Kategori: Gul
Amalienborg, St. Thomas, den 31. desember 1699
Sjelden
hadde det klødd slik i Langemanns lange fingre som det gjorde denne kvelden. Gjestene
på baronens ball gjorde ingenting for å skjule hvor usmakelig rike de var, de
spradet rundt overlesset med smykker og stas, og det krevde alt han hadde av
selvkontroll å ikke plukke til seg noe av det. Eller noe av interiøret, for den
saks skyld. Baron Suffield hadde ikke spart på noe; bare begeret han for øyeblikket
hadde i hånden, var verdt mer enn det han og Morgan dro inn på en
gjennomsnittlig uke. Speilene i Speilsalen (for hvorfor skulle den ellers hete
Speilsalen?) var for anledningen blankpolerte, og reflekterte alle de skinnende
lyskronene slik at det så ut til å være ti ganger så mange av dem. Speilene
gjorde også at han så seg selv uansett hvor han vendte seg, og det var ikke til
å skyve under teppet at han tok seg pokkers så godt ut! Han hadde skiftet fra
grønn til mørk blå: bukse og vest og jakke med vide ermer, og hvit skjorte med
blonder og rysjer i halsen. Han bar fremdeles det fargerike sjalet som et belte
rundt hoftene, og hadde knyttet et matchende silketørkle om hodet, noe som mer
enn noe annet fikk ham til å skille seg ut, og det på den gode måten.
Han hadde sørget
for å ankomme akkurat passe sent; ikke uhøflig sent, men sent nok til at han
var blant de siste som ble presentert. «Herr Zóltan Kovacs, av Budapest!»
boomet det fra herolden da han hadde gitt ham kortet sitt, og det fikk nesten
samtlige ansikt i salen til å snu seg mot ham, for han hadde brukt dagen i byen
godt og dette var et navn som nå var på alles lepper. Han hadde sendt Gregor av
gårde straks han hadde vist vaktene invitasjonen (som de godtok uten å blunke),
og var en av ytterst få menn som kom uten følge. Dette lot til å glede alle de
ugifte kvinnene i rommet (og for så vidt en god del av de gifte også), og fra
over viftekanter og under hattebremmer fikk han tilsendt lange blikk av alle
varianter: flørtende og frekke, redde og uskyldige, men fascinerte uansett… Han
lot seg ikke distrahere av dem, men hilste selskapet, og spesielt kveldens
verter, med et galant bukk før han sluttet seg til folkemengden for å mingle.
Målet var
baronessen, selvsagt, men henne hadde det vist seg vanskeligere enn først
antatt å komme innpå. Det var minst to hundre gjester på ballet, og muligens
hadde han gjort litt for godt forarbeide, for det kunne virke som om samtlige
av dem ønsket et ord med ham. Fra det øyeblikket han trådte ut på dansegulvet,
ble han omringet, og han ville jo ikke virke for målrettet og desperat, så han
tok seg god tid til å konversere med dem. Han gjorde aksenten sin bredere, øste
ut av sin sjarm, og snakket dem rundt, den ene lorden etter den andre, og
kysset hendene til deres forsømte koner og fnisende tenåringsdøtre, mens
minuttene og etter hvert timene tikket forbi.
Spesielt småjentene,
neppe eldre enn tolv-tretten år de yngste av dem, hang på ham som klegger. Han
serverte dem klisjeene, leste framtiden i håndflatene deres, det vanlige fjaset
om høye, mørke fremmede og brennende kjærlighet. De dumme nekene slukte det rått,
så han la til en "spådom" om den enes tidlige og dramatiske død, bare
for å more seg over reaksjonen hennes. Mens den opprørte jenta ble trøstet av
venninnene, gled han ubemerket videre, fast bestemt på å endelig klare å krysse
gulvet bort til baronessen, men ble like raskt fanget opp av en korpulent dansk
prest, som viste seg å ha mye på hjertet angående "disse jødene borte i
Ungarn", som han så gjerne ville bringe evangeliet til.
Langemann
jattet med, mumlet noe om at «jo, Budapest var så absolutt på sitt vakreste i
april», og kastet et blikk opp mot det store uret ved den ene langveggen.
Halv
elleve. Han begynte å få dårlig tid.
Morgan
huket seg lengre ned bak skorsteinen da en av vaktene løftet et uengasjert
blikk opp mot hustaket han befant seg på. Han hadde sittet der i skyggene i
flere timer nå, mens nattemørket senket seg over havna, og holdt et årvåkent øye
med Prudence Petunias landgang. Han
hadde merket seg alle menneskene som kom og gikk, og innsett at utsiktene ikke
lenger var så dystre som han først hadde fryktet. Festen inne i herskapshuset
hadde lagt beslag på det meste av byens vaktmannskap, og bare to menn var satt
til å vokte skipet. De hadde hellebarder i hendene, mer seremonielle enn
effektive våpen, og hang tungt på dem begge to, som om de kjedet vettet av seg.
Og selvsagt gjorde de det. Det var jo nyttårskveld, den siste dagen i det
syttende århundret, og fest over hele byen. Ut fra hvert eneste lille, skjeve
vertshus strømmet lyden av latter og musikk, ulike dufter av festmat gled
gjennom de smale smugene, blandet seg med hverandre og med forventningen, håpet
og drømmene som lå og dirret i luften. Og så gikk de glipp av alt sammen!
Det samme
gjorde han, innså Morgan med en litt bitter ettertanke. Han, og de to unge
guttene som for øyeblikket lå i skjul bak noen tønner i et smug under ham. De
skulle nok helst ha vært et helt annet sted, de også, og de tok sin ulykke ut på
hverandre. Morgan hadde hørt dem småkjekle mer enn én gang, om bagateller, men
enn så lenge hadde heldigvis ingen lagt merke til dem, eller hvis de gjorde,
brydd seg.
Et klokketårn
slo elleve. Tida var i ferd med å løpe fra dem.
Godt da, at
han hadde sett nok.
Han slapp
seg forsiktig ned fra taket og landet mykt og stille i smuget, der Pelle og
Pysa straks kom krabbende fram fra skjulestedet sitt. De reiste seg, pustende
og pesende, med hjelp og støtte fra hverandre, og det lille snevet av håp som
Morgan hadde hentet inn oppe på taket, var i ferd med å glippe for ham igjen.
Ingen kunne beskylde disse gutta for å være verken gløgge eller atletiske.
«Hva gjør
vi?»
Han ante
ikke hvem av dem som spurte, men regnet med at det var Pysa, fordi han var den
som lettest hadde godtatt lederskapet hans. Pelle var mer egenrådig, mer
obsternasig og testende, men absolutt mulig å sette på plass om du var tydelig
nok. Han prøvde seg ikke på noe nå, men så i likhet med broren taust og
avventende på ham.
«Det er
bare de to,» bekreftet Morgan, og siktet til vaktene. «Og kanskje en fire-fem
igjen av mannskapet om bord. Men de blir
ikke noe problem, de var så beruset at de knapt kunne stå. Kommer vi over
landgangen, er skuta vår.»
«Og hvordan
gjør vi det?» Mest-sannsynlig-Pysa førte fremdeles ordet.
«Ja, det er
jo det store spørsmålet.» Morgan skjøv en finger inn under hodetørkleet for å
klø seg i bakhodet, og viste at han slett
ikke hadde løsningen.
Gutten så
fortvilet bort på broren. «Hva skjer hvis vi ikke klarer å stjele den skuta, Pelle?» Det var altså Pysa. «Tror du kapteinen lar oss komme tilbake om bord?»
«Klart det.
Han har lovet mamma.»
Morgan
delte ikke Pelles forhåpninger, men følte ikke for å knuse dem heller. I stedet
slapp han et langsomt sukk ut mellom leppene og lukket øynene et øyeblikk. Da
han åpnet dem igjen, sto begge tvillingene og stirret intenst på ham, som om
han var det siste lille halmstrået de hadde å klynge seg til, og i ferd med å
ryke.
Og da, brått
som alltid, kom inspirasjonen til ham, og han kjente det rykke i smilemusklene
i det en plan langsomt begynte å ta form bakerst i bevisstheten hans. «Dere to
er ganske like,» bemerket han, og det uforstående uttrykket i ansiktene deres
fikk ham bare til å flire bredere.
Omtrent
samtidig, inne i herskapshuset, ble Langemann reddet av at orkesteret spilte
opp til dans. Han lot ikke sjansen gå fra seg, men smatt unna den taletrengte
presten og bød opp den peneste av de villige kvinnene han hadde tilgang på. De
begynte med en polonais, antagelig den mest irriterende type dans menneskeheten
enn så lenge hadde klart å hoste opp, slik Langemann så det. For hva var
strengt tatt poenget? Man spradet bare rundt i sirkler, som for å strutte med
fjærene og vise seg fram, noe som kanskje hadde vært vel og bra om ikke alle
andre hadde vært opptatt av akkurat det samme, og konsekvensen ble at det ikke
var noen igjen til å faktisk vise seg fram
for. Heldigvis var det fordeler ved dansen også, og en av dem var at man i
løpet av omgangen forflyttet seg gjennom hele rommet. Det var også mulig å
"miste" partneren sin, eller "forveksle" henne med en
annen, og slik klarte han sakte, men sikkert å danse seg fra kvinne til kvinne,
og nærmere og nærmere baronen og baronessen, som førte an i spissen. Og akkurat
i det han nådde fram og dansen gikk over i en allemande, grep han muligheten. «Ups,»
flirte han, jovialt og flørtende, i det han snappet baronessen til seg og
virvlet henne med seg inn i mengden.
Hun virket
ikke sint eller fornærmet over å bli "stjålet" slik ut av sin
ektemanns armer, men heller ikke – og dette var det som overrasket Langemann –
særlig takknemlig eller smigret. I stedet gløttet hun opp på ham med et oppgitt
og overbærende blikk, uten det minste lille hint av glede i det deigete
ansiktet, som om hun enten kjedet seg eller, enda verre, syntes synd på ham som
brukte tid og krefter på en som henne. «Herr Kovacs,» hilste hun. Stemmen var død,
uten følelse.
«Baronesse
Suffield,» svarte han, og hentet fram sin ekstra reservebeholdning med sjarm.
Ja vel, så var dette et kaldt troll av en kvinne, men kalde troll hadde han da
vært borti før, og ingen hadde så langt kunne motstå ham over tid. Før eller
siden ble de som varm leire i hendene hans. Han festet grepet om henne, holdt
henne hardere, svingte henne rundt med større overbevisning, mer brutalt, slik
kalde troll ville ha det. De, som var vant til å være sjefen… det var ingen
ting de likte bedre enn at en mann tok kontrollen.
Hun stivnet
til i armene hans. Ikke av frykt, dét merket han fort, men mer av denne
overgittheten, som om alle hennes krefter nå gikk til å opprettholde den høflige
fasaden.
Han ga seg
ikke av den grunn. «Komplimenter til Dem for et strålende ball,» hvisket han og
sørget for å puste henne ekstra godt i øret mens han sa det. «Jeg ser De ikke
har overlatt noe til tilfeldighetene.»
«Takk, jeg
har dyktige folk,» svarte hun, lot seg føre enda noen trinn over dansegulvet,
men hang som dødkjøtt i armene hans.
Han prøvde å
fange blikket hennes, for selv når alt annet sviktet, kunne øynene hans
overtale hvem det skulle være til hva som helst. Han lurte på hvor hun hadde nøkkelen.
Antagelig mellom brystene, var det ikke alltid der kvinner gjemte ting? Som om
dét var det siste stedet en mann ville gå. Idiotisk…
Det var i
hvert fall nok av plass i den dype, mørke kløften mellom de duvende melonene
hennes. Og da øynene hennes var vel låst i hans, lot han fingrene utføre
magien.
Hun var
kjapp. Eller så var han uforsiktig og altfor arrogant. Uansett endte han opp
med fingrene sine i skvis mellom hennes.
Fy,
kjerringa var hard i klypa! Det knakk i langefingeren og det stakk bak øynene
av smerte i det hun presset hånden hans ned og vekk. «Takk for dansen, herr
Kovacs,» sa hun, med en stemme som dryppet av gift. «Men jeg ser utmerket godt
hva De er, og jeg tror dette vil være et godt sted å avslutte, synes ikke De?»
Så gikk
hun, uten å vente på verken svar eller unnskyldning, og han sto tilbake, mer
sjokkert enn fornærmet når alt kom til alt, og strengt tatt også med en viss
beundring og respekt for kvinnfolket. Men samtidig fikk et lite blikk på klokka
ham til å innse at det nå bare var en liten halvtime igjen til midnatt, at han
var lengre unna nøkkelen enn han noensinne hadde vært, og at han ikke hadde
noen plan B. (Og hvorfor skulle han ha hatt det? Han hadde jo aldri trengt en før!).
Han snudde
seg for å… gjøre noe, men før han kom
så langt som å finne ut hva det var, grep noen ham hardt om håndleddet, dro ham
til seg og spant ham rundt, og han stirret inn i et ansikt bare noen tommer fra
sitt eget; en eldre mann, med store, tunge poser under øynene og slappe, kjøttfulle
lepper, som luktet intenst av tobakk og… skalldyr?
«Baron
Suffield,» fikk Langemann seg til å si nå da han gjenkjente kveldens eminente
vert, og tvang ansiktet tilbake i selvsikre folder. Øynene gløttet mot utgangsdøra,
mot vinduene, mot alle mulige og umulige fluktruter. Våpen var forbudt på
festen, men han hadde som vanlig en liten kniv flettet inn i håret, og han
lurte på om han ville få tid nok til å hente den fram, om det ble nødvendig…
Baronen løftet
en hånd, ikke for å slå, men for å trekke ham lekent i den ene øreringen. «Ups,»
hvisket han, jovialt og flørtende, mens en rosa tungespiss lurte sultent i
munnviken.
Det var
Langemanns tur til å stivne, men bare for et kort øyeblikk.
Han visste å
gripe en mulighet når han fikk en.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar