Kategori: Gul
«Hvor
kjenner du kapteinen fra?»
Det
var allerede langt på dag, og de vandret rundt i den lille hagen hennes, da
gutten omsider spurte. Dagmar hadde sett det komme, og var forberedt. «Jeg kjenner ikke kapteinen. Det tror jeg
knapt det er noen som gjør.»
«Men
du har møtt ham før? Han sa du skyldte ham en tjeneste.»
«Det
stemmer. Han reddet livet mitt en gang.»
Pinky
sperret øynene opp. «Hvordan?»
Hun
smilte. «Å, det er en lang historie, og ikke bare min å fortelle. La oss bare
si at det er mange menn i verden som ikke liker kvinner med kunnskap.» Han
åpnet munnen for å spørre mer, men hun satte en effektiv stopper for det med et
motspørsmål. «Får du med deg alt sammen? Jeg stoler på at du klarer å huske
dette.»
«Jeg
husker det,» sa han selvsikkert, og nikket mot bladene hun nettopp hadde
plukket. «De der er avslappende, slik at han får sove.»
Hun
nikket og la dem i posen han holdt ut for henne. «Og den salva jeg ga deg?»
«Tre
ganger om dagen. Rett på såret.»
«Bra.
Og ellers?»
«Ro,
masse hvile, frisk luft og næringsrik mat.» Han rynket på nesa. «Det siste blir
det vanskeligste.»
«Gjør
det beste ut av det du har,» smilte hun, og stoppet for å lukte på en busk med
rosa blomster.
«Hva
gjør de?» spurte han.
«Ingenting,
jeg synes bare de er vakre.»
Han
studerte henne litt. «Bor du her helt alene?»
«Jeg
gjør det nå.»
«Så
du har ikke alltid vært alene?»
Hun
humret lavt. «Så mange spørsmål.»
«Unnskyld.»
«Å,
ikke unnskyld deg, det er den beste måten å lære på,» blunket hun. «Du kan bare
spørre, jeg velger selv om jeg vil svare. Og, nei, jeg har ikke alltid vært
alene. Men det er også alt du får vite om den
saken.»
Hun
ledet an tilbake til huset, der Pelle og Pysa for øyeblikket satt på trammen og
spiste frukt, med ansiktene nytende vendt mot sola. Kapteinen hadde tatt med
seg Benjamin tilbake til skuta i grålysningen, men etterlatt disse to og Pinky
for å hjelpe henne. «Har dere varmet vann?» spurte hun dem, og de så på henne
som om de ikke hadde gjort annet det siste døgnet (og det hadde de vel strengt
tatt heller ikke).
«Det
står klart inne, vi tar bare en liten pause,» innvendte Pelle.
«Han
sover, og vi kan høre det om han roper,» la Pysa til. Men de kom seg likevel på
beina og ble med henne og guttungen inn.
Langemann
sov, det stemte det, slik han stort sett hadde gjort siden de kom. Men dette
var en ny type søvn: rolig, fredelig, helbredende… Det var nesten synd å
forstyrre ham, men hun kunne jo ikke la ham ligge der i sin egen dritt lenger,
så hun helte det varme vannet over i et fat, tok en klut og ga seg til å vaske
ham.
Hun
begynte med ansiktet – så varsomt som mulig, så hardt som nødvendig – før hun
jobbet seg nedover halsen, nakken, brystet, armene, hendene, fingrene, og hadde
nesten nådd magen og det sårede området før han våknet. Han åpnet øynene, og
blikket flakket rundt i rommet før det omsider fant henne, og da rykket han til
og prøvde å sette seg opp. Men han var svak, og en lett hånd på brystkassa var
nok til å holde ham nede. «Rolig,» sa hun, mildt, men bestemt. «Du er i trygge
hender.»
«Det
er Dagmar, Langemann,» sa Pinky og skjøv seg opp på sengekanten. «Kapteinen
kjenner henne.»
Langemann
sa ingenting, men blikket hans var talende nok. Jeg har hørt om deg… Han gløttet skjevt opp på guttungen og smilte
spakt, men så la han merke til at han var mer eller mindre naken og i ferd med
å bli vasket, og det gjorde ham tilsynelatende noe utilpass.
«Ingenting
å være sjenert for,» forsikret hun mens hun tok fatt på oppgaven igjen. «Jeg
har allerede sett alt som er å se.»
«Hun
har til og med hatt fingra sine inni deg,» la Pelle til, noe som slett ikke
hadde den beroligende effekten han muligens hadde tenkt at det skulle ha.
Dagmar bare smilte og gledet seg over pasientens nervøse blikk, for en mann med
overskudd til å se brydd ut, var en mann på bedringens vei.
Han
hadde vært våken én gang før, grytidlig om morgenen, før hun sto opp, så han
hadde ikke sett henne. Men hun hadde hørt kapteinen snakke lavt til ham,
forsikre ham om at alt var vel, ingen store følelsesutbrudd, men nesten ømt til
å komme fra den beryktede Sabeltann. Hun tvilte på at han i det hele tatt
husket det.
Hun
gjorde seg ferdig, vasket håret hans helt til slutt, og hun merket at han satte
pris på det, det kom til og med et svakt, lite «takk» fra ham da hun gredde
gjennom det med fingrene etterpå. Hun tok en titt under bandasjene og noterte
fornøyd at det allerede så bedre ut, bredte over ham, og rakk å få i ham noen
munnfuller grønnsakssuppe før han sovnet igjen.
Først
da vendte hun seg mot Pelle og Pysa. «Pusten er bedre og feberen på vei ned,»
erklærte hun. «Dere kan gå til Sabeltann og si at det er greit, han kan bli med
dere i kveld.» I det de nikket og forsvant, gløttet hun ned på Langemann igjen,
og la til: «Jeg har aldri sett maken til hardhaus.»
Pinky,
som fremdeles satt standhaftig på sengekanten, så opp på henne. «Kan du ikke
bli med oss, Dagmar?»
Hun
måtte le litt, og skjulte ikke sarkasmen i stemmen. «Ja, det hadde nok
kapteinen likt.» Hun rusket ham i håret. «Du kan ta deg av Langemann, du. Jeg
har jo vist deg hvordan.»
«Men
er du ikke ensom her?»
Hun
så mildt på ham. «Ensomhet handler ikke om hvor mange, eller hvor få, man har
rundt seg. Det tror jeg du allerede vet.»
Han
kikket ned med et brydd, lite smil. Hun klappet ham på hodet igjen og trakk ham
inn i en lett omfavnelse. «Det er så mye fint i deg, Pinky. Det håper jeg du
husker og tar vare på, uansett hva som skjer.»
Sabeltann
overrasket henne ved å møte opp personlig da kvelden kom. Dagmar hadde trodd at
han bare ville sende mennene sine, men han kom sammen med dem, og til hennes
store irritasjon vippet det henne litt av pinnen, det at han plutselig sto der
på trammen igjen, med armene utålmodig i kors, og snerret: «Nå?»
Hun
svarte ikke, men gikk foran ham inn i huset, der en blek og medtatt Langemann
allerede satt klar på sengekanten. Pinky holdt på å hjelpe ham på med frakken,
men de stoppet begge opp da de så hvem det var som kom. «Kæpten,» hilste
Langemann med spak stemme. «Jeg er straks klar.»
Noe
som kunne minne om et smil føk et kort sekund over Sabeltanns ansikt, men endte
til slutt som en slags grimase i stedet. «Bra,» sa han bare og gikk ut igjen.
Dagmar
rakte Langemann en kopp med det smertestillende avkoket. «Drikk opp.» Han
adlød, om enn litt nølende, rynket på nesa av den bitre smaken og prøvde å gi
henne koppen tilbake. «Alt sammen,» la hun til da hun så at det fremdeles var
en skvett igjen. «Hadde det vært opp til meg, hadde jeg ikke latt deg stå opp
på flere dager ennå. Men vi har visst strukket kapteinens tålmodighet til det
ytterste.» Hun sjekket koppen, forsikret seg om at den virkelig var tom nå, og
tok den fra ham.
«Det
går fint,» sa han, uten særlig overbevisning, og gjorde et heller patetisk
forsøk på å reise seg. «Hjelp meg opp, Pinky.»
Gutten
ga ham en håndsrekning, og vaklet litt da mannen lente seg vel tungt på den
spede guttekroppen. «Jeg tror kanskje vi skal bære deg, Langemann,» sa han
taktfullt.
«Jeg
skal da for helvete ikke bæres,» mumlet kvartermesteren, men de hadde ikke
kommet mer enn to skritt ut forbi døra, før han tilsynelatende ombestemte seg
og sank ned på trammen. Sabeltann vinket på sjørøverne, som satte fram båra og
lot være å kommentere verken det ene eller det andre, mens Langemann bet i det
sure eplet og lot seg hjelpe opp på den.
«Ha
det, Dagmar,» ropte Pinky over skulderen.
«Farvel,
gutt,» svarte hun, og møtte blikket til Sabeltann, som lot de andre gå i
forveien og ble stående noen ekstra sekunder hos henne. Ansiktet var som hogd i
stein.
«Nå
er vi kvitt,» sa han til slutt, og tok seg til hattebremmen. «Du skal slippe å
se meg mer.»
Og
så forsvant han etter mennene sine, og lot Dagmar stå alene tilbake. Hun ristet
langsomt på hodet. «Så heldig er jeg neppe.»
Marius
studerte taust den fremmede skuta gjennom langkikkerten. Det var en mellomstor
fregatt, det kunne han se selv i det begynnende kveldsmørket, og hun kom
langsomt seilende ut fra en øy i horisonten. Kjeven strammet seg ved synet av
henne, og han hørte selv den lille murrende lyden som oppsto nede i strupen
hans.
Førstestyrmann
Jean-Baptiste Girard, som sto ved siden av, så tett på at pusten hans kilte ham
i øret, hørte det også. «Er det henne?» spurte han.
«Ja,
det er henne,» svarte Marius. «De har ikke heist flagget, men det er ingen
tvil.» Han rakte kikkerten videre, så Girard kunne se selv. «Du ser den store
hodeskallen akter.»
«Mm,
ja,» bekreftet Girard etter en kort titt.
«Det
er ikke meningen at hun skal være her,»
snerret Marius. «Jeg tror jeg har en høne å plukke med vår venn i briggen.»
Han
burde ha visst bedre enn å høre på en skabbete pirat, han forsto det, og det
irriterte ham grenseløst at han likevel hadde gjort det. Og i løpet av den
korte tiden det tok å gå fra poopdekket og ned i ruffen, rakk han fint å
opparbeide den irritasjonen til mer utilslørt sinne.
Briggen
var ikke stort mer enn et smijernsbur mellom banjeren og lasterommet i baugen
av skipet, og mannen som satt sperret inne i det hilste ham tørt da han kom.
«Kaptein! Hva skylder jeg den ære?»
Marius
vinket av gårde en enslig vakt med bare en enkel håndbevegelse, og så smalt han
begge hendene i gitteret og glodde olmt på fangen. «Jeg ville holdt frekke
kommentarer for meg selv nå,» advarte han. «Du har ikke mange kortene igjen å
spille. Jeg har akkurat observert Den
sorte dame, og det i helt andre
farvann enn der du sa vi ville finne henne. Du sa hun var på vei sørover.»
Piraten,
eller Fabian, som var navnet han hadde oppgitt, bare trakk på skuldrene. «Vel,
så har de tatt en liten avstikker. Kanskje de har hentet forsyninger?
Ferskvann?»
«Eller
kanskje du bare har fortalt meg løgn og oppspinn fra ende til annen?!» Marius
slo i gitteret igjen for å vise at han mente alvor.
«Jeg
så kartet.» Fabian var med ett helt
alvorlig. «Bare én gang, men jeg har det her.» Han la en pekefinger mot
tinningen. «Du finner ikke den øya uten meg, kaptein. Og jeg sier det er
sørover.» Han slo ut med armene. «Jeg trodde vi var enige om at du ikke hadde
noe å tape? Finner vi ingenting, ja, ja, så kast meg over bord, ingen skade
skjedd, for deg vel å merke. Men finner vi noe, så deler vi skatten
broderlig, og våre veier skilles. Vinn-vinn.»
Marius
snerret, men kjente i det øyeblikket et snev av forventing og et aldri så lite
stikk av sadisme. «Det er ikke avtalen jeg gjorde med deg,» påpekte han.
«Finner vi Solkongens skatt, bringer jeg den hjem til Frankrike, til den
forpulte lille snørrvalpen av en konge, og til den ære og anerkjennelse jeg
fortjener; deg setter jeg i land i
første befolkede havn med ikke så mye som et gram av gullet. Og det er hvis
vi finner noe.»
«Skatten
er der,» forsikret Fabian. «Og du skal bare være glad for at Sabeltann har
unnet seg en avstikker. Nå har du muligheten til å nå fram før han gjør.»
Marius
gadd ikke svare ham, men trampet tilbake ut på dekk, der Girard sto og
konfererte med vakten til rors. «De har sørøstlig kurs nå, mon capitan,» ropte han ned til ham. «Skal vi legge oss på?»
«Nei.»
Marius ristet på hodet. «Hvis vi ser dem,
kan de se oss. La oss ikke
skremme eller provosere fram et angrep, de er pirater, tross alt. Oppretthold
gjeldende kurs, men når de er ute av syne, dreier du inn mot den øya.» Han
antydet med armen hvilken øy han mente, selv om det strengt tatt var den
eneste. «Jeg vil se hva de gjorde der.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar