Nok en liten julefortelling, denne gang for det meste om mødre

Kategori: Gul

Malena Pirat hadde fått det hun ønsket seg til jul: ødelagte seil.

Eller snarere konsekvensen av ødelagte seil.

Egentlig burde kapteinen være glad for at sammenstøtet med Gloriana hadde skjedd rett i nærheten av Apeøya, for å drive rundt i de britisk-infiserte delene av Karibien med sønderskutte seil var på ingen måte noen ønskesituasjon. Men, som Langemann godt visste, var ikke takknemlighet noe som lå naturlig for Sabeltann, og det meste hadde dessuten gått på tverke helt fra starten. Det var kanskje ikke så mye å føle takknemlighet for, tross alt.

Først og fremst, Gloriana hadde vært et interessant mål av én eneste grunn: kunnskapen hennes kommanderende offiser satt på. Seiglivede og, etter Sabeltanns vurdering, troverdige rykter på havet ville ha det til at kommandørkaptein Robert McKinley kjente til den gjeldende lokasjonen for prinsen av Wales’ gullreserver. Arvingen til den britiske tronen, som foraktet sin far og stadig menget seg med opposisjonen i håp om å en dag avsette ham, hadde stukket unna gullet for å finansiere det kommende kuppet, og skjulte det ved å stadig flytte det til nye gjemmesteder. Bare noen få tro tjenere (eller utro, alt etter hvor du sto) kjente til disse, og én av dem var altså etter sigende kaptein McKinley. Han på sin side hadde dessverre vist seg å være ekstremt engelsk, i den forstand at han, da Gloriana og Den sorte dame barket sammen, hadde kjempet så innbitt at han hadde klart å komme i veien for en kanonkule. Han kom med andre ord aldri til å plapre.

For det andre; etter at Sabeltann hadde fått rast av seg den umiddelbare bølgen av skuffelse, forsto han at skutas kirurg, en viss herr Wilkinson, var en nær, hm… venn av den avdøde, og ikke helt usannsynlig var blitt fortalt en ting eller to. Det var den gode nyheten. Den dårlige var at han hadde vist seg å være langt tøffere enn han i utgangspunktet virket og så langt umulig å få i tale.

Som om dét ikke var nok, hadde altså seilene blitt ødelagt i kampen, og da noen hadde glemt å reparere reserven (uklart hvem, men Benjamin fikk skylda, bare fordi), var de blitt tvunget til å søke havn. Og det var mangel på vennligsinnede sådanne som hadde sendt dem til Shangri-La, ikke akkurat Sabeltanns favorittsted på jord.

Det bodde ikke mange i det lille øysamfunnet, bare Malena og folkene hennes, samt noen mer eller mindre menneskelige vesener som angivelig holdt til i jungelen. Bortsett fra disse sistnevnte, som kanskje eller kanskje ikke eksisterte, møtte de alle fram på stranda da Sabeltann og hans menn kom roende inn, og Malena selv så ganske morsk ut da de vasset i land.

Det kunne selvsagt være fordi det var slik hun nesten alltid så ut.

Langemann hadde møtt henne flere ganger før, men hun satte likevel alltid en støkk i ham når han så henne. Hun var grovbygd, skremmende høy til å være kvinne (riktignok kortere enn ham), høyrøstet, skarpmunnet og skamløs. Hun likte å legge de veldige armene i kors over brystet og kneise med nakken, så det store, krusete håret svaiet som et kråkereir i toppen av tre. Det gjorde hun nå også.

«Og her er du igjen,» hilste hun kapteinen, som om det å renne ned døra hennes var noe han til stadighet gjorde. Sannheten var at det flere år siden sist.

Sabeltann, som forsto at han var avhengig av kvinnemenneskets velvilje, klarte å holde et eventuelt skarpt svar tilbake. «Vi trenger bare et sted å ligge lavt,» murret han. «Mens vi reparerer skuta.»

«Mamma!» lød et tostemt rop i samme øyeblikk, fra Pelle og Pysa som kom i den andre lettbåten. Og ved synet av sønnene, mildnet Malena betraktelig. Hun trådte til side for kapteinen, bredte ut armene og tok gledesstrålende i mot de to da de kom halsende opp på stranda.

Sabeltann observerte følelsesutbruddet med stadig mindre tålmodighet og et stadig smalere blikk, og Langemann på sin side holdt et øye med ham igjen. Han hadde kjent kapteinen i flere år før han hadde fått klemt ut av ham hva slags forbindelse han og Malena egentlig hadde til hverandre, men det hadde omsider kommet for en dag at hun hadde vært til uvurderlig hjelp den gang han som ung og uerfaren hadde prøvd å bygge seg opp et mannskap. Hun hadde selv vært pirat i sin ungdom, og sammen med sin avdøde mann, Gustav ”Dunder-Gunder” Gundersen, sågar seilt med den legendariske Pierre Le Grande (som for øvrig Pysa – eller Peder –  var oppkalt etter). Slik hadde hun skapt seg både et navn og gode kontakter i sjørøverkretser, og det var gjennom disse hun hadde vært i stand til å legge inn et godt ord. Alt hun hadde krevd i retur var at Sabeltann også rekrutterte hennes to tenåringssønner, som hun hadde store ambisjoner på vegne av. En høy pris å betale, altså – om du spurte kapteinen.

Han kremtet høyt, tydeligvis av den formening at det fikk være nok kliss for én dag, og Malena hørte ham og gløttet på ham over sine sønners skuldre. «For all del,» sa hun. «Bli her en stund, men det sier jeg deg, du ser til at den lurvete banden din oppfører seg!»

Langemann løftet et bryn. «Lurvete?»

Malena flyttet blikket bort på ham. «Og du er fremdeles tilfreds med å bare være verdenshavenes peneste vaktbikkje, ser jeg,» kommenterte hun. «Jeg ville trodd at et støkke som deg hadde større ambisjoner enn som så. Å, ikke se sånn på meg, gutter,» skjøt hun inn da hun så hvordan sønnene glodde på henne, «ingen kvinne i denne verden kan se på Langemann uten at det rasler i…»

«Mamma!» utbrøt Pysa forferdet.

«Ja, i så fall er hun ikke mye til kvinne,» avsluttet hun.  Kongen på havet himlet med øynene. Skyggen hans bare flirte.

Kapteinen og en håndfull av hans nærmeste menn endte altså opp med å tilbringe den 24. desember i Malenas hus. Også Wilkinson og de andre fire fangene som var blitt tatt i live, ble ført i land. Sabeltann hadde nemlig ingen planer om å la dem glippe før han hadde fått det han ville, og han stolte ikke på vaktholdet ute på skuta, ikke når det var jul og brennevinet fløt.

«Hva er dette da?» hadde Malena spurt da de toget forbi, bundet sammen i lenker og med nedslåtte blikk. «Engelske spioner i mitt regnbueland? Hva har du tenkt å gjøre med dem?»

«Du kan gjøre hva du vil med dem for min del,» glefset kapteinen til svar, og glodde surt på de fem i det de ble drevet inn i et hjørne av oppholdsrommet som en flokk sauer. «Når vi bare har fått løsnet på tungene deres.»

Malena sa ikke mer, men i motsetning til ham ble hun fort blid igjen. Hun fikk trommet sammen tjenerskapet sitt og disket opp med en bugnende julemiddag. Nå kunne hun riktignok ha servert nesten hva som helst, alt var bedre enn Skalkens evinnelige rottesuppe, men sjørøvernes humør steg til uante høyder da de fikk både kjøttboller og svinesteik og hel masse andre velsmakende retter.

Bare kapteinen var like sur. Han var stadig borte i hjørnet hos Wilkinson for å presse og true og rase, uten at det hjalp nevneverdig. Malena sendte ham flere misbilligende og etter hvert advarende blikk, og til slutt på dør fordi han ”ødela stemningen”. «Det er jul,» knurret hun. «Hvis du ikke kan holde fred en enkelt kveld, får du være et annet sted.»

Sabeltann satt med andre ord på det lille kammerset, vegg i vegg med den feststemte stua, med bare sine egne mørke tanker og en flaske rom til selskap, da Langemann et stykke utpå kvelden svanset inn og fant ham.

«Kæpten!» utbrøt han, og volumet i stemmen avslørte at han hadde tatt seg en støyt eller fem. «Skal du ikke være med? Nå har puddingen kommet på bordet.»

Sabeltann bare fnyste. «Julefjas,» mumlet han. «Hva skal all denne feiringen være godt for?»

«Må det være godt for noe?» parerte Langemann. «Er det ikke greit å bare feire for å feire?»

Sabeltann stirret på ham, nesten bekymret, som om han var blitt helt sinnsyk. «Nå lyder du som Benjamin,» gneldret han, i det smektende fiolintoner kom veltende inn fra naborommet. Han flyttet en rasende pekefinger mot lyden. «Apropos, er det han?»

Langemann flirte. «Du hører da at det der er altfor bra til å være Benjamin.» Han satte seg hos ham, lirket til seg flasken med rom og tok en munnfull. «Det er faktisk Wilkinson.»

«Wilkinson? Sitter fangen min og spiller fiolin?»

«Ja, han kom i stemning, han, etter å ha fått litt mat.»

Sabeltann gikk nesten i fistel. «Får fangen min mat? Han er da ikke her på ferie!»

Langemann trakk på skuldrene. «Litt dumt å la ham sulte i hjel før han har fortalt oss hvor gullet er.»

«Hvilket er nøyaktig hva vi i denne stund burde presset ut av ham!»

Han reiste seg, men Langemann langet ut en arm og grep ham i skjorteermet, holdt ham fysisk tilbake, noe som var modig gjort, selv til ham å være. «Ikke tenk på det nå,» oppmodnet han, og Sabeltann, som hadde planlagt å skjelle ham ut, fikk det liksom ikke helt til da han møtte blikket hans. Kvartermesteren dro ham ned på benken igjen og rakte ham flasken tilbake. «I morgen tar vi av oss silkehanskene. Vi har våre knep, du og jeg, vi skal nok få ham på glid. Men la ham få denne kvelden. I det minste, la Malena få den.»

Sabeltann prøvde fremdeles, noe overrumplet, å tenke ut et passende svar, da felespillet ble erstattet av skrålende sang:

Good people all, this Christmas time,

Consider well and bear in mind

What our good God for us has done

In sending his beloved son

Det var ikke akkurat englekoret på Betlehemsmarken, men Benjamins distinktive tenor bar melodien bra, sammen med en ukjent barriton og til slutt ispedd Malenas ikke helt rene, men desto mer hjertelige sopran.

Sabeltann så på Langemann med gru i blikket. «Jeg tror jeg må spy,» erklærte han og tok en stor slurk med rom. Han ristet på hodet. «Hva er det hun er så glad for? Som har huset fullt av fremmedfolk i ferd med å spise henne fra gård og grunn.»

Langemann smilte. «Hun har også Pelle og Pysa her.»

«Og så?»

Han fikk et blikk som tydelig fortalte ham at han burde vite bedre. «De er barna hennes, kæpten. Hun har ikke sett dem på flere år, og ikke feiret jul med dem siden de var guttunger.»

Sabeltann veivet frustrert med flasken. «De er ikke guttunger nå, de er sjørøvere! Patetiske sådan, men likevel.»

«I hennes øyne tror jeg ikke endringen har vært så stor.» Langemann hevet brynene i en overbærende mine. «Såpass trodde jeg du kunne relatere til. Du har da også hatt en, har vi ikke alle det?»

«En hva?»

«En mor, kæpten.»

Det kom ikke et kvekk fra kapteinens munn, men blikket snakket desto mer. Nå beveger du deg ut på farlig grunn.

Langemann lot temaet ligge.

I rommet ved siden av gikk dessuten den andektige sangen over i dansende samspill, Wilkinsons fele og Benjamins fløyte og mennenes trampende føtter, og kvartermesteren tok gladelig hintet, føk opp fra plassen sin og tok seg en svingom på gulvet i det trange kammerset. Sabeltann hadde nok helst villet surmule litt til, men det var ikke lett når han hadde slikt å se på, like vanskelig nå som første gang.

Hans nestkommanderende sendte ham et gnistrende blikk over skulderen. «Ja, du har alltid likt å se meg danse,» flirte han, vel vitende om effekten det hadde. «Men dette er en vals, kæpten, og ikke ment for én.» Han stupte fram og grep ham om håndleddene, halte ham opp og inn mot seg, tok hans høyre hånd i sin venstre og la den andre armen stramt om livet hans.

Sabeltann strittet i mot, men bare halvhjertet. «Hva gjør du?» hveste han.

«Vals, kæpten,» gjentok Langemann. Han fant takten og tok første steg, og lo da de skumpet klønete inn i hverandre. «Ups, det går ikke når vi begge fører.»

Sabeltann stirret på ham, blått og intenst, i et langt og altoppslukende øyeblikk, og så gjorde han noe som Langemann først senere, da effekten av brennevinet begynte å gå over, innså den hele og fulle betydningen av: Han flyttet sin ledige hånd opp på skulderen hans. «Så før, du.»

Nå fant de rytmen lett, så finstemte bare menn som har kjent hverandre lenge kan være. De tok ikke blikket fra hverandre en eneste gang i løpet av det minuttet eller så det varte, men lette konstant etter ord og beskjeder i hverandres ansiktstrekk. Langemann førte dem stødig, til tross for dunsten av rom i utpusten, og det glimtet til i øynene hans da han så rykningen i kapteinens bart. «Oi, nå kommer det snart,» flirte han, og Sabeltann var ikke lenger i stand til å holde det tilbake:

Han smilte.

I samme øyeblikk føk døra opp, og de skjøv seg fra hverandre med slik kraft at de begge støtte mot veggen i hver sin ende av det lille rommet. Malena ble stående på terskelen og se på dem, fra den ene til den andre, med et mistenksomt blikk, og de kikket tilbake, Langemann nonchalant, Sabeltann advarende og utålmodig.

Hun kremtet. «Det var ikke meningen å forstyrre dere i… hva det nå enn er dere holder på med. Jeg ville bare si at gullet dere leter etter er på San Rafael.»

Sabeltann rettet seg opp. «Hva snakker du om? Hvordan vet du det?»

«Åh, du vet.» Hun kastet med nakken i retning stua. «Ingenting får en mann til å åpne brødboksen raskere enn varm mat i magen og en smule nostalgi.»

Sabeltann åpnet også sin brødboks, men fordi han verken hadde spist eller følte seg spesielt nostalgisk, kom det ikke ut et eneste ord.

«Ja visst, god jul,» sa Malena, og lukket døra etter seg.

Kapteinen gløttet fort bort på Langemann, så dumpet han ned på benken, stakk hånden inn under den og plukket til seg flasken som hadde trillet dit mens han av uforståelige grunner hadde latt alle hemninger fare. «Julefjas,» mumlet han, og drakk.

Det var først kvelden etter, da Apeøya bare var en liten prikk i horisonten, at han begynte å puste normalt igjen. Han sto ute på dekk, og innen Langemann kom og stilte seg ved siden av, hadde følelsen av skam svunnet hen til en liten tone som vibrerte et sted langt inne i ham, sammen med noe annet mer udefinerbart (men overraskende nok, mindre skremmende).

«Du vet at vi har glemt Pelle og Pysa?» åpnet kvartermesteren.

«Har vi?» svarte han likegyldig.

«Ja.» Langemann nikket mot øya i det fjerne. «De ble igjen der inne.»

Sabeltann slapp taket i relingen og rettet litt på antrekket ved å trekke i frakkeermene. «Ja, ja,» sa han. «Vi får plukke dem opp når vi seiler forbi her neste måned.»

«Ai, ai, kæpten.»           

Han mer følte enn han så sin nestkommanderendes smil i det han strøk forbi ham og gikk. Ingen leste ham som Langemann.

Heldigvis.

Tilbake til Fanfictions

Øya vi fant: Tolvte kapittel

Kategori: Gul

Vi er omgitt av hav

Vinden pisker og slår

Men det er her vi hører til

Denne øya er vår!

(- Terje Formoe)

Den sorte dame returnerte til Det usynlige land den 10. september, to dager etter Havets opal, én uke senere enn ventet, og mer enn to etter at Langemann og Rosa hadde elsket seg ned fra fjellet. Da varselet kom fra utkikksposten ytterst i sundet og klokkene i Villa Rosa begynte å kime, sto skutas akterutseilte kvartermester på torget sammen med Charles Ben og så på mens skomakerens sønn la siste strøk med maling på Abra Havns nye kornlager. De myste mot verket med hodene på skakke, rygget noen skritt for å se det fra en annen vinkel.

«Det er fint i dette lyset,» konstaterte Langemann. «Men det spørs om ikke gråhvitt likevel hadde vært mer behagelig for øyet.»

Skomakeren nikket enig. «Ja, du har rett. Han får bare gjøre det om igjen.» Han la forsikrende til: «Det gjør ingenting at gutten har noe å henge fingrene i.»

Den avgjørelsen fikk John Benløs være lykkelig uvitende om en stund til, for det var akkurat da at alarmen gikk, og han og faren og hele byen la fra seg arbeidet og strømmet ned mot havna.

Langemann fulgte på, men tok seg god tid. En ravn hadde allerede forsikret dem om at alt var vel på kapteinens skip, det var ingen hast, ingen grunn til bekymring og nervøsitet. Så han spankulerte rolig ned Paradegata, løftet blikket opp mot fortet for å speide etter Rosa, smilte da han så henne stå som en rakrygget gallionsfigur ytterst på muren, og stilte seg ved døra nedenfor for å vente på henne der.

Han var ikke forberedt på all viraken. Innseilingen virket langt mer kaotisk fra denne vinkelen. Folk vrimlet rundt, snakket i munnen på hverandre, skrek og bar seg, jentene hvinte. Han var heller ikke forberedt på de intense følelsene, ikke bare andres, som han ble bombardert med fra alle kanter, men også sine egne. Synet av skuta da hun rundet neset fikk hårene til å reise seg på armene hans, og den samtidige tanken på Pinky utløste en bølge av dirrende stolthet og en nesten smertefull kjærlighet. Han tok seg sammen, hindret dem fritt spillerom, og da Rosa kom, la han armen om henne og førte henne rolig ned mot bryggekanten. Trengselen var stor der nede, men folkemengden delte seg respektfullt for dem og de sto i første rekke, tett omslynget, da Lech manøvrerte Dama på plass og Pinky hoppet i land som første mann. Langemann hadde egentlig mest lyst til å springe mot ham og kaste seg over ham, speile guttens oppførsel fra den gangen rollene hadde vært byttet om, men klarte å beherske seg og løftet i stedet hånden til hilsen. «Velkommen hjem, matros.»

Gutten rettet seg opp i stram givakt og returnerte hilsenen, men klarte ikke å tørke av seg det brede smilet, og det slo Langemann at Pinky var minst like lettet over å se ham frisk og oppegående.

Landgangen ble i samme øyeblikk lempet ut med et brak, og Benjamin kom dundrende ned. Han hadde det voldsomt travelt, snublet seg over brygga og inn i folkemengden, tilsynelatende for en gledesstrålende gjenforening med sin bror Odin, men Langemann fattet straks mistanke om at ting var mer kompliserte enn som så. Et blikk opp mot Sabeltann, som nå hadde vist seg ved relingen oppe på poopdekket, bekreftet ganske riktig at å holde kaptein og kanonér fra hverandre ville bli en prioritert oppgave framover. «Hva har skjedd?» spurte han Pinky.

«Mye,» svarte Pinky, med ettertrykk.

«Ah,» nikket Langemann, men nå var kapteinen på vei i land. «Vi får ta det over kveldsmaten.» Han overlot gutten til Rosas klemmer og rettet seg opp for å formelt hilse sin overordnede velkommen hjem.

«Langemann,» gryntet Sabeltann i det han skrittet ned landgangen og halvhjertet vinket til den jublende folkemassen.

«God seilas, kæpten?»

«Nei!»

Svaret kom så kontant at det nesten ble komisk, og Langemann måtte bite seg i leppa for å ikke le. Sabeltann skottet på ham, søkende. «Det var forferdelig,» utdypet han. «Så jeg håper ikke du har blitt for glad i livet på land, Langemann. Det er nemlig siste gang jeg drar noe sted uten deg.» Han rettet en finger mot ham. «Så lenge du kan krype har du å innfinne deg på skuta hver gang hun forlater havn!»

Langemann foretrakk ikke en mine. «Ai, ai, kæpten!»

Enda en stund bare så de på hverandre, følte hverandre ut, sendte ut ordløse meldinger bare de kunne tyde. Sabeltann åpnet munnen på et tidspunkt, som om han ville si noe, men lukket den igjen før han kom så langt. I stedet nikket han og gikk videre, mot Valdemar for å snakke, men lot en hånd stillferdig kjærtegne Langemanns skulder i det han passerte.

«Ja, ja,» hvisket Langemann så lavt at ingen andre kunne høre det. Han snudde seg etter ham, stakk hendene i lommene og tillot seg omsider å smile. «Jeg har savnet deg også, kæpten.»

< Ellevte kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Ellevte kapittel

Kategori: Gul

Du ble så tidlig borte

Veien har vært lang

Du lever likevel

– som en sårhet i min sang

(- Terje Formoe)

Om den tredje dagsetappen var den tyngste, og det var den nok, føltes den ikke sånn. Langemann var fylt av ny kraft og pågangsvilje, geist ville Morgan kalt det, der han ledet an gjennom det stadig brattere terrenget mot toppen. Det var ikke glede som drev ham, til tross for at han følte en enorm lettelse etter hendelsene den morgenen og ikke hadde sluttet å smile siden. Det var snarere det samme som hadde drevet ham ut i skogen i første omgang: behovet for å bevise noe, aller mest for seg selv. Han var så nær nå, og selv om han ikke visste hva slags gevinst som ventet ham, om noen, kunne ingenting lenger fått ham til å snu. Kanskje bare Rosa, men hun holdt fint tritt med ham.

Jungelen løste seg gradvis opp, avstanden mellom trærne økte, uten at det nødvendigvis ga bedre sikt, for de hadde nådd skylaget og tåken tettet seg, hvit og fuktig. De var dyvåte innen de tok middagsrasten.

«Dette er galskap,» flirte Langemann da han tok av seg hodetørkleet og tørket seg i ansiktet med det.

«Det var du som ville av gårde,» svarte Rosa.

«Jeg, nei!» lo han. «Det var du.»

«Du trengte det,» innvendte hun, og det glimtet til i øynene hennes. «Og resten av byen trengte det også.»

Han humret. «De må kanskje venne seg til å ha meg der.»

Hun ble alvorlig. «Tror du?»

Han klemte tørkleet mellom fingrene og så tankefullt på vanndråpene som kom ut og sakte rant ned langs hånden hans. «Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke jeg blir bedre.» Han så opp, møtte blikket hennes. «Slik kapteinen håper.»

«Du trengte en pause. Han tok ikke feil der.» Hun la hodet på skakke. «Men om du selv mener at du er i stand til å seile, lar han deg nok.»

Han nikket. Hun hadde et poeng. Han stakk tørkleet i frakkelomma, tok blikket fra henne og lot det i stedet gli over omgivelsene, selv om det ikke var mye å se. Tåka var for tett.

«Han elsker deg like høyt som jeg gjør,» la hun til, og en svanger stillhet la seg mellom dem. «Bare på et annet vis,» presiserte hun. Ny stillhet, og så: «Eller kanskje ikke.»

Han sukket. «Tror du virkelig på de historiene?» Han kikket tilbake på henne, og fant blikket hennes overraskende fast og stødig. Hun følte åpenbart ingen skam over det hun hadde antydet, og det ble Langemann som først så bort. Han kunne fortalt henne at selv om han hadde erfaring utover kvinner, så hadde han aldri vært alene med en mann på den måten, og i hvert fall ikke kapteinen. Men han var temmelig sikker på at hun ikke hadde lyst til å høre om erobringene hans, så han lot det være. «Det er ikke som med oss,» var alt han sa.

«Bare ”vanskelig å forklare”?» siterte hun ham, men med et smil gjemt i stemmen.

Han svarte ikke, sendte henne bare et unnskyldende og takknemlig blikk, fordi han visste at hun heller ikke ventet at han skulle.

Det var først senere, da de hadde klort seg et godt stykke videre oppover, nærmest klatret innimellom, at han tok opp tråden. «Jeg kan aldri forlate ham,» sa han da, midtveis i et dytt for å få henne opp på en avsats over dem.

Litt jord og noen småstein løsnet og regnet over ham da foten hennes prøvde å finne feste. Om hun var overrasket over utbruddet, avslørte hun det ikke da hun tittet ned på ham. «Har du i det hele tatt tenkt tanken?»

«Ja,» nikket han. «Da jeg fant Pinky og han ba meg kaste ungen over bord. Og nå på sist tokt.» Han trakk pusten fort inn gjennom nesa, det lød som et skjelvende gisp. «Men jeg mener det jo ikke.»

«Du hadde latt ham kaste Pinky over bord?»

Han hadde vært i ferd med å svinge seg opp etter henne, og nå var det hans tur til å famle etter fast grep, satt ut som han ble av den overraskende konklusjonen. «Aldri!» utbrøt han. Han karret seg på beina og stirret på henne, nærmest desperat etter å oppklare misforståelsen. «Men jeg tror ikke han ville gjort det, heller. Ikke egentlig.»

Hun så ikke like overbevist ut, men hun sa ikke noe, ga bare armen hans en ørliten kjærlig berøring, nærmest et streif, og gikk videre innover tåka.

De var bare kommet et par skritt før hun stoppet igjen, og utbrøt: «Jeg tror jammen vi er her.»

«Som, på toppen?» spurte han, men hadde allerede sett det hun hadde sett. Eller ikke sett. Det var ikke mer fjellvegg, bakken hadde flatet ut foran dem, og etter å ha gått enda noen prøvende skritt framover i den tjukke suppa, hørte de det hule ekkoet fra vulkanens krater og stoppet. De så på hverandre, og det var også alt de så. Hvitheten hadde visket ut alt utenfor en fem meters radius.

Langemann hentet fram kartet, og etter at de begge hadde stått bøyd over det og kompasset en stund, var de enige. «Vi er her,» konkluderte han og rettet seg opp. «Og utsikten er helt sikkert fantastisk.»

Hun lo, og da gjorde han det også. Akkurat der og da kunne han fint leve med å bare ha henne å se på, om det så var for resten av livet. Han fant fram tobakken (som heldigvis hadde ligget godt pakket ned og unngått å bli våt) og tente opp i pipa, mens hun vrengte sekken av skuldrene sine og begynte å utforske området.

«Ikke dett ned nå,» advarte han henne, det kom kjærlig og halvt på spøk, men bare halvt.

Han snudde seg mot havet, som han bare måtte anta fremdeles lå der ute, og sendte en tanke til Pinky og kapteinen, i den rekkefølgen. De burde vel være i området rundt Marmeladene nå, konkluderte han, men stolte ikke helt på beregningene sine lenger. Hodet hans hadde vært fylt av så mange andre ting.

«Langemann!» Rosa ropte på ham. «Kom og se.»

Han tok et siste drag av pipa og slo ut tobakken. «Snakk til meg så jeg finner deg, da,» svarte han.

Han fant henne. Hun hadde forflyttet seg knapt femti meter og satt på huk ved en stor steinhelle da han skimtet henne gjennom tåka. Hun kikket opp da han kom, ansiktet var opprømt, krydret med en klype nervøsitet. «Se her.» Hun nikket mot steinhellen, og lot fingeren gi langs en fure i den, til han så at det var en inskripsjon.

Morgan, anno 1702.

Langemann visste ikke helt hva han følte. Han kjente noe åpne seg inne i ham, noe hult som spiste seg større. Det prikket intenst i hodebunnen. Han stakk hendene i frakkelomma så Rosa ikke skulle se at han skalv.

«Han var her,» sa hun, som om det måtte bekreftes med ord. Så reiste hun seg og lente seg mot ham, smøg armene sine inn under hans, klemte øret inn mot hjertet, strammet taket ytterligere...

«Pust, skatten min,» hvisket hun, og først da ble han klar over at han ikke hadde gjort det på en stund og at flimringen foran øynene ikke bare skyldtes tåke. Han fikk hendene ut av lommene og de stive armene fri, svøpte dem om henne og laget en kokong, litt for henne, mest for seg selv.

«Jeg puster,» hvisket han, selv om han knapt gjorde det. «Jeg puster.»

Etterpå måtte han ha enda en røyk, mens hun tok på seg å risse navnene deres inn i steinen under Morgans:

Langemann & Rosa, anno 1716.

Hun spurte om hun heller skulle skrive Jakov, men han var ikke lenger sikker på hvem Jakov egentlig var, så han ristet på hodet. Langemann var greit. Langemann holdt i massevis.

De bestemte seg for å trekke nedover igjen, det var ikke mye ly å finne her på platået, så hun gikk for å pakke sekkene, og først da tok han fram det han hadde båret med seg i lommen.

«Du skal ha takk for Pinky,» hvisket han ut i lufta. Han hadde ikke planlagt å si det høyt og skvatt litt av lyden av sin egen stemme, men fortsatte likevel: «Han er det beste som har skjedd meg.» Han satte seg på kne (og ignorerte, med unntak av et lite rynk på nesa, knakingen fra hofta), gløttet seg fort over skulderen, forsikret seg om at Rosa ikke kunne høre ham og bøyde seg fram til leppene nesten berørte steinen. «Men vær så snill, ikke plag meg mer. Du og jeg er ferdige med hverandre nå.»

Og han rettet seg opp og gikk, og lot to mansjettknapper med initialene W.M. ligge igjen.

< Tiende kapittel             Tolvte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Tiende kapittel

NB! Kategori: Oransje NB!

Det hjertet er fylt av

vil livet gi deg

Du får det du søker,

resten farer forbi deg

(- Terje Formoe)

Langemann gikk langs kaia i Tortuga ved siden av Morgan og var sur fordi kameraten ikke ville vise ham hva det var han bar på. Han holdt det varsomt i en knyttet neve inn mot brystet, og vek bare unna, både kroppslig og følelsesmessig, når Langemann spurte, maste og regelrett truet for å få se det. «Det er mitt,» var alt han sa, så irriterende rolig som bare Morgan kunne være. «Det er det fineste jeg har.»

Langemann gjorde et nytt utfall, en smidig manøver for å få tak i håndleddet hans, men Morgan var enda raskere og smatt unna denne gangen også, og han kjente hvordan det fikk det til å bruse i ham. Det var ikke så mye sinne, egentlig, bare frustrasjon, og også en del fortvilelse, fordi det var så ulikt Morgan å skjule ting for ham. Smaken av svik var besk og ikke lett å bli kvitt.

Morgan hadde strukket armen bak og opp, distansert ham ytterligere fra den forgjettede hemmeligheten, og Langemann fulgte den sultent med blikket i det neven ble veivet fram og tilbake. Hva det enn var, så skinte det, for et sterkt lys hadde begynt å trenge ut mellom fingrene og stråle ut i alle retninger. Selv om det pirret nysgjerrigheten hans desto mer, ble Langemann også aktsom nå, og han nølte, slitt mellom ønsket om å se og redselen for å oppdage.

«Hva har du der, Morgan?» ba han, og stemmen lød puslete, som hos en resignert tigger. Han hadde spilt alle kortene sine, det var bare trygling igjen. «Vær så snill å vis meg det. Morgan, la meg få se!»

Vennens øyne lyste mot ham, milde og irettesettende på samme tid, slik de alltid hadde vært. Langemann kunne speile seg i dem, se seg selv som den han var, og det var ikke alltid han likte det han så. Likevel var det noe rensende over det, noe fast og urokkelig. Noe trygt. «Ja vel,» sa Morgan omsider.

Han rakte fram neven og åpnet den langsomt. Lyset ble intenst og blendende og Langemann måtte skygge for øynene, myse mot hvitheten, før han klarte å skjelne formen på det som var der.

En tiger. En liten, gyllen tiger.

«Det er ikke din,» glapp det ut av ham, og ordene ble hengende i luften mellom dem, som om de var risset inn i en usynlig mur som skilte dem.

«Visst er det min,» svarte Morgan, og tigeren var ikke lenger en tiger, men et knøttlite, skrikende spedbarn. Det fikk lett plass i håndflaten hans, knappe et par tommer lang, men var ellers fullkomment på alle vis, og Langemann stirret på det, full av undring og beundring. «Du passer på den for meg, gjør du ikke?» fortsatte Morgan, og besvarte umiddelbart sitt eget spørsmål. «Klart du gjør! Den er trygg hos deg.» Han grep hastig Langemanns hånd, la barnet der og lukket de lange fingrene hans innstendig om det. Innstendig var også blikket. «Ikke la ham få den, Jack.»

«Alle skatter tilhører kap…»

«Ikke denne! Denne er min, sa jeg. Jeg fikk den.»

«Av hvem?»

«Av Izzy.»

Langemann så ned på den foldede neven sin, og skvatt til da han så alt blodet. Det var overalt, det tøt ut mellom fingrene, nedover armen og surklende ned på bakken foran ham, som en ustoppelig flom, tjukt og varmt. Da han åpnet hånden for å se, var det ingenting der, men det var et hull i magen hans like under, og han kikket forferdet opp for å se hvorfor Morgan hadde skutt ham…

Langemann våknet med et rykk i køya, og merket hvordan drømmen umiddelbart begynte å glippe fra bevisstheten hans. Ut fra pulsen å dømme hadde den vært av den opprivende sorten, men detaljene forsvant like fort som øynene skjelnet omgivelsene. De rant ut som sand mellom fingrene og han lot dem gå, inn i glemselen.

I køya ved siden av rørte også Rosa på seg, men våknet ikke. De hadde tatt sjansen på å la bålet dø ut i natt, Langemann så at det bare var noen svake glør igjen i asken. Han løftet blikket, mot trekronene, og antok at det nærmet seg morgen, mer på seg selv enn på himmelen, for den kunne han knapt få øye på.

Han ønsket plutselig at han kunne se stjernene, det veltet opp i ham, et brått og intenst behov, men slikt var fåfengt å drømme om. Rundt Det usynlige land lå det nesten alltid et tjukt lag med tåke, og uansett sperret som sagt løvet for det meste av sikten slik han nå lå. Han var ikke ment for et liv under tak. Det føltes innestengt og klaustrofobisk, og lengselen etter havet, sjørøverlivet…  etter kapteinen?… fikk fornyet styrke. Det begynte å trykke mot brystet hans igjen, slik som den dagen på Olivers loft, og han måtte lukke øynene en stund, kontrollere pusten, mens han red av en kald bølge av angst. Han så bort på Rosa, på konturene i ansiktet hennes i det svake, svake lyset, og det hjalp en hel del.

Han flyttet litt på seg, testet kroppen og fant hofta si stiv, men ikke så ille som morgenen før. Kjøttet han hadde spist kvelden i forveien så heller ikke ut til å plage tarmene hans nevneverdig, bortsett fra et presserende behov for å lette på trykket. Det var umulig å ignorere, så han kom seg på beina og haltet bort fra leirplassen, inn bak en klynge med trær for å ordne med saken.

Han fant seg en passende tømmerstokk og gjorde det han skulle, og etterpå ble han bare sittende, nesten apatisk, og gripe etter tankene som flakset rundt ham, men som nektet å falle til ro. Det var nesten som en feber, og et øyeblikk ble han redd det var en feber, men slo det fort bort. Han følte seg ikke syk, bare satt ut, som en dødsdømt som hadde akseptert sin skjebne. Det var ingen frykt lenger, ingen lettelse heller, bare en bedøvende tomhet.

Han fikk på seg buksa igjen, og hadde snudd seg for å gå tilbake til leiren, da en plutselig trang for å vaske seg distraherte ham fra det. Det var en trang som egentlig alltid var der. To dager uten vaskevann, og så var ubehaget der, kløe og klamhet og samtidig følelsen av å tørke ut. Det var ikke normalt, de modigste våget å si det til ham, han visste at resten i det minste tenkte det, men sånn var han nå engang, og så vidt han kunne huske hadde han alltid vært sånn. Men det var verre enn det pleide nå, som om det var noe annet enn skitt og gammel svette han måtte vaske bort.

Han så seg rundt. Rosa hadde skutt et flodsvin her, de kunne ikke være langt fra vann. Nå som dagslyset kom, var det lettere å se omgivelsene og han observerte et lite dyretråkk mellom trærne og fulgte det, lenger bort fra leiren, og det tok ikke lang tid før søket bar frukter. Han hørte vannet før han så det, rennende og klukkende, og desperasjonen ble bare større. Han satte opp farten, rundet et kratt og holdt på å havne i kulpen med alle klærne på, så travelt hadde han det.

Den var ikke stor, men stor nok. Et lite søkk i fjellet, under en overhengende knaus, fylt av gammelt regnvann. Han kledde fort av seg, saumfarte området for slanger og andre uhumskheter, og hoppet uti. Det var kaldt, men på en forfriskende måte, og lettelsen og roen kom nesten umiddelbart da han krysset vannflaten. Han nøt det den korte stunden det varte, men den mørke skyen som hadde hengt over ham så lenge, lot seg ikke vaske bort, og han hadde vel strengt tatt ikke forventet det heller. Men han gned av seg svetten og støvet, løsnet flettene og lot også håret få en skyll, og var om ikke annet litt kvikkere da han til slutt steg opp av vannet igjen.

Han hadde ikke noe håndkle, så han ristet av seg det han kunne, og satte seg deretter på en stein for å lufttørke litt før han kledde på seg. Det var sånn Rosa fant ham da hun like etter kom ruslende.

«Oi,» smilte hun da hun så ham, «se på dette! Og så bare til meg!» Det rykket forsiktig i munnvikene hans, og han fulgte henne taust med blikket mens hun kom nærmere. «Det ante meg at du hadde gått for å bade,» fortsatte hun, og strøk en hånd ned langs det våte håret hans. Hun tok en lokk og skjøv den inn bak øret. «Men du kunne sagt i fra.»

«Unnskyld,» sa han, uten at det lød overbevisende.

«Er det noe galt?» spurte hun, men ikke masete og anklagende slik han kanskje hadde oppfattet det før. «Har du vondt noe sted?»

«Nei,» svarte han og la en arm om korsryggen hennes, trakk henne mot seg, som om hun var en livbøye eller den siste lille gloen av lys i en kullsort verden. «Men jeg tror jeg har drømt. Om Morgan. Det gjør meg litt…»

Han fullførte ikke. Med henne trengte han ikke det.

Hun lot hånden sin gli ned mot skrittet hans, og han trakk pusten i et gisp av velvære og lukket øynene. «Det var uansett bare en drøm,» hørte han henne hviske før leppene hennes fant hans.

Hun lot det bli med det. Da han åpnet øynene igjen og møtte hennes rett foran sine, smilte hun og erklærte at hun også ville vaske seg. Så mens hun tok av seg tøyet og skrittet ut i vannet og skrek høyt om hvor kaldt det var, slo han seg til ro med en kjeks for å vente på henne. Det var fint å sitte sånn, å kunne skyve alt annet til side for en stund, og bare elske og nyte og begjære. Det verket nesten i kinnene hans, så uvant var han med å smile så mye over tid, og en stund hadde han til og med nesten glemt havet.

Det var tanken på babyen som rev ham tilbake til jorda igjen. Det var vel synet av Rosas mage og nakne bryster som minnet ham på det, på barnet de skulle hatt. Det var en merkelig tanke. Han prøvde å se det for seg, gutten eller jenta, som skulle ha levd, vært en del av hans verden, men det ble bare absurd, nesten latterlig. Han følte ingen sorg, og hun gjorde åpenbart heller ikke, der hun klemte vann ut av sitt lange, mørke hår og lekent sprutet det opp på ham.

Han hadde lovet Cornelis å ta vare på henne, den siste gangen de snakket sammen. «Rosa trenger ikke å tas vare på,» hadde han mildt innvendt, «det vet du da.» Et tålmodig smil hadde krysset den døende mannens ansikt, som om han hadde kjennskap til en gammel hemmelighet Langemann ennå ikke var innviet i. «Du vil forstå hva jeg mener,» sa han.

Langemann var fremdeles ikke sikker, men han foretrakk å tro at han i det minste forsto mer nå enn den gang. I all hovedsak hadde han holdt løftet også, om enn forsømt det litt til tider, og hvis han sammenliknet den mannen han var nå med den han en gang hadde vært, var det åpenbart at noe hadde skjedd. Hvem hadde han vært uten Rosa? Uten Pinky? En skute uten anker kunne ende opp hvor som helst. En mørk sjel uten et speil ble bare mørkere.

Jeg kunne endt der hvor kapteinen er, tenkte han, og selv om han beundret og på sitt vis elsket den mannen, visste han at dét ikke var noe å hige etter. Det var et kaldt og mørkt sted, såpass mye av det hadde han sett.

Hun hadde klatret opp av kulpen og sto foran ham, naken og våt, et eneste stort smil, og han sugde det til seg. Av alle skatter i verden…

Hvor paradoksalt var det ikke at han hadde endt opp med det Morgan hadde ofret alt for å ha?

Han reiste seg brått og tok henne i armene og gjorde intensjonene sine klare, og da de smeltet sammen der på bredden av kulpen, var det mer fullkomment enn noen gang.

< Niende kapittel      Ellevte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Niende kapittel

Kategori: Gul

Vi holder rundt hverandre

når det mørkner mot kveld

Å elske

er å søke det beste i seg selv

(- Terje Formoe)

Det var hardt å stå opp neste morgen. Langemann utsatte det så lenge han kunne, mens Rosa, som hadde hatt siste vakt, kokte kaffe over bålet, og først da hun pirket borti ham med rørepinnen gjorde han sitt første forsøk på å komme ut av køya. Han hadde som ventet stivnet til i løpet av natta, så det viste seg å by på utfordringer. Hofta var ikke veldig smertefull, bare voldsomt støl, men den fikk ham til å føle seg åtti år gammel der han langsomt stablet seg på beina og så ble stående, ute av stand til å flytte venstrefoten fram, noe som var både pinlig og temmelig upraktisk. Han gløttet bort på Rosa for å se om hun hadde merket noe, men da hun virket opptatt med kaffekjelen, prøvde han i stedet å dreie rundt ved hjelp av høyrefoten.

«Du gikk mye i går,» sa hun, uten å se opp.

«Hø?»

«Det er derfor du har stivnet.»

Han sukket. Det var åpenbart umulig å skjule noe for henne. Likevel var han ikke klar for å tape ansikt riktig ennå, og la en bråkjekk og litt irritabel tone i stemmen. «Selvsagt. Jeg må bare varme opp.»

Det var riktignok lettere sagt enn gjort, nå når han knapt kunne bevege på seg, så det ble egentlig til at han bare sto der og funderte, som om han med tankevilje alene kunne myke opp de støle leddene. Hun reiste seg og så på ham, oppgitt, men med et smil i øyekroken. «Legg deg ned.»

Han gløttet bak seg, mot køya, men før han rakk å spørre, hadde hun skrittet de få meterne bort til ham og gitt ham et varsomt puff, nok til at han mistet balansen og, fordi hofta ikke ville lystre, datt overende. Han landet mykt, i en haug med gammelt løv, og hun hadde selvsagt forsikret seg om et slikt utfall før hun ga ham støtet, likevel skulte han surt opp på henne.

«Slapp av,» instruerte hun og grep tak i den venstre leggen hans med begge hender.

«Hva gjør du?»

«Hysj, bare slapp av.»

Hun løftet beinet hans opp, i en langsom, men jevn bevegelse, og han kunne formerlig høre hvordan det knirket og knaket i hofteleddet hans, som i gammelt treverk eller rustne hengsler. Det hele ble litt komisk, og han rakk å slippe et latterhikst før det plutselig gjorde vondt, og det ble til et smertehikst i stedet. Da stoppet hun opp og tøyde litt fram og tilbake, til han ble varmere og hun kunne fortsette. Hun presset kneet hans opp mot brystet, la seg mot ham med hele kroppsvekten, og det gjorde besynderlig vondt og godt på samme tid. Hånden hennes gled mot lysken hans, mot arret nederst i magen, utenpå klærne, men han kunne sverge på at han likevel kjente varmen fra den.

«Bedre?» spurte hun.

Han svarte med et sukk av velvære. «Hvor har du lært sånt?»

«Faren min var også en gammel sjømann.»

«Jeg trodde vi var enige om at jeg ikke er gammel,» protesterte han.

«Du er ikke gammel.» Han møtte blikket hennes, det hadde fått en glans av visshet og tålmodig medfølelse. «Sjømenn slites fort opp.»

Hun slapp ham og rakte ham en hånd, men han ignorerte den og kom seg på beina uten hjelp, som om dét skulle motbevise sannheten i ordene hennes. Han var fremdeles støl, men bevegelig, og ble stående og svinge prøvende på beinet mens de drakk kaffe.

«Hva hvis det blir verre?» datt det ut av ham. Han hadde ikke for vane å uttrykke sine personlige bekymringer høyt, men det lå noe i luften denne morgenen som inviterte til det. Det var han og det var Rosa, det var ingen grunn til å beholde masken på. «Hva hvis jeg til slutt ikke kan gå? Hva hvis jeg må, du vet, bruke stokk?» Hun kniste, og han kikket på henne med en blanding av forundring og irritasjon. «Ler du?»

Hun tok seg sammen, men han kunne se at det kostet henne krefter. «Du mener alvor?»

«Ja! Hva hvis…» Stemmen sprakk, til hans store fortvilelse. «Hva hvis det ikke er mer?»

Lenge (eller kanskje ikke lenge, det bare føltes sånn) bare holdt hun blikket hans, mens han hørte på sin egen pust slippe ut i små skjelvende stønn. «Hva hvis du må bli på land?» fortsatte hun til slutt for ham. «Hva hvis du blir lenket til senga, eller må dyttes rundt i en stol med hjul?» Hun smilte. «Langemann, du er på vei opp et fjell! Jeg tror du bekymrer deg unødig.»

Hun kom helt bort til ham, dro en pekefinger kjærlig langs kjevebeinet hans og lot den dvele litt under haka. «Det er derfor jeg lo,» forklarte hun. «Fordi jeg prøvde å se deg for meg med stokk, og det ble bare latterlig.» Hun tok fra ham den tomme kaffekoppen. «Kom igjen, la oss komme oss videre.»

Etappen ble langt mer strabasiøs enn gårsdagens. Morgans anvisninger hadde kanskje lovet at stigningen var slakest her på vestsiden, men de oppdaget snart at ”slakest” i denne sammenhengen betydde ”minst bratt”. Å holde en rett linje oppover gikk ikke, de måtte sno seg framover, først til venstre, så til høyre, stadig ta omveier rundt klipper og kløfter, noen ganger til og med trekke nedover igjen for å finne en alternativ rute. Jungelen ble også tettere, dagslyset slapp knapt ned til dem og Langemann hadde for lengst sluttet å stikke sabelen tilbake i beltet. De stoppet ofte for å sjekke kompasset de hadde med, redde for å miste retningssansen, og på et tidspunkt måtte også Rosa opp i en tretopp for å få tilbake oversikten over hvor de befant seg. Langemann hadde nok helst villet gjøre det selv, men Rosa kunne se at all vandringen hadde begynt å tære på ham. Han gikk skjevt, merket hun seg, trakk mer på venstrefoten enn han pleide, og for første gang siden hun hadde foreslått turen, begynte hun å lure på om han faktisk var i stand til å fullføre den. Men hun ga ikke uttrykk for disse bekymringene, tok bare på seg oppgaven med å klyve opp i trekronen før han rakk å si noe.

Alle hindringene til tross, de klarte å tilbakelegge en god distanse før nattemørket igjen kom sigende. Innen da hadde han begynt sakke akterut, og hun tok stadig seg selv i stoppe for å vente på ham. Dette plaget ham sannsynligvis mer enn eventuelle smerter, men det var likevel til slutt han som tok initiativ til å stoppe. «Jeg tror ikke jeg kan mer,» sa han, med en overraskende ærlighet og sårhet.

Hun kikket seg rundt, så seg ut et sted under et tre, vrengte av seg sekken og bredde ut pledd på bakken for ham. «Sett deg.»

Han protesterte ikke, noe som til tross for at det var foruroligende også gjorde alt mye enklere. Han dumpet ned på teppet, strakte venstrebeinet ut foran seg og gjorde ingenting for å skjule grimasen som gled over ansiktet i takt med bevegelsen.

«Jeg finner ved,» sa hun. «Bare vent her.»

Det tok sin tid, for det fløt ikke akkurat av tørre, brennbare kvister så langt nede i den fuktige underskogen, så innen hun returnerte til leirplassen var kveldsmørket over dem. Han hadde sovnet på teppet, med hodet mot trestammen, og hun stoppet opp for å smile av ham, men også fordi hun hadde sett dyret som rotet rundt i løvet rett ved siden av. Et enslig flodsvin hadde fattet interesse for mannfolket hennes og kommet, med tanke på at det kunne ha vært en jaguar, skremmende nær. Hun la stille kvistene fra seg og dro musketten sin opp fra hylsteret på ryggen i en rask og vant bevegelse.

Skuddet ljomet gjennom jungelen, fulgt av høylytte skrik fra fugler og aper, og et panisk utbrudd fra Langemann, som var halvveis på beina før adrenalinet avtok og han gled tungpustet ned langs stammen igjen. Han stirret på henne, på flodsvinet som lå i dødskramper ved siden av ham og tilbake igjen. «Er du gal?» utbrøt han. «Du kunne truffet meg!»

«Jeg bommer ikke,» svarte hun rolig. «Så, nei.»

Han var ikke villig til å fire flagget riktig ennå. «Det er farlig å skremme en mann på det viset. Jeg kunne hatt et skarpladd våpen her, besvart ilden i ren refleks.»

Hun smilte muntert. «Men det har du ikke. Du sovnet på post.»

Han sukket og gløttet bort på det døde dyret. «Og hva skal du med den der?»

«Jeg er lei av kjeks,» svarte hun mens hun skrittet bort og satte kniven sin i skrotten. «Eller hva sier du? Er dette en spesiell anledning?»

Svinet var snart flådd og partert og hengt over bålet. Langemann hjalp henne, men igjen endte de opp med å snakke veldig lite sammen. Hun kunne likevel merke at han brant inne med en del ting, mer enn før. Noe presset på under overflaten, strakte seg mot henne, nærmere og nærmere, til hun nesten kunne kjenne fingertuppene hans på kroppen sin. Men det var ikke før hun skar opp litt av kjøttet og serverte ham, at det kom:

«Jeg har tenkt på det du sa i morges. Og jeg har tenkt på faren din.»

«På pappa?»

«Jeg likte ham.»

Som alltid når han ble nevnt eller tankene hennes streifet mot ham, kjente hun den sedvanlige gleden saltet med sorg. Hun skulle så gjerne snakket uanstrengt om faren sin, for det var i ordene han levde videre, likevel var det øyeblikk som disse, hvor hun helst ville være i fred med savnet. «Han likte deg også,» sa hun bare. «Før jeg gjorde.»

Han smilte. «Alle liker meg raskere enn du gjorde. Du var sta.»

Hun knipset flørtende i hatten hans. «Du likte utfordringen.»

«Det nekter jeg ikke for.» Smilet forsvant og han spiste et par munnfuller av kjøttet, tygget dem langsomt og omstendelig bak en tankefull maske, før han til slutt så på henne igjen, intenst og åpent. «Rosa, er du lei deg for at du og jeg aldri fikk barn?»

Hun hadde vært i ferd med å ta en slurk av vannflaska si og nå spyttet hun væsken rett ut igjen, fordi det ikke engang var tid til å svelge før hun responderte på det mildt sagt overraskende spørsmålet. «At det var?»

«Jeg så deg med lille Nikki.» Han var helt alvorlig. «Og det slo meg at vi aldri har snakket om det.»

«Jeg trodde ikke det var noe du gikk og tenkte på,» svarte hun ærlig. «Det er jo ikke sånn at vi har unngått å forsøke å lage dem.»

Han trakk på smilebåndene. «Nei, men når det så ikke har blitt noe, så har jeg i det siste fundert litt på om du, vel, jeg vet ikke… så på det som en gave jeg har nektet deg?»

Hun måtte også smile litt. Det var alltid litt komisk når Langemann prøvde å pakke ting pent inn, spesielt når han burde vite at hun både tålte og foretrakk at han var direkte. «Har du barn?»

«Ikke som jeg vet om.» Han så bort. «Det utelukker jo ikke at jeg har noen, men… Jeg burde ha satt unge på deg innen nå, dersom…»

«Det har du også gjort en gang,» avbrøt hun ham. «Jeg visste ikke om det,» la hun fort til da han brått så tilbake på henne, hele ansiktet en knute av skrekk og sjokk. «Ikke før jeg blødde den ut.»

Han så himmelfallen ut. «Når var dette?»

«Lenge siden. Før Pinky.»

«Hvorfor har du ikke sagt noe?»

Hun klarte ikke å bestemme seg for om han lød anklagende eller ei, og trakk bare på skuldrene. «Hva var det å si? Det var jo ingen drømmer som brast, jeg mistet noe jeg ikke ante jeg hadde, jeg hadde ikke engang visst at det var et lite frø av et barn om jeg ikke hadde hatt gamle Lovisa til å fortelle meg det. Du var på tokt, og da du kom tilbake, hadde du Pinky med deg. Det var ikke noe å fortelle.»

Det var vel strengt tatt ikke noe å fortelle nå heller. Han hadde ikke trengt å vite det, hun hadde aldri kjent på et behov for å dele det, og likevel føltes det ikke feil å si det. Hun merket det nå som det var ute, det ble ikke anspent og rart, tvert i mot kom en overraskende ro over henne, og hun så på ham, kjærlig og standhaftig. «Det er mange år siden jeg slo meg til ro med at jeg aldri skal bære fram barn, Jakov,» sa hun. «Jeg er ikke lei meg. Er du?»

Hun leste ham godt. Hun kunne se at han egentlig ikke trengte å tenke over saken, men likevel ventet et øyeblikk eller to med å svare, for å gi illusjonen av at han måtte. Han ristet på hodet til slutt, ålte seg nærmere og la armen om henne. «Jeg har deg og guttungen. Jeg trenger ikke flere.»

«Bare kapteinen?» la hun til. Hun angret med det samme.

«Det er vanskelig å forklare,» var alt han sa til det.

Hun lente seg mot ham, lettet over at han tok det på den måten. «Så la det være.»

< Åttende kapittel     Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Og røverne har lett i hundre år

De aner ingenting om skatten vår

(- Terje Formoe)

Han virket ikke hemmet av skaden sin. Hun hadde sluppet ham forbi seg straks de svingte inn i jungelen fra Dødningsskallebukta, stillferdig observert ham bakfra, og de som ikke visste om den, la neppe merke til den ørlille haltingen. Den var ingenting mot den stive måten han hadde beveget seg på da han gikk i land etter toktet forrige høst. Den gangen hadde hun sett med én gang at noe hadde skjedd.

Han ville ikke snakke om det. Etter litt press hadde han innrømmet at han var blitt skutt, bedyret at det gikk bra, men ikke noe mer. Det var resten av mannskapet som hadde gitt henne detaljene, så grusomme, usammenhengende og overdrevne at hun til slutt hadde stilt Tønnes til veggs, fordi han var den sindigste av dem og den som mest sannsynlig ville fortelle sannheten uten å smøre unødvendig tjukt på.

Det hadde ikke akkurat vært beroligende. Langemann skulle vært død, fikk hun vite. «Ingen overlever sånt,» forklarte Tønnes. «Kula rev opp tarmene så dritten rant rett ut i såret; det var så råttent at du kunne lukte det over halve skuta. Så ikke spør meg hva det kvinnemennesket helbredet ham med. Det er så jeg tror det faktisk var trolldom, slik gutta hevder. Jeg har i hvert fall ingen bedre forklaring.»

Dagmar.

Det var navnet mirakelkuren hadde fått.

Rosa hadde aldri hørt snakk om henne før. Hun tvilte på at andre enn Langemann hadde. Men ryktene fløy, selvsagt, for dette var den saftigste sladderen om kapteinen som noensinne hadde nådd Abra Havns gater. Kunne virkelig deres kalde og harde leder en gang ha elsket noen? Krevde ikke det at han hadde et hjerte? Følelser? Drifter?

Rosa hadde holdt munn, og tankene sine for seg selv, mens praten i byen gikk. Dette var en historie om kjærlighet, innså hun, men den hadde ingenting med Dagmar å gjøre.

Hun hadde lenge visst at Sabeltann var glad i Langemann. Det lå i blikkene han sendte ham, og i de små berøringene, som ikke hadde vært spesielt oppsiktsvekkende om det ikke hadde vært for at han ellers aldri berørte noen (om det nå ikke var for å slå). Hun hadde sett det alt for mange år siden og ofte fundert på om andre også så det. Om Langemann så det. Det måtte han jo, observant som han var, men på en annen side, dette var vel sånt som menn kanskje ikke ville vite? At han ble elsket av en annen mann, slik denne før hadde elsket en kvinne.

Langemann viste ikke noe særlig svekkelse over skaden de første månedene i land, i hvert fall ikke kroppslig, ikke annet enn den litt stive måten å gå på. Men han var mer åndsfraværende enn før, stillere, mer innesluttet, nesten uinteressert, som om hele opplevelsen hadde rystet ham. Det hadde den nok også, og hun hadde ikke lagt så mye i det (annet enn at hun savnet ham og nærheten hans), før i april, da han brått ble syk. Først da ble hun redd, da han lå der, brennende varm, og snakket over seg (om Dagmar, som han hevdet var i rommet sammen med dem), og hun ikke klarte å roe ham. Til feberen sank, like brått som den var kommet, og han omsider falt i søvn. Sabeltann hadde kommet for å se til ham, og om hun ikke allerede hadde visst det, forsto hun det da. Hun hadde aldri før vært så nær kapteinen som hun hadde vært den kvelden, aldri sett så mye av mannen bak masken, så mye følelse i blikket hans. Hun hadde en annen respekt for ham nå. Hun syntes nesten synd på ham.

Hun hadde aldri fortalt Langemann om det.

Og uansett, hun var glad og takknemlig for alt Sabeltann hadde gjort. At han hadde brakt kjæresten hjem til henne i god behold, denne gangen også. Hun ville ikke kritisere motivasjonen hans.

Ved middagstider var de kommet lengre bort fra byen enn Rosa noensinne hadde vært. Stien hadde sluttet å være en sti, de fulgte i stedet et nesten usynlig dyretråkk gjennom den stadig tettere jungelen. Langemann ledet fortsatt an, men holdt seg tettere på. Stadig strakte han armen ut bak seg og grep etter hennes, som for å ikke miste henne, noe hun syntes var både rørende og litt irriterende på samme tid. Hun satte pris på omsorgen, samtidig lå selvstendighetsbehovet der og strittet i mot. Slik hadde hun alltid vært. Så fast bestemt på å klare seg selv at å gi uttrykk for hjelp var en fallitterklæring, selv overfor ham.

De rastet på en stor, flat steinhelle, ved en bekk, der det tette buskaset åpnet seg litt. De snakket ikke mye sammen, noe som egentlig ikke plaget henne. Det var en god form for stillhet, ikke spent og ladet av ubesvarte spørsmål, slik den hadde vært så lenge, men hjemlig og full av vane. Som hos et gammelt ektepar. Tanken fikk henne til å knise, og han så opp på henne, mildt spørrende.

«Se på oss,» sa hun.

«Ja,» sa han. «Se på oss.»

Han hentet fram et par skipskjeks fra sekken sin og ga henne den ene. «Tre dager opp, og to dager ned igjen,» sa han, og repeterte det de hadde kommet fram til allerede før de dro. «Vi har mat nok til det, men det er bare kjeks. Hvis du vil ha kjøtt, må vi jakte.»

«Hvis jeg vil ha kjøtt?» gjentok hun. «Vil ikke du?»

«Jo,» nikket han. «Men magen min vil ikke.»

Hun ristet på hodet, oppgitt, men likevel kjærlig. «Langemann, du kan ikke slutte å spise kjøtt. Du kommer til å svinne hen til ingenting.»

Han skar en grimase, tydelig frustrert, om det nå var på grunn av situasjonen eller hennes stadige bekymring. «Jeg spiser kjøtt,» mumlet han. «Ved spesielle anledninger.»

Det var det. De fortærte resten av maten i taushet, så gikk de videre.

De hadde nådd vestsiden av fjellet og stigningen hadde startet. Det ble tyngre å gå, og vanskeligere også, for jungelen begynte for alvor å bli tett. Langemann måtte fram med sabelen og tidvis hakke vei gjennom krattet, og det var lett å miste oversikt. Men så lenge det gikk oppover, var de vel på rett kurs.

           

Over tretoppene hadde det begynt å mørkne, og rundt dem våknet naturen til liv. Rosa så aper mellom løvet i trærne, og slanger også, men visste at det hun så bare var en brøkdel av det som faktisk var der. Noen ganger raslet det i krattet ved siden av dem, og hun hadde ikke lyst til å innrømme at hun var redd, men spesielt høy i hatten var hun virkelig ikke. Hun lurte på hva Langemann tenkte, det var ikke stort hun var i stand til å lese ut fra den brede ryggen foran seg, men han så ikke ut til å ville stoppe med det første. Det var en overbevisning, et mål, i skrittene hans.

Hun hadde åpnet munnen for å si noe da festet under den høyre foten hennes glapp, og hun skled. Hun prøvde å gjenfinne balansen, bare for å oppdage at bakken ga etter under henne, jord og småstein begynte å skli ut, rase nedover skråningen. Hun rakk ikke skrike, bare veivet med armene, grep etter noe fast å holde i –

og neven hans lukket seg om håndleddet hennes og holdt henne. Han var sterk, han dro henne lett opp til seg, slik at hun ble stående tett inntil ham, den skjelvende pusten hennes mot adamseplet hans, mens resten av raset dundret videre uten henne.

«Ikke gjør sånn,» sa han.

Ikke skrem meg, mente han.

«Det går fint,» sa hun.

Takk og lov at jeg har deg, mente hun.

Han gløttet rundt seg. «Det er kanskje på tide å slå leir?»

De fant et passende sted, og mens han samlet ved, spente hun køyene deres ut mellom noen solide trestammer. De jaktet ikke, så det ble enda noen kjeks til kveldsmat, fortært i taushet ved bålet, mens jungelen, med alle dens lyder og mangel på lys, lukket seg sammen rundt dem. Den skremte henne ikke mer, ikke så lenge bålet brant og han var der, og jenta hun en gang hadde vært ville ha gremtes over at hun tenkte slik, men kvinnen hun var blitt, gjorde det ikke.

Etter måltidet stappet han tobakk i pipa, den typen faren hennes hadde introdusert ham for, og tente på, og hun fant en plass i armkroken hans, med hodet slumrende mot skulderen. Han hadde tatt av seg frakken, og hun strøk ham over den nakne armen som hvilte i fanget hennes, først åndsfraværende, men så heftet hun seg ved hvor gyllen huden hans var, merkbart mørkere enn hennes. Hun gløttet opp på ham, studerte de kjente trekkene som om hun så dem for første gang: den markante nesa, kløfta i haka, de mørke brynene, det sorte håret (med et lite skimmer av sølv), og det mest oppsiktsvekkende av alt, øynene – først grå, så grønne, så grå igjen, med den lille flammen helt innerst ved pupillen.

«Sigøyner,» datt det ut av henne.

Han rykket overrasket ut av tankene. «Hva?»

Hun merket at hun rødmet. Av alle dumme ting å si… «Unnskyld, jeg… Jeg har bare aldri tenkt over det før.»

«At jeg er sigøyner?»

Hun rettet seg opp. «Ikke misforstå meg! Jeg… Det er bare en side ved deg jeg ikke kjenner så godt.»

«Det er ikke en side ved meg,» sa han alvorlig. «Det er hele meg.» Han tok et drag av pipa, blåste ut en røyksky. «Men er det viktig? Vi er tyver og løgnhalser, ja, men ikke verre enn andre, vil jeg tro. Samme hva hyklerne sier.»

«Nei, det er ikke viktig,» bekreftet hun. «Jeg er bare nysgjerrig.»

Han gestikulerte med pipa. «Så spør.»

«Hvem var Jakov Karoli? Var han et lykkelig barn?»

Han tok seg en god tenkepause før han svarte. «Jeg var vel det. Jeg var elsket. Men det er et tøft liv for romer. Du slår aldri rot noe sted, du er fritt vilt hvor enn du kommer, ingen unnlater å fortelle deg at du ikke hører til der, og reglene innad i klanen er strenge. Men, jo, jeg hadde det nok bra. Jeg tenker ikke så mye på det.»

«Stor familie?»

«Ja og nei. Stor klan. Men jeg var min mors eneste barn.»

«Og faren din?»

«Jeg vet ikke sikkert hvem han er. I karavanen sa de at han var en gadjo, altså en utenfra, en ikke-rom, som hadde tatt for seg. Men det tror jeg ikke på. Jeg tror det var Zóltan, en mann jeg kalte onkel. Han kunne ikke si noe, for han var allerede gift, men han behandlet meg alltid som en sønn, på godt og vondt. Til han ble høvding av klanen og jaget meg derfra.»

«Hvorfor i all verden gjorde han det?»

Han trakk på skuldrene. «Jeg var i veien, stilte for mange spørsmål, kritiserte… Jeg tror han så hva jeg en dag kunne bli.» Han bet tankefull i pipa. «Jeg var ikke gammel heller, bare omtrent som Pinky er nå. Et barn, selv om jeg ikke så det slik da.» Han lo lavt. «Å, jeg hadde store tanker om meg selv.»

Hun løftet en hånd, grep den ene fletta hans og rullet den lekent mellom fingrene sine, før hun også løftet blikket og fanget hans med det. «Han gjorde rett i å frykte deg. Du har klart deg bra.»

Han nikket. «Jeg har det. Jeg trenger ikke dem.» Han speilet gesten hennes, tok en lokk av håret hennes og skjøv den inn bak øret. «Legg deg til å sove, Rosami. Jeg tar første bålvakt.»

Hun falt til ro i køya, til knitringen i bålet og susingen i trærne, og hun søvnen hadde nesten innhentet henne da hun kjente fingertuppene hans varsomt kjærtegne ansiktet hennes. Hun smilte i slummeren. «Så det plager ikke deg at jeg er en gadjo?» hvisket hun.

«Du er ingen gadjo, men en gadji,» svarte han. «Og definitivt en det er verdt å gi opp sine egne for.»

< Sjuende kapittel    Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse