Dagmars øy

Dagmars lille øy ligger i Karibien, noen dagers seilas sørøst fra Port Providence. Dagmar dro hit etter å ha unnsluppet Grevens invasjon av Gral i 1704, og har siden levd her alene med sin urtehage.

Dagmars hus, bygget av kjærlighet og drivved

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Amalienborg

Amalienborg er hovedstaden i den dansk-vestindiske kolonien i Karibien. Byen ligger på den sørlige kysten av øya St. Thomas, og har fått navn etter Charlotte Amalie, dronningen til Danmarks kong Christian den Femte.

Dagmar tilhørte i sine unge år sosieteten i byen, og hennes halvsøster Mary og ektemannen, baron Suffield, holdt hus her fram til 1705. Valdemar tjenestegjorde som marinegast her før han ble en av kaptein Sabeltanns menn.

Fort Christian i Amalienborg

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Sabeltann sov resten av den dagen og et godt stykke inn i den neste. Mens nattemørket innhyllet skuta, hadde Langemann gått for å se til ham og da hadde han knapt rørt på seg. Ikke hørte han at det ble banket på, og heller ikke kvartermesterens fottrinn over gulvet, noe som bare understreket hvor utslått han var, for han sov vanligvis både lite og veldig lett (når han var edru, vel å merke). Langemann snakket til ham likevel, for anstendighetens skyld. «Det er bare meg, kæpten,» hvisket han mens han forsiktig lirket løs teppet for å legge over ham, og fikk et langsomt sukk til svar.

Minner fra en liknende hendelse dukket opp i bevisstheten hans, en hvor rollene var byttet om; han i senga i Dagmars lille hus (skjønt han visste det ikke da), følelsen av kald angst og svett ubehag, kapteinens kjølige hånd mot panna og stemmen hans i øret. Sssh, alt er vel, bare sov. Han trodde kanskje han hadde klaget over tørste og blitt gitt litt vann, men glimtene var vage og han kunne ikke være sikker. Det var uansett en underlig ting å stå der og dvele ved, så etter å ha forsikret seg om at kapteinen pustet fint og ikke hadde feber, ristet han det av seg igjen og gikk.

Han hadde latt mannskapet sove på skift, men selv hadde han holdt seg våken og brukt de lange timene til å vandre hvileløst rundt på skuta og passe på at havstrømmene ikke førte dem for mye ut av kurs. Det var ingen krevende jobb; de sønderskutte seilene var revet, det var uansett overraskende vindstille, og de var fremdeles tjoret til svenskenes manovar, en fregatt, skyggen av en nå overvunnet trussel, som for øvrig bar navnet Falken. De få som var igjen av mannskapet hennes satt bundet i små klynger på begge skipsdekk, godt voktet på av hevngjerrige pirater, og deres falne kamerater var for lengst blitt fiskemat. Bare Rolf lå fremdeles under bakkdekket, svøpt i sin egen køye, og Langemann hadde observert Tønnes våke taust over den døde hele natten. Det var et smertelig syn, men fordi han ikke hadde noen trøstende ord å komme med, sa han heller ikke noe.

De første solstrålene fant Den sorte dames kvartermester sittende i trappa opp til poopdekket, mysende ut mot ingenting og med et pledd over skuldrene. Han hadde tent pipa (bare tobakk denne gangen) og smattet åndsfraværende på den, da Pinky kom ut fra lugaren deres, satte seg ned ved siden av og lente seg inntil ham. Det var en overraskende gest, for det skjedde ikke så ofte lenger; gutten følte seg vel for gammel for slikt, nå som han nærmet seg tretten. Men det var ikke uvelkomment, snarere tvert imot, så Langemann flyttet på pleddet og la både det og den ledige armen rundt guttekroppen. Lenge satt de uten å si noe, ikke før Langemann ordløst tilbød Pinky et drag av pipa, og fikk et knis og et «nei» i retur.

«Er du sikker?» spurte han. «Du er snart mann nå. Jeg var yngre enn deg da jeg begynte å røyke pipe.»

«Men du hadde en sprø oppvekst,» svarte gutten.

Langemann lo lavt. «Hvem sier det?»

«Rosa.»

Han lo igjen, pattet på pipa og rusket gutten i håret. «Rosa, ja. Hun synes ikke din oppvekst er sprø, altså?» Pinky svarte med et smil og et skuldertrekk, og de satt enda en liten stund i den fredelige tosomheten, før Langemann slo ut tobakken og erklærte at det var på tide å starte dagen.

Sola hadde fått tak og det yrte på dekk da Sabeltann noen timer senere omsider kom ut. Han hadde skiftet skjorte, noe Langemann visste hadde kostet ham både krefter og smerter, men sånn var nå en gang kapteinen. Han gjorde alt for å opprettholde det bildet folk hadde av ham: en nesten overnaturlig superkraft, som ikke var underlagt de samme jordiske behovene som alle andre. Det måtte noen som kjente ham svært godt, som nettopp Langemann, til å se hvor blek han var selv under det tjukke laget med sminke, men flere, om de la godviljen til, fikk med seg hvordan han holdt den venstre armen inntil kroppen og hadde stukket hånden i beltet for å lette belastningen i skulderen. Han myste mot sola, skygget for den med høyre hånd og nikket til kvartermesteren da han kom ham i møte. «Alt under kontroll?»

«Alt under kontroll, kæpten.»

Sabeltann hadde ikke behøvd å spørre. Svaret ga seg selv. Dørken var skurt ren for blod, reserveseilene var på plass i riggen, og Tønnes var godt i gang med å reparere skadene i treverket.

«Vi har hatt mer hell enn vi fortjener,» rapporterte Langemann uoppfordret. «Med unntak av Rolf har utrolig nok ingen mistet livet, og det er få alvorlige skader. Det står verst til med Ali, som har brukket en arm.»

«Hm.»

«Tønnes har bedt om forfremmelse av Bendik, nå som…»

«Det er i orden.» Sabeltann brøt ham av og nikket mot Falken. «Hva med henne? Dere har gjennomsøkt?»

«Selvfølgelig har vi det, men ikke mye av verdi for oss, dessverre. Hun har nok ikke vært i havn på en stund, for det var knapt med det meste om bord. Vi har tatt et par kanoner Benjamin ville ha, en del krutt og ammunisjon. Og noen våpen.» Han nikket mot en haug med kårder, kniver, musketter og pistoler som Skalken for øyeblikket satt på kne og sorterte. «Du kan jo alltids ta en kikk selv, kæpten. Men jeg mener altså vi har tatt det som er verdt å ha.»

Sabeltann nikket tankefullt.

«Ja, og så er det jo selvfølgelig skuta selv, da,» avsluttet Langemann.

Sabeltann så på skipet, la hodet på skakke, tok inn detaljene. «Et flott fartøy,» medgikk han.

Visst var hun flott! Langemann hadde i stillhet beundret henne hele morgenen, nå som det var tid og hun ikke lenger representerte noen fare. Skroget var sortmalt, med en stripe av blått, og hun så både sterk og staselig ut med sine doble kanondekk og tre prangende master; ikke for stor og ikke for liten, og som de selv hadde sett, både rask og manøvrerbar. Ikke så helt ulik Dama egentlig.

«Men hun er ikke hva vi kom for,» fortsatte Sabeltann. Han snudde seg vekk. «Senk henne.»

«Seil!»

Langemann rakk ikke å respondere på kapteinens ordre før utkikken i masta kauket ut, dekket rundt dem eksploderte av liv og de med forbannelser på leppene fulgte strømmen av menn til relingen for å se. Sabeltann fomlet med kikkerten, fikk det ikke helt til med én hånd og rakte ham den, slik at han kunne trekke den ut og holde den for ham.

«To av dem,» var konklusjonen etter en kort kikk. «Dansker denne gangen.»

Det begynte å summe av uro i flokken av fanger, og vaktene sparket i dem for å få dem til å holde opp, spesielt da Sabeltann sendte dem et misbilligende blikk over skulderen. «Skalken!» bjeffet han. «Hva er det de sier?»

Kokken trådte straks til som tolk. «At det e Kvite ørn som kjæm, kaptein. Det e skipet hainnes, sjø.»

«Hvem?»

«Wessel, kaptein.»

«Wessel,» mumlet Sabeltann og kikket tilbake mot de kommende skutene. «Ah, denne danske admiralen jeg hører så mye om.»

«Hainn e itj dansk, sjø,» innvendte Skalken. «Hainn e nordmann. Trønder.» Han satte tomlene i armhulene og skjøt brystet fram, som om spesielt det siste var ekstra stas, og Langemann himlet med øynene bak ryggen hans, men innså at kapteinen samtidig hadde sagt noe til ham han ikke hadde fått med seg.

«Hva?»

«Jeg sa, han er en forhandler. Hvis han har den suksessraten de sier han har, og det er kanskje noe i de ryktene, sånn som disse toskene ter seg,» han nikket mot fangene, «da er det fordi han unngår åpen konfrontasjon når han kan.»

Langemann var for så vidt enig i det resonnementet. «Jeg håper du har rett, kæpten. Vi tåler ikke en kamp til, slik situasjonen er, ikke nå og ikke mot to.»

«Samme taktikk som i går, gutter!» Sabeltann hevet stemmen slik at mannskapet skulle høre ham. «Vi er handelsreisende, under britisk flagg, med ærlige hensikter. Sørg for at dét er hva de ser når de kommer.»

---

Etter hvert som de to danske skutene nærmet seg, ble det snart hevet over enhver tvil at det virkelig var fregatten Hvite ørn som kom seilende, i følge med en mindre slupp. «Hu tilhørt svenskan, sjø,» fortalte Skalken, som tydeligvis hadde fått høre både det ene og det andre av de oppskremte fangene, «men hainn tok ‘a, og nå vi’n visst ha Falken også.»

«Falken er min,» svarte kapteinen skarpt, som om han ikke nylig hadde beordret henne skutt i senk. Han vendte seg mot Langemann. «Vi er innenfor skuddhold nå. Heis det hvite flagget.»

Det ble gjort, og gesten ble snart besvart, og det var først da, idet han slapp et tungt sukk av lettelse, at Langemann innså hvor lenge han hadde holdt pusten. Han grep ripa med begge hender og gløttet sidelengs bort på kapteinen, lette etter planens neste trekk i det hvitmalte ansiktet. Sabeltann skulte mot den kommende fregatten, og tanker og besluttsomhet kvernet bak de blå øynene. Så snudde han litt på seg og studerte sitt eget mannskap med et misfornøyd blikk. «Ingen sier et ord,» advarte han dem.

Han rettet på klærne med den uskadde armen, selv om han allerede så upåklagelig ut: passe distingvert, men ikke for prangende, og helt blottet for emblemer og annet som kunne avslørt hvordan denne handelsreisende egentlig tjente til livets opphold. Langemann fulgte taust hans eksempel, skjøv flettene sine inn bak ørene og oppunder hatten, og strammet kravatten. Resten av mannskapet var det ikke så mye å gjøre med, de så temmelig lurvete ut, men det gjorde nå engang sjøfolk, og om de fulgte kapteinens ordre og holdt kjeft, skulle de nok unngå å bryte illusjonen.

Hvite ørn var knappe femti meter unna da noen lente seg ut over ripa og ropte til dem på dårlig engelsk. «Hoi, hvem der?»

«Dette er Prudence,» ropte Sabeltann tilbake, og Langemann var temmelig sikker på at Den sorte dame selv kjente det vri seg i treverket over å høre det navnet. «Vi er handelsreisende.» Han pekte opp på flagget. «Fra England.»

Mannen slo ut med armene. «Dette er Hans Majestet Kong Frederiks Hvite ørn, og jeg er hennes kommandant, viseadmiral Tordenskjold!» Han vinket. «Kom over!»

«For en pompøs tulling,» mumlet Sabeltann til Langemann. «Og engelsken hans er verre enn din da jeg først traff deg.» Høyt ropte han: «Skulle gjerne, herr viseadmiral, men vi har tatt beskytning og lettbåten lar seg ikke låre.»

«Jeg forstår.» Tordenskjold vekslet noen ord med mennene bak seg, og så vinket han igjen. «Jeg kommer til dere.»

Ikke lenge etter klatret han om bord Den sorte dame, som han altså trodde het Prudence, fulgt av tre alvorlige steinansikter av noen adjutanter. Tordenskjold selv var tvert imot blid som en sol, og hilste jovialt til høyre og venstre, selv på de svenske fangene, som bare stirret skrekkslagne tilbake på ham. Han var nokså gjennomsnittlig utseendemessig, men hadde en høyreist og selvsikker framtoning som ga ham en viss karisma der han spankulerte over dekket, ikledd danskenes røde uniform, blanke støvler og en staselig parykk. I beltet bar han en flott kårde, men den uvettige og klønete måten han hadde festet den på avslørte at det ikke var hans foretrukne våpen.

Sabeltann trådte fram. «Jeg er kaptein James Harrington, av Lancaster frakt- og handelskompani,» løy han med letthet, og nikket mot Langemann. «Dette er min førstestyrmann, Jack Kovacs.»

«Hoi!» utbrøt Tordenskjold da han så Langemann, og studerte ham og hans imponerende høyde med utilslørt fascinasjon, som om det var en sjelden gjenstand og ikke en mann han hadde foran seg. «Kovacs, sa du? Han er ikke polakk, håper jeg?» Men det hørtes ut som om det var nettopp det han håpte på.

«Han er ungarer,» svarte Sabeltann fort. «Og bare av fødsel.»

Langemann smilte anstrengt.

Admiralen slo seg på brystet. «Jeg er Peter Wessel. Peter Wessel Tordenskjold er navnet. Det er ennå så nytt, det siste der, at jeg stadig glemmer at jeg har det.»

«Velkommen om bord,» sa Sabeltann, med så mye varme som han kunne mønstre i stemmen (og i hans tilfelle betydde det strengt tatt bare fravær av kulde).

Tordenskjold kikket seg rundt. «Så, handelsskute,» smilte han. «Ikke mange av dem i våre farvann i disse dager. Hva frakter du?»

«Ingenting for øyeblikket. Jeg er på vei til Helsingør havn for å hente en last.»

«En last med hva?»

Sabeltann blunket ikke engang. «Mine oppdragsgivere forventer min diskresjon.»

Tordenskjold så skjevt på ham, det glimtet i øynene hans. «Ah.» Han gjorde et kast med nakken i retning Falken. «Det kan jo se ut som om du driver litt kapervirksomhet på si’.»

«De angrep oss,» svarte Sabeltann slepent. «De angret.»

Tordenskjold lot blikket gli over omgivelsene enda en gang. «Ja, jeg ser du har ting på stell. Her er mye av både våpen og menn.»

«Som man gjerne har når man seiler inn i en krigssone,» parerte kapteinen.

Han og Tordenskjold målte hverandre med blikket i enda noen sekunder, men så smilte viseadmiralen og slo ut med armene. «Vel, uansett har du gjort meg og mitt land en stor tjeneste, kaptein Harrington.» Han blunket. «Vi har jaget Falken i dagevis.»

«Glad for å være til tjeneste.»

«Ja, jeg tar henne, selvsagt,» fortsatte Tordenskjold like blidt. «Og fangene. Og hva annet som enn hørte til om bord. Ja, for du krever ikke prise, gjør du?»

Det var ikke et spørsmål, det var en utfordring, og sågar en de var uten mulighet til å svare på. Langemann leste mennesker godt, og han kunne se at denne Tordenskjold slett ikke var så naiv som han ga uttrykk for, men tvert imot visste nøyaktig hva han gjorde. På samme vis så han at Sabeltann så det samme og var klar over hvordan han måtte respondere, selv om det nok fristet langt mer å ty til kården. «Nei. Vi ber bare om å få lov til å seile videre.»

«Selvsagt.» Tordenskjold smilte lurt. «Du har da spart meg for en hel del arbeid, så såpass skylder jeg deg vel. Du har fritt leide inn til Hillerød også, om du skynder deg. Svenskene har reist hjem for å slikke sårene, men de kommer alltid tilbake.»

Sabeltann nikket langsomt, og han og Langemann og resten av mannskapet ble stående i en klynge på dekk og se hvordan alle deres nyvunne skatter ble tatt fra dem igjen. Spesielt Benjamin glodde med lengsel etter sine nye kanoner da de ble heist tilbake over på Falken. «Kæpten…,» prøvde han seg, men Sabeltann bet ham straks av med en hissende lyd.

«Vi er ikke i posisjon til å slåss, Benjamin,» hveste Langemann utdypende. «Og dette er langt ifra det verste som kunne skjedd oss.»

«Lykke på reisen, kaptein,» hilste Tordenskjold da han og hans menn hadde gjort seg ferdige. «Og hils Helsingør. De blir glade for å se deg, alle som klarer å passere blokaden blir mottatt som helter der. Men…» Han senket stemmen og lente seg fram, som om kapteinen og hans menn var hans gamle, fortrolige venner. «Krigen har gjort mine landsmenn en smule paranoide, er jeg redd. De jakter konstant på spioner der nede.» Han nikket mot Langemann. «Så jeg ville unngått å nevne den polske førstestyrmannen, om jeg var deg.»

«Ungarsk,» rettet Sabeltann, men Tordenskjold hørte ikke lenger etter. Han tok seg til hattebremmen og svingte seg over ripa og ned i den ventende lettbåten, og kapteinen så ham ro bort med øyne fulle av forakt. «Arrogant, liten slimpropp,» mumlet han.

Langemann kunne ikke annet enn å si seg enig. «Men han lot oss gå, kæpten, og vi er like hele.» Han gløttet bort på den svøpte kroppen under bakkdekket. «Vel, de fleste av oss, i alle fall.» Sabeltann skar en grimase og tok seg til skulderen, og Langemann lot ham få tid til å ri av smerten før han fortsatte: «Og som du selv sa, dette er ikke hva vi kom for. La ham ta smulene, jeg er nå mer interessert i den kaka du har lovet meg.»

Sabeltann gløttet på ham, skyggen av et smil kjærtegnet leppene hans. «Langemann,» sa han, og måten han sa det på fikk det til å høres ut som noe langt mer enn bare et navn.

De ble stående tause en stund, så Hvite ørn og Falken seile av sted, med sluppen i kjølvannet bak. Så rettet Langemann seg besluttsomt opp. «La oss vise Rolf den siste ære, kæpten, og komme oss bort fra disse bedritne farvannene.»

---

Bisettelsen tok ikke lang tid. To kanonkuler var blitt sydd inn i køya ved den dødes føtter, de la ham på et brett ved relingen, og Langemann lot Tønnes lede ritualet. Han sa ikke mye, bare noen ord om hvilken dyktig svenn han hadde mistet, og avsluttet med de faste linjene: «Vi gir vår bror Rolf tilbake til Havet, som fødte oss alle.»

Claes fyrte av et skudd i lufta med musketten sin, mennene gjorde honnør og liket gikk i vannet med et nesten antiklimaktisk plask. Det sank fort.

«La oss komme oss av gårde,» mumlet Sabeltann etter en litt for kort pause og snudde seg for å gå.

«Kaptein,» ropte Tønnes etter ham, stemmen var tjukk av sorg og bitterhet, «kan du fortelle oss nå hva Rolf måtte dø for?»

Langemann kjente et udefinerbart ubehag i kroppen. Han lukket øynene, men åpnet dem igjen like fort, for det var behov for ham nå, og han så med uro hvordan Sabeltann langsomt snudde seg mot tømreren. Alle andre sto som frosset, fryktsomme og avventende.

«Vi flyter, gjør vi ikke?» Langemann tok seg selv i å analysere tonen i kapteinens stemme. Etter å ha fulgt ham som en skygge i alle disse årene hadde han lært å høre når bristepunktet nærmet seg, og nå var det like før. Sabeltann lød sliten, lei, som om han var trøtt av å måtte gjenta seg selv hele tiden. «Rolf døde for skute og mannskap, noe alle mine menn må være villige til.»

«Og det er vi. Vi er pirater, for helvete, vi har kodeksen risset inn i hjerteroten! Men å dø her,» Tønnes slo ut med en arm, mens han hardt knytet neven på den andre, «det er meningsløst!»

«Hva vet du om det?» bjeffet kapteinen. «Er du ikke rede til å ofre alt, er du på feil skute.»

Tønnes var like stoisk og uredd som alltid, og likevel var han ikke til å kjenne igjen, der han sto med dirrende hender og et blikk som var både kaldere og klarere enn før. «Spørsmålet, kaptein, er hva du er villig til å ofre.»

Der! Langemann rykket fort fram, skrittet inn mellom de to mennene, kvalte situasjonen før den eskalerte ytterligere. «Vi drar,» sa han, og boret blikket først i Tønnes, før han snudde seg og sendte et litt mer bedende et mot Sabeltann. «Vi drar.»

Han trengte ikke gi mannskapet ytterligere ordre, de gikk i gang med oppgavene sine uten protester og virket bare lettet over å ha fått noe å gjøre. Også kapteinen var i hvert fall delvis samarbeidsvillig, og lot seg føre mot lugaren da han ba om å få se på såret hans.

Likevel…

Han kunne ikke ignorere den kvalmende vissheten om at dette bare var enda en utsettelse av noe uunngåelig. Og veldig ubehagelig.

< Sjuende kapittel      Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Sjuende kapittel

Kategori: Oransje NB! NB!

Svenskene var ikke ute etter å senke dem. De rettet kanonene mot relingen og mot seilene, ikke mot skroget, og etter hvert som de kom nærmere, opphørte beskytningen helt, noe som gjorde det klinkende klart at det var lasten de ville ha, eller, mer sannsynlig, hele skuta. Sabeltann følte ingen redsel der han med glødende øyne så dem seile langsomt opp ved siden av, til de lå langside mot langside; den slags hadde han ikke tid til, dessuten var han sikker på at mennene hans fint kunne takle den lille utfordringen en båtlast med loppebefengte marinegaster utgjorde. Nei, om han følte noe, så var det heller irritasjon over denne unødvendige hindringen og, innså han, det faktum at det var blitt stille fra kanondekket. «Benjamin! Hvorfor skyter du ikke?» buldret han ned til dem.

«De er for nær, kæpten,» lød svaret. «Treffer vi kruttet, går det lukt til helvete med både dem og oss.»

Kanonmesteren sto likevel klar med fyrtøyet, som om han forventet at kapteinen ville beordre ham til å ignorere risikoen. Men selv om Sabeltann var en hissig type, så han fornuften i reservasjonen og trakk i stedet kården sin med et lavt knurr. «Vel, vel, gutter, vi må visst avgjøre dette som gentlemen.»

Mannskapet kappet de første tauene og nettene som svenskene kastet, og satte pistol- og muskettkuler i de første, overivrige toskene som prøvde å klatre over, men da angriperne begynte å skyte tilbake, trakk de seg unna og gikk i skjul bak tønner og kasser, vel vitende om at det er lettere å forsvare en skute enn det er å innta en. Det sa egentlig mye om hvor desperate svenskene var når de likevel tok sjansen på å borde. De trengte vel skuter, nå som danskene med denne Peter Wessel i spissen tok så mange av deres.

Men de burde ha tenkt på at dette ikke var dansker.

Dette var kaptein Sabeltanns menn.

Og da gikk det som det måtte gå.

Plutselig veltet gaster og pirater rundt på dekk i et blodig kaos. Lyden av klirrende klinger, brøl og smerteskrik ble øredøvende og nesten bedøvende, dørken sleip og glatt av blod, og lufta stinn av den metalliske eimen av det samme. Men det var ingen som tok seg tid til å sanse, og langt mindre tenke, for når blodrusen først var over dem, handlet alt bare om to ting: om å drepe og om å overleve.

Kapteinen selv befant seg snart i duell med en offiser, en spesielt rabiat en som ikke hadde fått med seg at kården var et stikkvåpen, men i stedet brukte den til å hamre løs på ham, som om det var en kjepp eller slegge. Det ga ham ikke mye spillerom, alt han egentlig kunne gjøre var å blokkere slagene, men det bekymret ham ikke. Tvert i mot, slikt kunne han med litt tålmodighet fint snu til sin egen fordel. Sånn som svensken turte fram, ville han snart være tom for krefter; det var bare å slite ham ut, vente på tabben som utvilsomt ville komme og så gi ham nådestøtet. Så han lot seg drive tilbake, lot idioten tro at han hadde overtaket, og benyttet anledningen til å kaste korte blikk til høyre og venstre, i et forsøk på å skaffe seg en viss oversikt over det som skjedde rundt ham.

Det ble så som så med den oversikten, men han fikk i det minste sett at Langemann var like i nærheten, kjempende mot et berg av en gast bevæpnet med noe så eiendommelig som en morgenstjerne. Taktikken så for øvrig ut til å være den samme som hos hans egen motstander, direkte konfrontasjon med rå og brutal muskelkraft, noe som selvfølgelig var totalt meningsløst mot en mann som Langemann, som var minst like sterk som han var slu og utspekulert. Men det hadde Sabeltann selvsagt ingen planer om å tipse dem om.

Morgenstjerne.

Han fnyste høyt. Disse bondeknølene levde visst under illusjonen om at de fremdeles var vikinger.

Den rabiate svensken hevet kården til nok et slag, men denne gangen holdt han den i en litt annen vinkel, og Sabeltann gjenkjente tabben han hadde ventet på. Tosken hadde uforvarende senket garden sin og blottet brystet, og sjørøverkapteinen dreide fort på sitt eget våpen for å gi ham dødsstøtet.

Et plutselig rop fra Langemann distraherte ham. Blikket flakket i kvartermesterens retning, kanskje en villet handling, kanskje ikke. Uansett var det en idiotisk ting å gjøre, og han hentet seg inn igjen etter bare et kort sekund.

Men det var akkurat et sekund for mye.

Hvit, intens smerte flerret ham innenfra i det svenskens kårde traff ham i den venstre skulderen. Han datt bakover, tok seg for med den ubrukelige armen, som slett ikke klarte å holde vekten av ham, slik at han støtte hardt inn i trappetrinnene opp til poopdekket. Han prøvde å løfte kården, men svensken hadde sett det, plantet en solid støvelhæl på klingen og naglet den til trappen.

«Kæpten!»

Langemann ropte. Han var for langt unna. Han hadde vel nok med sitt.

Sabeltann brølte ut, men bak all frykt og raseri registrerte han kaldt at motstanderen omsider hadde forstått hvordan en kårde skulle brukes. Spissen var blitt rettet mot magen hans, klar til stikk, klær til å snitte ham åpen som en gris. Han dro hardere i sitt eget våpen, men det var fremdeles låst under svenskens skosåle, han prøvde å sparke ut med beina, prøvde å løfte venstrearmen, hva som helst…

Svensken bare lo, og øynene hans viet seg ut. Litt for mye, som om de var i ferd med å poppe ut av hodet hans. Så opphørte latteren, den ble kvalt i en gurglende lyd, og alt som kom ut var en strøm av blod. Han slapp kården, som landet stumt mellom beina på kapteinen, og grep i stedet etter knivskaftet Sabeltann plutselig så stikke ut fra halsen hans, før han deiset i dørken med uforrettet sak, og var død.

Sabeltann trakk pusten i et brått gisp, som om han helt hadde glemt å holde åndedrettet i gang. «Kæpten!» hørte han Langemann rope enda en gang, men hjelpen var kommet fra annet hold, og han kikket dit og fikk øye på Frøya. Hun sto alt parat med neste kniv, klar til kast, men da hun så at den første hadde truffet godt nok, vendte hun om og sendte den heller i en annen retning.

Halvveis i sjokk og svime prøvde Sabeltann å komme seg på beina, men det svartnet for øynene hans og han gled tilbake mot trinnene, samtidig som Langemann omsider fikk gjort ende på ”Morgenstjerne” og kom og knelte ned ved siden av. «Kæpten?»

Sabeltann hisset av smerte da kvartermesteren presset et skjerf mot blodflommen fra skulderen hans, men det var også det som skulle til for å klarne tankene hans noenlunde. «Langemann,» gispet han, «hvordan…?»

«Det ser ut til at vi har kontroll, kæpten.»

Langemanns bryst og ansikt var dekket av blodsprut, blandet med soten fikk det ham til å se ut som et villdyr, men de grå øynene midt i det hele var klare og standhaftige. Han lot dem gli over dekk, og Sabeltann fulgte hans eksempel, men kunne ikke se mye fra sin halvveis liggende posisjon. «Hvor galt er det?» spurte han.

«Begge skutene flyter fint,» rapporterte Langemann. «Skadene ser ut til å være håndterbare. Vi har drept det meste av mannskapet deres, og de gjenværende har overgitt seg.» Han sukket, og la stillferdig til: «Vi har mistet Rolf.»

Kapteinen skjøv seg opp på høyre albue og strakte hals for å se selv. Rolf lå bare noen meter unna, ikke langt fra relingen, med et stort, gapende sår i magen. Sabeltann kunne ikke se ansiktet, den brede ryggen til Tønnes sperret for sikten. Han hadde satt seg på kne ved siden av sin falne svenn, og nå kom Frøya til, lente seg trøstende mot sin far og draperte en arm rundt hans slumpende skuldre. Flere andre fra mannskapet sto rundt, tause og tafatte, og det synet plaget kapteinen mest av alt. De burde vært øre av seiersrus på dette tidspunktet, men de sto altså bare der, med sine tomme, triste blikk.

Sabeltann skjøv i fra med den friske armen og klarte omsider å reise seg. Han ignorerte innvendingene fra Langemann, som bare forflyttet seg med ham og opprettholdt presset mot såret i skulderen. Han skrittet fram, sakte for å ikke avsløre hvor ustø han var, og tok inn detaljene som møtte ham. Dekket formelig fløt av død og fordervelse, deler av ripa var skutt vekk og flere av seilene hang i laser.

Men det kunne vært verre. Det kunne vært langt verre.

«Kast de døde over bord,» befalte han, og mennene kikket bort på ham, som om de først nå la merke til at han sto der. Blikket hans gled mot den lille gruppen av overlevende svensker som var blitt drevet sammen i en klynge ved hovedmasta, og han skulte mot dem, håpet de så giften i øynene hans, innså at de hadde terget sin overmann og at de bittert ville komme til å angre på det, om de da ikke gjorde det allerede. «Spar disse, inntil videre. De er nå forhandlingsbrikker.»

Han svimlet, men forsto ikke hvor nær han hadde vært ved å kollapse før han kjente Langemanns fingre stramme grepet om armen hans. Han gløttet opp på ham, møtte det insisterende blikket. «Du blør, kæpten. Kom.»

Han ble ledet mot lugaren, akkurat bestemt nok til at han ikke fant det bryet verdt å protestere. «Heis Union Jack igjen,» beordret Langemann mennene underveis. «Hvis flere dukker opp, er det lov å håpe at de er mer godtroende enn denne gjengen. Og sjekk ut den skuta, pass på at ingen gjemmer seg om bord.» Han kalte på Tønnes da de passerte ham, og måtte gjenta navnet to ganger før han fikk noen reaksjon. «Tønnes! Skuta.»

«Ai, ai,» mumlet tømreren da han omsider ble rykket ut av sjokktilstanden. «Jeg skal se til Dama vår.» Og han reiste seg med et sukk, kastet et siste sørgmodig blikk ned på Rolf, før han tok av seg jakka og dekket ansiktet hans med den.

Sabeltann tillot Langemann å ta mer av vekten etter hvert som de nærmet seg lugaren og ikke lenger hadde alles oppmerksomhet rettet mot seg, og innen kvartermesteren skjøv opp døra, balanserte han hårfint på grensa mellom bæring og støtting. Han satte ham fra seg i en stol, og mens Sabeltann med langsomme bevegelser tok av seg hatten, hentet han fram en lampe og fikk lys i den. Og da kapteinen straks etter lot parykken gå samme vei som hatten, og dro en hånd gjennom sitt svette, kortklipte hår, reagerte han knapt på det, som om det allerede var rutine. Han fokuserte på oppgaven sin, og brettet forsiktig jakke og skjorte til side for å undersøke skaden i skulderen. «Det går helt inn til beinet, kæpten,» erklærte han med rynket nese. «Det må sys.»

«Hva venter du på?» mumlet Sabeltann.

Langemann hentet utstyret fra skipskista, og tok også med en flaske rom, som han taust rakte ham. Kapteinen tok like taust i mot, dro korken ut med tennene og helte i seg en god munnfull, mens kvartermesteren lente seg varlig fram og forsiktig plukket til seg knivene han bar på innsiden av frakken. «Jeg tar disse fra deg, jeg, kæpten,» sa han, og fikk Sabeltann til å flire bak flasketuten.

Han hadde ikke behøvd å frykte noe. Sabeltann gispet og stønnet under prosessen, ropte ut i smerte en gang i mellom, og drakk over en halv flaske rom for å holde det ut, men utviste nok selvkontroll til å ikke la det gå utover den som sydde ham sammen.

«Du skulle hatt en kirurg, vet du,» sa Langemann på et tidspunkt. «En som kunne gjort denne jobben bedre enn meg.»

«Du er god nok,» svarte kapteinen mutt.

Langemann trakk på skuldrene. «Til dette, kanskje. Men det er jo andre ting vi kunne trengt en kirurg til.» Han stoppet opp litt, gransket ansiktet hans for reaksjoner. «Hadde vi hatt en på forrige tokt, hadde du kanskje sluppet å ta meg med til…» Han fullførte ikke setningen, men intensjonen var likevel klar.

Sabeltann humret, lavt og bittert, men da han så at Langemann reagerte på det med overraskelse, ble han alvorlig. «Jeg så såret ditt, Langemann,» sa han. «Kula hadde snittet tarmene dine, så dritten rant ut og gikk over i blodet. Tro meg, ingen kirurg i denne gudsforlatte verden hadde kunnet redde deg. Det kunne bare Kraften, og det er den alene som gjør at du lever.»

«Du mener, trolldom?»

«Vel, det er hva noen kaller den.»

Langemanns ene munnvike gled opp i et slags halvsmil. Det var tydelig at han ikke helt hadde bestemt seg for hva han skulle tro eller hvordan han skulle forholde seg til det. «Og hvis denne Kraften, som du kaller den, skulle… du vet, forsvinne?»

«Da dør du,» slo Sabeltann fast. «Men den forsvinner ikke,» la han til etter en kort pause. «Den er som havet.» Han tok enda en slurk med rom. «Utømmelig.»

Langemann gjorde seg ferdig, satte i det siste stinget, festet tråden, rettet seg opp. «Er det kanskje derfor jeg…?» begynte han, men tidde.

Sabeltann så skjevt opp på ham, ventende på fortsettelsen. «Derfor du…?»

Langemann ristet på hodet. «Nei, glem det. Det er ingenting.»

Kapteinen presset ham ikke videre, usikker på om han egentlig ville. Han og Langemann hadde hatt nære og intime samtaler før, stadig flere opp gjennom årene, og selv om han egentlig satte pris på dem, kjente han alltid en viss selvforrakt etterpå. En slags skam over å ha brutt med sine egne prinsipper. Å blottlegge seg var farlig. Han visste bedre.

Han dro fingrene gjennom håret igjen, plutselig bevisst på at han nok en gang satt her i kvartermesterens selskap uten parykk. Han hadde til og med fortalt ham navnet sitt.

«Det kan forklare magesmertene dine, dersom det er det du sikter til,» sa han, som for å stikke hull på den plutselige stivheten i rommet. «Det er ikke usannsynlig at skuddskader i tarmen påvirker fordøyelsen. Du får heller kutte ned på kjøtt.»

Langemann var ikke dum, han merket også stemningsskiftet, skjønte godt hva kapteinen prøvde på, og var straks med på det de begge visste var et narrespill. «Du har sikkert rett, kæpten. Det er uansett et godt råd… på tokt med Skalken.» Han plukket romflaska ut av fingrene hans. «Er du klar?»

Sabeltann nikket, men da Langemann uten videre seremoni tømte alkoholen over stingene hans, rykket han likevel til med slik kraft at hele stolen hoppet, og spyttet og brølte ut en hel rekke fargerike gloser. Langemann bare flirte og tok en slurk av flaska selv, før han ga den tilbake og gikk i gang med å bandasjere såret.

«Jeg må ha et ord med fangene,» avgjorde kapteinen etterpå og reiste seg svaiende fra stolen.

Langemann hindret ham ikke, men ble stående nær nok til å ta i mot om han skulle tippe, noe Sabeltann irritert måtte erkjenne ikke var så usannsynlig. «Kæpten, du har mistet mye blod. Legg deg nedpå litt først.»

Sabeltann hadde ikke lyst til å gi ham rett, basert ene og alene på en pur og nesten barnslig stahet, men innså at han måtte. Han nikket.

«Jeg skal ta meg av resten,» lovet Langemann. Han gikk bort til døra og la neven klar på klinken, men først da han hadde forsikret seg om at Sabeltann faktisk la seg på senga, åpnet han den og gikk.

< Sjette kapittel       Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse