Kategori: Gul
Sabeltann og Dagmar hadde blikkontakt en god stund, men ansiktene
avslørte ingenting. Delacroix studerte dem likevel nøye, på jakt etter den
forbindelsen som måtte være der, og
da han ikke fant den, prøvde han seg i stedet på litt mer hoverering. «Ser du,
Sabeltann, jeg har heksa di.»
Sjørøverkapteinen så på ham og ristet oppgitt på hodet. «Hun er verken
heks eller min.»
«Og du har meg heller ikke,» la Dagmar til.
Delacroix så fortørnet opp på henne. «Hva snakker du om? Du har to mann
og enda flere pistolmunninger på deg.»
Hun bare ristet på hodet. «Trodde du virkelig han ville redde meg? Det
er nesten like dumt som å tro at jeg i det hele tatt må reddes.»
Han åpnet munnen for å svare, men i samme øyeblikk begynte
førstestyrmann Girard, en av de to som flankerte henne, å tippe forover. Han
satte fort en fot fram for å støtte seg, men den ga etter og med et sukk smalt
han i dørken og ble liggende. Mannen på motsatt side av kvinnfolket rakk å se
forvirret ut i et par sekunder, før nøyaktig det samme skjedde med ham.
«Hva i…?» begynte Delacroix mens han så hvordan menn over hele skuta
hans tilsynelatende bare falt døde om, den ene etter den andre.
Mennene på land ropte ut i kor, og mens noen skrittet skrekkslagne
bakover, rykket andre fram. Men Dagmar hadde bøyd seg ned etter Girards pistol
og rettet målbevisst munningen mot kapteinen deres. «Jeg treffer ham herfra!»
Og da stoppet de.
Sabeltann skrattlo, og Delacroix spant rundt mot ham, klar til å gi ham
en lusing. «A-ah,» ropte Dagmar. «Du rører ham ikke!»
Franskmannen vurderte risikoen, men endte til slutt opp med å slippe
kården sin, løfte hendene i været og rygge forsiktig bakover. Sabeltann humret
fortsatt, og han rettet på klærne og strammet seg triumferende opp. «Alle mann
på rekke!»
Claes hadde allerede hatt vett til å ta våpenet fra en av Delacroixs
menn, og nå fulgte Pelle og Pysa hans eksempel, og de samlet seg rundt sin
kaptein med kårder og pistoler klare.
«Du trenger ikke være redd for mannskapet ditt, Delacroix,» forsikret
Dagmar spydig. «Jeg har bare gitt dem noe å sove på. Det ville ikke falle meg
inn å drepe uskyldige.»
«Du har én kule, heks,» glefset han tilbake. «Om vi stormer skuta får
du toppen skutt én av oss.»
«Ja, og hvem blir det?» svarte hun, og henvendte seg til mennene bak
ham. «Er dere alle villige til å ta den sjansen?»
«Dessuten er det to kuler,»
sa en stemme. Pinky hadde plutselig dukket opp på bakkdekket, og lente seg ut
over ripa med en pistol mellom hendene.
«Hei, gutt!» ropte Sabeltann til ham i det han tok kården sin tilbake
fra Delacroixs sorte slave. «Hvor er Den
sorte dame?»
«Det vet jeg vet ikke, kaptein. Hun var borte da jeg kom.»
Det kom en lav, skadefro humring fra Delacroix, men Sabeltann sendte
ham bare et kaldt blikk og en likegyldig mine. «Betyr ingenting. Jeg tar
denne.» Latteren forsvant fra franskmannens ansikt, og sjørøverkapteinen la
til: «Ja, jeg fyller opp skuta di med Solkongens skatt og seiler av gårde med
den.»
Delacroixs øyne smalnet, og han åpnet munnen for å si noe, men
Sabeltann kom ham i forkjøpet og hevet stemmen. «Og med alle av dine menn som
ønsker å følge meg!» Han dreide rundt og målte mennene blikket, en etter en, og
de så tause og alvorlige tilbake på ham. «Med meg finner dere ingen heder og
ære, mine herrer, det skal jeg ikke nekte for. Men jeg kan tilby en rettferdig
andel av denne.» Han dunket i en av de fulle kassene med kården. «Og av alle
andre skatter vi måtte vinne og finne i framtiden. Lønn som fortjent. Hva sier
dere?»
Franskmennene gløttet på hverandre, nølende og avventende. Et par
stykker så ut som om de ville skritte fram, men Delacroix ropte før de kom så
langt: «Bli stående der hvor dere er! Dere er Frankrikes fineste, ikke usle
pirater. Alt han kan tilby dere er en tidlig død.»
«Ja,» nikket Sabeltann. «Et kort liv, mest sannsynlig. Men det blir et
liv i frihet, fylt av piker og vin og alt annet som kjøpes kan for penger.» Han
vendte seg mot Delacroix. «Tilbudet gjelder også deg. Du klarte å følge meg
ubemerket hele veien hit, du er ingen dårlig sjømann. Så, om du er villig til å
aksepterer meg som din kaptein, kan jeg alltids trenge en mann som deg.»
Delacroix bare glodde olmt på ham og sendte en spyttklyse i bakken foran
føttene hans. «Eller du kan bli her. Det er opp til deg.»
«Mon capitan.» Den sorte
slaven tok plutselig ordet, og han så mildt, men insisterende på sin herre.
«Det kanskje ikke er dumt. Kanskje De skal høre.»
«Fabrice?» Delacroix snudde seg vantro mot ham.
«Han ha rett, mon capitan,»
fortsatte Fabrice.«Frankrike ikke tjent Dem, slik De tjent henne. De gjøre mye
bra, mon capitan, Frankrike aldri si
takk. De gjøre én ting galt, Frankrike sende Dem langt ut på hav.» Han slo
blikket ned. «Jeg er slave, men det er også De.» Han kikket rundt på de andre
og slo ut med armene. «Vi alle er Frankrikes slave. Vi så vant til å være
slave, vi ikke engang vet det selv.»
Delacroix hadde aldri tidligere hørt Fabrice si så mange ord på én
gang, og en kort stund ble han bare stående med halvåpen munn og se uforstående
på ham, men så gjenfant han taleevnen, i hvert fall delvis. «Nei,» sa han og
ristet kraftig på hodet. «Nei, nei, nei.» Men det lød strengt tatt ikke som om
det var slaven han forsøkte å
overtale.
Dagmar hadde under hele konfrontasjonen hatt øynene festet på de to
kapteinene, så da Delacroixs førstestyrmann plutselig kviknet til igjen ved
føttene hennes, kom det overrumplende på henne. Girard stolpret seg på beina og
fikk veltet seg mot henne med et høyt stønn, og han traff armen med pistolen
slik at den ga etter under vekten av ham. Våpenet gikk av med et brak, kula
sneiet treverket i ripa så flisene sto, rikosjetterte videre over hodene på
mennene inne på land og endte i klippeveggen.
På få sekunder ble hele situasjonen snudd.
Delacroix stupte fram etter kården sin, og kastet seg over på ryggen
akkurat tidsnok til å parere Sabeltanns hugg. Dette fikk igjen mennene hans til
å reagere, og de grep våpnene sine og stormet fram mot Pelle, Pysa og Claes,
som tok i mot dem med den samme innbittheten. Kårde klang mot kårde, noen
ukvemsord ble ropt, og Delacroix kom seg på beina, parat til en kamp til døden
med selveste Kongen på havet…
Det plutselige drønnet fra kanoner fikk alle til å stoppe opp, og den
påfølgende hvinende lyden av kanonkuler som kom susende, gjorde at alle
instinktivt huket seg ned. De fleste kulene traff vannet eller sneiet over
skuta, men en av dem smalt inn i hovedmasta så den knakk midt på og vippet
faretruende til den ene siden, bare holdt oppe av i riggen. Hele fartøyet
gjorde et kast, og Pinky, som hadde stått på bakkdekket, mistet balansen og
falt ned gjennom en åpen luke.
Inne fra land hørtes en hysterisk latter, og ut fra tåka, som en
fryktinngytende drage kommer prustende ut fra en hule, kom først et baugspryd og
en gyllen sabeltanntiger, og så et sort- og rødmalt skrog.
«Langemann!» skrek Sabeltann triumferende, selv om hans
nestkommanderende umulig kunne høre ham, og parerte enda et hugg fra Delacroix.
«Gi dem en runde til!»
«Fyr!» brølte Langemann igjen, og sprang målbevisst over kanondekket
mens mennene fyrte av kanonene for andre gang. Med et byks hoppet han halvveis
opp i trappene til poopdekket, og ropte opp til Lech ved roret. «Legg oss bi!»
Han trakk sabelen sin, og stilte seg klar med den ene foten mot ripa,
og blikket intenst rettet mot den fremmede fregatten som sakte materialiserte
seg foran dem. «Benjamin, Odin, gi dem enda en! Gjennom skroget! Alle mann,
parat til bording!»
Sjørøverne jublet høyt, fyrte hverandre opp med skrik og skrål og
knuffing, trakk sine sverd og kniver, og lot adrenalinet feie vekk all redsel
og fornuft. De var klare for blod, og for gull.
Pinky traff dørken så hardt at det slo lufta ut av lungene hans. Et
kort øyeblikk så han ikke annet enn flimrende lysglimt, og alle lyder opphørte,
men straks han hadde greid å gispe til seg ny oksygen, kom både de og synet
veltende tilbake.
«Pinky!»
Han satte seg fortumlet opp og så at han var tilbake nede i
lasterommet, og at det var Fabian som kalte på ham, der han fremdeles satt
innesperret i buret sitt. «Gutt! Gutt, kom og hjelp meg, slipp meg ut!»
Han pekte mot buret der Dagmar hadde sittet, og Pinky snudde på hodet
og så at nøkkelen sto i låsen. Han ble likevel bare sittende. Ute drønnet
kanonene igjen, og en ny salve traff skuta, slik at den gjorde enda et byks.
Fabian ble kastet brutalt mot gitteret, men tok seg for og knytet hendene så
knokene ble hvite. «Kom igjen, gutt,» lokket han. «De skyter skuta i
fillebiter! Ikke la meg drukne her som et dyr.»
Pinky kom seg på beina, men fikk seg likevel ikke til å løpe. I stedet
gløttet han bort på nøkkelen igjen, flyttet seg varsomt nærmere, plutselig full
av motstridende følelser: Han så Langemann ligge jamrende på dekk med et
skuddsår i magen, men han så også døde marinegaster med tomme, skuffede blikk…
«Ja, Pinky,» hørte han Fabian si, innstendig, nesten mildt, som om han
leste tankene hans. «Det er et godt hjerte i deg. Du syntes synd på meg da de
ville sette meg ut på flåten. Du er ikke som dem. Du trenger ikke være som
dem.»
Pinky så på ham en siste gang, så rykket han nøkkelen ut av låsen og
kastet den bort til ham. «Dette skal jeg aldri glemme deg for!» utbrøt den
aldrende piraten, men Pinky ble ikke stående for å la seg lovprise, og sprang
opp på dekk uten å se seg tilbake.
Ingenting får en mann til å føle seg mer levende enn å være i dødsfare,
og skatter er mye morsommere å finne når man må slåss for dem, så Sabeltann var
egentlig såre fornøyd med situasjonens utvikling der han kjempet mann mot mann
mot Delacroix. Den franske kapteinen viste seg dessuten å være en utmerket
fekter, så det føltes nesten som å danse der de virvlet rundt hverandre mellom
sine krigende menn inne på klippene, og han lo høyt og triumferende mens han
parerte enda et kårdestikk og snurret rundt for å møte det neste. Det drønnet
igjen da Den sorte dame fyrte av frontkanonen,
og han kastet et raskt blikk til siden for å se hva Langemann hadde fore. Om
bord på Marie Constance hadde
Delacroixs neddopede mannskap så vidt begynt å våkne til liv, men de var
fremdeles groggy og desorienterte og ute av stand til å samordne et motangrep.
Det ville neppe bli noe stort problem å borde skuta.
Denne siste kanonkula hadde truffet skroget akter, men forholdsvis høyt
oppe, så hun ikke tok inn vann. Den viste seg også å være dråpen som omsider
fikk riggen til å gi etter. Tauene som holdt den knekte hovedmasta på plass,
røk, slik at hele spetakkelet veltet med et dundrende brak.
Sabeltann lo igjen, enda høyere da han så hvordan Delacroix stirret på
sin maltrakterte skute med skrekk og bekymring. «Girard!» ropte han, og først
da gikk det opp for Sabeltann at det ikke var skuta bekymringen var rettet mot, og at masta hadde feid
franskmannens førstestyrmann – og Dagmar – over bord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar