble stående. «Vi har klart å stoppe blødningen, kæpten.»
Da
hadde kula i det minste ikke truffet noe vitalt, konkluderte Sabeltann for seg
selv, men Benjamin hadde tydeligvis kommet med den gode nyheten først, for han nølte med å gå videre og måtte presses
litt. «Men…?»
Kanonéren
rettet ryggen, som om han brått hadde bestemt seg for å bare hoppe i det, og
ordene veltet ut av ham som et lite skred. «Vi får ikke ut kula, den sitter
liksom litt sånn kinkig til nede ved hoftebeinet, og det kan godt hende at også
noen biter av tøyet ble med inn, og…»
«Takk.»
Sabeltann stoppet ham med et nytt snerr, for han forsto hva dette innebar og
trengte ikke Benjamin til å forklare det for seg.
«Tønnes
prøvde…»
«Spar
deg unnskyldningene! Unnskyldninger hjelper oss ikke en dritt! Jeg vet godt at Tønnes ikke er særlig til
kirurg.»
«Tønnes
er ikke kirurg i det hele tatt, kæpten. Han er tømrer. Du bare bruker'n til å…
Fordi han er god til å sage…» Tiraden gled ut i ingenting da Sabeltann sendte
ham et drepende blikk, og han så ned. «Han sover nå, kæpten. Langemann, altså,
ikke Tønnes. Eller er bevisstløs, ikke godt å si.»
«Greit,»
sa Sabeltann, og det overrasket kanskje ham
mer enn det gjorde Benjamin at han med ett var så rolig. Han satte seg i stolen
bak skrivebordet, tvinnet barten mellom fingrene og stirret intenst på et punkt
i bordplata.
«Ordre,
kæpten?» hørte han Benjamin si.
Ordre,
ja. Han gløttet opp. «Oppretthold kursen.» Benjamin nikket og vendte seg for å
gå. «Og Benjamin?»
«Ja?»
«Du
er kvartermester inntil videre.»
«Ja
vel, kæpten.»
Han
gremtes ved tanken på at Benjamin
faktisk var det beste valget til stillingen, og straks den nyutnevnte
kvartermesteren var ute av døra, kom raseriet veltende tilbake, og han reiste
seg, plukket lysestaken opp fra der den lå i et hjørne og kastet den i veggen
en gang til.
Pinky
hadde regnet med at det verste var over da Benjamin hadde løftet på bandasjene
og erklært at blødningen var stanset, trodd at ting ville ordne seg nå. Han var
blitt jaget ut av lugaren etter det, fått høre at dette ikke var noe han
trengte å se, men nå, noen timer senere, mens kvelden senket seg, hadde han
sneket seg tilbake inn dit, og sett med én gang at ting slett ikke så bedre ut. Langemann lå i senga si, klam av kaldsvette
og hvit som bølgeskum i ansiktet. Han glipet med øynene bare av og til, og sa
ingenting, bare snudde seg vekk hver gang Skalken prøvde å få i ham en munnfull
suppe. Lufta var tett i det lille rommet, det luktet blod og alkohol.
Langemanns klær var bare blitt slengt i en haug inn med veggen, og han hadde blødd
ut over sengetøyet sitt, som Pelle nå prøvde å lirke løs fra under ham.
«Han
vil itj spis,» sukket Skalken bekymret. Stemmen var fremdeles hes.
«Bra,»
sa Pelle, og dro litt hardere i lakenet. «Da har'n ikke gitt opp.»
Pinky,
som hadde stilt seg i kroken innved døra, prøvde først å få grep om situasjonen
bare ut fra det han hørte og observerte. Foruten kokken og Pelle var også Pysa
der inne. Han sto ved fotenden av senga og så sørgmodig på Langemann med det
ene øyet sitt, og det ble til slutt han
Pinky henvendte seg til. «Hva er galt med ham?»
Pysa
gløttet ned på ham, og la en lubben neve varsomt på skulderen hans. «Det er
kula,» lente han seg ned og hvisket. «Den gjør'n sjuk. Men det er ingen som
klarer å få'n ut, ikke uten å drepe'n i samme slengen.»
Pinky
ble tørr i munnen. «Men han blir bra?» spurte han, selv om han var en oppvakt
gutt og lett kunne regne seg fram til svaret selv.
«Joda,»
sa Pysa, som heller løy enn å gi små gutter knusende nyheter.
Pelle
var ikke like fintfølende. Han hadde fått løs lakenet nå, og rullet det sammen
til en ball for å bære det ut til vaskebalja. «Ikke tull, Pysa! Så lenge den
kula sitter i, blir'n ikke bedre, bare verre. Helt til…»
«Pelle,»
avbrøt Pysa bedende, og nikket overtydelig ned mot Pinky. Pelle så bare uforstående
på ham.
Pinky
kjente panikken presse på som en sorg i brystet. «Hva skal vi gjøre, da?» Han
fikk ikke gråten ut av stemmen, lød mer som et barn enn som en sjørøver nå, men
ga fullstendig blaffen i det. Han hadde grått seg til ting før, og det var det
eneste han hadde å bidra med. «Noen må
jo klare å få den ut?»
«Tønnes
prøvde,» sa Pysa, og hadde visst bestemt seg for å være ærlig likevel. «Men han
tør ikke gå lenger inn.»
«Men
noen andre?» Pinky kunne ikke fatte at det ikke skulle gå an å redde Langemanns
liv uten å drepe ham i forsøket. Så urettferdig og grusom kunne ikke verden være.
«Vi kan snu. Seile tilbake til Providence.»
«Så
lenge lever han uansett ikke.» Alle spant rundt ved lyden av Sabeltanns
vislende stemme. Ingen hadde hørt ham komme, men nå sto han i døråpningen med
et ubestemmelig uttrykk i ansiktet.
«Men
inn til land…» Pinkys stemme lød sart og tynn som gammelt papir.
Sabeltann
skulte på ham. «Land? Tror du at det er folk på land som vil hjelpe en pirat?» Han skrittet inn i rommet, og
feide det isblå blikket over de andre som var der. Øynene hvilte et ekstra
sekund på Langemann, som lå som bevisstløs. «Det eneste de vil tilby slike som
oss er gratis overnatting i et fangehull. Og deretter en dans i galgen. Så,
nei, til land drar vi ikke.»
Fortvilelsen
i Pinky ble nå så stor og altoppslukende at den gikk over i sinne. «Han er din
beste mann!» ropte han. «De kaller ham din egen skygge. Du sa selv at han aldri
svikter deg, og så lar du ham bare dø?!»
Det
siste, fryktelige ordet ble liggende og dirre i lufta. Pysa rygget inn mot
veggen, Pelle klemte lakenballen tettere til brystet, Langemann rykket til ved
det plutselige utbruddet, og Skalken klappet ham keitete på armen, uten å ta
det vidåpne blikket fra kapteinen. Sabeltann gløttet bort på sin utslåtte
nestkommanderende, og senket motvillig stemmen i det han rettet en rasende
pekefinger mot Pinky. «Nå skal du passe deg, gutt! Ikke glem at dette er din skyld.» Han dreide fingeren mot mannen i senga, og nå brast det
for guttungen, som slo en hånd foran øynene og stormet ut.
Sabeltann
rettet seg langsomt opp og glodde rasende på de andre. «Og hva henger dere her for? Har ikke dere jobber som
venter, kanskje?»
Pelle
og Pysa satte seg straks i bevegelse, støtte på et lite hinder da de begge prøvde
å klemme seg gjennom den smale døra samtidig, men fikk til slutt veltet seg ut
på dekk. Skalken skulle til å følge etter, men kapteinen stoppet ham ved å
smelle en håndflate i brystkassa hans og krølle fingrene om en flik av skjorta.
«Du blir. Men det skvipet ditt holder
du langt unna ham, er det forstått?
Bare vann… og rom mot smertene.»
«Ja
vel, kaptein.»
Og
mens kokken satte seg stillferdig ned på Langemanns skipskiste, kastet Kongen på
havet et siste blikk på sin egen skygge, og feide ut gjennom døra.
Marius
Delacroix, høyt respektert, dekorert, men noe neglisjert kaptein i den franske
marine, speidet uinteressert gjennom langkikkerten, der han sto på øverste dekk
og funderte over meningen med livet, eller nærmere bestemt, meningen med sitt liv. Den spanske tronfølgerkrigen
var over, og det hadde vært moro mens det varte, men nå duppet han rundt her i
Sør-Atlanteren uten mål eller plan, og med bare noen diffuse ordre om å
"patruljere".
Patruljere
hva, egentlig? Her var ingenting. De
hadde sett verken land eller andre fartøy på flere dager nå, og Marius holdt på
å forgå av kjedsomhet. Igjen tok han seg i å undre på hvem han kunne ha hisset
på seg for å bli tildelt et tullete oppdrag som dette. Emil… Det måtte være Emil
som hadde dratt i noen tråder her. Marius knurret lavt og skar tenner bare ved
tanken. Når han en vakker dag kom hjem til Marseilles, skulle han nok sørge for
at den lille rotta fikk som fortjent. I det minste hadde han dét å se fram til.
Han
senket kikkerten og rakte den taust til Fabrice, den sorte slaven han hadde fått
i gave av le Grande Dauphin personlig
og som fotfulgte ham hvor enn han gikk. Han strøk seg over den smale barten med
pekefingeren og tommelen, og myste mot den skarpe morgensola som gjenspeiltes i
bølgene. Han kvalte et sukk. Alt lå til rette for nok en begivenhetsløs dag på
sjøen.
Han
gikk bort til ripa og la hendene mot treverket, lot fingrene gli over det som
et kjærtegn. Marie Constance var
langt i fra den flotteste og største av kong Ludvigs krigsfregatter, men hun
var rask og smidig og danset kokett på bølgene når vinden var god. Hun hadde vært
Marius' i nesten tre år nå, og han følte den tilhørigheten og hadde det nesten
intime forholdet til henne som en god kaptein skulle ha til sin skute. De hadde
vært gjennom mye sammen, men nå hadde ingen av dem sett noe dramatikk på lange
tider, og Marius kunne kjenne at det tærte på dem som på et gammelt ektepar. Om
bare den nye kongen kunne få fingeren ut og erklære krig mot en eller annen…
Med tanke på at majesteten var seks år gammel, ville det neppe skje med det første
(om det da ikke var snakk om en krig mot guvernanten vedrørende leggetid).
Marius
snudde seg for å finne førstestyrmann Girard, da han med sidesynet plutselig
registrerte at noe brøt monotonien der ute på det glitrende havet. Han stoppet
midtveis i bevegelsen, og løftet en hånd for å skygge for sola. Jo, det var noe
der, noe drivved eller noe som lå og duppet i vannflaten. «Fabrice,» sa han og
fikk kikkerten sin, og han dro den ut og satte den til øyet, og forbannet seg
over at han var kommet dit at drivved
fylte ham med spenning.
Det
var mer enn drivved. Det var en flåte av noe slag, og med et menneske om bord
endatil. Det var da som pokker! Var det skip her ute likevel?
«Legg
om kursen!» brølte han til styrmannen og pekte ut retningen med armen.
«Hva
du se, mon capitan?» spurte Fabrice,
som sjelden sa noe (men Marius syntes for så vidt det var hyggelig når han
gjorde det).
«Et
dødt menneske,» svarte han. «Noen må ha lidd forlis her ute.»
«I
fine vær?»
Marius
svarte ikke, for nå dreide Marie
Constance skarpt rundt og han måtte sette sjøbein for å holde balansen. Han
gikk ned på kanondekket med Fabrice i hælene, og ble stående der mens skipet
raskt pløyde bølgene på vei mot den lille flåten, og mennene rundt ham gjorde
seg klare til å huke tak i den. Det lå ganske riktig et dødt menneske på den,
en godt voksen mann på noen-og-femti etter hva Marius kunne se, og de mer
gudfryktige blant mannskapet korset seg ved synet av ham. En av de unge
matrosene ble sendt ned i taustigen med en stav med en krok i, og hadde fått
hektet kroken fast i flåten og begynt å trekke den mot seg, da han med ett
stoppet opp og utbrøt: «Han puster!»
«Få
ham opp!» befalte Marius, og mannen var snart brakt om bord og lagt ut på dørken
foran ham. Visst pustet han, men han var solbrent og leppene sprukne og uttørket,
og det var ikke før Marius hadde sparket litt forsiktig i ham og en av
matrosene hadde fått i ham noen dråper vann, at han ga fra seg flere livstegn:
litt mumling og en famlende hånd.
Matrosene
hadde allerede begynt å endevende lommene hans, og Marius lot dem. Sånn ut fra
klesstilen å dømme var det ikke akkurat en fisefin herre de hadde med å gjøre,
det var neppe noen som krevde spesialbehanding, og neppe noe å stjele. Da våknet
den fremmede og satte seg brått opp med et fryktsomt, men samtidig lettet
blikk.
«De
reddet meg, kjære kaptein!» ropte han til Marius da han gjenkjente ham som
nettopp det. «Å, takk og lov, og Vårherres velsignelse over Dem og Deres.»
«Hva
gjør du her ute?» spurte Marius kort, og gadd ikke være dis med en fillete fyr
han nettopp hadde møtt.
«Skuta
traff et skjær, sank før vi visste ordet av det, kaptein. Jeg reddet meg om
bord på denne flåten. Si meg, har De
funnet andre?»
«Dessverre.»
Den
fremmedes ansikt falt i sørgmodige folder. «Da er det vel bare meg igjen.» Han
korset seg.
En
av matrosene dro i skjorta hans for å hjelpe ham opp, og kom i den prosessen
til å blottlegge skulderen hans, og Marius' blikk mørknet da han så bokstaven
som var brent inn der. «Han er pirat,» sa han, nesten skuffet, for dette var jo
tross alt det mest spennende som hadde skjedd på flere uker. «Kast ham over
bord igjen.»
«Nei!»
utbrøt den nylig avslørte sjørøveren, og han strakte armene ut i bønnfallelse,
men mennene hadde allerede et solid grep om ham og begynte å trekke ham mot
rekka igjen. «Vent! Vent!» Øynene hans flakket vilt og skrekkslagent rundt, og
falt til slutt på flagget som vaiet i toppen av masta. «Dere er franske?»
Stemmen var plutselig roligere, som om hele situasjonen hans brått hadde endret
seg.
Marius
gadd ikke engang å ofre ham et blikk. Han begynte å gå mot kapteinslugaren, men
stoppet likevel da han hørte piraten si: «Da har dere kanskje hørt om
Solkongens skatt?»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar