Øya vi fant: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Det høres kjente lyder fra vinduer på klem

Et bittelite plankeskur er noens kjære hjem

(- Terje Formoe)

I Abra Havn var det full aktivitet. Det yrte av liv i gatene og de trange smugene, på torget var kommersen i full gang, og det ble ropt og kauket og hamret og gryntet og kaklet og breket fra både tobeinte og firbeinte. Det var et salig spetakkel, kjent og hjemmekjært, men Langemann merket fort at en boble av stillhet lot til å følge ham overalt hvor han dro. Folk tidde når han gikk forbi, dempet seg, fulgte ham med blikket, hilste ham med et smil hvis han så på dem, men holdt likevel avstand. Selv smeden, som var i ferd med å skjelle ut svennen sin for et eller annet, stoppet midt i prosessen da han kom. «Langemann,» nikket han, og ble den første som i det hele tatt sa noe. «Du er på beina?»

«Hvorfor skulle jeg ikke være på beina?» kontret Langemann skarpt, og ignorerte det irettesettende dasket fra Rosa.

«Nei…» Smeden dro på det. «Det er fint å se deg så…» Langemann skulte på ham. «Vel…» Han kremtet og vendte seg mot svennen sin igjen. «Ja, ikke bare stå der og kop! Få fart på varmen, sa jeg!»

Rosa dro Langemann med seg videre. «Han prøvde bare å være hyggelig,» skjente hun da de var kommet et stykke nedover gata.

«Hvor er vi egentlig på vei?» spurte han unnvikende. «Er det en hensikt med å gå rundt i gatene sånn?»

«Jeg har ansvar for denne byen. Når dere er ute på tokt er det jeg som beskytter dem. Så jeg har gjort det til en vane å gå rundt hver dag, for at de skal se meg og for at jeg skal huske hva det er jeg beskytter.»

Det så virkelig ut til å være en plan ved det hun gjorde. Hun fulgte en logisk rute opp Paradegata, med små avstikkere til sidegatene, stakk hodet inn i de ulike husene og verkstedene for å hilse på folk, småsnakke, stille og svare på spørsmål. Langemann følte seg mer og mer som et ubrukelig vedheng, lik det gamle, sta muldyret til grønnsakshandleren, mer til hygge enn til nytte, og forsvant etter hvert inn i sine egne tanker. Han prøvde å regne ut hvor langt skutene kunne ha kommet, så dem for seg der de navigerte seg gjennom Det usynlige lands lunefulle farvann og ut i rom sjø, der de ville skille lag og dra sine separate veier; Havets opal mot Tortuga i nord, Den sorte dame vestover mot Kyklianene. Han kunne nærmest høre ropingen fra mannskapet, knakingen fra treverk og rep, lyden av bølger som slo mot skroget og vinden i seilene…

«Langemann?» Rosas stemme trengte gjennom til ham. Uten at han merket det hadde de stoppet, og hun hadde nok måttet snakke til ham flere ganger, i hvert fall om han skulle dømme ut fra fliret til Sara, som også sto der. Blikket hans vandret til bylten hun bar på. «Har du møtt Nikki, Abra Havns nyeste innbygger?»

Langemann hadde ikke møtt Nikki, men han hadde så avgjort hørt om ham. Han hadde vært på Den enøyde pirat kvelden for seks dager siden, da Claes hadde kommet brasende inn, stolt som en hane, og erklært at han var blitt far. Han hadde spandert rom også, så Langemann hadde ikke klagd. Likevel visste han ikke helt hvordan han skulle forholde seg til det lille knøttet i Saras armer. «Pen,» sa han og håpte det var den riktige responsen.

Tydeligvis, for den nybakte moren smilte enda bredere og holdt babyen fram, som om hun ville han skulle holde den. «Eh, nei,» sa han og rygget et halvt skritt. «Det tør jeg ikke. De blir lett ødelagt.»

«Du var varsom nok med Pinky,» innvendte Rosa.

«Pinky var aldri så liten!»

Damene bare lo og bøyde seg henrykte over ungen igjen. «Han er nydelig,» kurret Rosa, og Langemann observerte opptrinnet med økende uro. Han og Rosa hadde ingen egne barn; de hadde aldri kommet, til tross for at alt lå til rette for det. I og med at det ikke var noe savn, hadde han aldri fundert på hvorfor, men når han nå så det henførte blikket nurket fikk, slo det ham at Rosa kanskje gjorde, og det fikk ham med ett til å føle seg nokså ubekvem.

«Skal vi videre?» spurte han.

«Ja, vi skal videre,» sa hun, tok farvel med mor og barn, og ledet an ned mot havna igjen. «Vi skal møte i byrådet.»

«Byrådet?»

«En by med tre hundre innbyggere må ha en viss ledelse, Langemann.»

«Jeg vet hva byrådet er,» avklarte han utålmodig. «Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg skal dit.»

Hun skottet bort på ham. «Jeg tenker vi sier du møter på vegne av kapteinen.»

«Sabeltann møter da ikke i byrådet.»

«Vel, kanskje han burde.»

Han lot den siste, forholdsvis uforskammede kommentaren ligge ubesvart. Man kunne jo lure på om all respekt for kapteinen forduftet straks han forlot byen, eller om det bare gjaldt Rosa, men noe sa ham at det var best å ikke spørre.

Byrådet møttes i et rom over Mattis’ sjøbod. Den gamle rormannen var rådets eldste medlem (og sannsynligvis også byens eldste innbygger), og hadde hatt sete der siden han gikk i land for siste gang vel ti år tidligere. Skomaker Ben hadde sittet der enda lengre, helt siden rådet først ble dannet tilbake i 1702, og var også den som førte protokollen. Et pirkete arbeid som tok ufattelig lang tid, ikke minst fordi han stadig måtte ha ting gjentatt når han skrev dem ned. Det siste medlemmet utenom Rosa (som hadde overtatt plassen etter sin far), var lederen for byens fiskerlaug, Bartolomeo, en svartmusket kar av korsikansk opprinnelse og sterke meninger. Ingen av de tre lot til å hefte seg ved at Langemann var tilstede, så han ble bare sittende nederst ved bordet og høre på.

Det viste seg å være omtrent like spennende som å se maling tørke.

«Dagens saker,» sa Mattis langsomt og myste ned mot papirene gjennom brilleglassene. «Grønnsakshandler Johan Post og frue søker om å få utvide sin bolig. Det kan skje i nordlig eller sørlig retning…»

«Utvider de mot nord bygger de seg vel inn i Skomakerstredet?» påpekte Rosa.

«Stemmer,» nikket skomaker Ben, «men bygger de sørover, vil det hindre framkomsten i Strandpromenaden.»

«Og det er en av de travleste gatene i byen,» samtykket Bartolomeo.

«Det byr altså på problemer uansett,» var Mattis unødvendige konklusjon.

«Hva hvis…?» begynte Rosa.

«Vent litt,» avbrøt skomakeren, og snakket høyt mens han skrev: «…bygger de nordover…»

De andre ventet i taushet til han var à jour med notatene. Langemann dro fingeren sin langs en fure i bordplata.

Debatten startet opp igjen, og enda en stund holdt han ut det hjelpeløse sirkelsnakket. Men da de etter et kvarters tid fremdeles ikke hadde funnet noen løsning, eller for så vidt tilført diskusjonen noe nytt og konstruktivt overhode, klarte han ikke å forholde seg taus lenger. «Men så la dem bygge vestover!» utbrøt han hissig. «Det er god plass i retning smia.»

Tre av fire rådsmedlemmer anerkjente ham med overraskende overbærende og tålmodige blikk, men Rosa så noe olm ut. «Og det faller deg ikke inn at det er nødt til å være god avstand til smia?» sa hun. «På grunn av brannfaren.»

Han vendte tilbake til furen i bordplata. «Så la dem bygge i høyden,» mumlet han lavt for seg selv.

Det var også det de til slutt konkluderte med, før de endelig kunne fortsette til neste sak, som viste seg å være et enda mer langtrukkent ordskifte om hvorvidt byens nye kornlager skulle kalkes hvitt eller gråhvitt. Da gadd han ikke mer, men reiste seg, brått og demonstrativt, erklærte at han måtte ha mat, og gikk. Han hørte Rosa unnskylde ham i det døra smalt igjen, og hadde mest lyst til å rive den opp igjen for å skrike inn til henne at han ikke skyldte noen en unnskyldning, for det var da pinadø ikke hans feil at han befant seg på land når han så åpenbart ikke hørte til der. Men han lot det være. I stedet pustet han dypt et par ganger, ramset opp havnene i Karibien (et knep han hadde lært av de mer frustrerende møtene med Sabeltann), og tok veien til Bella og Gustos vertshus.

Det viste seg å være en dårlig idé. 

Som alltid når ting gikk ham i mot, ble han mer nostalgisk enn ellers og det gjaldt også følelsene knyttet til disse rommene. Da han trådte inn over terskelen (og praten rundt bordene stilnet ved synet av ham), kom en flodbølge av gamle minner veltende, og ikke engang den intense lukten av indisk krydder kunne skyve dem bort. Plutselig var det Morgan han så der bak disken. Morgan, med det halvveis oppgitte, halvveis kjærlige smilet han alltid møtte ham med. Morgan, som hadde kjent ham bedre enn noen annen, både da og siden. Morgan, som sikkert hadde likt hvitt/gråhvitt-debattene i byrådet han selv hadde tatt initiativ til å stifte. Morgan, som hadde fått dø i sin beste alder, ung og sterk og vital…

«Det vanlige?» spurte han, men det var jo ikke ham, det var Bella, og hun sto der med hendene i siden og hodet spørrende på skakke, og Langemann fikk summet seg til å nikke bekreftende.           

Han fant seg et bord og hun brukte heldigvis ikke lang tid på å komme med middagen hans. «Vær så god,» sa hun, en tanke demonstrativt. «Ikke fløte, ikke kjøtt, ikke krydder – med andre ord: kokte grønnsaker.» Hun satte fatet foran ham, og la til i den sarkastiske tonen bare hun kunne mestre: «Og, ja, jeg har kokt dem skikkelig, du får ingen problemer med de der. Skal jeg mose dem for deg også, kanskje?»

Han så opp på henne med et skarpt blikk, gjorde det klart at ømfintlige mager slett ikke var noe å spøke med, og hun så ut til å innse at hun hadde dratt det for langt denne gangen og forlot ham.

Han var bare halvveis gjennom porsjonen da Rosa kom, så effektiviteten på byrådsmøtet måtte ha tatt seg voldsomt opp. «Jobben min virker kanskje banal for deg,» glefset hun før han rakk å si noe, «men den er like viktig for denne byen som det du og mannskapet gjør!»

Hun misforsto fullstendig. Dette handlet da ikke om henne! Men nå var han tom og utmattet, og orket ikke å forklare. «Er det sånn det er?» sukket han bare. «Livet på land?»

«For noen.»

«Da hopper jeg heller i havet.»

«Jakov!» Hun var sjokkert nok til å bruke fødenavnet hans (noe hun ellers gjorde enda sjeldnere enn Sabeltann), men han følte ikke for å avfeie kommentaren som en spøk når han faktisk ikke var helt sikker på om det var det. Blikket hennes gled mot tallerkenen hans, og som vanlig mistet hun fort fokus. «Hva er det du spiser?!»

Han hadde fått nok og lot bestikket falle med et høyt klirr. «Samma det. Jeg går hjem.»

Han gikk ikke hjem.

Han gikk til Den enøyde pirat, hvor han som ventet fant lokalet tomt. Bare Nancy satt ved et av bordene og førte regnskapet sitt, og hun kikket opp da han braste inn, angivelig for å si at hun ikke hadde åpent, men lot det være da hun så hvem det var. I stedet fulgte hun ham taust med blikket mens han krysset gulvet bort til baren, trev den første flasken med rom han kunne finne og tømte i seg et par gode munnfuller. «Såpass,» kommenterte hun da.

Så gikk hun rolig inn bak disken og satte fram et glass til ham, og øynene skinte av sympati da han tillot dem å møte hans. «Jeg har sett det før, vet du,» sa hun. «Da Mattis gikk i land, drakk han seg under bordet hver kveld i en uke.»

Hadde det ikke vært for all elendigheten, hadde Langemann kanskje ledd av den tanken. Dette var Nancys ærlige forsøk på å muntre ham opp, det forsto han, selv om det var totalt malplassert. Så han unnlot å skrike til henne, fylte bare rom i glasset og tømte det like fort.

Hun tok hintet. «Jeg sender regning,» sa hun og lot ham være. 

< Andre kapittel     Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse