Kategori: Gul
Kongen på
havet var i for ham, og for de fleste, ukjente farvann. Det var blitt kjøligere
nå som de hadde kommet så langt sør, og han hadde rotet fram en solid frakk fra
skipskista si. Sort, selvsagt, som alle hans klær, og med blanke messingknapper
han hadde fått Skalken til å polere til de skinte som stjerner på en
nattehimmel. Et bytte fra et tokt selvfølgelig, skjønt han husket ikke helt
hvor lenge den hadde vært i hans eie. Men det var en strålende frakk, bestemte
han seg for, varm og god og elegant (til å være et i utgangspunktet tungt og
uformelig ytterplagg), og i hvert fall bedre enn de fluffy greiene Pelle og
Pysa hadde tatt på seg. Sabeltann hadde fnyst da han først så dem, men holdt
seg fra å si noe. Det var tross alt ikke et kjempeutvalg av varme klær om bord
på Den sorte dame, og noe måtte man jo kle seg i.
Han trommet
fingrene mot roret og gløttet ned på kompasset igjen. I følge det holdt de
stadig stø kurs, men kompasset var også det eneste han hadde å lene seg på for øyeblikket.
Det var over to uker siden de sist hadde sett land å styre etter, og de siste
timene hadde de i tillegg vært innhyllet i en tykk tåke.
Han hørte
skritt, og så Langemann komme opp trappene til poopdekket, fremdeles litt
langsommere enn vanlig, men enda litt rettere i ryggen i dag. Han var
definitivt på beina nå, men hadde tilbrakt de tre første døgnene etter stoppet
hos Dagmar i lugaren sin, liggende til sengs og med guttungen til å pleie seg.
«Soppen har
visst funnet sitt kall i livet,» hadde Sabeltann bemerket en av disse dagene,
da han var kommet ned for å se til sin nestkommanderende, og etter å ha
observert hvordan Pinky stelte såret med Dagmars grøtaktige remedier. «Kanskje
vi får nytte av den vesle reka, tross alt.»
«Han er
oppvakt,» hadde Langemann svart, litt nølende og unnvikende, men likevel full
av en viss stolthet, som alltid når gutten var et tema. «Trekker til seg
kunnskap som en svamp.» Mer sa han ikke høyt, men det flakkende og litt triste
blikket fullførte likevel: Akkurat som
Morgan…
Sabeltann
var blitt mer nervøs enn irritert over dette forholdsvis lille
"utbruddet" av følelser, for Langemann mistet bare kontrollen over
seg selv når han ikke var i form. Så han hadde insistert på at kvartermesteren
skulle få seg litt hvile, og ikke forstyrres mer enn nødvendig der i lugaren
sin, og også sørget for at de mest spiselige (eller snarere minst uspiselige) matbitene, som vanligvis var
reservert for ham selv, på diskré vis ble sendt dit.
Langemann
hadde på eget initiativ stått opp den fjerde dagen, og frisknet til forholdsvis
fort etter det, men selv nå, nesten tre uker etter at han ble skutt, kunne han
ikke helt skjule at han fremdeles var preget av det. Han lukket øynene et øyeblikk
da han stanset ved siden av kapteinen, og den ene hånden flyttet seg nesten
umerkelig opp mot det grodde såret i magen. «Tåka tetner, kæpten,» bemerket
han.
Sabeltann
hadde merket det. Han kunne knapt skimte baugen av skipet i denne tykke grøten.
«Mm,» sa han ettertenksomt og så ned på kompasset igjen. «Den øya må være her
et sted.»
Aldri i
livet om han noen sinne kom til å innrømme det, eller på noe som helst vis vise det, men akkurat der og da føltes
hele situasjonen nokså nifs og uoversiktlig. Det var ham og skuta, alle hans
for øyeblikket helt tause sjørøvere – og ingenting. De så ikke havet engang.
Skriket fra
en fugl fikk det til å rykke i ham, og heldigvis også i Langemann, så han slapp
å tape ansikt. «Terner,» erklærte kvartermesteren. «Du har rett, vi må være nær
land.»
«Pip?»
ropte Sabeltann opp til utkikken.
«Ingenting,
kæpten!» lød svaret. «Jeg kan ikke engang se dere.»
«Pinky?»
kalte Langemann ned til guttungen på dekket under dem. «Gå i baugen.»
Pinky føk
av gårde for å speide etter land fra baugsprydet, og Langemann snudde seg
tilbake mot kapteinen. «Kanskje vi skal droppe anker? Sjekke dybden, vente på
at det lett…»
Lenger kom
han ikke før Pinkys frenetiske guttestemme spjæret den uhyggelige stillheten. «Land!
Land! Rett forut!»
«Kæpten!»
utbrøt Langemann i det omrisset av en klippe plutselig kom veltende ut av
hvitheten, og det gikk opp for dem at de bare var meter fra den.
«Styrbord!»
brølte Sabeltann. «Hardt styrbord!»
Han og
Langemann kastet seg begge over roret og dreide det rundt med alt de kunne mønstre
av krefter. «Hold fast!» brølte sistnevnte ut til mennene, i det Den sorte dame krenget under dem, og
treverket knirket og skrek som et vilt dyr. «Pinky!»
Sammenstøtet
kom likevel brått på. Hele skuta gjorde et kast i det babord side skrapte langs
et skjær, og så la hun seg på skakke så dekket hellet, og kasser og taukveiler
og sjørøvere seilte over dørken og smalt inn i ripa motsatt side. Pip ble
kastet ut av utkikkstønna, men som den luftakrobat han var, klarte han
heldigvis å få fatt i riggen og forhindre fallet. Sabeltann og Langemann glapp
begge taket i roret, og smalt i dørken med Langemann underst, og Benjamin fikk
et ublidt møte med en dørkarm på vei opp fra mannskapslugaren.
Sabeltann
veltet seg av Langemann og kom seg på beina. «Jeg tror vi har funnet øya vår,»
mumlet han, men i det samme vippet skuta tilbake motsatt vei, og han mistet
balansen og landet på sin nestkommanderende nok en gang.
Skalken kom
fykende opp fra byssa i det han reiste seg igjen. «Hål i skroget! Det e hål i
skroget! Vi tar inn vatn!» Han veivet vilt med armene, muligens for å vise hvor
stort det nevnte hullet var, men ble avbrutt av at Tønnes grep tak i halstørkleet
hans og halte ham med seg ned under dekk igjen.
«Så kom og
gjør nytte for deg, for en gangs skyld,» sa han, før han slengte et «Kom igjen!»
over skulderen, og flere av mennene stormet til for å hjelpe.
«Dropp
anker!» befalte Sabeltann de øvrige, og snudde seg mot Langemann. Han fant ham
sittende på kne på dekk bak seg, kritthvit i ansiktet og med rask, hivende
pust, og han ble plutselig engstelig for ham og rakte ut en arm for å hjelpe
ham på beina. «Går det bra?»
Langemann
nikket, men det tok likevel noen øyeblikk før han klarte å snakke. «Pinky,» var
det første han sa da. «Pinky?!»
«Jeg er
her,» sa gutten, som kom opp trappene i samme øyeblikk.
Kapteinen
ble ikke stående for å se utvekslingen av følelser som eventuelt fulgte, men
feide ned under dekk for å se an situasjonen der. Tønnes var med hjelp fra de
andre i ferd med å hamre et bord over en lang, smal sprekk i skroget nede i
lasterommet, men fremdeles rant det inn vann og de gikk allerede til knes i
det, så Sabeltann ble stående øverst i trappa og rope ned. «Får du fikset det?»
«Midlertidig,
kæpten,» lød Tønnes' svar. «Hun synker ikke. Men hun trenger grundigere reparasjon
før vi kan seile videre.»
«Det er
greit,» sa Sabeltann, mest til seg selv. «Vi er framme, tross alt.»
Han gikk
opp på dekk igjen, der Langemann ventet. Han sto ved ripa og kikket opp mot de
steile klippene de hadde over seg. «Det er det perfekte gjemmested,» bemerket
han. «Selv bedre enn vårt.»
Sabeltann
nikket. «Skatten må være her.»
Stemmen dirret av forventning.
«Kan vi
seile?»
«Ikke ennå.
Jeg tar lettbåten.» Han vendte seg mot kvartermesteren. «Du blir her.»
Langemann
kunne ikke skjule overraskelsen og sårheten over denne ordren, og øyebrynene
trakk seg sammen over nesa hans. «Kæpten, jeg er klar,» innvendte han. «Det
fallet i stad var bare fordi…»
Sabeltann
stoppet ham ved å gripe tak i den ene overarmen hans. «Jeg vet det,» forsikret
han. «Men jeg trenger deg her. Skuta må repareres, jeg vil ha henne seileklar
fortest mulig. Jeg stoler på deg.» Langemann så ut til å ville protestere mer,
men så nikket han bare. Kapteinen ga ham et lett klapp. «Jeg tar med meg Claes
og tvillingene… og guttungen.» Kvartermesterens øyne viet seg ut i overraskelse
igjen, men Sabeltann avfeide det hele med en håndbevegelse. «Det er på tide at
jeg finner ut om han er så skarp som du hevder han er.»
Langemann
smilte litt. «Klart det, kæpten.»
Ikke lenge
etterpå gled en lettbåt stille gjennom tåka og inn mot land. Pinky lå i baugen
og speidet etter skjær og andre hindringer, vilt begeistret over å få være med,
skjønt han visste bedre enn å gi høylytt uttrykk for denne begeistringen
akkurat der og da. Rett bak ham sto Claes på kne, med musketten klar, mens
Pelle og Pysa rodde, langsomt og etter instruksene han ga dem. Sabeltann hadde
for én gangs skyld satt seg helt akter, med hånden hvilende på sabelen, og med
vaktsomme øyne, og da Pinky erklærte at han så en liten bukt forut, befalte han
at mennene skulle ro inn dit.
De nådde en
steinete strand og trakk båten opp. Landskapet rundt dem var goldt og grått og
bare delvis synlig. Claes bøyde seg ned og plukket opp en stein. «Vulkan,» slo
han fast.
Sabeltann
trakk sabelen sin. «Kom, hold dere tett på. Det gjelder spesielt deg, gutt.»
«Ai, ai, kæpten,»
svarte Pinky, løftet nistesekken han var satt til å bære, og trasket ivrig
etter kapteinen over den lille stranda og deretter noen glatte svaberg, til de
til slutt nådde en fjellvegg og fulgte en sti inn gjennom et smalt juv.
I tåka var
det umulig å anslå hvor stor øya faktisk var, men Sabeltann var vant til å
famle seg fram i halvblinde, og gikk systematisk til verks i sin gjennomsøking
av området. Han var nøye med å markere retningen på steiner og klippevegger
hver gang stien tok en sving, og tok stadig kompasset fram fra lomma for å
studere det. De hadde vandret rundt sånn i noen timer, da Pelle med et
demonstrativt sukk satte seg tungt ned på en stein. «Sliten!» klaget ham.
Sabeltann
snudde seg og glodde misfornøyd på ham. «Ja, når du insisterer på å dra på så
mye…,» mumlet han, og det tok faktisk noen øyeblikk før Pelle forsto at det
ikke var sekken og spaden han mente, og han åpnet munnen for å forsvare seg,
men i stedet spratt han plutselig overrasket opp.
«Denne
steinen kjennes rar ut.»
Sabeltann så
hva han hadde sittet på, og blikket smalnet. «Det der er ingen stein.»
Pelle så nøyere
etter, og da hoppet han enda noen meter unna, full av avsky og vemmelse, og
klynget seg til Pysas arm. Setet han hadde benyttet seg av var intet mindre enn
restene av et dødt menneske.
Og det var
ikke det eneste. Tåka hadde lettet litt, og nå kunne de se at det lå en hel
haug av gamle lik strødd utover den steinete bakken. Det var bare beina igjen,
knokler og hodeskaller, og Pinky svelget tungt, og selv Claes, som var en
beinhard hollender, virket ikke uberørt av synet. Bare Sabeltann viste som
vanlig ingen følelser. Han bøyde seg ned og trakk litt i frakken en av de døde
hadde på. «Fransk uniform,» erklærte han.
«Da er det
altså sant,» sa Claes. «Kapteinen fikk hele mannskapet myrdet.»
«Ja,»
nikket Sabeltann, og øynene hans glødet. «Etter
at de hadde hjulpet ham med å gjemme skatten. Den må være like i nærheten.»
Pelle og
Pysa bare stirret på de døde. «Han bare lot dem ligge,» innså sistnevnte åndeløst.
«Lot dem råtne her. Hva slags kaptein gjør sånt?»
Et gufs av
et plutselig vindpust var det eneste svaret han fikk.
Sabeltann
gløttet opp mot himmelen de så vidt kunne skimte gjennom tåka, og selv om han nærmest
trippet av spenning nå, innså han at kvelden var i ferd med å falle på, og at
det mørknet fort. «Vi slår leir her,» avgjorde han.
De andre
stirret forskrekket på ham. «Her, kæpten?»
utbrøt Pysa.
Sabeltann
skulte utålmodig på ham. «Har du et problem med det, kanskje?»
Pysa rygget
fort et skritt tilbake, og kastet noen korte, nervøse blikk både til høyre og
venstre. «Nei, kæpten,» mumlet han, «overhode ikke.»
Men da bålet
var tent, satte de seg alle med ryggen til likhaugen, og litt tettere enn vanlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar