Kategori: Gul
Amalienborg, St.
Thomas, den 31. desember 1699
De seilte inn i havna som om
de eide stedet. Nøling av noe slag ville bare tiltrekke seg mer oppmerksomhet,
og selv om oppmerksomhet kunne være både vel og bra, så var det best om skuta
ikke fikk for mye av den akkurat nå. Sabeltann hadde sørget for at de seilte
under britisk flagg og at mannskapet så noenlunde presentable ut, og likevel
hadde han hjertet i halsen nå da han feide blikket over byen, og opp mot fortet
med alle kanonene.
Han kjente dette stedet.
Litt for godt.
Langemann sto ved siden av
ham, på øverste dekk, og gjorde det han kunne best: skinte om kapp med den strålende
morgensola. Han var kledd i en justaucorps av grønn fløyel, med kantebånd av
gull, matchende bukser og silkestrømper og en hatt med fjær, han var nybarbert
og parfymert, og håret gredd bakover og flettet i nakken. På eget initiativ
hadde han også lagt svart kajal rundt øynene og knyttet et fargerikt silkesjal
om livet. «Er jeg sigøyner, så er
jeg sigøyner,» hadde han sagt da han merket Sabeltanns tvilende blikk på seg. «Var
det ikke det du ville?»
Kapteinen nikket bare. «Har
du tenkt på et navn?»
«Zóltan Kovacs,» svarte han
uten å blunke. «Sigøynerprins, fra Budapest.»
«Du snakker ungarsk?»
«Og romani. Men det er neppe
noen der inne som gjør.»
«Ingen løse tråder nå,»
advarte Sabeltann.
«Ingen løse tråder,»
forsikret Langemann, og himlet med øynene i det han dro på seg hanskene. «Du
ter deg som om jeg aldri har gjort dette før.»
Kapteinen fortsatte
uanfektet å gjennombore ham med blikket. «Du har aldri gjort dette før.»
Men nå, på dekket i
solskinnet, til tross for nervøsiteten disse omgivelsene vekket i ham, var
troen på Langemann der. Han så selvsikker ut, der han skygget for sola med hånden
og speidet inn mot land med et stort smil om munnen. «Zóltan!» sa Sabeltann og
oppdaget tilfreds at mannen reagerte instinktivt på navnet, noe som var
essensielt om den falske identiteten skulle være overbevisende. Kapteinen
smilte, sulten på mer informasjon. «Det er kanskje ditt virkelige navn?»
Langemann flirte og ristet på
hodet. «Nei, men jeg hadde en onkel Zóltan. Han var favoritten min.» Han trakk
nonchalant på skuldrene. «Ja, ikke misforstå, han var et rasshøl, men de andre
var tross alt verre.»
Sabeltann humret, og lot
blikket gli over havna igjen. Et lite knis bak ryggen hans minnet ham på at
Morgan var der oppe sammen med dem, og tanken fikk det til å ulme av irritasjon
i ham, ikke minst fordi han innså at dette var en som kjente Langemanns navn,
og dermed på enda et vis hadde tilgang på noe han selv ikke engang kunne nærme seg. Han var i ferd med å formulere
en skarp slengbemerkning, da øynene hans med ett fant noe som gjorde om på alle
prioriteringer.
Det kom en lav plystrelyd
fra Langemann, som hadde sett det samme. «Sjekk hun der, da! Hun er rett fra
verftet.»
Mannskapet stimet sammen ved
ripa på dekkene under, og det ble pekt og hvisket, en eneste stor summing av
beundring som steg opp mot dem, mens de langsomt gled forbi den fortøyde
fregatten.
«Baronens nye skute,» mumlet
Sabeltann mens han tok inn alle detaljer ved det staselige skipet. «Jeg hørte
han hadde fått bygget en.» Han slet med å ta blikket bort, for fregatten hadde
vekket det begjæret han ikke lenger rettet mot mennesker, men mot gull og vakre
ting, og det med en uforutsett og voldsom kraft. Hun var en fullrigget
tremaster, med sort- og hvitmalt skrog og minst tjue kanoner, de fleste av dem
ni-pundere etter hva han kunne se. Aldri før hadde han hvilt øynene mot noe
slikt, og hun var farlig nær å frarøve ham all fokus.
Langemann la hodet på skakke
og myste mot bokstavene som var malt på akterskroget. «Prudence Petunia.» Han rynket på nesa. «Seriøst?»
Sabeltann ristet på hodet,
hjertens enig. Det var et grusomt og upassende navn på et så vakkert fartøy.
«Det er utrolig hva fiffen døper
skutene sine,» bemerket Morgan. «De eneste som får styggere navn, er barna.»
Det var først da de hadde
passert at Sabeltann klarte å flytte oppmerksomheten dit den skulle være. Han
bjeffet noen ordre til styrmannen, som med stor presisjon styrte den store,
tunga balja hans inn i motsatt ende av havna, der de gjestende seilskipene lå
fortøyd, og hvor havnearbeiderne inne på land vinket dem til seg. Han rygget
noen skritt, nesten umerkelig, bort fra ripa, nå da skipet la til og trossa ble
kastet. «Så du er klar?» spurte han.
Langemann fulgte den diskré
unnamanøveren hans med et granskende blikk. «Jeg er klar,» bekreftet han.
«Tilbring dagen i byen.»
Kapteinen falt tilbake på den forretningsmessige tonen. «La dem bli vant til å
se deg, så du ikke vekker for mye
mistenksomhet på ballet i kveld. Litt mistenksomhet
er bra; sosietetskvinner kjeder vettet av seg, de tiltrekkes av alt som virker
farlig.»
«Takk, jeg vet hvordan man
forfører kvinner.»
Sabeltann gløttet skjevt opp
på ham. «Jeg blir om bord i skuta til det er mørkt.» Han ga ingen forklaring på
dette, men Langemann leste blikket hans godt nok til å forstå at han hadde sine
grunner til å forbli i skyggene. «Du trenger en tjener. En mann av denne Zóltans
kaliber bærer ikke sin egen bagasje.»
«Morgan kan…»
«Jeg har en annen oppgave
til Morgan,» avbrøt kapteinen, og overså de andres spørrende blikk. «Du tar med
deg Gregor.» Han nikket mot den store, tause tømrersvennen, som for øyeblikket
hjalp til med å fortøye. «Han vet å te seg. Send ham tilbake straks du er
innenfor.» Uten å vente på svar eller innvendinger, begynte han å bevege seg
mot trappen ned fra poopdekket, på vei til sin egen lugar.
«Og hva er denne oppgaven du
har til meg?» kalte Morgan spydig etter ham. «Jeg er ikke ditt mannskap, du kan
ikke kommandere meg rundt!»
Sabeltann stoppet og skulte
på ham over skulderen, blikket var kaldt og lekent på samme tid. «Det har du
for så vidt rett i,» medgikk han. «Men vil du ha din del av byttet, får du gjøre
din del av jobben.» Det rykket litt i munnviken hans. «En passende utfordring
for en kløktig mann som deg.»
«Jaha?» Morgan så skeptisk
ut, og det med rette, for nå vokste kapteinens halvsmil til et fullvoksent
skadefro flir.
«Prudence Petunia.»
«Hø?»
Sabeltann dreide en
pekefinger mot stedet der fregatten lå. «Jeg vil ha den skuta der. Jeg vil du
skaffer meg den skuta.»
Morgan så fortørnet på ham. «Alene?»
Han gløttet fort bort på Langemann for å se hvordan han reagerte, men hans ansikt forble blankt og uttrykksløst.
«Selvfølgelig ikke,» knurret
kapteinen og fortsatte sin ferd ned trappa. «Jeg sender tvillingene med deg.»
Morgan ble stående tilbake,
som forsteinet av sjokk og overraskelse. «Langemann…,» begynte han, men fikk
ikke sagt mer før Sabeltann ropte det samme fra nede på kanondekket: «Langemann!»
Langemanns øyne flakket i
den retningen og deretter tilbake på kameraten, som desperat gransket ansiktet
hans etter støtte og lojalitet, og så, i det han gjorde et ørlite tegn til å
ville følge etter kapteinen, grep ham i frakkeermet og dro ham med seg helt
bort til akterrelingen.
De var alene der oppe, for
styrmannen hadde forlatt posten sin nå som de var vel i havn, likevel senket
han stemmen til en hissende hvesing: «Han prøver å få meg drept!»
«Nei,» svarte Langemann uten
særlig overbevisning.
«Du vet det godt! Fikk du
ikke med deg hva slags "hjelp" jeg ble tildelt? Pelle og Pysa! Han er
ikke akkurat overbegeistret for de to, heller. Dette er intet annet enn et påskudd
til å bli kvitt meg, og dem! Et
selvmordsoppdrag!»
Langemann var alvorlig nå,
men øynene flakket stadig mot trappa eller mot land. «Ikke nødvendigvis,»
innvendte han. «Om noen kan kapre den skuta, er det du.»
«Med et godt trent mannskap,
ja, kanskje. Men alt jeg har er to feite guttunger!»
«Du har dette!» Langemann kjørte en pekefinger i
panna på ham. «Det glupeste hodet jeg vet om.»
«Langemann!» Sabeltann ropte
på ham igjen.
«Langemann,» sa Morgan også,
og lød mer fortvilt nå. «Denne kapteinen er ikke god, ikke… normal. Denne skuta... Man driver ikke sjørøverskip
på denne måten! Dette mannskapet har ikke engang en kvartermester, visste du
det?»
«Og så?» Langemann unnet seg
et oppgitt flir. «Vi er ikke her for å skape revolusjon. Vi er her for å finne
gull, og vi er så nær. Vi
trekker oss ikke nå.» Han la hendene sine beroligende om kameratens overarmer. «Hør,
gjør et forsøk. Bare… ikke dø.»
Morgan åpnet munnen, men nå
ropte Sabeltann «Langemann!» for tredje gang, og alt han fikk ut var et langt
sukk.
Langemann klappet ham lett på
kinnet, og skyndte seg mot trappa «Vi snakkes etterpå,» slengte han over
skulderen.
Men det ble aldri noe
"etterpå", for Sabeltann hang på ham som en hauk mens de ventet på at
Gregor skulle få på seg tjenerhabitten, og benyttet anledningen til å forsyne
ham med opplysninger om de ulike gjestene som ville være tilstede på ballet:
titler, slektsforhold, skandaler og saftig sladder om den ene lorden etter den
andre. Alt sammen nyttig informasjon som Langemann bare kunne undre på hvordan
han hadde klart å samle. «Hvem er du
egentlig?» spurte han på et tidspunkt, med glimt i øyet, vel vitende om at skulle kapteinen komme til å avsløre noe
om seg selv, ville det ikke skje på denne måten.
Ganske riktig. «En som aldri
overlater noe til tilfeldighetene,» lød det intetsigende svaret. «Jeg har
planlagt dette lenge. Du får ikke lov å rote det til.»
«Det har jeg heller ingen
planer om.» Langemann begynte å bli en smule irritert over mistilliten, og
hadde vanskeligere for å skjule det. «Det er jeg som risikerer nakken min her,
glem ikke det, og femten prosent av ingenting er fortsatt ingenting, såpass vet
jeg.»
«Du må ha låst opp døra før
midnatt,» fortsatte Sabeltann ufortrødent. «Da er festen på sitt beste, alle er
opptatt av nedtellingen og har forhåpentligvis også rukket å bli godt beruset.
Det er det beste tidspunktet å slå til på.»
«Ja, ja, skjønner.»
Gregor kom i det samme,
kledd i en litt for liten, sort overfrakk, og Zóltan Kovacs' flotte,
velutstyrte reisekiste balansert på høyre skulder. Han stilte seg opp et par
meter unna, med blikket ærbødig ned, men likevel med alle sansene i høyspenn,
og Langemann, som tydelig merket det, trakk tilfreds på smilebåndene. Sabeltann
hadde rett i at dette var riktig mann for jobben.
Kapteinen rakte ham et brev
med baronens segl. «Invitasjonen din,» forklarte han, og stakk en pung med
gullmynter i den andre neven hans. «Vær spandabel, men ikke sløs.»
«Ai, ai, kæpten.» Det ble
sagt nesten uten ironi, og
Langemann merket godt virkningen denne tiltaleformen hadde, selv om så godt som
ingen andre gjorde det; det liksom rykket til i Sabeltann, som om en bølge av
nytelse helt overraskende hadde veltet over ham.
«Lykke til,» fikk han seg
til å si. «Vi vil stå klare ved midnatt.»
Langemann nikket, og snudde
seg mot sin nyutnevnte tjener med et bredt glis. «Kom igjen, Gregor, la oss
sette Amalienborg på hodet!»
Morgan så ham gå i land fra
bakkdekket, så hvordan ganglaget endret seg bare i løpet av de få skrittene det
tok å komme ned landgangen, fra en sjømanns brautende tramping til den nesten
dansende trippingen til en adelsmann. Den allerede høyreiste mannen rettet seg
opp i sin fulle lengde, som om han ville omfavne byen, men fra der Morgan sto så
det straks ut som om det var byen som omfavnet ham. Det gikk ikke mange øyeblikkene før han hadde fanget
oppmerksomheten til en flokk unge kvinner, som stakk hodene ivrig sammen,
fniste kokett da han tok av seg hatten og hilste dem med et galant bukk, og
trippet etter ham nedover kaia, langt mindre diskré enn de selv var klar over.
Morgan kostet på seg et lite
smil, fylt av en følelse av stolthet og kjærlighet; den var ikke ny, men
kjentes med ett mer nostalgisk enn før. Langemann kom til å klare sin del av spillet aldeles strålende. Han
var mer bekymret for seg selv.
Han dreide rundt og så på de
to som satt innved fokkmasta og ventet. To identiske ansikter som kikket opp på
ham, bleke og nervøse, men samtidig håpefulle, fordi de feilaktig trodde han
hadde løsningen på problemet deres.
«Ja, ja, gutter,» sa han,
med påtatt optimisme, «Oppdrag Prudence
Petunia.» Han satte hendene i siden, og merket hvordan den falske
masken av overbevisning allerede nå slo sprekker og gled av ham. «Forslag
mottas med takk.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar