Øya vi fant: Første kapittel

Kategori: Gul

Se ellers tidslinje

Det blåste orkan; vi kunne gått ned

For øya vi fant var umulig å se

( - Terje Formoe)

«Jeg vil at du står over denne.»

Det lå helt øverst, sammen med «vær så god, ta litt mer gull» og «god suppe, Skalken», på lista over ting Langemann aldri hadde trodd han skulle høre kapteinen si. Først prøvde han å le det bort, usikker på om han hadde oppfattet det riktig eller om vinen hadde gått ham til hodet, men stoppet da han så Sabeltanns alvorlige mine. Kapteinen pleide ikke å spøke, i hvert fall ikke om sånt, og han lot brynene krype spørrende oppover. «Stå… over?»

«Toktet,» bekreftet Sabeltann. «Jeg vil at du blir hjemme.»

Langemann ble bare sittende og stirre vantro på ham. Ikke klarte han å si noe heller, selv om han etter hvert ble klar over at han i jakten på taleevnen åpnet og lukket munnen som en fisk på land.

Sabeltann kom ham i forkjøpet. «Jeg vil at du blir her og kommer til krefter,» utdypet han.

«Jeg er… ved krefter,» protesterte Langemann, og ergret seg over at det ikke lå mer overbevisning bak ordene nå da han omsider hadde funnet dem. «Kæpten, det er ingenting i veien med meg.»

«Nei?» Sabeltann la hodet ørlite på skakke, slik han hadde for vane å gjøre når han hadde gjennomskuet noen, men likevel lot dem skrøne seg ferdig. Stort sett mest for sin egen underholdning, selv om Langemann ante at det i dette tilfellet handlet mer om respekt. Det gjorde ikke saken bedre. Han kjente at han ble varm om ørene.

«Det er bare småting,» innvendte han, og prøvde seg på en sannhetsmoderering i stedet for en direkte løgn.

Kapteinen lente seg fram over bordet og fanget blikket hans. «Kan du se meg i øynene og si at disse småtingene ikke påvirket eller distraherte deg på forrige tokt?»

Langemann unnlot å svare. Det var heller ikke nødvendig. Han så bort, glad for at det bare var de to igjen i loftsstua på Den enøyde pirat, slik at ingen andre fikk med seg ydmykelsen han ble utsatt for. Samtidig var det ganske så irriterende at Sabeltann hadde ventet helt til kvelden før avreise med å ta denne samtalen, når han hadde vært nede på kaia hver dag hele uka, ledet og kontrollert lastingen og forberedelsene, i den tro at han skulle være med. Kapteinen ønsket å patruljere de karibiske farvannene. Det var mange måneder siden sist, og det gjaldt å markere territoriet, minne andre piratbander på hvem som var sjefen. Så han hadde bedt dem om å klargjøre Den sorte dame, og også Havets opal, som han ville sende til Tortuga og Port Providence på oppdrag av den mer lyssky typen.

Det var Valdemar som skulle tjenestegjøre som skipper på sistnevnte skute, og han og Langemann hadde stått på kaia senest den morgenen og sett tømrerne finjustere skipets oppgraderinger. Skroget, som inntil nylig hadde hatt innslag av blått, var nå malt helt sort, og under baugspydet ble den splitter nye gallionsfiguren, som byens treskjærer hadde gjort klar på rekordtid, hengt på plass. Den forestilte en stor, svart, glefsende ulv, og fikk Valdemars mannskap til å skråle høyt og brautende da de så den. «Vi er havets ulver!»

Langemann bare smilte for seg selv av de grove sangene som deretter fulgte, for han visste godt hvem dyret egentlig var myntet på. Det var han som var ulven, han som var Havets sorte opal, og dette fartøyet antagelig det nærmeste han noen gang ville komme en vennskapserklæring fra sin kaptein.

Han kikket bort på Valdemar. De siste måneders sjøreise hadde skrelt bort det meste av villmannen fra jungelen. Han hadde latt det rustrøde håret vokse ut litt, men holdt skjeggveksten under kontroll, og så friskere og sprekere ut enn på lenge. Ryggen var rak, og da blikket hans møtte Langemanns, var det åpent og klart. «Det blir bra,» smilte han tilfreds.

Langemann nikket enig. Opalen var et strålende skip, og en dyktig båtsmann som Valdemar ville kunne gjøre store ting med henne, spesielt om han fikk skikkelig sving på mannskapet sitt. Han sprang om bord nå som Jimmy, hans nestkommanderende, ville ha tak i ham, og Langemann gikk alene videre, bortover mot Dama. Han ignorerte den vage smerten i venstre hofte, og trakk inn sjølufta i et dypt åndedrag. Havet hadde gjort Valdemar godt, det var vel håp om at det kunne skje med flere, og synet av den klargjorte skuta vekket også en forventning i ham. Det var der ute han måtte være. Der ute kunne man puste.

Benjamin satt på en tønne ved landgangen, en smule molefonken og dessuten, bestemte Langemann seg for da han så ham, altfor uvirksom. Så han stoppet opp ved siden av og vekket ham gneldrende fra tankene. «Nå, er alt kruttet om bord?»

Benjamin føk opp i en slags halvhjertet givakt. «Ai, ai, Langemann. Alt er på plass.»

«Jaha?» svarte Langemann skeptisk, for det var ulikt kanonmesteren å være ferdig før tiden. «Hvorfor så lang i maska?»

Benjamin veivet målløst med den ene armen. «Odin er overflyttet til Valdemars mannskap.»

Det var sin bror han siktet til. Odin, som ikke var helt riktig i hodet, var snill og føyelig, men ute av stand til å ta vare på seg selv, og hadde det ikke vært for at han fremdeles håndterte kanoner bedre enn de fleste, hadde han nok blitt satt i land for lenge siden. Langemann kunne absolutt se fornuften i at han ble flyttet til et (angivelig) roligere skip. «Var det kapteinens idé eller Valdemars?» spurte han.

Benjamin stakk hendene i lommene og vippet bak på hælene. «Det var faktisk Odins.»

Den opplysningen var desto mer overraskende, for det hørte til sjeldenhetene at Odin selv tok initiativ til noe. «Det må da være et godt tegn?»

«Joa.» Benjamin dro på det. «Vi har bare aldri vært borte fra hverandre før.»

Langemann forsto for så vidt kvalene hans, han var ikke gjort av stein, men kunne jo ikke bli kameratslig med ham heller, så han la bare ansiktet i bryske folder og gjorde et kast med nakken. «Én distraksjon mindre for deg,» påpekte han. Så mildnet han noe, og la til: «Det er nok til det beste, for dere begge.»

«Ja, ja, jeg vet, han får det bra hos Valdemar.» Benjamin tok hendene opp av lommene og slo dem lett mot buksebeina. «Jeg får uansett mer enn nok å tenke på, nå med de ekstra pliktene, og alt.»

Langemann rynket panna. «Ekstra plikter? Hva er det du babler om?»

Kanonmesteren knep munnen igjen litt for fort, og fikk det plutselig ukarakteristisk travelt. «Det er vel best jeg får de siste sakene om bord,» erklærte han og forsvant hastig opp landgangen.

«Jeg synes du sa du var ferdig,» mumlet Langemann, og burde ha forstått allerede da at noe ikke stemte. Benjamins ekstra plikter var åpenbart jobben hans, det innså han nå. Det betydde også at kapteinen hadde involvert andre i planene sine, før han fant det for godt å dele dem med ham. Og akkurat dét stakk litt ekstra hardt.

«Du har vært i dødens forgård to ganger det siste året,» hørte han Sabeltann argumentere videre. «Tre hvis vi regner med det lille tilbakefallet ditt i april.»

«Jeg var ikke så syk,» mumlet Langemann.

«Poenget,» avbrøt kapteinen, «er at du aldri fikk tid til å komme deg ordentlig etter skaden din, og den siste turen vår ser ut til å ha gjort ting verre.» Han løftet en hånd for å stogge eventuelle protester. «Jeg tar min del av ansvaret, jeg… jeg er ikke verdens mest tålmodige mann, og…» Blikket flakket. «Mer avhengig av deg enn jeg liker å innrømme.» Han rettet seg opp og lot de blå øynene møte Langemanns igjen. «Jeg skulle ikke slept deg med halve kloden rundt, når du ikke hadde helse til det.»

«Du har ikke slept meg noe sted,» parerte Langemann. «Jeg dro frivillig, og jeg gjør det igjen.»

«Fint. Men denne gangen blir du hjemme.»

«Kæpten…»

«Det er ingenting å diskutere, Langemann!» Den velkjente, og for så vidt mer betryggende, krassheten var tilbake. «Jeg vil ikke ha deg med. Jeg trenger deg frisk og sterk, og akkurat nå er du ingen av delene, selv om føler at du er det.» Et snev av sørgmodighet streifet ansiktstrekkene hans. «Det syns på deg.»

En brå stillhet presset seg sammen rundt dem. Langemann ble plutselig var hvordan hendene hans dirret og så ned på dem, og da han ikke fikk dem til å slutte, skjøv han dem inn under bordplata og ut av syne. Noe vokste i halsen hans, dyttet på nedenfra og inne bak øyelokkene, og han gjenkjente det med overraskelse og gryende panikk.

Grine som en unge… jo, det skulle tatt seg ut.

«Det er ikke snakk om noe langt tokt,» fortsatte Sabeltann omsider. «Jeg kan unnvære deg et par uker, eller tre. Og jeg tror en forlenget landlov vil gjøre deg godt.»

Langemann trakk pusten noen ganger, til han var sikker på at stemmen ville holde. «Hva skal jeg gjøre da?»

«Du kan gjøre hva du vil. Spis… drikk… hygg deg med Rosa… Du har fri. Ingen plikter.»

Langemann satte de stadig dirrende hendene mot bordkanten og reiste seg stivbeint opp. «Ai, ai, kæpten,» mumlet han, og ble nesten sjokkert over kulden i sin egen stemme. Han begynte å gå mot utgangen, ustøtt og ikke så fort som han ønsket, som om han var full.

«Ikke vær sint,» slengte Sabeltann etter ham.

«Jeg er ikke sint,» svarte han, og understreket sarkasmen ved å smelle døra igjen etter seg.

Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse