Kategori: Gul
Langemann lurer alle,
som en ulv i fåreklær
(- Terje Formoe)
Langemann våknet neste
morgen med intense magesmerter. De vekket ham allerede i grålysningen, og en
stakket stund klamret han seg til håpet om at han bare var bakfull. Det hadde så
absolutt vært å foretrekke.
Men så mye av Nancys rom hadde han ikke drukket, og han innså fort at
alle forholdsreglene hos Bella og Gusto hadde vært til ingen nytte. Han hadde
utfordret skjebnen ved å tenke at ting umulig kunne bli verre, skjebnen hadde
behørig respondert, og alt han kunne gjøre var å krølle seg sammen i senga og
trøste seg med at anfallene sjelden varte mer enn noen timer.
Eller til han hadde vært på
do. Men dassen lå ute i bakgården, og han følte ikke veldig for å forlate de
varme teppene for å gå ned dit, så da var det bare å holde ut til det var over.
Han lukket øynene og kjente
på følelsene som alltid fulgte med: Bitterheten, over at Fabian hadde skutt
nettopp ham den dagen for godt og vel
ti måneder siden, og deretter skammen, fordi han visste hvem det ellers ville vært.
Nei, heller ham enn Pinky!
Han trøstet seg med det også.
Blodtapet og den voldsomme
feberen hadde tatt fra ham alle minner fra hendelsen. Han husket bare flyktige
glimt av lys, smerter og stemmer, ikke øyeblikket da Fabian fyrte av pistolen,
og heller ikke hva det var som hadde fått ham til å gjøre det. Det var Benjamin
som senere hadde beskrevet hvordan han hadde prøvd å stoppe en overmodig Pinky
og følgelig reddet gutten – ved å havne midt i skuddlinja da Fabian fikk
panikk. Kula hadde truffet ham nederst i magen, kunne kanonmesteren også
fortelle, skrånet gjennom tarmene og endt opp i hofteskåla på venstre side. «Jeg
visste straks jeg så det at du kom til å dø,» hadde han sagt, dønn alvorlig. «Og
at det kom til å ta lang tid og gjøre jævlig vondt. Vi tenkte på å sette ei
kule i hue på deg. Men det var før heksa, altså.»
Langemann hadde bare ristet
på hodet av det han hadde oppfattet som tidenes overdrivelse, og det var ikke før
Sabeltann hadde bekreftet historien at han virkelig hadde tatt det innover seg.
At han egentlig ikke burde være i live.
Men han var definitivt i
live nå. Det vesle, iltre dyret som
tilsynelatende prøvde å spise seg ut gjennom tarmene hans, levnet lite tvil om
dét. Han jamret seg lavt og kaldsvettet til han frøs, og da stripen av dagslys
kom krypende over gulvet, bestemte han seg for å prøve uthuset likevel. Men han
kom ikke lenger enn til vaskeservanten, og det var på gulvet der, bøyd over
fatet mens han kastet opp gårsdagens såkalte middag, en god del rom og masser
av galle, at Rosa selvfølgelig fant ham.
Det var ikke ofte hun
bannet, men hun gjorde det nå, og hun var borte hos ham på et blunk. De kalde
hendene hennes mot den klamme huden fikk ham til å fryse enda mer, men det
fuktige håndkledet hun straks etter hentet og la mot nakken hans, føltes godt.
Han klarte bare ikke å uttrykke det.
«Ikke rart du blir tynn,» sukket hun da han var
ferdig med å brekke seg og hun tørket ham om munnen som på et lite barn. «Når
du bare spiser grønnsaker, og så spyr det opp igjen etterpå. Er det magen?»
Han bekreftet med en
krysning av et sukk og et stønn. Det var da opplagt!
«Skjer det ofte?»
«Nei,» svarte han, men
hvorvidt det var en løgn eller ikke avhang av hvordan man definerte ofte. «Det går over.»
Han tok ham i armen, prøvde å
hjelpe ham opp fra gulvet. «Det får vi da håpe. Har du vært på do?»
«Nei.»
«Skal du på do?»
«Nei!» Hun var voldsomt
stresset nå, og både det og de klående hendene hennes hadde begynt å irritere
ham. Det bar stemmen hans preg av. «Det går fint.»
«Fint? Kaller du dette fint?» Hun fikk buksert ham opp på senga,
hvor han krøket seg sammen som en kråkebolle. «Du kan jo ikke engang stå
oppreist.» Hun stakk en hånd inn under nattskjorta hans, og han grøsset av de
kalde fingrene. «Og du svetter som en gris.»
Han veivet etter henne med
en arm, som om hun var en irriterende flue. «Så i går var jeg frisk, selv om
jeg sa jeg var syk, og nå vil du ikke tro på det motsatte?!»
«Det er fordi du lyver!»
smalt det tilbake. Det var slutt på tålmodigheten hennes. «Både i går og i dag.
Og tro meg, du lurer ingen!» Hun
trakk pleddet opp over beina hans. «Forstår du nå hvorfor du er her og ikke ute på tokt?»
«Vondt får jeg uansett,»
mumlet han. «Kan like gjerne ha vondt der som her.»
«Og la kapteinen se deg sånn?»
Det var like før han lo da
han hørte hvordan hun prøvde å spille på stoltheten hans. Vel, dét skipet var
seilt. «Kapteinen har sett meg sånn.»
«Har han?» Hun lød oppriktig
overrasket og nesten litt såret ut. «Jeg var
ikke klar over at det var så ille. Han gjorde det riktige valget ved å sette
deg i land, i så fall. For sånn som dette kan du ikke ha det.»
Hun prøvde å ta på ham
igjen, men han langet enda en arm ut etter henne. «Kan du ikke bare la meg være?»
Da stoppet hun og rygget unna med armene oppgitt ut til siden,
men ventet til han så opp og møtte blikket hennes før hun tok med seg fatet med
oppkast og forlot rommet. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet nesten med
det samme, så hun oppnådde det hun nok hadde vært ute etter. Det var jo ikke rettferdig at han tok
frustrasjonen ut på henne, og hadde han vært i bedre form, hadde han kanskje løpt
etter for å be om unnskyldning. Men akkurat nå hadde han nok med seg selv og
smertene.
Han hadde ikke behøvd å
fortvile, hun var snart tilbake. Med forsterkninger. Hun hadde tatt Mia med
seg, byens bakstekone og det nærmeste de kom en lege, og han visste straks de
flankerte ham, som to løvinner på jakt, at det bare var å overgi seg. Han
protesterte riktignok litt da de rullet ham over på ryggen og blottla magen
hans, men det var mest for syns skyld, før han lukket øynene, svarte mutt på spørsmålene
og henga seg til undersøkelsen.
«Når hadde du avføring sist?»
spurte Mia etter å ha trykket ham på den harde magen litt. Hun var definitivt
ikke typen som pakket ting inn.
«Dagen før i går,» mumlet
han, men nølte litt. «Eller kanskje dagen før
det igjen.»
Det så ikke ut til å være
svaret hun hadde ønsket seg. «Hvis det ikke kommer noe i løpet av dagen, får vi
heller hjelpe deg i gang,» sa hun. Av alle ting ga han fra seg et lite, bittert
knis, fordi han godt visste hva dét innebar (og det var ikke noe han var videre
interessert i).
Rosa strøk ham over kinnet. «Kan
du ikke bare la oss ta oss av deg?» spurte hun. «Det er derfor du er her, ikke
sant? For å bli tatt vare på, til du blir bedre.»
Han svarte ikke, og damene
forflyttet seg til bort til ildstedet, der de snart hadde fått fyr på bålet for
å varme vann. Han ble liggende med lukkede øyne og bare lytte til dem, på de
hjemlige lydene av skraping og klirring og lavmælt snakk, og konkluderte ut fra
det lille han fikk med seg at det stort sett bare var småprat om større og
mindre begivenheter i byen. Han tillot seg selv å døse av og først da de nevnte
toktet, fattet han nevneverdig interesse. Han snudde seg rundt i senga og
flyttet litt på puta for å se dem bedre, og Mia la merke til det. «Hva tror du,
Langemann?» spurte hun. «Får de mye trøbbel der ute?»
«Ikke mer enn vanlig, vil
jeg tro,» svarte han. «Det er ren rutine, det her.» Men så demret det for ham
at tolvåringen hennes hadde reist ut med sjørøverne for første gang. «Tenker du
på Simon?»
«Jeg kan ikke la være.» Hun
hadde holdt et grytelokk over ilden og nå flyttet hun det over i et klede som
Rosa holdt fram for henne. «Han var så glad over å få reise, og jeg vet jo at
det er hva som forventes av gutter her i byen, men…»
De kom bort til senga igjen,
og Mia løftet unna teppet slik at Rosa kunne legge det varme grytelokket mot
magen hans. Det ga en overraskende lindring, og han nærmest sukket av lettelse
da han innså det. «Vi kan et knep eller to mot magevondt,» smilte bakstekona da
hun merket reaksjonen, og vekslet et nesten hemmelighetsfullt blikk med Rosa over
hodet hans. «Vi er da kvinner.»
Hun pakket teppet godt rundt
ham igjen, og han rakk å tenke at det egentlig ikke var så aller verst å bli
stelt med, før hun fortsatte: «Jeg mistet faren hans allerede før han ble født.
Jeg ville ikke holdt det ut om også han…» Hun avbrøt seg selv med litt oppgitt
hoderisting, og returnerte til gryta over ildstedet. «Ja, du vet vel hva jeg
snakker om. Du har guttungen din der ute, du også.»
Han brukte et øyeblikk på å
skjønne at det var Pinky hun mente, og innså da at han knapt hadde tenkt på ham
de siste par dagene, så oppslukt av
sin egen elendighet hadde han vært.
Det var til å skjemmes over.
«De er tolv,» var alt han sa
høyt. «Gamle nok. Og Simon dro med Opalen,
gjorde han ikke?» Hun nikket bekreftende. «Det er et godt skip, og
sammenliknet med Dama har hun et relativt
enkelt oppdrag og…» Han lo lavt. «Og en sindig kaptein. Det er et bra sted å være
for en førstereis.»
Hun tok en pose fra beltet
og helte noen frø over i en morter, og tok seg tid til å sende ham et tappert
smil i det hun begynte å knuse dem.
«Vel, jeg liker ikke at Pinky er der ute uten deg,» kom det fra Rosa, og
Langemann ble først nå oppmerksom på at hun hadde slått seg ned på sengekanten
ved siden av ham. Hun la en hånd mot kinnet hans, kanskje for å sjekke ham for
feber (noe han var temmelig sikker på at han ikke hadde) eller for å fortelle
ham at oppførselen hans omsider var innenfor det hun anså som akseptable
rammer.
«Ikke vær redd,» sa han. «Skalken
vet at jeg slår ham flat om det skjer gutten noe.»
Mia rørte frøene ut i varmt
vann og kom bort til ham med det i en kopp. «Jeg har sterkere ting også,» sa
hun i det han tok i mot. «Men da sovner du.»
«Ja, det vil jeg ikke ha,»
bekreftet han, og tok en slurk av det han hadde
fått. Det var ikke godt, men ikke direkte vondt heller.
«Jeg regnet med det,» sa
hun, og la en hånd mot kinnet hans, hun også. Og nå begynte det å bli litt vel
klengete, og han vred utålmodig på seg under det tankefulle blikket hun vekslet
med Rosa. «Litt klam?»
«Ja,» nikket Rosa. «Men ikke
så varm.»
Mia tørket hendene på
forkleet og samlet sammen tingene sine. «Snakk med meg i morgen,» sa hun til
ham på vei ut døra. «Du bør ha vært på do innen da, ellers…» Hun gjorde noen
pumpende bevegelser med hendene, og han lo lavt av uformaliteten hennes, selv om det
ikke var tvil i hans sjel om at trusselen var reell.
Rosa humret også, men så strøk
hun håret hans bakover og så alvorlig på ham. «Jeg må gå, jeg har en jobb jeg må
gjøre. Jeg sender Ravn for å sitte hos deg.»
«Det trenger du ikke,»
protesterte han.
«Jo. Jeg vil ikke at du skal
ligge alene. Hun kan være nedenunder og lese, men rop hvis du trenger noe.» Hun
kysset ham på panna. «Greit?»
Han nikket. Fordi det var
enklest sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar