Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Femte kapittel

Kategori: Oransje NB! NB!

Langemann visste selvfølgelig best hvordan man skulle gripe an situasjonen, så det irriterte Sabeltann bare litt at han ikke ventet på ordre før han gjorde det. Innen han var tilbake i leiren, hadde kvartermesteren allerede bedt mennene senke våpnene (men ikke slippe dem), og løpt karavanen i møte med armene forsonende over hodet. Han ropte noe til dem på deres eget språk, og fikk svar fra en eldre, tykkfallen herre på kuskesetet til den første vogna. I Sabeltanns ører lød de arge og opphisset, begge to, og gestikulerte voldsomt med armene. Men selv om han hørte dem tydelig, forsto han ikke en døyt av det som ble sagt, og så seg derfor nødt til å innhente det han kunne av informasjon med synssansen alene. Det var sju vogner i følget, fargerike og dekorerte, det var ryttere og folk til fots, av begge kjønn og i alle aldre, men de virret såpass mye rundt at det var vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange de var. Uansett ingen match for hans menn. Det var i det minste betryggende.

Han merket bevegelse ved siden av seg og så Pinky stå der, storøyd, med blikket på Langemann og en grimase over ansiktet som avslørte at han lyttet intenst, og husket tilfreds at tangkvasten i barndommen hadde tilegnet seg fosterfarens morsmål. «Hva snakker de om, gutt?» insisterte han på å få vite.

Pinky gløttet nervøst opp på ham, men adlød. «Langemann har presentert seg og spurt etter nytt om klanen sin. Han andre svarte at sist han møtte en Karoli var for tre år siden, i… Preussen?..., og at de stort sett holder seg i øst.»

Langemann hadde snudd seg og pekte med den ene armen ut mot havet. Sabeltann skjøt et bryn i været. «Og hva sier han om oss?»

Pinky nølte et sekund eller to, akkurat lenge nok til å uttrykke at han følte en viss uro. «Sannheten, kæpten. Han sier at vi er pirater.» Han la fort til: «Han har ikke sagt hvem du er.»

I mellomtiden hadde den fremmede steget ned fra vogna, og fordi det ikke lenger var mulig å tjuvlytte til samtalen, bestemte kapteinen seg for at han var blitt oversett lenge nok og skrittet fram for å gjøre seg bemerket. Han prøvde å gå rolig, nærmest rusle, virke nonchalant og likegyldig, som om det å miste oversikten og dermed kontrollen over situasjonen ikke plaget ham det minste, men forsto fort på blikket fra Langemann at han bare delvis lyktes med det. Han gikk heller ikke helt bort til dem, bare nært nok til at det ikke virket feigt, og hørte på lyden av skyflende føtter bak seg at flere av mennene hans hadde fulgt hans eksempel. Langemann anerkjente dem med et kort nikk, men vekslet enda noen ord, litt latter og noen vennskapelige klapp i ryggen med den fremmede, før han introduserte dem for hverandre.

«Kæpten, dette er Alban,» sa han da, «høvding for denne klanen. Han beklager om de framsto fiendtlige, det var ikke intensjonen, de ble bare overrasket over å finne folk her.»

Sabeltann hilste med et nikk, høflig og høvisk, men distansert og avmålt, slik det lå i ryggraden hans å gjøre det. Han hadde sine manerer, men også sin sunne skepsis, og han studerte denne Alban nøye, prøvde å danne seg et bilde av hvem han var, og så bare en sigøyner som sigøynere flest: skiftende, flytende, lukket. Aldersmessig var han kanskje seksti og middels høy og overvektig, det grånende, mørke håret var skulderlangt og krøllete, huden brun og læraktig og med et vell av smilerynker rundt øynene, og smile gjorde han til gangs og avslørte slik at han manglet begge fortennene i overmunnen. Klærne var fargerike, men godt brukte, og på hodet bar han en bredbremmet hatt som vitterlig hadde sett bedre dager.

«De er mer enn villig til å dele leirplassen en dag eller to,» fortsatte Langemann, «og han håper og tror det skal gå fint. Han skal gifte bort en sønnedatter i kveld, ser du, og vi er invitert i bryllupet.»

Utsiktene til en fest fikk det straks til å summe av forventning i mannskapet, bare forsterket da de så alle kvinnene som tittet nysgjerrige fram fra vognene, og Sabeltann visste allerede da at det ville bli umulig å nekte dem det. Selv var han ikke overbegeistret for tanken. «Kan vi stole på disse?» hvisket han til Langemann da han endelig fikk ham litt for seg selv.

Langemann trakk på skuldrene, og han klarte å se nonchalant ut. «Så mye som du kan stole på romer, kæpten.» Så smilte han. «Jeg passer på.»

Sigøynerne rigget til vognene og teltene sine med det tempoet og effektiviteten som fulgte med livsstilen, og snart blandet lukten av bålrøyk seg med de liflige duftene fra rettene som ble tilberedt over ilden. (Skalken var nærmest blitt kjeppjaget fra grytene sine da sigøynerkvinnene fikk se hva han holdt på med, og alle så fornuften i den avgjørelsen, med unntak av kokken selv, som surmulte i utkanten av leiren resten av ettermiddagen og først ble blid igjen da Benjamin ga ham en flaske rom). I det kveldsmørket kom sigende ble festen trommet i gang og stemningen steg ytterligere. Mannskapet minglet fint med sine nye bekjentskaper, de flørtet med kvinnene og målte krefter med mennene, og Sabeltann var om ikke annet glad for distraksjonen; fest og moro fikk tankene bort fra mytteri. Selv hadde han fått plass ved det ene bålet, sammen med sigøynerhøvdingen og dennes nærmeste familie, noe han i følge Langemann skulle anse som en stor ære. Han tok for seg av maten, like tilfreds som alle andre over å endelig få servert noe annet enn mistenkelig suppe, men var påpasselig med å begrense inntaket av drikkevarer. Han hadde ingen planer om å gå fra sans og samling i disse omgivelsene, for Langemanns løfte om å passe på satte han ikke særlig lit til, ikke slik som kvartermesteren nå tedde seg. Han lå henslengt ved bålet, smattende på en pipe han delte med en ung kvinne Alban hadde presentert som sin yngste datter, og Sabeltann kunne alt se på øynene hans at det var mer enn bare tobakk i den pipa.

Alban kunne litt fransk, viste det seg, riktignok med tung aksent og lesping på s-ene, men nok til at de kunne kommunisere på et vis. «Så du vil nordover,» sa han på et tidspunkt, og bekreftet Sabeltanns mistanke om at Langemann hadde avslørt det også. Han klikket med tunga. «Pass på at du seiler under nøytralt flagg, kaptein. Det koker i de farvannene. Spesielt etter at danskenes nye admiral kom på banen.»

Langemann rettet seg opp, plutselig interessert i noe annet enn det promiskuøse fruentimmeret som hvilte mot skulderen hans. «Hvem?»

«Da vi dro fra Slesvig i februar hadde de akkurat adlet ham,» fortsatte Alban. «Hva var det nå han het? Rart jeg ikke husker det, han var jo på alles lepper.» Han ropte noe på romani til en ung mann som kom forbi akkurat da, fikk et skuldertrekk og noen ord til svar, gliste bredt og tannløst og rettet en triumferende pekefinger mot sjørøverkapteinen. «Wessel, var det! Peter Wessel. Ung, sier de, og djerv, og litt…» Han dunket fingeren mot tinningen. «Uansett, svenskene skjelver i buksene. De gir ham skipene nå, sier de, uten kamp.»

Sabeltann, som selv var gjenstand for mang en skipperskrøne, tvilte på at det var sant, i hvert fall den siste detaljen. Han vekslet et blikk med Langemann, men kvartermesteren virket verken i stand eller i form til en debatt for øyeblikket, så han lot være å kommentere opplysningene. I stedet lot han blikket streife omgivelsene igjen, og noterte seg at de virket uforandret. Brudeparet satt fremdeles på motsatt side av bålet, skjønt brudgommen var hakket mer beruset nå og lo litt for høyt av noen krumspring kameratene hans foretok seg. Bruden, som neppe var stort eldre enn Pinky, satt stillferdig ved siden av og så om ikke direkte lykkelig ut, så i det minste ut til å ha akseptert sin skjebne. Og apropos Pinky, så hadde de eldre damene i følget virkelig lagt sin elsk på ham, spesielt etter at de oppdaget at han snakket språket deres, og var stadig bortom for å ruske ham i håret og by ham på drops og andre godsaker. Mennene gamblet og slåss, lo og drakk, og en felespiller hadde begynt å sende lengtende, lidenskapelige toner ut i natten. Overalt hvor kapteinen så, så han bare glade og avslappede mennesker. Det var ingenting som tydet på at noe ubehagelig var i gjære, og kanskje var det nettopp derfor han var så på utkikk etter det.

«Og ikke forstår jeg hva du skal inn i Østersjøen for,» fortsatte Alban ufortrødent. «Få handelsskuter tør ferdes der nå, og kaperne tar det som er. Så med mindre du har siktet deg inn på noe spesielt…» Han prøvde ikke engang å kamuflere nysgjerrigheten, men Sabeltann syntes ikke at han kunne klandre ham, disse menneskene levde tross alt av informasjon. Han ga ham likevel ikke noe svar, ikke annet enn et langt og talende blikk.

Kvinnfolket på Langemanns skulder kviknet til i samme øyeblikk og ville danse, og Langemann var ikke vond å be. Han var ustø først, men fant fort både balansen og rytmen, og Sabeltann fulgte ham med blikket, glad for å ha noe å hvile øynene på. Så lenge han virket opptatt, slapp han å svare på spørsmål.

Langemann hadde ikke glemt sine gamle kunster, det var opplagt, og Sabeltann hadde sett ham danse mange ganger før, og likevel var det aldri et syn han kunne venne seg til. Mer enn seksten år var gått siden den første kvelden i Tortuga, og ingen av dem var lenger den de hadde vært den gangen, men Langemann var likevel den som hadde endret seg mest, Sabeltann kunne se det nå. Det var en annen Langemann han så blant sigøynerne, dansende blant sine egne; en villere, utemmet og bekymringssløs Langemann. En farlig Langemann.

«Så…» Albans stemme rykket ham brått tilbake, og han rev blikket til seg lenge nok til å ta i mot fatet som ble rakt ham. Det lå nøtter og tørket frukt på det, men han forsynte seg ikke, ble bare sittende med det i hendene. Alban knuste en hasselnøtt mellom jekslene og gliste. «Så, du har solgt sjelen din til en Karoli.»

Sabeltann fikk summet seg nok til å sende fatet videre, samtidig som han slapp en krysning av et latterhikst og et fnys. Det gjorde ikke videre inntrykk på høvdingen. «Jo, det er hva du har, kaptein,» insisterte han, «selv om du kanskje ikke ser det ennå. Av all sluhet og brutalitet som er skjenket romene, og jeg innrømmer villig at det er en del, så har karoliene fått mesteparten.»

«Kan så være,» mumlet Sabeltann, «men Langemann forlot dem alt som ung mann, og jeg kjenner ham for godt til at han kan lure meg.»

Alban ristet på hodet, med ett dønn alvorlig. «Han kan ikke hjelpe for det, kaptein. Det sitter i blodet. Han har dryppet dråper av det ned i skoene dine og bundet deg til seg. Han har deg rundt lillefingeren.» Han lente seg fram, øynene glødet i gjenskinnet fra bålet. «Aldri snu ryggen til ham, hører du? Du kan ikke stole på en Karoli!»

Sabeltann gjorde som han alltid gjorde når han ble svar skyldig. Han holdt munn.

______________________________________________________________________________ 

Katinka hadde fått ham med seg inn i et av teltene. Nå lå han på ryggen med armene spredt ut til sidene og hendene i et krampaktig tak om teppene, som om det skulle forhindre ham i å falle ytterligere. Verden spant og han visste ikke hvor mye av sansene sine han fremdeles besatt, likevel tok han villig imot da han hun tilbød ham pipa igjen. Hun hadde allerede fått av ham jakka og startet på vesten, knapp for knapp, mens hun kysset halsen hans.

«Hva heter du?» spurte hun. Stemmen hennes lød fjern.

«Langemann.» Stemmen hans lød fjernere.

«Romanavnet ditt, dummen.»

«Jakov.»

«Jakov,» gjentok hun mellom kyssene. «Jakov Karoli. Få se.» Hun fikk vesten av, begynte på skjorta, nedenfra. «Få se hemmelighetene dine.»

Han tok et siste drag av pipa og lot hånden falle slapt ned ved siden av seg. Han prøvde å fange blikket hennes, men nå hadde hun løsnet den siste knappen og oppdaget gullsmykket hans. «Ai,» sa hun og rørte forsiktig ved det, «piraten har en halslenke.»

Han la hånden sin oppå hennes, klemte fingrene akkurat passe hardt, minnet henne på at han var en av dem. «Det er mitt.»

Hun smilte bare, dro hånden til seg og trakk i stedet skjorta hans ned over skuldrene. «Jeg begynner bak,» erklærte hun og fikk veltet ham over på magen. Han klemte det venstre kinnet ned i teppene, trakk inn duftene av krydder, lukket øynene et øyeblikk. Hun satte seg skrevs over ham, fikk skjorta av og lot hendene gli over den arrete ryggen hans. «Livet ditt står skrevet her,» sa hun. «Og jeg kjenner merkene etter kakstryking når jeg ser dem. Du har vært uskikkelig.»

«Du tar det for gitt at jeg fortjente det,» mumlet han.

«Du er roma,» lo hun. «Du var dømt fra dagen din mor fødte deg.»

Hun snudde ham over på ryggen igjen og fant arret han hadde i høyre side, like under ribbeina. «Men dette, hva er dette?»

«Knivstikk,» svarte han. «Nassau, 1697.»

Hun klikket med tunga. «Ikke pent.»

«Han som sydde meg sammen var ikke først og fremst kjent for sin vakre søm.» Stemmen ble svakere etter hvert som et minne trengte inn i den bedøvende kokongen han befant seg i. «Men han var en god venn.»

«Kjærlighet i hvert sting,» nikket hun, og dro en finger over et annet arr, skrånende over brystet. «Og dette?»

«Sabel, 1708.»

«Det er farlig å være pirat.»

«Det var overfladisk.»

«Men sikkert vondt.»

«Det sved litt,» medgikk han.

Oppmerksomheten hennes streifet videre til blekkingen hans, den satt over hjertet og hadde form av en enslig blomst. «Rosa,» hvisket hun, og selv i hans sløve tilstand fikk det det til å rykke i ham. Hun ristet på hodet, full av empati, om den nå var ektefølt eller tilgjort. «Du har ingen dypere arr enn dette.»

Han svarte ikke, men hun merket visst ikke hvordan det hadde satt ham ut, for hun smilte bare flørtende og begynte på knappene i buksa. Han vred på seg og hun fikk linningen ned. «Oi,» utbrøt hun da hun så arret under navlen. «Dette er nyere.»

Han ventet med å svare til hun så på ham. «Oktober. Pistolkule.»

«Det var nær ved å drepe deg,» konkluderte hun.

«Ja.»

«Og hva har du igjen for det?» Hun strøk håndflatene over magen og brystet hans. «For alt det her. Annet enn en gyllen halslenke, altså.»

Han ville svare henne, fortelle henne om alle skattene kapteinen hadde ført ham til, om rikdommene og anseelsen det hadde gitt ham. Han ville nevne det andre, det mer udefinerbare og uhåndgripelige, det som fylte livet hans med det nærmeste man kom en mening. Men da han åpnet munnen for å gjøre det, var det som om ordene nektet å forme seg og bare forsvant, gled inn i natten sammen med sansene hans. For hvordan skulle han kunne forklare for henne det han ikke engang kunne forklare for seg selv?

Så han smilte bare og hjalp henne med resten av buksa, og hun stilte ikke flere spørsmål.

< Fjerde kapittel        Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Det var ennå en time til Lech skulle avløses fra nattevakten ved roret, men Langemann likte å være ute i god tid. Dessuten var han glad i møte morgenen ute på dekk. Det var den beste tiden på døgnet, spesielt på rolige dager i stille vær, når nattedisen ennå hang over skuta som et slør, men det gryende dagslyset så smått begynte å gjøre seg gjeldende. Når verden var taus og fjern, og det kunne være lett å glemme at den fremdeles angikk ham, at han var en del av den, at det var overraskelser og farer der ute. Han hadde stilt seg ved ripa på styrbord side, med ryggen til styrmannen og ansiktet vendt mot øst, men uten å egentlig speide etter noe.

Han løftet det venstre beinet og gjorde noen roterende bevegelser med det, i et forsøk på å varme opp den morgenstive hofta si, den som ikke hadde vært helt god siden skuddskaden vel et halvår tidligere. Det var ikke noe han normalt følte seg hemmet av, men han hadde innsett nødvendigheten av disse oppvarmingsøvelsene hver morgen for at den skulle fungere bortimot optimalt. Enn så lenge holdt han det for seg selv (han hadde tidlig lært å aldri deklamere sine svakheter for omverdenen), og vanligvis ville han utført dem i ro og mak i lugaren sin, i skjul for nysgjerrige blikk. Men Pinky sov der inne sammen med ham, på grunn av plassmangelen på dette toktet, og derfor hadde han enda en grunn til å komme opp hit på poopdekket, der det bare var styrmannen å ta hensyn til.

Han dreide kneet ut til siden, løftet foten og roterte det framover igjen, lukket øynene et øyeblikk og pustet ut da noe liksom knakk på plass der inne. Så la han høyre hånd mot ripa, lente seg litt fram og gned den venstre over den nedre delen av magen, der arret etter såret var.

«Har du vondt?»

Langemann var på nippet til å rope ut i overraskelse, men klarte å gjenvinne kontrollen akkurat tidsnok til å la være. I stedet knep han munnen og øynene igjen, i ren irritasjon over at kapteinen selv etter alle disse årene var i stand til å snike seg innpå ham, før han åpnet dem igjen og snudde seg rundt for å møte ham. «Det går bra, kæpten. Litt støl om morgenen, bare.» Han smilte kjekt. «Det er vel sånt man må regne med i vår bransje. Vi blir jo ikke akkurat yngre.»

Sabeltann skulte alvorlig på ham. «Så lenge du er yngre enn meg, Langemann, forbyr jeg deg å skylde på aldring.» Han avslørte med et lite smil at han i hvert fall delvis spøkte, så stilte han seg opp ved ripa med hendene på ryggen og skiftet tema. «I følge mine beregninger burde vi snart se land.»

Langemann tvilte ikke et øyeblikk på kapteinens beregninger, Sabeltann var en utmerket navigatør, men tanken på å snart skulle se Den gamle verden igjen var ikke bare god. Han hadde aldri lengtet tilbake. «Så få vi se, da, kæpten, om vi er velkomne.»

Humringen fra Sabeltann bekreftet han virkelig var i godt humør denne dagen, at han tålte en spøk, men Langemann visste også at han ikke tok noe for gitt, at han var like varsom og oppmerksom som alltid. De hadde holdt seg i rom sjø, unna den mest trafikkerte leien langs den iberiske kysten, dødningsskallen på akterrelingen var for lengst dekket til, og selv kapteinens egen påkledning denne morgenen var mer nøytral enn ellers. Fremdeles elegant, og sort selvsagt (han gikk aldri i noe annet), men med langt færre gulldetaljer.

Langemann hadde åpnet munnen for å spørre hva han egentlig ventet seg, da han ble stanset av et plutselig spetakkel nede på hoveddekket. Mannskapet kom veltende opp fra banjeren, oppslukt av en høylytt krangel, og både kaptein og kvartermester skrittet nærmere, til toppen av trappa, for å bedre se hva som foregikk. Det var umulig å få noe sammenhengende ut av munnhuggeriet, men det var temmelig opplagt at Valdemar og Skalken befant seg i sentrum for det hele. De sto midt i mylderet og skrek til hverandre (det vil si Valdemar skrek, Skalken bare himlet voldsomt med øynene), mens de andre surret rundt dem som veps.

«Hva er det som foregår her?» bjeffet Sabeltann, og som vanlig reagerte mannskapet øyeblikkelig på stemmen hans og stilte seg vanen tro opp på rekke.

Bare Valdemar virret rundt en ekstra gang før han slo armene anklagende ut mot Skalken. «Han har kokt suppe på Elsebeth!»

Sabeltann snudde seg mot Langemann, med brynene trukket sammen over nesa i et spørrende uttrykk. «Hvem er Elsebeth?»

«Papegøyen, kæpten.»

«Papegøyen heter Elsebeth?»

«Ja, kæpten.»

Kapteinen mumlet noe ikke hørbart, og lot det skinne igjennom at dette var en personalsak og derfor kvartermesterens ansvar, og Langemann tok hintet og sendte kokken et advarende blikk. «Skalken?»

Skalken sukket demonstrativt. «Æ har itj laga mat på fugger'n.»

«Synd, det hadde vært en fin avveksling,» mumlet Sabeltann så lavt at bare Langemann hørte det. Så snudde han seg bort, totalt uinteressert i mannskapets banale konflikter.

«Æ har sagt det minst tusen ganga,» fortsatte kokken, høyt for å overdøve protestene Valdemar nå kom med.

Langemann tvilte sterkt på at Skalken var i stand til å telle til tusen, men når sant skulle sies var han heller ingen løgner (snarere tvert imot: han var notorisk ærlig), så han valgte likevel å tro ham. Men Valdemar var opprørt, han trippet rundt og vred hendene i fortvilelse, og det var best å få slukket denne brannen nå før det hele eskalerte. En Valdemar i balanse var utfordrende nok, en Valdemar i ubalanse kunne bli direkte farlig, særlig med tanke på hvilke hemmeligheter han satt inne med…

Langemanns tanker streifet til siste fullmånefest, da de sammen hadde båret den stupfulle kapteinen opp til borgen, på det de hadde snakket om. Han hadde følt seg så rar den kvelden, så distansert, gammel og sentimental, tung i hodet og tung i kroppen. I ettertid hadde det jo vist seg at han brygget på en feber og da ga det mer mening, men likevel, Valdemar hadde sett en side av ham få hadde tilgang på. Han hadde sett kvalene og tvilen, og ikke minst, han visste hva Langemann en gang hadde gjort, den dagen i fangehullet, den til nå eneste gangen han hadde gått bak Sabeltanns rygg.

Slikt kunne ikke komme ut.

«Dersom noen har sett fuglen, spytt ut nå!» kommanderte han.

Ingen svarte, selvsagt, og han prøvde fortsatt å tenke ut en løsning på situasjonen, da han til alt hell ble avbrutt av Pip oppe i masta: «Land ahoy!»

Det var alt som skulle til for å skifte mannskapets fokus, og de stormet alle (så nær som den stadig virrende Valdemar) til relingen på styrbord side for å se. Sabeltann strente også dit med lange skritt, trakk ut kikkerten sin og satte den til øyet for å ta landstripen i horisonten i nærmere øyesyn. Etterpå lot han også Langemann få en kikk. «Hva tror du?» spurte han.

«Brest,» slo Langemann fast.

Sabeltann humret igjen. «Visst er det Brest. Vi er snart i Kanalen.»

Til og med på en halvmeters avstand kunne man kjenne sitringen. Ingenting, verken den dårlige stemningen blant mannskapet eller Langemanns reservasjoner, virket å ha stogget gulltørsten hans. Det var nesten vondt å tvinge ham tilbake til realitetene igjen. «Vi må i land, kæpten.»

Sabeltann responderte ikke med én gang. Muligens lot han ordene rulle en ekstra gang rundt i tankene, som om ikke fornuften i dem var tydelig nok. Han gløttet til slutt bort på Langemann, som uoppfordret la til: «Vi er snart tomme for forsyninger. Og mennene trenger adspredelse.»

Det siste var faktisk det mest presserende. Spenningen om bord hadde riktignok avtatt noe siden fadesen med Rolf ti dager tidligere, men helt borte var den ikke. Heldigvis var pirater enkle å distrahere; landjord under føttene, litt variasjon i kosten og en kvinne eller to ville løse opp det som var igjen av misnøye. Det visste Langemann, og det visste Sabeltann.

«Tenker du Brest?» spurte kapteinen.

«Det blir kanskje å strekke hellet for langt,» medgikk Langemann. «Men det er en bukt noen mil lenger sør som kan passe oss. Nokså avsideliggende og med en god ferskvannskilde.» Og da Sabeltann hevet brynene i en delvis spørrende, delvis imponert mine, la han til med et smil. «Vel å merke dersom ting ikke har endret seg veldig de siste femogtyve årene.»

Kapteinen åpnet munnen for å avgi et svar, men en skingrende papegøyestemme fra toppen av masta kom ham i forkjøpet: «Sabeltann! Sabeltann!»

Den ble besvart noen gledesstrålende rop fra Valdemar nede på dekk, og Kongen på havet så på sin nestkommanderende med et ulmende blikk. «Legg om kursen, Langemann. Jeg kan visst også trenge litt adspredelse.»

---

Et kvart århundre hadde ikke gjort nevneverdige innhogg i det bretonske landskapet, viste det seg. Bukta lå der Langemann trodde den lå, og var alt han hadde sagt den ville være, og de glade og opprømte sjørøverne kastet anker og rodde puljevis inn til stranda i lettbåtene. Det var et øde og folketomt sted de var kommet til, alt de fant var et falleferdig skur med én eneste gammel fisker i, og han strøk til fjells straks han så dem. Det passet Sabeltann fint. Han hadde selvsagt en dekkhistorie klar, perfekt balansert mellom det intrikate og det enkle, men det var ingen garanti for at folk ville tro den, eller at hans lurvete mannskap i det hele tatt ville huske den, så jo mindre kontakt med lokalbefolkningen de hadde, jo bedre.

Mangelen på lokale (spesielt den kvinnelige sorten) var ironisk nok det eneste mennene klaget over, men Langemann forsikret dem om at det lå landsbyer lengre inn i landet, at de ville finne alt de trengte der, men at det nå var for sent på dagen til en slik reise og at de fikk vente til neste morgen. Sabeltann lot ham ta styringen uten innvendinger. Den daglige driften av skuta var tross alt Langemanns jobb, og han gjorde den bra. Han hadde både oversikten og øye for detaljer, og han nøt stor respekt blant mannskapet. Sabeltann kunne få sine menn til å skjelve av skrekk, han kunne skremme dem til lydighet, oppildne dem og piske dem rundt, men at de nå var det velsmurte maskineriet de faktisk var, det var ikke hans fortjeneste, det var Langemanns. Han ville aldri ha den samme kustusen over dem som hans nestkommanderende hadde. En slik kvartermester var verdt sin vekt i gull; det var en erkjennelse som skremte kapteinen inn til beinet, og like fullt en erkjennelse han var nødt til å ta innover seg. Det var ikke hvem som helst han ville oppsøkt Dagmar for.

«Min sorte opal,» hadde Sabeltann kalt ham ved et par anledninger (når han var full, vel å merke), og angret på det etterpå. Det var aldri klokt å uttrykke hengivenhet for noen, og det var uansett ikke det kallenavnet Langemann var mest begeistret for. Likevel, det var ikke til å komme utenom at det kunne være en nytelse å se ham jobbe. Slik som nå, hvor han hadde satt mennene til å slå leir. Han gikk rolig rundt og så til at alle var i arbeid og ingen sluntret unna, mens de rigget opp telt av seilduker og tepper. Ved et bål var Skalken i gang med å tilberede et måltid, heldigvis assistert av Pinky, og Valdemar vimset rundt, sludrende med den ubrukelige papegøyen som altså dessverre ikke sto på menyen. Alt så ut til å være fullstendig under kontroll, så kapteinen trakk seg tilbake for å kikke nærmere på området.

Landskapet besto av de steinete klippene som var så typisk for Bretagne. De tårnet høye på begge sider av den lille bukta, og den eneste veien ut var en smal kjerrevei som snodde seg innover landet og forsvant inn bak en liten høyde, hvor Langemann, forutseende som alltid, hadde satt ut en vaktmann. Bendik, så det ut til.

Han gikk bort til fiskerens gamle hus. Det var allerede grundig gjennomsøkt og alt mennene hadde funnet av noe som helst verdi, var fiskene Skalken var i ferd med å tilberede. Sabeltann gløttet likevel inn den halvåpne døra, og rynket på nesa over det han så. Visse rom holdt han seg rett og slett for god til å gå inn i.

Han kikket ned på hendene sine, så hvordan det svake sollyset glimtet i ringene på fingrene hans, og kjente et smil bre seg over ansiktet. De skulle sett ham nå, de tåpene som hadde forsøkt å holde ham nede, stenge ham ute fra hans rettmessige plass. De fleste av dem var døde nå, de hadde møtt sin skjebne, fått sin straff, men ennå var det noen som gjensto…

Ropet fra Bendik vekket ham fra tankene. Nede i leiren kastet mennene seg over våpnene sine, og Sabeltann grep instinktivt etter sin egen kårde, men fikk seg ikke til å trekke den da han så hva som kom.

Han hadde ment å spørre Langemann om hvordan han hadde kjennskap til dette stedet, men nå ga svaret seg selv: Mot dem, som en kveilende slange ned den svingete veien, kom en hel sigøynerkaravane.

< Tredje kapittel     Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Frøya hadde ikke hatt noen illusjoner om livet om bord, hun hadde vært forberedt på harde og tunge dager, så sett i forhold til forventningene hadde reisen over Atlanteren enn så lengt forløpt nesten latterlig lett. De hadde vært heldige med været, ikke hatt noen nevneverdige uhell av noe slag, og de hadde støtt på overraskende få andre skuter, til tross for at dette var en forholdsvis trafikkert rute. Av og til skimtet de riktignok skip i horisonten, men disse så aldri ut til å komme nærmere, og i enkelte tilfeller kunne hun sverge på at de endatil sakket farten eller endret kurs.

«De holder avstand,» kommenterte hun en dag hun sto ved ripa og observerte silhuetten av enda et mot den dalende kveldssola. Hun sa det egentlig til Isak, som sto ved siden av henne, men det var Langemann, fra sin plass i trappa opp til poopdekket, som svarte.

«De vet hvem vi er,» flirte han, og spyttet ut flisa han hadde pirket seg i tennene med. «Ingen nærmer seg Sabeltann og hans menn om de kan unngå det.»

Det var i hovedsak den store hodeskallen av tre på akterstavnen som gjorde Dama så lett gjenkjennelig, selv på lang avstand. Kapteinen gjorde ingenting for å kamuflere verken henne eller hensiktene sine. Det var ikke nødvendig, for få skip, om noen, kunne seile fra henne og de fleste så fornuften i å overgi seg uten kamp. Så langt på seilasen hadde det bare skjedd én gang at noen gikk så langt som å fyre av en kanon mot dem, langt utenfor skuddhold og muligens ment som et slags varselsskudd, men de oppnådde ikke annet enn å gjøre mannskapet desto mer oppildnet og lattermilde.

«Noen lever farlig, gutter!» lo også Sabeltann, som hadde kommet ut av lugaren sin akkurat tidsnok til å få med seg salutten. «Vi skulle svart på invitasjonen, om vi hadde hatt tid.»

«Og hvorfor har vi egentlig ikke det?» hadde Isak hvisket til Frøya etterpå.

«Fordi vi er ute etter Elefantordenens skatt, vel,» mumlet hun, irritert over idiotien.

Han så overbærende på henne, for dette var han selvfølgelig klar over. «Ja, men hvorfor?»

Hun kastet et søkende blikk til siden, sjokkert som hun var over å høre ham si slike ting, for det var farlig å stille spørsmål ved kapteinens avgjørelser. Han merket uroen i henne og dempet stemmen ytterligere. «Det er sikkert en fin skatt, for all del, men å plyndre en fire-fem skip er minst like innbringende. Og enklere.»

Hun bet seg i leppa, dreide ansiktet sakte tilbake mot hans og lot blikket tydelig fortelle hvor ynkelig og patetisk hun syntes han var, i tilfelle ordene i seg selv ikke var nok til å trenge gjennom den usannsynlig tjukke skallen hans. «Hvis du ikke har større ambisjoner enn som så, Isak, er du på feil skute!»

Hun gikk fra ham og unngikk ham de neste par dagene. Om slik tankeløs plapring fikk ham i trøbbel, skulle han ikke få trekke henne ned med seg; det hadde jo tatt seg ut om hun mistet hyren sin ved første korsvei, nå som hun endelig hadde fått den. Men han var ikke den eneste med slike tanker, og nå som hun var det bevisst, ble hun vár en spenning i mannskapet. Ingenting ble sagt høyt, ingenting uttrykt med ord, men de bodde tett der nede i ruffen (de var over femti mann på dette toktet), så det lå likevel tjukt i lufta at noe var i gjære.

Det var små lyspunkter, små brudd i rutinen, som tidvis bedret stemningen. Som dagen da Langemann ville lære Valdemar å danse. De hadde ryddet plass på dekk, satt Rolf til å spille fløyte, og Benjamin hadde villig og med stor innlevelse stilt seg til disposisjon som øvingspartner og ikledd seg en lang kjole med sløyfer og rysjer. Mannskapet sto tett rundt, på bakkdekket og i riggen over, godt underholdt av opptrinnet, og de eneste som ikke så ut til å more seg var Valdemar selv, og Langemann, spesielt da han etter hvert oppfattet elevens sterke motvilje.

«Nei, på tre!» utbrøt han, skjøv Valdemar til side og dro Benjamin inntil seg i en brå bevegelse. «Se, følg med på hva jeg gjør! En-to, en-to-tre, skjønner? Foten ned på tre.»

«Ja, ja,» mumlet Valdemar, fullstendig blottet for både entusiasme og overbevisning. Han løftet en hånd i en tafatt bevegelse og dro den over den snaue hårklippen. Allerede den andre dagen om bord hadde Langemann halt ham ut på dekk, tatt en kniv og hakket av ham det lange, flokete håret. Han hadde også gitt ham en tett barbering, og beordret ham til å holde skjeggveksten under kontroll. «Du er en adelsmann nå,» hadde han sagt, «prøv å se ut som en.» Valdemar hadde ikke protestert, men virket temmelig ukomfortabel med sin nye stil, og for de som var vant til villmannen fra jungelen, var han helt ugjenkjennelig også. Frøya måtte stadig kikke på ham to ganger før det gikk opp for henne at det virkelig var ham.

«Og du må være bestemt,» fortsatte Langemann. «Om grepet ditt er svakt, tror hun at du er svak, og det vil du ikke.» Han snodde sin lange arm om livet på Benjamin og strammet til, og Benjamin, stadig hengitt til rollen som henført adelskvinne, fniste lekent. Noen oppe i riggen plystret, og vekket i hvert fall et hint av et smil på kvartermesterens lepper. «Prøv igjen,» oppmuntret han, en tanke mildere enn før. «Spill, Rolf!»

Rolf spilte videre, Benjamin løftet skjørtene og neide galant, og en betuttet Valdemar tok ham i armene og danset videre. «Rett opp ryggen!» instruerte Langemann og nikket opp til Sabeltann, som i samme øyeblikk kom ut på dekket over dem og stilte seg opp med albuene mot rekkverket for å se på.

«Au!» utbrøt Benjamin da han straks etterpå fikk en tå i klem under Valdemars kraftige skohæl, men var fort tilbake i rollen. «Ubehøvlet!»

Valdemar ba mumlende om forlatelse og rygget unna, med armene løftet over hodet i frustrasjon. Han gjorde tydelige tegn til å ville gå, men rakk ikke engang å snu seg vekk før Langemann stanset ham. «Vi er ikke ferdige.»

«Men det nytter ikke.»

«Vel, det må nytte,» kom det tørt fra Sabeltann. «Så du har å øve til det sitter.» Han rettet seg opp, truende og utfordrende, men bare blikket var mer enn nok til å lime båtsmannen til dørken. «Dette er den eneste grunnen til at du er her.»

«Langemann er en mye bedre mann for jobben,» innvendte Valdemar.

«Selvfølgelig er han det!» bjeffet kapteinen. «Langemann kunne gjort dette i søvne! Men vi trenger en innfødt, og det er du, Valdemar.»

«Trenger en innfødt til hva?» var det noen som spurte. Frøya fikk ikke med seg hvem, ikke Sabeltann heller, og godt var det, for han så ikke blid ut.

«Det har jeg alt fortalt dere, tomskaller!» gneldret han og feide blikket over mengden, på jakt etter synderen. Han repeterte planen likevel, langsomt og overtydelig, som om han snakket til idioter. «Valdemar skal gå i land i Hillerød i Danmark, utgi seg for å være et medlem av Elefantordenen, slik at vi skal få tilgang på og stjele skatten de oppbevarer i Frederiksberg slott.»

«Ja visst, den uvurderlige skatten ingen har sett og ingen vet hva er.»

Denne gangen så og hørte alle at kommentaren kom fra Rolf, og de gløttet bort på ham, fulle av uro og vantro. Det var nok først nå da en kvelende stillhet la seg over skuta at han innså rekkevidden av det han hadde sagt, og han lukket munnen og blikket flakket, men han slo det ikke ned. De som sto nærmest ham vek forsiktig unna, som for å understreke avstanden, da Sabeltanns hvitmalte ansikt hardnet under de mørke brynene. Uforløst sinne ulmet i stemmen. «At det var?»

Rolf hadde ikke annet valg enn å fullføre det han hadde startet, og stå for ordene han hadde sagt. «Vet du hva vi jakter på, kæpten? Kan du fortelle oss hva det er?»

Sabeltann skred langsomt ned trappene, lydløst og grasiøst. Ingen andre sa noe, eller så mye som rørte på seg. «Hvor lenge har du seilt med meg… Rolf, var det?»

«I to år, kæpten.»

«I to år… Og har jeg i løpet av de to årene gitt deg noen grunn til å tvile? Har jeg ikke ført deg til store rikdommer? Til eventyrlige skatter? Si meg, er det ikke bare seks måneder siden jeg skaffet deg en andel i en av de aller, aller største?»

Han hadde nådd helt bort, og Rolf krympet under blikket hans. Han viste likevel overraskende stort mot ved å svare. «Solkongens skatt visste du hva var, kæpten. Dette kan vel så godt være et nytt Lama Rama.»

Stemningen ble om mulig enda mer anspent da det mislykkede toktet til Lama Rama ble nevnt. Å ikke dvele ved fiaskoene var noe av det første man lærte om bord Den sorte dame, og Rolf hadde virkelig tråkket i det nå, det forsto alle, også han selv. Likevel sto han rolig og stålsatte seg for det som måtte komme. Sabeltann stirret på ham enda noen sekunder, så løftet han en hånd og fiket til ham med håndbaken så det sang. Det rykket til i de andre, spesielt i Langemann, men fremdeles var det ingen som grep inn. Rolf foretok seg heller ikke noe, bare tørket bort blodet som piplet ut av sårene kapteinens ringer hadde laget i kinnet hans.

«Anse det som en utfordring,» freste Sabeltann. «Tar du den?» Rolf ristet på hodet og slo omsider blikket bort, og kapteinen rettet på hatten han nesten hadde mistet i basketaket. «Tenkte nok det.» Han dreide rundt og begynte å gå tilbake mot lugaren sin, og underveis rettet han en formanende pekefinger mot Valdemar. «Fortsett!»

Og Valdemar øvde pliktskyldigst enda en stund, men det var ikke lenger noen som lo, og den kvelden, da mannskapet satt i banjeren og spiste kveldsmat, sprakk omsider boblen. De hadde sittet en stund i trykkende taushet og slafset i seg Skalkens suppe (som for øvrig var det eneste som hadde vist seg å være verre enn forventningene), da Isak til slutt la skjea demonstrativt fra seg. «Vel, hvis ingen andre har tenkt å si det, så la meg: Han har ingen anelse!»

Alle sluttet øyeblikkelig å tygge og så bort på ham, enkelte blikk flakket mot trappa og opp mot taket, som på søken etter tjuvlyttere, men så var det som om noe løsnet i dem og rommet begynte å summe i lavmælt prat.

«Ingen anelse,» gjentok Isak, høyt nok til at alle kunne høre. «Han vet ikke hva skatten er, eller i det hele tatt hvordan vi skal komme oss helskinnet fram til den. Han satser på at vi er dumme nok til å bare følge ordre.»

«Vi har tjent godt på å følge ham før,» innvendte Claes. «Jeg forstår ham ikke alltid, men han har teft, ingen kan nekte for det. De spanske gullgallionene, Fantomas, Solkongens skatt…»

«Lama Rama,» avsluttet Bendik sarkastisk.

«Lama Rama var en bomtur,» medgikk Claes. «Men det var ikke kapteinens skyld.»

«Nei, men vi risikerte heller ikke livet på det toktet,» argumenterte Isak. «Det gjør vi nå. Er det noen her som har seilt i de skandinaviske farvannene? Det er trangt, det er smalt, det er ingen steder å flykte og, dersom ryktene stemmer, full krig. Inn dit vil han sende oss, og kanskje for liten eller ingen gevinst.»

«Han virker overbevist om at det er verdt det,» påpekte Pelle.

Isak så overbærende på ham. «Virkelig? Hvis han er så overbevist, hvorfor forteller han oss ikke hva det er? Hvorfor slår han da Rolf for å stille et helt legitimt spørsmål?»

Alle kikket bort på Rolf, som satt stillferdig på benken med blikket limt i bordplata foran seg. Tønnes satt ved siden av og renset sårene hans med sin egen dagsrasjon av rom. Frøya var ikke overrasket, av alle svennene faren hadde hatt, var det ingen han hadde likt bedre enn Rolf.

«Han har ingen rett til det,» avsluttet Isak.

Frøya så sjokkert på ham. «Han er kaptein!»

«Men står han over kodeksen?» parerte dekksgutten. «Er det ikke mannskapet som avgjør det? Eller, hva sier du, Tønnes?»

Frøya forsto hvorfor faren ble spurt, han var blant de eldste og mest erfarne om bord, hadde offisersrang og var høyt respektert, men hun visste også at han ikke likte å bli satt i en slik klemme. «Kapteinen kan beordre avstraffelse,» svarte han. «Men bare kvartermesteren kan utføre den.»

En tung stillhet la seg over rommet. Frøya så fra den ene til den andre, så hvordan alle de ulike følelsene kom til uttrykk i blikkene deres, alt fra besluttsomhet og sinne til skrekk og forvirring. Det varte bare i noen få sekunder før Bendik sa høyt det alle tenkte, «Er Langemann vår mann, eller Sabeltanns?», og vekket litt spredt, bitter latter, for de fleste mente de kjente svaret på det spørsmålet.

«Det rekker nå, gutter,» advarte Tønnes. «Dette er farlig snakk. Jeg har seilt med Sabeltann i ti år, og det har mer enn noe annet vært lukrativt, innbringende og effektivt. Enn så lenge er vi ikke i fare. Dét er hva vi har å forholde oss til.»

Og mannskapet vendte tause tilbake til maten sin og lot saken ligge. Men den prikkende følelsen av at noe var galt, var ikke like lett å gi slipp på, og Frøya så ned i skåla si og oppdaget at det umulige hadde skjedd, nemlig at maten så enda mindre innbydende ut enn før.

---

En ny natt kom langsomt sigende over havet, og Langemann sto i baugen og stålsatte seg for den svimlende følelsen av uendelighet som alltid kom sammen med den. Rundt ham hadde skuta falt til ro, bare nattevakten hadde inntatt plassene sine, klare for de lange, stille timene han med årene hadde lært å både frykte og verdsette. Han var en observant mann, mer oppmerksom enn de fleste, han kunne lese tanker, planer og hensikter i blikk og bevegelser, men man trengte ikke følere som hans for å fange opp stemningen om bord. Så da han hørte skritt bak seg, visste han instinktivt hva det gjaldt. Han snudde seg varsomt og hilste den ankomne med et nikk. «Tønnes.»

Tømreren stilte seg nonchalant opp ved siden av, slik at de ble stående skulder ved skulder ved relingen, og gikk rett på sak. «Mennene snakker.»

«Jeg vet det,» svarte Langemann. «Og det samme gjør kapteinen. Han er verken dum eller døv.»

«Da er han vel også klar over hvorfor de snakker?»

«Han gikk over streken med Rolf. Jeg skal ta det opp med ham.»

Tønnes nikket, men hadde mer på hjertet. «Du kan ikke klandre dem for å stille spørsmål. Han har ikke gitt dem mange svar. Og det er en stor risiko ved dette toktet, det vet du, og det vet han, og det vet de.»

«Han har forsikret meg om at det vil bli vel verdt det.» Langemann hørte sin egen stemme komme ut skarpere enn han hadde ønsket. «Jeg stoler på ham.»

«Jeg gjør også,» nikket Tønnes. «Han har ført oss til store ting før. Men dette er så diffust og tåkelagt, og han virker så personlig engasjert, at man ikke kan unngå å tenke at…» Han tidde, nølende.

«Tenke hva?» presset Langemann.

«At det egentlig ikke er skatten det handler om.»

Tønnes lot anklagen, for det var dét det hørtes ut som, henge i luften en kort stund, så snudde han seg mot ham og møtte insisterende blikket hans. «Hva er det du vet? Hva har han fortalt deg?»

Langemann unnlot å svare, men så ikke bort. Tvert i mot, han lot øynene komme med den advarselen han ikke klarte å få munnen til å formulere. Tønnes lot seg ikke skremme, men han tok hintet. «Du er lojal, jeg forstår. Du er glad i mannen. Men,» la han til, «du er også kvartermester, og du vet hva den jobben innebærer?»

Langemann snudde seg bort fra ham, stakk hendene i frakkelommene og lot blikket gli ut mot havet og uendeligheten igjen. «Vi er ikke der ennå.»

«Nei,» svarte Tønnes i det han gikk. «Ikke ennå.»

< Andre kapittel     Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Langemanns gullanheng

Langemanns gullsmykke er en aztekeramulett, omformet fra sin opprinnelige sirkulære form til et rektangel. Den tilhørte opprinnelig baron Suffield, og var blant de mange skattene som ble stjålet nyttårsaften 1699-1700. Langemann bærer den nå som et symbol på troskap og lojalitet til kapteinen.

«Men så lenge du bærer det, er du min.» – Sabeltann

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Hvem er... Elsebeth

Art: Arapapegøye
Eier: Valdemar

Valdemar fanget og temmet Elsebeth etter at han rømte ut i jungelen. I mange år var hun hans eneste selskap og venn, og han er nært knyttet til henne. Elsebeth kan mange ord, og driver blant annet kapteinen til vanvidd ved å rope "Sabeltann! Sabeltann!" hver gang han kommer.

Hvem er... Charlotte

Art: Sebresel (halvt sebra, halvt esel)
Eier: kaptein Sabeltann


Dette eksotiske dyret var på vei til England for å foræres kong George I, da hun i stedet ad diverse omveier havnet hos Kolbein Klo. Han ga henne navnet Charlotte (etter sin første kone) og tok henne med til Det usynlige land, der hun ble gitt som gave til kaptein Sabeltann.


Charlotte ser mild og fredelig ut, men hun tar "sta som et esel" og "vill om en sebra" til et nytt nivå. Det er bare å spørre Langemann...