Fartøy: Havets opal

Type: Fregatt

Byggeår: 1712

Mannskap: 30-50

Kommandant: Valdemar
NK: Jimmy

Denne krigsfregatten het opprinnelig Falken, og tilhørte den svenske marinen. Hun ble erobret av kaptein Sabeltann og hans mannskap i Skagerrak forsommeren 1716, for straks etter å havne i danske hender. Sabeltann fikk henne til slutt tilbake i en byttehandel med Peter Wessel Tordenskjold, og omdøpte henne da til Havets opal, etter sin trofaste Langemann. Da nettopp Langemann takket nei til kapteinsposten om bord, ble denne i stedet gitt til Valdemar, som gjenopptok sin gamle posisjon som frilanser for kapteinen.

Skuta er lett gjenkjennelig med sitt sorte skrog, og den fryktsomme gallionsfiguren, utformet som en glefsende ulv.

Tilbake til Steder, fartøy og gjenstander

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Koda

Kategori: Gul 

Helt ytterst ved innseilingen til Abra Havn, der hvor sundet var på sitt smaleste, var det etablert en utkikkspost oppe på klippene. Den var alltid bemannet, stort sett av tidligere pirater eller andre eldre menn fra landsbyen, og oppdraget var enkelt: De skulle speide etter skip (så godt det lot seg gjøre i tåka), og dersom de så noen, ved hjelp av flagg om dagen og lykter om natten, signalisere dette videre til landsbyen og Villa Rosa: én for Den sorte dame (eller andre allierte skip) og to for fremmede (altså fiendtlige) skuter. De fleste dager så man ingenting, og posten var dessuten ikke stort mer enn et lite, trekkfullt skur, så for folk som likte å være virksomme eller komfortable, var det ingen ettertraktet jobb. Charles Ben, byens skomaker, meldte seg likevel frivillig forholdsvis ofte (og man trengte jo ikke å se lenger enn til hans masete kone for å forstå hvorfor), så det var han som satt vakt der den formiddagen seilene endelig dukket opp i horisonten. Det tok ham ikke mange sekundene å gjenkjenne Dama, og fordi hun virket å være fredelig innstilt til skuta som ledsaget henne, heiste han bare det ene flagget og veivet velkommen med hatten sin, da skipene en stund senere seilte inn i sundet langt der nede under ham.

Det var Rosa selv som først oppdaget signalet fra der hun sto på taket av fortet, og mens hun gjorde sitt beste for å ignorere den plutselige kriblingen i magen, strakte hun seg etter tauet til alarmklokkene og ringte hardt og lenge, til hun var sikker på at hver eneste levende sjel i byen hadde hørt dem.

Det var som å stikke en pinne i en maurtue. Folk kom strømmende ut fra husene sine, slapp det de hadde i hendene, lot arbeid ligge og mat bli stående urørt på bordene, og skyndte seg ned mot kaia. Det oste glede og forventning av dem, Rosa kunne kjenne det helt opp til seg, men det var også en underliggende redsel der, for det hendte – og ikke så rent sjeldent heller – at noen ikke fikk hjem annet enn dårlige nyheter. Så da Den sorte dame og den andre skuta hun sannsynligvis hadde erobret, rundet den siste odden og ble synlig for dem, jublet de selvsagt høyt, men strakte samtidig hals og saumfarte dekket og riggen etter sin mann, sin far eller sin sønn.

Sabeltann var som alltid lett synlig. Han sto der han likte å stå, på poopdekket, rigid og kontrollert, men triumferende, og ved siden av, et lite skritt bak, som en skygge, sto Langemann.

Det var først da hun så ham, at Rosa forsto hvor engstelig hun hadde vært. En flom av lettelse feide inn over henne, og hennes første innskytelse var å løpe ned på kaia for så å kaste seg over ham straks hun fikk sjansen.

Hennes andre innskytelse var å sparke seg selv i leggen.

Det var jo akkurat det hun hadde lovet seg selv ikke skulle skje denne gangen. Hun visste jo godt hvordan det alltid endte. Tre-fire dager med het lidenskap, fulgt av den utmattende sjalusien når fortellingene om toktets, hm, erobringer begynte å surre, den enda mer utmattende frustrasjonen over at han ikke så hennes side av saken og til slutt enda mer lidenskap når han brukte sjarmen til å kvele sinnet hennes. Samme gamle runddansen.

Hun hadde bestemt seg. Det var slutt på det nå.

Blikket hans sveipet opp mot henne, og hun rygget i skjul bak skyteskårene før han oppdaget henne. Da øynene hennes straks etter hadde lokalisert en tydelig frisk og uskadd Pinky i full sving nede på hoveddekket, hadde hun sett nok, og forlot posten, gikk ned trappene og søkte ytterligere tilflukt i sine egne private rom.

Det tok ikke lang tid før hun hørte ham. Han måtte ha hoppet i land straks han fikk muligheten, og nå sto han utenfor huset hennes, ved foten av trappene og ropte på henne.

Hun hadde satt seg ved speilet i mellomtiden, børstet ut og parfymert sitt mørke hår, vasket bort den verste kruttsmussen og lagt rød farge på leppene. Det var ingenting i veien med at han så hva han hadde mistet.

Hun lot ham rope noen ganger før hun gikk ut og stilte seg øverst i trappen. Kaukingen hans hadde selvsagt fått en hel folkemengde til å stime seg sammen i en halvsirkel bak ham, og hun kjente irritasjonen vokse. Menneskene i Abra Havn hadde tydeligvis altfor lite spenning i sine egne liv. «Ja?» sa hun.

«Rosa,» gjentok han, men om han hadde planlagt å si noe mer, ble ordene sittende fast og han ble bare stående og glane.

Hun stønnet innvendig. Han kunne prate som en foss når det gjaldt å snakke henne rundt, men prøvde han å uttrykke egne følelser, gikk det som regel helt i stå og hun måtte hjelpe ham videre. «Ja, hva er det du vil?»

Fremdeles kom det ingen ord, han strakte bare armene opp mot henne, og hadde det ikke vært for det stakkarslige uttrykket i ansiktet hans, hadde hun himlet med øynene. Hva var det han innbilte seg? At hun var et barn?

«Rosa.» Han fikk klemt fram navnet hennes enda en gang. «Rosa, vær så snill…»

Hun visste hun burde se bort, men hun fikk det ikke helt til. Han var blitt tynnere, så hun. «Nei,» sa hun, like mye til seg selv. «Ikke denne gangen.»

Hun klarte å slite blikket bort fra ham lenge nok til å merke seg en del av ansiktene i folkemengden. Noen så minst like fortvilte ut som Langemann, andre var fulle av forventning, som om de ikke kunne vente på dramaet (eller for dem: underholdningen) som garantert ville følge.

Vel, de kom til å bli skuffet. Hun var ikke noen sirkusforestilling.

Hun snudde seg for å gå.

«Vil du jeg skal trygle?» ropte han. «Jeg trygler, jeg, Rosa, hvis det er det som skal til.»

Hun kunne ikke hjelpe for det; hun kikket på ham over skulderen, selv om hun visste bedre, og så hvordan han falt på kne i grusen, fremdeles med armene bønnfallende strakt mot henne. «Rosa, jeg er på knærne!»

Det hadde rablet for mannen…

Han lot hendene falle, krabbet mot henne på alle fire, som en underkastet hund, tilsynelatende blind for at halve byen sto og så på ham. Skamfull var det bare hun som var. På hans vegne. «Langemann…»

Han skjøv seg opp på knærne igjen og tok av seg hatten. «Rosa, gift deg med meg.»

Hadde det ikke vært for de umiddelbare reaksjonene fra tilskuerne – høylytte hvin fra kvinnene og gisping og plystring fra mennene – hadde hun nektet å tro at hun hadde hørt riktig. Herregud, mannen lå der i støvet og fridde til henne! Og enda verre, og dette så hun da hun måpende gransket ansiktet hans, han mente det.

Hun bøyde hodet og la en hånd mot panna. Som vanlig hadde alt blitt kastet tilbake på henne selv.

Hun fikk summet seg, skyndte seg ned til ham og halte ham befalende i armen. «Reis deg opp!»

Han adlød, og forventningen skjøt ut fra ham som små kanonkuler og over på henne. Nå som han var oppreist og sto der i sin fulle lengde, måtte hun legge hodet langt bak for å fange blikket hans.

«Jeg kan ikke gifte meg med deg,» sa hun.

Hun så håpet slukke i de, gud, så vakre øynene hans, og hørte hvordan det ble ropt ut i skuffelse rundt dem, og hun la en hånd forsonende mot kinnet hans. «Jeg kan ikke gifte meg med deg,» gjentok hun. «Fordi jeg ikke er typen som gifter meg.» Hun lo mildt. «Og det er ikke du heller.»

Hun fikk lokket fram et smil hos ham, og visste med det at hun var fortapt.

Hun klemte seg inntil ham, og han svøpte henne i de store, sterke armene sine og grov nesa ned i håret hennes. Hun lot ham holde henne noen sekunder, så skjøv hun ham ørlite fra seg og kikket opp på ham igjen. «Din dumrian,» sa hun kjærlig, og tok hodet hans mellom hendene sine. «Jeg blir visst aldri kvitt deg, gjør jeg vel?»

De kastet seg over hverandre i et lidenskapelig kyss, og da han straks etter løftet henne opp, slynget hun beina sine villig om livet hans og lo hele veien mens han, til de andres hoiende fryd, bar henne opp trappene og inn døra.

< Sekstende kapittel
Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Sekstende kapittel

Kategori: Gul

De la hele bredsiden til, ladet kanonene og åpnet lukene, og mennene bevæpnet seg og inntok postene, uten at noen hadde trengt å gi ordren. Det var ennå litt uklart hvem som egentlig hadde kommandoen, for Langemann hadde i et forsøk på å reise seg kollapset i et nytt hosteanfall og blitt liggende, mer eller mindre i svime. Sabeltann hadde likevel tatt sjansen og forsøkt seg med noen instrukser, og de var alle blitt mottatt og fulgt uten protester fra de andre, om de nå gjorde det bevisst eller bare av gammel vane.

Det var tydeligvis Hvite ørn alene som skulle angripe, noe han stusset litt over. Hadde han hatt to skip, hadde han prøvd seg på en knipetangsmanøver, men Tordenskjold så ut til å ville ta opp kampen med bare dette ene. Han kjente hvordan det fikk en liten gnist av håp til å flamme opp inne i ham, men tok seg sammen og skyndte seg å kvele den igjen. Han var en realist, tross alle sine heseblesende og ikke alltid like gjennomtenkte krumspring. Dette ville bli hans siste slag, han visste det, og mennene visste det også. Likevel sto de standhaftige på dekk, skulder ved skulder, klare for å brenne sitt ettermæle inn i fiendens bevissthet, om det så ble – og det ble det nok – det siste de gjorde.

I øyekroken fanget han opp hvordan Benjamin hadde festet blikket på ham, opplagt ventende på en ordre, og det rykket i munnvikene hans. Hvis kanonmesteren forventet at han hadde kommandoen, da hadde han kommandoen, så han løftet hånden, full av fornyet selvsikkerhet. Bare litt til nå, så var de på skuddhold…

«De firer flagget!» ropte Valdemar, og dro med det alles oppmerksomhet opp mot Hvite ørns master. Dannebrogen forsvant ganske riktig brått fra dem alle sammen, og straks etter så de i stedet en matros stille seg på relingen og vifte med et hvitt klede.

«Så han vil snakke igjen,» konstaterte Sabeltann tørt. «Pratsom type, denne Tordenskjold, og en arrogant dritt er han også.» Han vekslet et kort blikk med Tønnes, den eneste om bord som nå var i stand til å true posisjonen hans. «Men jeg synes nå likevel vi skal la ham. Om det er min avgjørelse… ?»

Tønnes kikket seg over skulderen, mot Langemann som ennå lå på dørken bak dem, krøllet sammen på siden og trofast beskyttet av Pinky. «Det ser sånn ut.»

«Vel,» mumlet Sabeltann. «Dette blir, om ikke annet, langt mer interessant enn jeg hadde fryktet.»

---

Tordenskjold ankom på samme vis som sist, i en robåt sammen med tre av sine menn, den ene strammere og stivere i maska enn den andre. Men selv var han like blid og struttende av selvtillitt, og han gliste bredt da han svingte seg over relingen og hilste med hatten i en overdreven bevegelse. Sabeltann på sin side hadde stilt seg bredbeint opp på hoveddekket, flankert av Tønnes og Valdemar, med armene bryskt i siden og øynene strengt fokusert på gjesten.

«Vi møtes igjen, kaptein Harrington,» hilste Tordenskjold. «Eller skal jeg si Sabeltann?»

Sabeltann klarte bare delvis å forhindre at overraskelsen spredde seg til ansiktet, og Tordenskjold lo tilfreds da han fanget den opp. «Jeg visste hvem du var allerede første gangen, kaptein,» hevdet han. «For selv i våre farvann er du nesten like berømt som meg.»

Gliset ble om mulig enda bredere, og Sabeltann begynte i det stille å angre på at han hadde tatt ham om bord. «Du visste hvem jeg var og slapp meg likevel løs på dine egne?»

«Jeg lot deg gå fordi jeg var spent på hva slags ugagn du kom til å stelle i stand,» svarte Tordenskjold. «Og jeg må si, kaptein, at du har prestert over all forventning.» Han lo igjen. «Jeg forstår det sånn at du har stjålet en kjær eiendel fra Elefantordenen?» Sabeltann bare glodde olmt på ham, så han la til: «Ja, de sendte en ravn om det. Et flagg, visstnok?»

Sabeltann skjøt haka ut. «Jeg har banneret til Valdemar Sejr, ja. Men du får det ikke. Det går ned med meg og skuta.»

Tordenskjold humret videre. «Valdemar Sejr, sier du? Alt dette å-så-mystiske hemmelighetsskremmeriet til Elefantordenen, og så dreier det seg bare om suttekluten til en død og begravd konge. Har de forresten fortalt deg at denne store nasjonalhelten var mer russisk enn han var dansk?» Han ristet på hodet. «Ah, danskenes tanker om egen storhet kjenner ingen grenser.»

«Merkelige ord, til å komme fra deres mest berømte admiral,» bemerket Sabeltann.

«Jeg er ikke dansk,» svarte Tordenskjold kort og plutselig helt alvorlig. «Men jeg vil gjerne ha det flagget, er du snill.»

«Du er velkommen til å slåss for det,» kontret Sabeltann. «Våre kanoner er ladd, og det er sikkert også dine. Eller vi kan løse det her, du og jeg.» Han gestikulerte mot kården sin.

«Å nei.» Tordenskjold ristet på hodet. «Ingen kårdedueller på meg.» Han flirte igjen og lente seg nærmere. «Oss i mellom, så er jeg en håpløs fekter.»

«Vel, det visste jeg første gang vi møttes,» svarte Sabeltann og kostet for første gang på seg et lite smil. «Du har spent den feil vei i beltet.»

Tordenskjold rynket panna og gløttet ned på kården sin, men så trakk han på skuldrene i en likegyldig mine. «Ja, ja. Kamp er jeg uansett ikke interessert i, kaptein Sabeltann. Det avgjørende slaget mot Sverige vil utvilsomt snart stå, så jeg har ingen interesse av å sløse bort mine menn her, for en gammel filles skyld. Du tenker nok det samme om dine.»

Sabeltann la hodet på skakke. «Hva er det du foreslår?»

«En byttehandel. Du gir meg flagget, som jo uansett er verdiløst for deg; jeg gir deg Falken tilbake.» Han nikket ut mot det nevnte skipet. «Rett skal være rett, det var tross alt du som erobret henne.»

Sabeltann kunne høre på den forventningsfulle hviskingen fra mannskapet bak seg at de likte ideen. Samtidig var han ikke lenger i tvil om at de virkelig var hans igjen. Han så på Tordenskjold, kjente en luring når han så en, og visste at dette var en av det rette slaget.

«Fritt leide ut Skagerrak,» forhandlet han.

Tordenskjold rakte ham neven. «Jeg skal selv gi deg eskorte.»

De forseglet avtalen med et håndtrykk. Sabeltann måtte likevel spørre. «Hvorfor?»

«Hvem tror du tar støyten i en krig?» svarte admiralen retorisk, og blikket fikk en blandet glans av stolthet og bitterhet. «Det er i hvert fall ikke menn som Preben Falkenskjold.»

---

Kapteinen sto ved bakkdekket, lett framoverlent, med begge hendene på ripa og øynene festet på sitt nye skip. Halvparten av mannskapet var der allerede, hadde rodd de vel hundre meterne over for å bemanne henne og sette henne i stand til den lange seilasen hjem. Bak dem, i øst, var Hvite ørn i ferd med å vende baugen tilbake mot sine kjente havner, med Elefantordenens skatt trygt om bord.

Langemann hadde våknet i lugaren sin et par ganger og tenkt at han burde stå opp, men oppdaget, mye til sin egen forundring, at han ikke hadde lyst. Han var varm og komfortabel, og kanskje hadde han ubevisst oppfattet stemningsskiftet om bord og for første gang på veldig lenge tillatt seg å slappe ordentlig av, så hver gang hadde han endt opp med å bare trekke teppet over hodet igjen og sove videre. Det var dette som var grunnen til at han først nå, over tretti timer etter sin nestendrukning, hadde klart å slepe seg ut i solskinnet.

Sabeltann merket at han kom og møtte ham med et skjevt blikk over skulderen. «Og der var du oppe,» kommenterte han tørt.

«Beklager.»

Kapteinen ga ingen muntlig respons, men Langemann oppfattet likevel at han var tilgitt. Han stilte seg opp ved siden av og lot blikket streife ut mot Falken, som kanskje var enda mer staselig nå enn første gang han så henne. «Så dro vi ikke helt tomhendte, da,» bemerket han, desperat etter å fylle stillheten, for det lå ennå noe usagt og uforløst og tynget mellom dem. «Hun er flott.»

«Mhm,» svarte Sabeltann, og lød en tanke distrahert.

Langemann mannet seg opp. Han fikk bare hoppe i det. Han åpnet munnen for å si de nødvendige ordene, men i stedet kom en ny hostekule over ham. Sabeltann så på ham, tilsynelatende bryskt og likegyldig, men det var nå bare hans måte å vise omsorg på. «Ikke få lungebetennelse nå.»

Langemann hostet seg ferdig, en anelse irritert over å nok engang være gjenstand for alles bekymring. «Jeg mener å huske at du var i vannet, du også.»

«Ja, men jeg svelget ikke halve Skagerrak. Jeg har sett menn falle døde om etter det du har vært igjennom, selv flere dager etterpå.»

Langemann kjente en varme bre seg i magen, og plutselig pustet han mye lettere. «Slike hønemortakter fra deg, kæpten. Det kler deg ikke.»

«Jeg har bare ikke råd til å miste deg.»

Det stakk selvsagt mye dypere enn som så; det var ingen hemmelighet, ikke for noen. Tønnes hadde selv fortalt hvor hardt Sabeltann hadde kjempet for å få ham løs der nede i vannet, og alle hadde sett det som skjedde etterpå. Men Langemann innså nå at enkelte ting nok burde forbli usagt. «De tok deg tilbake,» sa han i stedet.

«Ja,» nikket kapteinen. «Uten at jeg helt vet hvorfor.»

«Vel, det vet jeg,» sa kvartermesteren, men ventet med å utdype til Sabeltann gløttet spørrende bort på ham. «Du viste dem en mann som bryr seg,» forklarte han da. «Og selv om det skulle være sånn at det bare er meg du bryr deg om, så betyr det likevel at du er i stand til det.»

«Hm,» sa Sabeltann, og det var også alt Langemann hadde forventet fra ham.

De sto i taushet en stund, og det var ikke lenger like ubehagelig. Noe var i ferd med å tine, falle på plass, bli som før

– og så måtte kapteinen selvfølgelig ødelegge det hele ved å snakke til ham i den uvante, nesten følsomme tonen igjen. «Jakov?»

«Mhm?» svarte Langemann og stålsatte seg, for det var alltid et faresignal at Sabeltann brukte hans virkelige navn.

«Jeg er redd jeg har holdt deg tilbake.»

«Hva snakker du om?»

«Kommando.»

«Jeg forstår ikke,» løy Langemann.

«Jo, det tror jeg du gjør.» Sabeltann gjennomskuet ham selvsagt. «Du er en god kommandant. Og en god kommandant burde kommandere.» Han rettet seg opp, visket ansiktet rent for alle avslørende grimaser og nikket ut mot Falken. «Så hun er din, om du vil ha henne… kaptein Karoli.»

Langemanns hjerte datt som en stein ned i magen hans, for i et kort øyeblikk tenkte han at ingen av hans desperate ord de siste par dagene virkelig hadde trengt igjennom, at kapteinen, til tross for alt, ennå ikke kjente ham og heller aldri ville åpne seg for muligheten. Men han slo det fort fra seg; han visste hva dette var, det var siste skanse i Sabeltanns forsvar, det var hva det var, og han vendte seg mot ham, full av overbevisning. «Kæpten, ingen holder Langemann borte fra det han vil ha. Ikke engang du.»

Sabeltann blunket raskt et par ganger, og trakk brynene sammen over nesa.

«Så du forstår,» fortsatte Langemann, «jeg har aldri ønsket meg kommando, aldri etterstrebet mer enn å stå her, ved siden av deg. Og hvis det er det samme for deg, kæpten, så er det her jeg vil bli. Jeg sverget en ed, og jeg akter å holde den til den dagen jeg dør.»

Sabeltann kremtet, så nikket han. Han sa ingenting. Det var kanskje like greit.

Langemann så ut mot den andre skuta igjen, skjønnheten han nettopp hadde takket nei til. Isak og Bendik hadde klatret over relingen, sikret med tau, og holdt på å brekke løs navneskiltet fra akterstavnen. «Du gir Falken nytt navn, ser jeg.»

«Jeg har kalt henne opp etter deg,» svarte kapteinen, og la til da han merket Langemanns nølende blikk: «Havets opal.»

Langemann kvalte et sukk og lukket øynene et sekund eller to. Av alle navn i verden... «Er du sikker på at du ikke heller vil kalle henne opp etter Dagmar?» foreslo han diplomatisk. «Siden du nå ikke fikk has på broren hennes.»

Sabeltann kikket ned mot ripa han hvilte hendene mot, og strøk en tommel varsomt over treverket. «Jeg har allerede et skip kalt opp etter Dagmar.»

Og Langemann lukket øynene enda en gang, smilende, og ikke så rent lite oppgitt over å, etter seksten år, ikke ha skjønt det før.

«Gi henne til Valdemar,» oppfordret han etter enda noen øyeblikks stillhet. «Havets opal, altså. Han vil tjene deg bra med henne, slik han gjorde før med Saragossa. Han er langt mindre sprø her ute til havs.»

«Ja,» nikket Sabeltann, etter å ha tenkt seg om. «Han er en dyktig skipper, jeg ser det nå. Jeg er glad du slapp ham fri.»

Langemann måtte nesten ta seg for med hånden, så stor var overraskelsen og sjokket over å høre at hans best bevarte hemmelighet slett ikke var det, og kapteinen merket reaksjonen og snudde seg mot ham, nesten barnlig triumferende, med et fornøyd glis om munnen. «Jeg visste det ikke da,» innrømte han. «Jeg gjettet det først i ettertid. Hvem andre kunne det vært?» Han lot blikket gli ut mot havet. «Men ingen fare, Jakov, jeg vet også hvorfor du gjorde det.»

«Du er ikke dum, kæpten.»

Sabeltann fortsatte å smile, la armene over brystet og støttet haka mot den ene knyttneven. «Jeg har mine øyeblikk.»

---

Admiral Peter Wessel Tordenskjold sto på øverste dekk av Hvite ørn og så piratene seile bort. Ved føttene hans sto en kasse, og da skipene bare var et par prikker i horisonten, åpnet han den med foten og kikket ned på det gamle, slitte flagget som lå oppi.

«Hva nå?» spurte hans kammertjener, som også hadde stjålet seg til en titt over skulderen hans. «Tar vi det med tilbake til Elefantordenen?»

Tordenskjold smalt lokket igjen med et høylytt smell. «Selvsagt ikke, Kold! Dette her har jeg andre planer for.»

Og Kold stusset, slik han så ofte gjorde over sin herre, mens denne på sin side bare klappet ham oppmuntrende i ryggen. «Kom igjen, mann, vi har eventyr som venter!»

(Fra "Tordenskjold & Kold", Danmark, 2015)

< Femtende kapittel     Koda >

Tilbake til innholdsfortegnelse 

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen: Femtende kapittel

Kategori: Gul

Det ble morgen.

Sabeltann kunne merke det, så vel som han så det på lyset som sivet inn gjennom sprekkene i veggen, og hørte det på lydene fra vaktskiftet ute på dekk. Han hadde alltid hatt en god fornemmelse for tid.

Den korte sommernatten hadde ikke budt på særlig med søvn, han sov lite og lett selv i gode tider, og selv med det beroligende nærværet av Frøyas dolk under hodeputa, hadde han ikke funnet hvile der i kvartermesterens lugar. Sengetøyet luktet av Langemann, noe som i utgangspunktet ikke bød ham i mot (og Sabeltann var ikke typen som skammet seg over slike tanker), men nå var den lukten også en påminnelse om sviket og ydmykelsen har var blitt utsatt for, den som satte seg som knuter i musklene hans, hardere og hardere for hvert åndedrett.

Han hadde ikke forsøkt å åpne døra, likevel visste han at de hadde en vakt utenfor, en som tok jobben på alvor, ikke en slapp Benjamin. Strengt tatt var det ikke nødvendig. Det var ingenting for ham å gå ut på dekk for. Det ville ikke føre til noe. Skulle han vinne tilbake denne skuta, måtte det skje på annet vis.

Sjokket over å bli avsatt hadde vært så stort at det hadde tatt tid bare å summe seg, og da det endelig begynte å gå opp for ham hva som hadde skjedd, innså han at han ikke hadde noen plan eller strategi for en slik utenkelig situasjon. Mange menn ville gitt opp og han hadde vurdert den muligheten, men det var jo egentlig ikke noe alternativ, for har du en gang vært Kongen på havet, forblir du Kongen på havet. Han var Sabeltann, kaptein Sabeltann, samme hva de sa, og han lot seg ikke lede og kommandere. Ikke av noen. Ikke nå lenger.

Da er det bedre å dø.

Han tok dolken fram fra under puta og lukket sine slanke fingre om skaftet.

Eller kjempe seg tilbake til topps, samme hva det måtte kreve av personlige offer.

Piraters språk var vold, og det var et språk han snakket godt. Han trakk dolken ut av slira og skjøv den opp i jakkeermet, klar og tilgjengelig når det rette øyeblikket kom.

Det var Langemann som kom med frokosten hans, slik han hadde håpet, men langt i fra ventet. Han hadde oppfattet dem som ferdig snakket kvelden før, så når mannen likevel kom, var det nok fordi han fremdeles hadde et håp om en fredelig løsning på ubehagelighetene mellom dem. Det gjorde ham i så fall langt mer sentimental enn Sabeltann hadde gitt ham anerkjennelse for.

«Nå, slipper vi unna?» spurte han, før hans tidligere nestkommanderende hadde satt fra seg maten eller i det hele tatt rukket å si noe. Dette var en samtale han ønsket å kontrollere.

«Vi holder avstand,» svarte Langemann, rolig, men med et hint av skepsis i stemmen. Han var på vakt, ingen tvil om dét. «Du håper kanskje ennå på et oppgjør med Falkenskjold?»

«Og hvordan skulle dét gå til? Jeg sitter jo innesperret her, en simpel fange på mitt eget skip!»

«Du vet godt hvorfor du sitter her.» Det nyttet ikke å provosere Langemann, han var like rolig. «Og også at du ikke må. Du kan få komme ut. Om du lover å føye deg.»

«For deg, mener du?»

«For hvem enn den nye kapteinen blir. Det kan bli deg, om du vinner dem tilbake. Men for å klare det, må du ut og snakke med dem.»

Sabeltann svarte ikke. Langemann ventet forgjeves på respons et øyeblikk eller to, så satte han seg ned på skipskista. Rommet var så lite at knærne deres nesten berørte hverandre når de satt sånn.

«Det er til alles beste,» fortsatte Langemann, men i Sabeltanns hode ble stemmen hans forvrengt og nesten overdøvet av hans egen tunge pust. Han hørte ikke lenger etter. «Du må stole på meg.»

Det var nå eller aldri.

I én flytende bevegelse kastet han seg fram, dro dolken fram fra ermet og satte den i Langemanns bryst.

Bladet gikk ikke inn.

For det første var ikke støtet hardt nok; han merket med én gang at han ikke hadde lagt nok kraft, nok vilje, bak det. For det andre var det noe som blokkerte. Knivspissen traff ikke hud, men noe metallisk, med et stumpt klunk. Han forsto hva det var, og det fikk all kraft og kampvilje til å gå ut av ham som luften av en belg.

Langemanns øyne hadde viet seg ut i sjokk og overraskelse i det kniven traff, men han hentet seg fort inn da han merket reaksjonen. «Ja,» sa han, nesten sørgmodig, «kjente du det? Jeg har ikke tatt det av. Jeg er ennå din.»

Han løftet forsiktig en hånd og trakk skjortekragen til side, blottet gullanhenget sitt, symbolet på en pakt en av dem så trofast hadde holdt og den andre vært farlig nær ved å bryte. «Kom igjen, kaptein,» fortsatte han, og noe dirret i stemmen, men det var ikke redsel, ingen bebreidelse. «Du bommer ikke to ganger.»

Han skjøv brystkassa fram, løftet haka, bød seg villig fram.

Kroppen ville ikke, om hodet ville. Men hodet ville vel egentlig heller ikke. Sabeltann sank bakover i setet, knust og nedbrutt. Han slapp kniven, lot den bare gli ned på gulvet mellom føttene sine, og førte blikket samme vei.

«Du klarer ikke drepe meg,» hørte han Langemann konkludere.

Og Kongen på havet visste for første gang på veldig lenge hvem han var. «Bare… gå.»

Langemann gikk. Han tok med seg dolken og gikk. Men i døra gjorde han et stopp og gjentok invitasjonen fra tidligere: «Du kan få komme ut. Om du vil.»

---

Frøya hadde vært en nervebunt hele natten og morgenen, usikker på hva som ville skje og derfor i helspenn og på vakt. Likevel kom det overraskende på da en skygge plutselig falt over henne mens hun skurte dørken i et hjørne av kanondekket, og noen kjørte dolken hennes ned i en trekasse ved siden av henne. Hun skvatt til og kikket opp, full av bange anelser, og fant også Langemann ruvende over henne som et truende tårn. «Lojalitet er bra,» sa han, slapp knivskaftet og rettet en pekefinger mot henne. «Ikke gjør noe slikt igjen.»

Så gikk han, og hun ble sittende tilbake med bankende hjerte, og lure på hva hun egentlig hadde trodd, hva hun hadde tenkt at Sabeltann skulle bruke våpenet til. Drepe Langemann? Hun svelget tungt. Hadde Langemann…?

Hun så på kniven. Det var ikke blod på den.

For en idiot hun var! Langemann var åpenbart enig, i og med at han tilsynelatende lot påfunnet hennes fare uten å fortelle noen om det. Det var så patetisk at det ikke engang var verdt en offentlig reprimande.

Hun tok dolken sin, måtte jobbe litt for å få den løs, og stakk den tilbake i beltet med de andre. Hun kunne ikke si at hun angret på sitt lille bidrag, men hadde visst ennå mye å lære.

«De snur!»

Pip kauket fra toppen av masta, og hun kastet seg mot relingen for å se. Et av de to krigsskipene hadde ganske riktig begynt å vende, noe som bare kunne bety at de oppga jakten, og rundt henne brøt mannskapet ut i jubel. Frøya snudde seg for å se hvordan Langemann reagerte, men ikke før hadde hun funnet ham i mylderet, før Pip ropte igjen: «Seil i nordøst!»

Sammen med flere av de andre stormet Frøya tvers over dekk til ripa på styrbord side. De var nær norskekysten, og det var ut fra et av de mange sundene der at ytterligere to skip nå kom seilende og la seg i kjølvannet av dem.

«Hold kursen!» brølte Langemann over viraken som oppsto. «Vi kan ennå slippe unna.»

Men selv han måtte tvile, for deres nye forfølgere var nær nok til at de med letthet kunne identifiseres, og det var ingen ringere enn Hvite Ørn, samt skuta de alt hadde nedkjempet én gang, nemlig den staselige Falken, nå under dansk kommando. Intet skip på de sju hav var raskere enn Den sorte dame ble det hevdet, men disse to hadde allerede bevist at dét var en sannhet med modifikasjoner.

«Tordenskjold!» vrælte Pysa i panikk, men ble fort ristet på plass, bokstavelig talt, da Langemann kom forbi. Og det holdt med de daskene, mannskapet trengte ikke nærmere ordre for å innta postene sine. Valdemar hadde bykset opp på poopdekket og avløst Lech, og nå dreide han på roret for å utnytte vinden bedre, og Frøya klarte et øyeblikk å innbille seg at farten økte, selv om fornuften samtidig fortalte henne at det var en ren ønsketenkning. Hun visste, i likhet med alle andre, hvilket utfall dette etter alle solemerker ville få, så hun gikk mot luka til banjeren for å klargjøre våpnene.

Hun stoppet brått da døra til kvartermesterens lugar gikk opp og Sabeltann kom ut. Det var opplagt at han prøvde å være diskré, men han var jo Sabeltann, og en mann med hans karisma tiltrakk seg oppmerksomhet enten han gikk inn for det eller ei, så det var flere enn henne som la merke til ham og som, bevisst eller ubevisst, vek til siden da han kom. Han sa ingenting, lot bare de blå øynene ta inn det som var i ferd med å skje, men han møtte Frøyas blikk da hun endelig kom i gang med oppgaven sin igjen, og nikket anerkjennende da han så hva hun hadde fore.

«Hun trekker mot babord!» ropte Valdemar oppe fra roret. «Kan noen til helvete se å finne ut hvorfor?»

Frøya slapp sablene hun akkurat hadde hentet og skyndte seg mot relingen. Claes hadde kommet henne i forkjøpet, og sto med hele overkroppen hengende ut over ripa for å undersøke. «Vi har hektet oss fast i noe drivgods,» erklærte han.

Frøya så det, hun også. Restene av en stormast og et seil hadde viklet seg fast om kjølen på skuta, oppe ved baugen, noe som sinket dem betraktelig. Langemann kom for å se og han bannet lavt ved synet. «Vi må hakke oss løs,» beordret han. «Finn kroker og rep og… Pinky, hva er det du gjør?!»

Pinky var mer ressursfull, snartenkt og initiativrik enn de fleste, og det demonstrerte han nå også. Uten å vente på verken ordre eller instruks, hadde han festet en taustige til baugspydet, og Frøya og de andre fulgte overrasket med på hvordan han svingte seg over kanten og klatret ned langs skroget med en sabel i tennene. Med den ene foten på den ødelagte masta og den andre på nederste trinn i stigen, begynte han å hakke vilt med våpenet i et forsøk på å få seilet løs.

Frøya hang på i dragsuget da Langemann banet seg vei fram mot baugen. «Pinky, bruk line!» insisterte han, og selv om stemmen lød streng på overflaten, kunne man også fange opp et lite snev av stolthet under.

Pinky hadde kikket opp for å svare, da skuta i samme øyeblikk gjorde et uventet kast og han mistet balansen, glapp taket i stigen og forsvant hodestups ned i det skummende vannet.

Frøya hørte noen rope navnet hans, og bare fordi det var en kvinnestemme, forsto hun at det faktisk var henne selv. Hun snudde seg mot Langemann, bare for å oppdage at han alt var borte og at bare frakken og sabelen lå igjen på dekk. Hun hørte plasket i det han traff vannet, og hun og flere med henne stormet fram mot relingen for å få med seg dramaet.

Pinkys hode brøt gispende opp gjennom vannflaten bare noen få favner fra skipssiden, og plutselig var Frøya takknemlig for at Dama hadde mistet så mye fart. Langemann dukket opp et lite stykke unna, og trengte bare noen få svømmetak for å ta seg bort til guttungen. Samtidig kjente Frøya skuta krenge hardt mot babord og forsto at Valdemar med vilje hadde dreid på roret for å bremse ytterligere, og Langemann, som var en dyktig svømmer, klarte å holde tritt, selv med gutten på slep. Ved siden av henne hadde Benjamin klatret ned taustigen, og han strakte en hånd ut mot Pinky i det Langemann skjøv inn ham foran seg og opp på vrakgodset.

Frøya hadde allerede begynt å puste lettet ut, da Langemann i samme øyeblikk brått og plutselig ble dratt under vann og ikke kom opp igjen. Pinky, som klamret seg til vrakrestene, merket det og snudde seg skremt og forfjamset etter ham. «Langemann?»

«Pinky!» ropte Benjamin, huket seg ned og strakte seg enda noen tommer fram. «Ta hånden min!»

Igjen lød plasket av en person som hoppet over bord, og Frøya så med gryende gjenvunnet stolthet at det var faren hennes. Ikke alle sjømenn kunne svømme, ikke engang alle pirater, men Tønnes kunne, og han fikk gitt Pinky det siste puffet som skulle til for at Benjamin fikk tak i ham, før han deretter trakk pusten og dykket.

Benjamin fikk heist en delvis motvillig Pinky trygt over ripa, men den søkkvåte guttungen hadde knapt fått fast grunn under seg, før han kom seg på beina og trengte seg fram for å få med seg det som skjedde. Han og alle andre ble stående i trykkende taushet og vente, og Frøya syntes det tok en hel evighet før Tønnes endelig kom skytende opp gjennom vannflaten igjen. «Han har hektet seg fast i et garn eller noe,» ropte han opp til dem, mens han ristet sjøvannet ut av den blonde luggen. «Jeg får ham ikke løs!»

Nok en mann hoppet i vannet, Frøya fikk ikke med seg hvem i farten, men hvem han enn var, hadde han en sabel med seg og fulgte etter Tønnes ned i dypet igjen. Denne gangen ble de borte enda lenger, og Frøya kunne bare ane kampen som utartet seg der nede, for på overflaten skvalpet bølgene like rolig som før og avslørte ingenting.

Hele skuta eksploderte til liv da de omsider kom opp igjen, med en slapp og livløs Langemann mellom seg. Rep og stiger ble kastet over relingen, gjennom felles innsats og anstrengelse fikk de halt alle tre tilbake om bord, og først da innså Frøya at det var Sabeltann som var tredjemann. Hun hadde ikke kjent ham igjen uten parykken, som han måtte ha mistet i basketakene, eller uten sminka, som sjøvannet delvis hadde vasket av, og hun stirret på ham, hun og alle andre, på ham og på Langemann, som lå der på dørken med øynene halvveis igjen.

Han pustet ikke.

Sabeltann ignorerte blikkene, om han i det hele tatt la merke til dem, og knelte bare ned ved siden sin forhenværende nestkommanderende. Han la en hånd mot panna hans og den andre under haka, bøyde hodet hans bakover, la leppene sine over hans og blåste en munnfull luft inn i ham.

Frøya hadde hørt om Livskysset, men hun hadde aldri sett det utført og aldri helt trodd på det, og våget ikke tro på det nå heller. Hun oppdaget at Pinky sto og skalv av kulde ved siden av henne, og tok av seg jakka si og la rundt ham. Han reagerte knapt. Stillheten var overdøvende.

Men på tredje innblåsing ble den brutt. Hele Langemanns kropp rykket plutselig til i det han brakk seg og store mengder sjøvann kom fossende ut av munnen hans. Tønnes og Benjamin kom til og fikk hjulpet Sabeltann med å velte ham over på siden, og brekningene gikk snart over i hosting og rallende gisping. «Pinky…,» var det første og eneste ordet han klarte å presse fram, og Pinky kastet seg ned og inn i armene hans.

Sabeltann reiste seg sakte opp, og nå registrerte han omsider hvordan de alle sto rundt ham og bare glante. Pelle presset seg gjennom mengden med den våte parykken på en krok og rakte den mot ham, og Sabeltann krafset den fort til seg og satte den på. Så kikket han forbi dem, ut mot havet, og flokken delte seg for ham da han gikk bort til ripa, satte hendene i siden og speidet mot de kommende forfølgerne deres. Hvite ørn og Falken hadde halt betraktelig innpå.

Det var ikke lenger snakk om å slippe unna.

Han snudde seg tilbake mot dem. «Jeg beklager, gutter,» sa han, og stemmen hadde en uvant klang av ydmykhet. «Det ser ut til at alt jeg har skaffet dere er én siste kamp.»

Tønnes trakk fingrene gjennom det våte håret og kastet et kort gløtt bort på de andre, før han bøyde seg ned og plukket opp en av sablene som ennå lå der Frøya hadde kastet dem fra seg. «Vel,» sa han, og veide våpenet prøvende i hånden. «La oss sørge for at den blir legendarisk.»

< Fjortende kapittel      Sekstende kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse