A Captain's Carol

Kategori: Gul

Én ting var sikkert: Han kom ikke til å gjøre dette til en vane.

Ute til havs gikk det i det minste an å begrense feiringen. Der fikk mannskapet en ekstra romrasjon og julekvelden fri og det var det. Men i år hadde han – som et resultat av et spesielt vellykket, men også vanskelig tokt, i tillegg til en god dose dårlig planlegging – endt opp med å holde Den sorte dame i havn høytiden igjennom og vel så det. En avgjørelse ingen andre klaget over, selvsagt. Kaptein Sabeltann følte det hadde vært fest i ukesvis allerede. Folk hadde jo gått helt av skaftet der inne i byen. Det ble brygget og bakt og slaktet til alle kunstens regler, og musikken og støyen fra vertshusene ble høyere og høyere for hver natt som gikk. Med denne utviklingen kom de til å løpe tørre for rom innen året var omme.

Det var jo lov å håpe at det ville bli stillere da.

Han dunket fjærpennen forsiktig mot blekkhuset for å riste av overflødig blekk og brukte samtidig anledningen til å sveipe blikket over rommet. Det hadde mørknet betraktelig i kapteinslugaren, merket han seg. Langemann hadde tent flere lamper. Selv satt han bøyd over det mindre skrivebordet i hjørnet, dypt konsentrert om oppgaven sin, som var å skrive ut kopier av kapteinens brevkorrespondanse. En jobb langt under hans verdighet, selvsagt, men en Sabeltann ikke våget å overlate til noen andre.

Han ble sittende og observere kvartermesteren sin litt. Det gikk ikke spesielt fort. Skriving kom ennå ikke naturlig for Langemann, det var lett å se. Han sammenlignet stadig arbeidet sitt med originalen som lå foran ham på bordet, nøye med å få alt riktig, selv om jobben uten tvil kjedet ham. Men helt oppslukt av det var han ikke, han merker fort at kapteinen så på ham og rettet seg opp.

«Var det noe?»

Kaptein Sabeltann ristet fort på hodet og dunket pennen enda en gang mot blekkhuset, til tross for at blekket for lengst hadde sluttet å dryppe. Plutselig utilpass, lik et barn tatt på fersk gjerning, lot han blikket flakke bakover mot vinduet og fant redningen nå da oppmerksomheten ble rettet mot verden utenfor.

«Hvorfor er det så stille?» spurte han.

«Det er da ikke stille,» protesterte Langemann, og lyden av stemmer og latter trengte vitterlig inn til dem gjennom skipsskroget.

«Stillere enn før,» rettet Sabeltann. «Det har vært vilt spetakkel hele uken, men ikke i kveld.»

Langemann trakk på skuldrene. «Det er julekvelden, kæpten. De som har familie har vel gått hjem til dem.» Han smilte. «I morgen er det nok full fest igjen.»

«Det er julekvelden i dag?» Nok en gang følte han seg utilpass. Det var ikke verdig Kongen på havet å rote med datoene.

«Tjuefjerde desember,» bekreftet Langemann. «Sytten-femten.» Smilet ble bredere. «Hadde du glemt at det er jul? Jeg ville jo tro du husket det, så sjenerøs med julebonus som du var for noen dager siden.»

«Det var ingen julebonus,» mumlet Sabeltann, irritert over at Langemann nektet å la det temaet ligge. «For siste gang, jeg mistet de pengene ned fra broen.»

«Ja, ja, selvsagt,» gliste kvartermesteren og bøyde seg over papiret igjen.

Sabeltann forsøkte å gjøre det samme, men fikk bare skrevet noen få ord før det slo ham. «Du ville vel kanskje hatt kvelden fri, du også? Vært med Rosa og guttungen?»

Langemann så opp. «Jeg skal hjelpe deg med dette først,» bedyret han.

Sabeltann holdt blikket på ham, vel vitende om at det var snakk om flere timers arbeid ennå. «Gå.»

«Kæpten, jeg…»

«Gå, sa jeg. Du kan gjøre det en annen dag.»

«Er du sikker?» Langemann hadde allerede halvveis reist seg.

Kapteinen kvalte et smil og nikket bare.

«Takk, kæpten.» Langemann grep frakken sin og gikk mot døren. Han stoppet med hånden på klinken. «Bli med,» ba han. «Jeg har som alltid holdt av en plass til deg.»

Sabeltann stirret inngående på ham et sekund for lenge. Så ristet han på hodet.

«Nei vel,» sa Langemann og hadde åpenbart forventet dette svaret. «God jul, kæpten.»

Han ventet ikke på svar, kanskje for å spare kapteinen for ydmykelsen det ville være å svare, og forsvant fort ut i tropekvelden. Sabeltann hørte skrittene hans dunke ned landgangen, før de døde bort og han satt alene igjen i stillheten.

Eller, helt stille var det ikke lenger. Det var noen som sang utenfor. Ikke bråkete fylleskrål, som det hadde vært nok av den siste tiden, men ren og vakker sang.

Sabeltann spisset ørene. Det var bare én som kunne synge slik som dette.

Det ble sagt at når Benjamin O’Leary sang, tidde selv de forføreriske sirenene for å lytte. Kapteinen hadde ingen grunn til å tvile på at det var sant. Nesten motvillig ble han trukket bort fra arbeidet sitt og mot vinduet for å høre bedre. Kanonmesterens klare, distinkte tenor fløt gjennom kvelden opp mot glassrutene hans, og stille, nesten umerkelig, redd for at noen skulle oppdage det, lirket han opp hempene og åpnet vinduet på gløtt. Et pust av varm tropeluft traff ham i ansiktet og han satte seg fort tilbake i stolen for å ikke bli sett.

                            Don oíche úd i mBeithil, beidh tagairt ar ghréin go brách
                            Don oíche úd i mBeithil go dtáinig an Bhréithir slán;
                            Tá gríosghrua ar spéarthaibh ‘s an talamh ‘na chhúdach bán;
                            Féach Íosagán sa chléibhín, ‘s an Mhaighdean ‘Á dhúil le grá

Benjamin sang på gælisk. En julehymne Sabeltann hadde hørt ham synge før og som han motvillig måtte innrømme for seg selv at han likte godt. Nostalgisk og lettrørt var ord han aldri ville brukt om seg selv, men det var noe i Benjamins stemme som alltid traff ham og som alltid dro tankene hans bort fra det han holdt på med og inn i en fortid han normalt gjorde alt for å fortrenge. Han var ikke en mann som verdsatte minner, men sang som dette kunne svøpe dem inn og gjøre dem mindre skarpe og smertefulle. Og av og til, som nå, ga han etter.

Treogførti julekvelder hadde han sett, og bare en av dem hadde sett ham lykkelig. Det var den jula han var nitten. Amalienborg, St. Thomas, 1692. Dagmars ektemann var på en av sine mange forretningsreiser og hun hadde gitt det meste av tjenerskapet fri. Ingen øyne til å se, ingen tunger til å sladre. Isabel hadde sluppet ham inn kjøkkenveien og ellers latt dem være, og alle de late juledagene igjennom hadde de låst seg inne i tosomheten sin. De hadde danset, uten musikk til å lede seg. Hun hadde ledd da han prøvde å løfte henne og nesten druknet i de store skjørtene. De hadde lest for hverandre, fra Milton og Dryden, Ovid og Machiavelli, og hatt eviglange diskusjoner om dem etterpå. De var ikke alltid enige, å nei langt ifra, men hva hadde vært poenget om de var? Dagmar gjorde seg aldri dum, slik andre kvinner gjorde, og hun lyttet til ham, med fokuset på ham og ikke på stamtavlen hans. Og så hadde de elsket. Og elsket og elsket og elsket.

Ute hadde sangen skiftet til "I Saw Three Ships", men selv en fjollete liten sang som den ble noe helt annet fra Benjamins munn. Det var likevel klart at den lille konserten gikk mot slutten og Sabeltann kjente et sting av smerte da han innså det. Selvsagt kunne han kommandert kanonmesteren til å stå der og synge hele natten om så var, han hadde makt til det, men da måtte han samtidig innrømme hvor mye han satte pris på det, og noe slikt kom ikke på tale. Så han reiste seg for å lukke vinduet igjen og så, i det han festet hempene, Benjamin gå hjemover med armen rundt sin bror Odin.

Alle hadde noen.

Han satte seg ved skrivebordet igjen, fast bestemt på å drukne tankene i arbeidet. Han var god til det. Tall og stjernekart var evigvarende og uforanderlige, kalde og kalkulerte. Det var fred og frelse i sånt.

Han skrev, mens minuttene og timene tikket forbi. Han skrev til hånden verket og fingrene var flekkete av blekk og øynene ikke lenger kunne se. Først da merket han hvor mørkt rommet var blitt. Et gufs av kald vind feide inn over ham, noe som overrasket ham, for natten skulle ikke være kald. Mørk, ja, men ikke kald.

Han kikket rundt seg og så at lampene Langemann hadde tent, var løpt tørre for olje og slukket. Bare lysene på skrivebordet brant fremdeles. Et tynt lite skjær av lys rundt ham mot det mørke rommet.

Han stivnet til. Det sto en skikkelse i det ene hjørnet, halvveis skjult i skyggene, og stirret på ham. Han sto der, urørlig, mens en vanndam sakte vokste rundt de støvlekledte føttene hans. Vannet kom dryppende fra klærne og håret, en dråpe om gangen, men ga ikke fra seg en lyd når det traff dørken. Sabeltann kjempet for å svelge, munnen hadde blitt helt tørr.

«Forsvinn,» fikk han knurret ut. «Det er ikke din time ennå, og det vet du.»

Skikkelsen sa ikke et ord. Det gjorde han aldri. Han bare sto der og stirret. Sorte øyne bak en våt, blond lugg.

Sabeltann knyttet hendene hardt sammen og tvang seg selv til å se bort. I løpet årene som var gått, hadde han aldri forstått hvorfor Willem Morgan stadig viste seg for ham der i lugarhjørnet. Alltid på det samme stedet, alltid på samme viset, dryppende våt, taus og med et bebreidende uttrykk. To sorte, kalde hull der øynene skulle vært.

«Hva vil du?» spurte kapteinen, slik han alltid gjorde. Uten å se på ham. «Du er ikke virkelig. Du er ikke her. Dessuten,» – og nå ble han modigere – «var det du som stjal fra meg! Jeg har tatt gutten din under mine vinger, hva har du å klage på?»

Det var strengt tatt Langemann som hadde gjort det siste der, men Sabeltann hadde tillatt det, så helt løgn var det ikke.

«Jeg er din når timen kommer, Morgan,» snerret han. «Men ikke før!»

Han så opp. Skikkelsen var borte.

Han trakk pusten i et skjelvende sukk og grep etter pennen, men la den fort ned igjen. Det var mørkt nå. Julenatt. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Ennå kom det lys fra noen av husene. Fra Langemanns også. Det var sikkert hyggelig der. God mat og vin, og selskap til å drive mørket bort. Han kunne gå dit. Han var invitert.

Han kunne gått.

Men han gjorde det ikke.

-fin-

Kongens bart, eller Kunsten å tøyle en mustasje

Kategori: Grønn

Ill.: Store-Karius

At mustasjer har en tendens til å leve sitt eget liv i fuktig vær vet alle som noensinne har anlagt en. Og når man velger å bosette seg i tropene, og ellers tilbringer det meste av livet til havs, vet man at man må regne med fuktig vær. Kaptein Sabeltann, Den evige seiler, Den eneste Sanne og Alltid ulastelige antrukne Kongen på Havet, hadde likevel for det aller meste stålkontroll på sin. Noe annet hadde jo tatt seg ut! En mann som ikke har kontroll på sitt eget ansiktshår har neppe kontroll på særlig mye annet, det var da opplagt, og var det noe man trengte for å holde og befeste et imperium, så var det kontroll. Derfor var det alltid et skråsikkert tegn på at det kom til å bli en dårlig dag når mustasjen ikke ville la seg tøyle ved morgenstellet.

Akkurat denne morgenen, den 2. juni i det Herrens år 1707, for å være helt nøyaktig, hadde kapteinen brummet og bannet foran speilet i nesten en halv time før han ga opp og kylte boksen med bartevoks tvers over lugaren og gjennom glassdøren i skapet på andre siden. Lyden av glass som ble knust hadde fått Langemann til å banke på for å høre om alt var i orden, og Sabeltann hadde svart ham med et hissig bjeff at alt var aldeles strålende og at de godt kunne gjennomgå morgenrapporten nå.

Langemann hadde sett litt rart på ham da han kom inn med journalen under armen, og også kastet et lite blikk på det knuste skapet, men ikke sagt noe. Han la bare boken på skrivebordet og de gjennomgikk rapporten og vaktlistene, kapteinen uten særlig interesse og Langemann uten å tirre unødvendig, før kvartermesteren til slutt la fram en sak han hadde fått fra byrådet.

«Det gjelder fortet, kæpten.»

«Javel?»

«Ja, altså, Cornelis – Havet gi ham hvile – har vært død i seks uker nå. De lurer på når en ny kommandør vil bli innsatt.»

«Hm, seks uker, sier du? Tiden flyr.»

«Ja.»

Det gikk en kort stund uten at noen av dem sa noe. Kapteinen kastet et studerende blikk opp på sin nestkommanderende. Cornelis var Langemanns svigerfar i alt annet enn navnet og de hadde stått hverandre nær. Mannens død hadde gått inn på ham, Sabeltann hadde sett det, til tross for at han for Rosas skyld og for byens skyld hadde holdt masken.

«Hva skal jeg si til dem?» spurte han omsider.

Sabeltann plukket opp fjærpennen. «Det er da ingen hast?»

«Neida,» bifalt Langemann. «Rosa klarer det. Hun har full kontroll, som alltid.»

Han samlet sammen papirene sine og reiste seg for å gå. Ved døren snudde han seg og ventet på tillatelse. Kapteinen ga ham den med et lite vink. «Jeg finner en,» bemerket han i det Langemann forsvant ut.

Selv vendte han tilbake til elendigheten sin, som snart ble ettertrykkelig forverret. Han hadde så vidt begynt å samle opp skårene etter det knuste skapet, da han kuttet seg på et av dem så blodet fløt. Med munnen full av besvergelser surret han et lommetørkle rundt hånden sin og slapp seg tungt ned i stolen.

Drittdag, det var hva det var.

Det gikk knapt et kvarter før noen banket på igjen. Han hadde mest lyst til å skrike at de skulle gå, men tok seg sammen og gryntet en tillatelse til å entre rommet.

Det var Rosa som kom. Hun trampet inn i lugaren og stilte seg bredbeint opp foran skrivebordet hans med armene i kors, klar til kamp. «Jeg kan klare det, vet du,» bjeffet hun.

Sabeltann, som aldri så appellen i kvinner og minst av alt den kjeftende sorten, bare skulte tilbake på henne. «Hva da?»

«Fortet. Jeg klarer fint å styre fortet.»

Han skjøt et øyebryn i været. «Har jeg antydet noe annet?»

«Jeg vet godt at Langemann har vært her med byrådets lille ikke-sak,» freste hun. «De forstår kanskje ikke at Villa Rosa allerede har en kommandør, men du, jeg trodde du var såpass progressiv at du ville gjøre det klart for dem at det er meg!»

«Du er kvinne,» påpekte han.

«Vel, takk for opplysningen, men jeg ser ikke hvorfor det er relevant,» glefset hun tilbake.

Kongen på havet opplevde, når sant skulle sies, sjelden å bli snakket til på dette viset. Såpass sjelden at han nå ble litt satt ut av det. Men bare et øyeblikk. «Frøken de Vries,» sa han, kaldt og gjennom sammenbitte tenner, «det er jeg, og bare jeg, som avgjør hvem som er kommandøren av mitt fort. Er det forstått?»

«Men…»

«Jeg hørte hva du sa. Din far gjorde en utmerket jobb, han tjente meg godt og det samme har du. Men det betyr ikke at du kan buse inn her og forlange noe som helst! Du skal vise meg respekt! Du, som alle andre.»

Hun bare stirret hardt tilbake på ham.

«Forstått?» gjentok han.

«Forstått,» mumlet hun og lot armene falle opplagt ned langs siden. «Barten din er skjev.»

«Takk,» hveste han. «Jeg er klar over det.»

Han løftet hånden for å gi den et ekstra tvinn, men kom på at han hadde kuttet seg da han kjente den dunkende smerten bevegelsen førte til.

«Har du skadet deg?» spurte hun. Hun kom nærmere og lente seg over bordet, men da hun så strakte en hånd ut mot ansiktet hans, trakk han seg brått unna og presset seg inn mot stolryggen.

«Hva i…?»

«Jeg skal bare hjelpe,» sa hun, avvæpnende, men såpass bestemt at han ikke fikk seg til å stoppe henne. Hun ga barten et par stramme tvinn, men hadde åpenbart ikke mer hell med oppgaven enn han hadde hatt, for hun skar en grimase og gikk et skritt tilbake for å studere ham. «Det må være luftfuktigheten,» konkluderte hun.

«Vel, åpenbart.»

«Pappa hadde en ekstra sterk voks til sånne dager. Jeg tror det er noe igjen.»

Hun forsvant ut før han rakk å protestere eller overhode si noe. Han ristet på hodet i det døren klappet igjen bak henne og rettet oppmerksomheten mot hånden sin igjen. Han surret lommetørkleet av og studerte kuttet mellom tommel og pekefinger. Blødningen hadde var i ferd med å stoppe, så han gikk med et sukk til vaskefatet for å rense det.

En kvinnelig kommandør? Ja, det var jo også en tanke. Som om innbyggerne av Abra Havn ville gå med på det. Å lede forsvaret av byen, nei, se, det var ikke en jobb man ga til hvem som helst.

Han gløttet ut gjennom vindusrutene og skimtet så vidt fortets vestvendte mur bak det fargede glasset. Dersom han la hodet litt på skakke kunne han se tårnet også. Men så oppdaget han sitt eget speilbilde i glasset og ble sur igjen.

Ubrukelig bart.

Ubrukelig byråd.

Ubrukelig mas.

Det tok ikke lang tid før Rosa returnerte. Snart sto hun utenfor døren hans med en krukke bartevoks etter faren hun bedyret ville gjøre susen.

«La meg,» insisterte hun, og det var en slags kommanderende undertone i stemmen hennes han ikke kunne ignorere.

«For all del.»

Hun varmet voksen mellom fingrene, omhyggelig og varsomt, som om den var kostbar for henne. Så førte hun den på barten hans og tvinnet endene opp, hele tiden mens han jobbet hardt med å stirre henne i senk. «Vi gir dem en ekstra krøll,» foreslo hun. «Jeg hører det er siste skrik i Spania.»

Han brummet noe til svar. Hun tok et steg tilbake og vurderte verket sitt. «Distingvert,» konkluderte hun.

Hun skrudde langsomt lokket på boksen og kikket sørgmodig på den et sekund eller to, før hun rakte den mot ham. «Jeg har uansett ikke bruk for den,» sa hun. «Og jeg ser ikke for meg at Langemann anlegger mustasje med det første.»

Han tok imot. «Du snakker ikke om dette til noen,» advarte han.

«Ville ikke falle meg inn, kaptein.»

Først da hun var gått, kikket han i speilet. Hun hadde rett, han så distingvert ut. Den ekstra lille snurren på endene tok seg godt ut. Han så ned på boksen og kjente plutselig et stikk av savn etter Cornelis, han også. Menn som ham var sjelden vare, vanskelig å erstatte. Men, tenkte han i neste øyeblikk, i det han kikket ut og opp mot Villa Rosa igjen, alt var jo under kontroll. Det var ingen hast.

Han satte boksen rolig fra seg. «Jeg finner en når jeg finner en.»

-fin-

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Epilog

Kategori: Gul

Rundt ham er ikke verden som den skal være.

Fargene er blekere, dempet. Grå, blålige. Det ser kaldt ut, men han fryser ikke.

Han er alene nå. Det er han sikker på. Han har gått rundt på øya og lett. Han har hørt stemmer, men ikke sett noen.

Nå sitter han stille, inn mot en klippevegg, under et overheng. Benjamin sier alltid at han skal sitte stille når han går seg bort. Noen kommer til å finne ham.

Han klemmer armstumpen inn mot brystet. Han vet ikke hvor kroken har blitt av. Han vet ikke hvordan han kom hit. Han vet ikke hvor han er.

«Leter du etter denne?»

Noen har funnet ham. Han ser opp. Det er en dame han ikke kjenner. Hun står litt oppe i skråningen ved siden av ham. Hun har kroken hans i hendene.

Han nikker. Han er ikke redd henne. Hun har rødt hår. Han liker det.

Hun kommer ned til ham og huker seg ned. Øynene hennes har en underlig farge, nesten fiolette.

«Du er Odin, ikke sant?» spør hun mens hun fester kroken på armen for ham. «Jeg hørte dem rope på deg.»

Han nikker.

«Du hørte det også?»

Han nikker igjen.

«Men de hørte ikke deg.»

Han rister på hodet.

«Du er ikke død. Vi er ikke døde.»

Odin er glad hun sier det, men han føler seg ikke død.

«Vi er bakenfor sløret,» sier hun. «Eller bak speilet, om du vil.»

Han forstår ikke. Han nikker likevel.

«Det finnes veier tilbake. Vil du være med og finne en?»

Han reiser seg opp når hun byr ham en hånd. Hun går foran, gjennom en skog, inn i et juv, ned mot en strand.

Det ligger et skip på stranda. En liten gallion. Odin kan skip.

Seilene er fillete. Hun har seilt i storm.

«Dette er Grevinnen,» sier hun. «Grevens skip. Nå er det vårt. Kan du seile det?»

Han nikker. Odin kan seile.

Hun snur seg mot ham. «Jeg er Miriam, forresten. Det er en mann jeg må finne. Vil du hjelpe meg?»

Han nikker igjen.

Odin kan hjelpe.

-fin-

< Sekstende kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sekstende kapittel

Kategori: Gul

Dagmar hadde hentet fram sine Tarot de Marseilles fra posen under skjørtene, mest for å ha noe i hendene. Hun lot dem gli varsomt mellom fingrene, stokket dem og vendte dem, men uten å se på dem. Av og til dvelte hun ved et, når avtrykket etter Miriam var ekstra sterkt. Kortene hadde vært hos henne lenge, hun hadde satt sine spor.

På stranda nedenfor den lille høyden hun sto på ble den siste lasten lempet om bord i lettbåtene. Det var ikke snakk om mye. Her var knapt annet enn stein nå, og vegetasjonen, som hun kunne kjenne vibrere i bakken under seg, ville snart skjule alle spor etter mennesker. Det var til det beste. Måtte aldri noen finne Gral igjen. Eller det som var der.

Hun fikk øye på Langemann i vrimmelen av pirater. Han var lett å se. Kraften pulserte så kraftig i ham at hun kunne kjenne det helt hit, men hun behøvde ikke den for å legge merke til ham. Han var noe helt annet nå enn han hadde vært for bare noen dager siden, rakrygget og lett i stegene. Ikke minst var han påkledd, ulastelig antrukket, med blankpolerte støvler og fargerike sjal bundet om livet. Hun måtte smile. For en spradebasse! Han glitret som en juvel blant gråstein, ikke rart Sabeltann likte ham så godt.

Hun lukket hendene om kortene og gikk ned til ham. «Et ord med deg?» spurte hun, og han ble med henne uten spørsmål. Han var ren, merket hun seg, og nystelt på håret. Noen hadde gjort et hederlig forsøk på å lukke kuttet over øyet.

«Det der kommer til å etterlate et arr,» sa hun og nikket mot det da de stanset.

«Da har jeg et lite minne,» svarte han med et smil. «Skjønt, det er ikke stort jeg husker.»

Hun returnerte smilet. «Hvordan føler du deg?»

«Lett.»

En god beskrivelse. «Kraften er stabil nå. Den vil holde deg i live, til din tid kommer.»

«Takk.»

Hun la hodet litt på skakke. «Jeg tror jeg ser hva han så i deg nå.»

Han rynket pannen. «Kapteinen?»

«Nei, Morgan. Han snakket alltid varmt om deg.»

Om han var overrasket, skjulte han det godt. «Du kjente ham,» sa han.

«Vel, jeg møtte ham bare noen få ganger. Men nok til å ane hva slags mann det var.» Hun samlet kortene sine i høyre hånd og tok noe ut av en lomme med den venstre. «Jeg har noe jeg vil du skal gi til gutten,» forklarte hun og la det i hånden hans. Det var en sølvmedaljong, noe tæret av tidens tann og med Falkenskjold-familiens slektsvåpen risset inn i lokket. «Jeg ville gitt ham det selv, men…» Hun sukket. «Jeg er ikke klar for alle spørsmålene.»

«Jeg forstår hva du mener.» Han løsnet forsiktig låsen på medaljongen og åpnet den. Hun hørte hvordan han holdt pusten et øyeblikk da han så det lille portrettet av Morgan. «Han er lik seg,» slo han fast.

Han flyttet blikket videre til kvinneportrettet ved siden av. «Og jeg ser hva som lokket med Gral.»

«Hun var vakker,» nikket Dagmar. «Og ikke bare utenpå.»

«Izzy,» mumlet han.

Hun så brått opp på ham. «Ja, Isabel!» utbrøt hun overrasket. «Du kjenner navnet hennes?»

Han ristet lett på hodet. «Det kom bare til meg. Han må ha nevnt det. Jeg hørte bare ikke etter.» Han sukket. «Jeg var ikke en spesielt god venn for ham den siste tiden.»

«Tull!» protesterte hun. «Han tilba deg! Og det var ingen han stolte på mer i hele denne verden. Han overlot sin mest dyrebare skatt i din varetekt. Du har vist deg verdig den tilliten.»

Hun så ham blunke hardt et par ganger og la en hånd på armen hans. «Han kalte til og med sønnen sin opp etter deg.» Og da Langemann trakk brynene sammen i en spørrende grimase, ga hun armen hans et lett trykk og la smilende til: «Pinkys egentlige navn er Jack.»

«Virkelig?»

«Ja, Pinky ble fort et kjælenavn, men han heter Jack.» Hun slapp taket i ham. «Du får vel fortelle ham dét også.»

Langemann lukket medaljongen og slapp den ned i frakkelommen sin. «Vet du mer?» spurte han. «Om hva som skjedde her?»

«Nei,» løy hun.

«Takk uansett,» sa han og en hånd var kjapt oppe i øyekroken før han hentet seg inn. «For alt.»

«Du også,» sa hun. «Ikke minst for det du har gjort for din kaptein. Det var et mørke i blikket hans da jeg dro fra ham. Det er der ikke lenger. Ikke når han ser på deg.»

Han nikket langsomt og øynene falt på kortene hun fremdeles hadde i hånden. «Tarot?» spurte han, utvilsomt glad for digresjonen. Men det var strengt tatt hun også.

«Ja. Jeg har ikke holdt dem på nesten tretten år, men fingrene har ikke glemt.» Hun stokket dem enda en gang og spredte dem ut i en vifte for ham, med bildene ned. «Jeg undres, hva er ditt?»

Han løftet det ene brynet i den ertende minen hun hadde begynt å assosiere ham med, men tok et kort og flirte fornøyd da han kikket på det og deretter viste henne det.

«Le Diable?» Hun smilte, hun også. «Djevelen. Det burde vel ant meg.»

Han ga henne kortet og tok seg til hatten. «Farvel, lady Dagmar.»

«Farvel,» sa hun, og så ham gå, målrettet over sanden, med den ørlille haltingen det måtte et trent øye til for å se. «Og god vind til dine seil, Jakov Karoli.»

Pinky sto på Den sorte dames dekk og så Gral forsvinne i det fjerne. Han klarte ikke helt å sette ord på det han følte. Det var lettelse der, absolutt, men en slags melankoli også. Øya hadde gitt ham svar, slik han i utgangspunktet hadde håpet på, men det var svar som hele tiden hadde vært tilgjengelige andre steder, og han kunne ikke undertrykke den lille følelsen av svik. Han hadde ikke fått snakket med Langemann om alt det nye ennå, men blikkene de hadde sendt hverandre de siste par dagene, fortalte ham at det var en samtale de begge behøvde. Når de bare hadde fått mannet seg nok opp.

Han kikket mot nordvest og kunne fremdeles skimte Havets opal der hun seilte av gårde med kurs for Kyklianene. Kaptein Sabeltann hadde beordret Dama alene videre mot San Rafael, mot gullskatten som nå muligens ikke var der lenger. Opalen fikk slutte seg til dem senere.

Det var forresten ikke bare han som var melankolsk, registrerte Pinky. Det var noe med hele stemningen om bord. Den var taus og trykket, og det skyldtes selvfølgelig tapet av Odin. Benjamin var jo ofte den som skapte liv og leven, og han hadde trukket seg tilbake til et stille hjørne i baugen og ville ikke omgås de andre. De på sin side syslet med oppgavene sine, skjønt uten den hoistingen og ropingen som vanligvis fulgte med, og etterkom ønsket hans. Pinky hadde lyst til å gå bort og si noen velvalgte ord, men hvilke ord skulle nå det være? Hvilke ord kunne lette på noe som dette?

Tønnes kom opp fra lasterommet med en vintønne på skulderen. «Ekstra rasjon i dag, gutter,» erklærte han. «Jeg har spurt kapteinen.»

Ingen kommenterte denne høyst uvanlige gesten fra Sabeltanns side, men alle de som kunne, lot arbeidet ligge og samlet seg rundt bakkdekket. De fylte krusene sine og Pinky gikk bort til dem og fikk en kopp med utblandet vin. Tønnes prøvde å gi en til Benjamin også, og da han ikke tok imot, klappet han ham bare varsomt på skulderen og snudde seg mot de andre med hevet krus. «For fraværende venner.»

De drakk tause Odins skål, og den tunge stillheten som fulgte, ble heldigvis fort brutt av Billys tenor:

Of all the money that e'er I had
I spent it in good company
And all the harm I've ever done
Alas it was to none but me

And all I've done for want of wit
To mem'ry now I can't recall
So fill to me the parting glass
Good night and joy be to you all

Frøyas sopran var den første som falt inn, men flere fulgte på. Snart sang de alle i kor, og det var først da at Pinky lot tårene trille.

Of all the comrades that e'er I had
They're sorry for my going away
And all the sweethearts that e'er I had
They'd wish me one more day to stay

But since it fell unto my lot
That I should rise and you should not
I gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

So fill to me the parting glass
And drink a health whate’er befall
And gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

De sang ute på dekk. Stemmene var grove sjømannsrøster og ikke alle like rene, men de var fulle av sårhet og oppriktighet, og Langemann kunne ikke nekte for at det traff ham litt. Han kikket bort på kapteinen bak skrivebordet, som om det skulle være noen reaksjon å spore der, men Sabeltann var dypt i sine egne tanker. Først da Langemann kremtet, kikket han opp.

De hadde vært sånn en stund nå. Tause og tankefulle i hver sin ende av rommet. Langemann hadde for lengst avgitt rapporten sin, men blitt stående likevel. Det lå liksom i kortene at mer ville komme. Det var bare helt åpent hvem av dem som skulle starte.

Han bestemte seg for å ta initiativet selv. «Dagmar fortalte om barnet, kæpten.»

«Det gjorde hun nok,» kommenterte Sabeltann tørt. Noen større reaksjon kom det ikke.

«Det har du aldri nevnt.»

Han viftet med den ene hånden. «Hva skulle vel det tjene til? Hun levde aldri.»

«Men du vet det var en hun?»

«De sa så. Jeg fikk aldri se det. Ikke Dagmar heller. Det var ikke fullbårent da de banket det ut av henne.» Han sukket og et lite øyeblikk var det som om han var et helt annet sted. Et mørkt sted. «Hun var lei seg. Jeg var sint. Det er en dårlig kombinasjon.»

Langemann nikket. Han forsto. «Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se deg som far, kæpten.»

Det rykket ørlite i Sabeltanns munnvike. «Da er vi to.»

De var stille en stund til. Ute var sangen over og mannskapet tilbake på jobb. Stemningen ville være vond noen dager, visste Langemann, men ting ville komme i gjenge igjen. Benjamin ville finne en måte å leve videre på, om enn ikke helt som den samme som før.

Han merket at kapteinen så på ham. Ingen åpenbar stirring, men en jevn strøm av skottende blikk.

«Det er meg, kæpten,» forsikret han, for han forsto godt hvor denne vaktsomheten kom fra.

«Jeg vet det,» svarte Sabeltann. «Det er bare det at… Det så fremdeles ut som deg da…» Han viftet med hånden igjen. «Jeg vet at du ikke kan noe for det.»

Langemann kom nærmere. Han stilte seg opp foran skrivebordet med begge hendene i bordplata og møtte kapteinens blikk. «Jeg er Jakov Karoli. Noen kaller meg Jack, de fleste kaller meg Langemann. Jeg er din høyre hånd, din skygge – og din venn.»

«Min eneste,» sa Sabeltann.

«Det er ikke helt utenkelig, nei.»

Sabeltann lente seg bakover i stolen. «Greven sa at han ikke kjente mitt navn.»

«Det er det få som gjør, kæpten.»

«Nettopp.»

Langemann rettet seg opp. «Er du sikker? Dersom jeg sier det høyt, blir du ham. Om enn bare for et øyeblikk.»

Sabeltann vek ikke blikket. «Si det.»

Langemann ga ham likevel noen sekunder på å ombestemme seg, men det kom ingen protester, så han hoppet i det og lente seg framover bordet igjen. «Du er Stephen John Bennett, fra Scarborough i Yorkshire. Du var løytnant i det engelske infanteriet. En dyktig en. Men de ga deg aldri privilegiene, og aller minst den anerkjennelsen du fortjente, bare fordi du ikke er høybåren. Så du ble kaptein Sabeltann, Kongen på Havet, og de ignorerer deg ikke nå.»

Sabeltann nikket langsomt. «Aldri ta det navnet i din munn igjen,» advarte han.

«Han betyr ingenting for meg,» bedyret Langemann. «Man han gjorde det for henne. Det er det ingen tvil om.»

De så begge bort samtidig og en kort stund bare sto og satt de sånn, med blikkene festet i bordplata. Men da Langemann rettet seg opp for å gå, la Sabeltann brått hånden sin over hans. «Bli.»

Det var ingen ordre. Det var det første Langemann merket seg. Det var en bønn.

«Mener du nå?» svarte han. «Eller for alltid?»

Sabeltann så fremdeles ikke på ham. «Begge.»

Langemann strakte fram den ledige hånden sin og la den mot skulderen hans. Kapteinen skalv under berøringen, og han kunne bruke så mye sminke og så mange parykker han ville, han var fullstendig avkledd nå.

«Jeg har deg, kæpten.»

< Femtende kapittel                 Epilog >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Femtende kapittel

Kategori: Oransje OBS! OBS!

Det gikk et drønn gjennom huset i det Greven reiste seg. Det skjedde så brått og var såpass voldsomt og dramatisk at det overrumplet kapteinen og tvang ham til å endre planer. Han hadde i utgangspunktet tenkt å svinge sabelen mot Grevens hode straks han slo opp øynene og slik gjøre ende på ham raskt og effektivt og uten de store faktene, men nå, da han i stedet måtte hoppe noen skritt tilbake, finne fotfestet og løfte våpenet opp i en gard, var han egentlig glad for at det ikke ble på det viset. Det lå ingen ære i å drepe en mann på den måten.

Han var ikke sikker på hvor drønnet kom fra eller hva det skyldtes, men det fikk hele huset til å riste. Sprekker forgrenet seg i vindusrutene og murpuss regnet ned fra taket. Greven rettet seg opp i sin fulle lengde, som var ganske så imponerende, ja, tett på Langemanns. Han løftet sverdet i en jevn og kontrollert bevegelse, noe som avslørte en voldsom styrke også. Han så kanskje ut til å være rundt femti, men var utvilsomt sprek. Han smalnet blikket mot Sabeltann, som virkelig måtte ta seg sammen for å ikke flire av det pottesure uttrykket hans. «Ble hun for mye for deg?» spurte han. «Lady Dagmar?»

«Hun har ikke vunnet,» snerret Greven. «Hun kommer ikke til å vinne heller. Jeg tar meg av henne straks jeg er ferdig med deg.» Han nikket hånlig ned mot sabelen. «For du tror vel ikke at du skal kunne bekjempe meg med den der?»

Sabeltann lot seg ikke vippe av pinnen. Han posisjonerte seg. «Vi får se.»

Greven svingte sverdet mot ham. Det var såpass enkelt å hoppe unna at kapteinen mistenkte at forsøket ikke hadde vært helt helhjertet. Mistanken ble styrket da Greven tok til ordet igjen. «Andre Mosebok, tjueandre kapittel, vers atten: En trollkvinne skal du ikke la leve!» snerret han. «Jeg har jaktet hekser siden før du var påtenkt, kaptein. Jeg drev dem sammen som kveg under Protektoratet, senere krysset jeg havet og gjorde det samme i Salem.» Han flirte. «De fleste av dem hadde ikke engang Evnen. De var bare løsaktige tøser og gamle kjerringer folk ikke likte. En virkelig heks vet å gjemme seg.» Han svingte sverdet igjen, like halvhjertet denne gangen. «Og Lady Dagmar var den ekte varen. Det visste jeg straks jeg hørte om henne.»

«Det må en heks til for å avsløre en, hva?»

«Ja,» gliste Greven. «Jeg har også Evnen.»

«Derfor jaktet du dem,» innså Sabeltann. «Du trengte dem for å øke dine egne krefter.»

«Du kjenner til hvordan det virker, forstår jeg. Men det hadde jeg vel regnet med. Jeg har fulgt nøye med på deg opp gjennom årene, kaptein. Jeg visste at du hadde en forbindelse til henne. Ikke hvordan eller hva slags, men det var åpenbart at du hadde hennes velvilje. Og, joda, du førte meg til henne til slutt. Hun var den siste brikken jeg trengte.»

«Men i stedet overrumplet hun deg.»

Greven skulte kaldt på ham. «Du hører ikke etter. Hun har ikke vunnet. De har kanskje svekket meg litt, men bare midlertidig og bare såpass at jeg må møte deg i min egen person, hvilket nok er til det beste når alt kommer til alt.» Han skar en grimase. «Men jeg skal innrømme at jeg misset på en ørliten detalj. Jeg hadde ikke regnet med at hun skulle klare å samle en full Sirkel. Jeg drepte den eneste luftheksen da jeg tok øya, og jeg så ikke hvilken forbindelse guttevalpen hadde til henne før det var for sent.»

Sabeltann hadde for lengst puslet bildet sammen. «Hun var Pinkys mor.»

«Ja. Jeg trodde jeg hadde jaget både beileren hennes og den lille skrikerungen deres i drukningsdøden, men jeg burde ha skjønt at de unnslapp.»

«Bare gutten. Ikke faren.»

Greven la hodet ørlite på skakke. «Er du sikker på det?»

Sabeltann brukte såpass lang tid på å tenke over spørsmålet at det ble for sent å komme med et rappkjeftet svar. Det begynte å svi i kinnene hans av irritasjon, noe som bare irriterte ham mer, men han rakk ikke foreta seg noe før Greven løftet sverdet. «Nok prat!» insisterte ham.

Denne gangen mente han det, selv om kapteinen igjen klarte å smette unna da sverdeggen kom susende mot ham. Den bommet på nesetippen hans med minst mulig margin og traff i stedet en pidestall ved siden av ham. Den skar seg gjennom treverket og delte møbelet på midten, så bysten som sto på det dundret i gulvet og rullet bortover treplankene. Sabeltann skimtet en mulighet og fikk sving på sin egen sabel, men Greven var raskere enn ventet og rakk å blokkere. Han humret lavt. «Du kan spare deg, kaptein.»

Sabeltann falt ikke for avledningsmanøveren. Han spant rundt og fikk sabelen i posisjon igjen, og denne gangen rakk ikke Greven å heve sverdet fort nok, men måtte stoppe hogget ved å gripe om håndleddet på sverdarmen hans. Han lo ikke lenger nå, men freste av sinne der de sto, nesetipp mot nesetipp, og grepet hans var stramt og umenneskelig sterkt. Sabeltann prøvde å slite seg løs og da det i første omgang ikke gikk, åpnet han munnen for å gi ham inn verbalt i stedet. Men så langt kom han ikke før sabelen begynte å svi i hånden hans. Skjeftet var plutselig som av glødende kull og han slapp den i bakken i ren refleks. «Feiging,» fikk han klemt fram.

«Hvorfor skulle vi kjempe som likemenn?» svarte Greven kaldt. «Vi er ikke likemenn. Du er ingenting! Jeg vet ikke engang hva din mor døpte deg, og ikke bryr det meg heller. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake!» Han slapp ham brått og hevet sverdet til hogg.

Sabeltann fanget i samme øyeblikk opp bevegelse i øyekroken. Noen hadde entret rommet og kom løpende mot dem med et høyt brøl, og Greven ble i stedet nødt til å svinge sverdet til siden for å blokkere huggerten som skar gjennom luften i en bue mot hodet hans. Det var først da de to klingene smalt inn i hverandre og han fikk et glimt av grønn lin og askeblondt hår, at kapteinen registrerte hvem som hadde kommet ham til unnsetning.

Benjamin.

Den langlemmede kanonmesteren rakk ikke å løfte huggerten igjen, før Greven hadde langet ut en arm og lukket fingrene sine om strupen hans. Med de voldsomme kreftene hans var det ingen sak å løfte ham opp og kaste ham i veggen som en filledukke. Sabeltann kikket seg om etter sabelen sin. Han fant den fort, sparket halvveis inn under et skap, men da han grep etter den så han hvordan den fremdeles glødet av varme. Han bannet lavt og så seg om etter noe som kunne hjelpe. Hanske… et stykke tøy… hva som helst.

«Hvor er Odin?» kom det fra Benjamin, som hadde tålt sammenstøtet med veggen uforskammet godt.

«Fortalte jeg deg ikke at han var ubrukelig for meg?» gneldret Greven utålmodig og sparket Benjamins huggert inn under sengen. «Så jeg endte både min og hans lidelse. Du skal få slutte deg til ham snart.» Han løftet sverdet sitt igjen. «Men først skal jeg unne deg å få se din kaptein dø.»

Sabeltann måtte rette seg opp med uforrettet sak da Greven nå kom mot ham igjen. Han lot blikket flakke kort mot døra, men skammet seg så fort over tanken på flukt at han dro det til seg igjen og satte det i trollmannen. Kongen på havet skulle ikke dø av et stikk i ryggen, og ikke på knærne heller.

Et nytt brøl flerret rommet. Benjamin var på beina igjen. Han kastet seg mot Greven, helt nytteløst tenkte kapteinen, men det var før han så jernkroken i kanonmesterens hånd. Odins krok. I neste sekund hadde den boret seg inn i Grevens hals, og trollmannens øyne viet seg ut i smerte og overraskelse. Han senket sverdet, men slapp det ikke, og ble stående og svaie. Benjamin hylte av raseri, Sabeltann hadde aldri sett ham slik som dette. Han rykket i kroken og blodspruten sto til alle kanter da den løsnet, og kapteinen lukket øynene et øyeblikk da de varme dråpene traff ham i ansiktet. Da han åpnet dem igjen, hadde Greven endret seg. Håret var blitt kritthvitt, ansiktet hadde rynket seg sammen og sunket innover, kroppen ble lutet og tynn. Det som hadde holdt ham ung og vital hadde forlatt ham, og det samme gjorde kreftene. Han kunne ikke lenger løfte sverdet og han sank ned i kne og videre ned på gulvet, mens blodet fortsatt fosset ut og blikket et lite øyeblikk var menneskelig og bare det.

Kapteinen kikket ned på sabelen sin, men den glødet fremdeles, så han tok i stedet sverdet ut av den gamle mannens svake hender, løftet det og støtte det gjennom magen hans og ned i gulvplankene under.

Og Greven av Gral ble endelig helt stille.

«Dersom du stikker oss, bløder vi ikke?» mumlet Sabeltann.

«Bibelen, kaptein?» peste Benjamin.

«Shakespeare,» rettet kapteinen.

Et nytt drønn gikk gjennom huset og gulvet slo sprekker under dem. Så begynte hele bygningen å riste og biter av taket begynte å falle ned. De spant rundt og løp ut av rommet og nedover korridoren. Halvveis i den brede trappen ned til første etasje, støtte de på Langemann. Han hadde viklet et gardin rundt seg og stirret forvirret på kapteinen da han kom. «Kæpten?» utbrøt han. «Kæpten, hva er det som skjer? Hvor er vi?» Han skar en grimase. «Og hva har de gjort med kroppen min?» Så la han nok merke til blodspruten, for han la til: «Hva har de gjort med deg?»

«Vi må ut!» ropte Sabeltann tilbake og grep ham i armen. «Kan du gå?»

«Ja.»

«Så løp!»

En steinblokk dundret i samme øyeblikk ned i trappetrinnene foran dem, så de måtte smette rundt for å komme forbi. De hadde nådd det nederste trinnet, før kapteinen la merke til at Benjamin ikke lenger var like bak dem. Han så seg tilbake over skulderen, og så sin kanonmester stå midtveis i trappa, med ryggen til og ansiktet vendt innover i huset som nå var i ferd med å kollapse rundt dem. «Benjamin?!» ropte han. «Benjamin!»

Benjamin rygget et par skritt og bøyde hodet, men så tok han til fornuft og snudde seg brått og sprang mot dem. Han tok dem igjen ved ytterdøra og alle tre kastet seg mot den og tumlet ut og ned trappene, i samme øyeblikk som bygningen falt sammen som et korthus bak dem. Bakken ga etter, smuldret under dem, og de måtte kravle som gale på alle fire for å ikke bli dratt med ned i det krateret som nå åpenbarte seg bak dem. Noen grep Sabeltanns hånd og dro ham på beina og han så at det var Claes, og bak ham sto resten av mannskapet, i god behold, og stirret storøyde på det som skjedde.

Sabeltann kikket seg videre rundt. Et kort stykke unna så han en gruppe hekser, med Dagmar i spissen. Pinky var blant dem – han sprang mot Langemann, som ved hjelp fra Pelle og Pysa fikk stolpret seg på beina – og den unge mannen fra salongen også, med et forfjamset blikk og Den gylne tiger stadig trykket mot brystet.

Der huset hadde stått var det nå bare et stort hull i bakken.

«Miriam!» hørte han en av heksene rope. Hun løp fram, men Dagmar holdt henne tilbake og sa noe til henne han ikke kunne høre.

Han skrittet forsiktig fram og kikket ned i krateret, men kunne ikke skimte bunnen, om det i det hele tatt var en. «Pass deg,» sa han til Benjamin som hadde kommet opp på siden av ham. «Der dette ender har du ikke lyst til å havne. Skjønt, vi skal vel dit, vi også – en dag.»

Han så opp, samtidig som Dagmar gjorde det, og blikkene deres møttes slik de så ofte hadde gjort, fulle av gjenkjennelse og stolthet, takknemlighet og sorg, over en avgrunn.

En ny dag grydde over øya Gral. Solens første stråler glitret i bølgene og varmet langsomt dekkene på Den sorte dame og Havets opal, der de lå ankret opp side om side ute i bukta, og steinene på stranda der kaptein Sabeltann sto og fulgte med på skytteltrafikken av lettbåter fra fartøyene. Først nå som alt var rolig kjente han hvor uendelig sliten han var, mer utmattet enn han kunne huske å ha vært på mange år. Så da han merket at Dagmar kom, hadde han egentlig ikke lyst til å snakke med henne, men fikk seg ikke til å gi uttrykk for det heller.

Hun stilte seg opp ved siden av ham og gikk rett på sak slik hun pleide. «Vi tar med oss tigeren, du forstår det?» Han skottet bort på henne, og hun la til: «Vi trenger den mer enn du gjør.»

Han trakk pusten inn gjennom nesa. Det lød mer som et snøft enn han i utgangspunktet hadde ment det.

«Vi kan selvsagt slåss om den,» fortsatte hun. «Du ville hatt et helt coven av hekser å hanskes med, men for en som har bekjempet Greven av Gral…»

«Får du den ut av fingrene på denne Goggen, tror du?» mumlet han.

«Det blir nok en råd med det.» Hun sukket lavt. «Han er merket av det han var vært igjennom. Det er de alle sammen. De vil trenge tid.»

«Så hva gjør du nå?»

«Vel, her kan vi ikke bli,» slo hun fast. «Så vi starter vel på nytt, et annet sted. Valdemar har sagt han vil gi oss skyss, om du tillater det.»

Han svarte ikke med ord, men nikket da han merket det inngående blikket hennes. Han forsto at det var noe hun ville si, men han håpet hun ville la det være. Dette var ikke det riktige tidspunktet, det riktige tidspunktet ville aldri komme, og enkelte ting var best usagt. Hun tok hånden hans og han lot henne. Det var tross alt bedre.

«Jeg ser du fremdeles bærer ringen min,» sa hun og rørte forsiktig ved den grønne jadesteinen på hans venstre lillefinger.

«Vil du ha den tilbake?» spurte han.

«Nei. Nei, jeg vil du skal huske meg. Jeg vil du skal huske meg uten at det gjør vondt.»

Det var for mye å be om. Det forsto hun nok.

Han så bort og blikket falt i stedet på Benjamin. Han satt fremdeles der han hadde sittet halve natten, på en stein i vannkanten og øynene tomt rettet ut mot åpent hav.

«Broren må ha hatt Evnen.» Dagmar hadde sett hvor han så. «Men ikke vært i stand til å forstå det eller gi uttrykk for det.»

«Han forsto i alle fall at Langemann var besatt før noen av oss andre gjorde det,» svarte Sabeltann. Mannskapet hadde brukt en hel dag på å saumfare øya, uten å finne spor etter Odin, som var og ble borte. Det eneste tenkelige stedet han kunne være var i krateret med Greven, og de kunne bare håpe på at han hadde druknet i stedet, noe som absolutt var å foretrekke. «Jeg er lei for at du også mistet en av dine,» la kapteinen til.

«Å, Miriam,» smilte Dagmar. «Jeg har en følelse av at jeg ikke har sett det siste av Miriam. Se!» Hun pekte ned mot en liten tistel foran føttene deres, der den første knoppen på mange år var i ferd med å sprekke. «Du skal aldri undervurdere Kraften, kaptein. Eller viljen til liv.»

< Fjortende kapittel                  Sekstende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse