Hvem er... Jimmy

Fødselsår: ca. 1670

Nasjonalitet: Frigitt slave av vest-afrikansk opprinnelse

Tilknyttet: Havets opal, Det usynlige land

Jimmy er kvartermester og nestkommanderende på Havets opal. Tidligere har han også tjenestegjort på Den sorte dame.

Tilbake til persongalleri

Hvem er... Preben Falkenskjold

Fødselsår: 1674

Nasjonalitet: Dansk

Tilknyttet: Elefantordenen, Frederiksborg slott

Viktige relasjoner: Dagmar

Preben Falkenskjold er Dagmars yngre bror, og en av mennene kaptein Sabeltann har sverget hevn mot. Han har arvet sin fars formue og titler, og da søsteren ble dømt for drapet på ektemannen, overtok han også store deler av hennes eiendom. Han har klart å redde familiens ære gjennom skandalen, og nyter stor anseelse blant sine likemenn. Han er fra 1715 stormester av Elefantordenen.

Tilbake til persongalleri

Øya vi fant: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Langemann lurer alle,

som en ulv i fåreklær

(- Terje Formoe)

Langemann våknet neste morgen med intense magesmerter. De vekket ham allerede i grålysningen, og en stakket stund klamret han seg til håpet om at han bare var bakfull. Det hadde så absolutt vært å foretrekke.

Men så mye av Nancys rom hadde han ikke drukket, og han innså fort at alle forholdsreglene hos Bella og Gusto hadde vært til ingen nytte. Han hadde utfordret skjebnen ved å tenke at ting umulig kunne bli verre, skjebnen hadde behørig respondert, og alt han kunne gjøre var å krølle seg sammen i senga og trøste seg med at anfallene sjelden varte mer enn noen timer.

Eller til han hadde vært på do. Men dassen lå ute i bakgården, og han følte ikke veldig for å forlate de varme teppene for å gå ned dit, så da var det bare å holde ut til det var over.

Han lukket øynene og kjente på følelsene som alltid fulgte med: Bitterheten, over at Fabian hadde skutt nettopp ham den dagen for godt og vel ti måneder siden, og deretter skammen, fordi han visste hvem det ellers ville vært.

Nei, heller ham enn Pinky! Han trøstet seg med det også.

Blodtapet og den voldsomme feberen hadde tatt fra ham alle minner fra hendelsen. Han husket bare flyktige glimt av lys, smerter og stemmer, ikke øyeblikket da Fabian fyrte av pistolen, og heller ikke hva det var som hadde fått ham til å gjøre det. Det var Benjamin som senere hadde beskrevet hvordan han hadde prøvd å stoppe en overmodig Pinky og følgelig reddet gutten – ved å havne midt i skuddlinja da Fabian fikk panikk. Kula hadde truffet ham nederst i magen, kunne kanonmesteren også fortelle, skrånet gjennom tarmene og endt opp i hofteskåla på venstre side. «Jeg visste straks jeg så det at du kom til å dø,» hadde han sagt, dønn alvorlig. «Og at det kom til å ta lang tid og gjøre jævlig vondt. Vi tenkte på å sette ei kule i hue på deg. Men det var før heksa, altså.»

Langemann hadde bare ristet på hodet av det han hadde oppfattet som tidenes overdrivelse, og det var ikke før Sabeltann hadde bekreftet historien at han virkelig hadde tatt det innover seg. At han egentlig ikke burde være i live.

Men han var definitivt i live nå. Det vesle, iltre dyret som tilsynelatende prøvde å spise seg ut gjennom tarmene hans, levnet lite tvil om dét. Han jamret seg lavt og kaldsvettet til han frøs, og da stripen av dagslys kom krypende over gulvet, bestemte han seg for å prøve uthuset likevel. Men han kom ikke lenger enn til vaskeservanten, og det var på gulvet der, bøyd over fatet mens han kastet opp gårsdagens såkalte middag, en god del rom og masser av galle, at Rosa selvfølgelig fant ham.

Det var ikke ofte hun bannet, men hun gjorde det nå, og hun var borte hos ham på et blunk. De kalde hendene hennes mot den klamme huden fikk ham til å fryse enda mer, men det fuktige håndkledet hun straks etter hentet og la mot nakken hans, føltes godt. Han klarte bare ikke å uttrykke det.

«Ikke rart du blir tynn,» sukket hun da han var ferdig med å brekke seg og hun tørket ham om munnen som på et lite barn. «Når du bare spiser grønnsaker, og så spyr det opp igjen etterpå. Er det magen?»

Han bekreftet med en krysning av et sukk og et stønn. Det var da opplagt!

«Skjer det ofte?»

«Nei,» svarte han, men hvorvidt det var en løgn eller ikke avhang av hvordan man definerte ofte. «Det går over.»

Han tok ham i armen, prøvde å hjelpe ham opp fra gulvet. «Det får vi da håpe. Har du vært på do?»

«Nei.»

«Skal du på do?»

«Nei!» Hun var voldsomt stresset nå, og både det og de klående hendene hennes hadde begynt å irritere ham. Det bar stemmen hans preg av. «Det går fint.»

           

«Fint? Kaller du dette fint?» Hun fikk buksert ham opp på senga, hvor han krøket seg sammen som en kråkebolle. «Du kan jo ikke engang stå oppreist.» Hun stakk en hånd inn under nattskjorta hans, og han grøsset av de kalde fingrene. «Og du svetter som en gris.»

Han veivet etter henne med en arm, som om hun var en irriterende flue. «Så i går var jeg frisk, selv om jeg sa jeg var syk, og nå vil du ikke tro på det motsatte?!»

«Det er fordi du lyver!» smalt det tilbake. Det var slutt på tålmodigheten hennes. «Både i går og i dag. Og tro meg, du lurer ingen!» Hun trakk pleddet opp over beina hans. «Forstår du nå hvorfor du er her og ikke ute på tokt?»

«Vondt får jeg uansett,» mumlet han. «Kan like gjerne ha vondt der som her.»

«Og la kapteinen se deg sånn?»

Det var like før han lo da han hørte hvordan hun prøvde å spille på stoltheten hans. Vel, dét skipet var seilt. «Kapteinen har sett meg sånn.»

«Har han?» Hun lød oppriktig overrasket og nesten litt såret ut. «Jeg var ikke klar over at det var så ille. Han gjorde det riktige valget ved å sette deg i land, i så fall. For sånn som dette kan du ikke ha det.»

Hun prøvde å ta på ham igjen, men han langet enda en arm ut etter henne. «Kan du ikke bare la meg være?»

Da stoppet hun og rygget unna med armene oppgitt ut til siden, men ventet til han så opp og møtte blikket hennes før hun tok med seg fatet med oppkast og forlot rommet. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet nesten med det samme, så hun oppnådde det hun nok hadde vært ute etter. Det var jo ikke rettferdig at han tok frustrasjonen ut på henne, og hadde han vært i bedre form, hadde han kanskje løpt etter for å be om unnskyldning. Men akkurat nå hadde han nok med seg selv og smertene.

Han hadde ikke behøvd å fortvile, hun var snart tilbake. Med forsterkninger. Hun hadde tatt Mia med seg, byens bakstekone og det nærmeste de kom en lege, og han visste straks de flankerte ham, som to løvinner på jakt, at det bare var å overgi seg. Han protesterte riktignok litt da de rullet ham over på ryggen og blottla magen hans, men det var mest for syns skyld, før han lukket øynene, svarte mutt på spørsmålene og henga seg til undersøkelsen.

«Når hadde du avføring sist?» spurte Mia etter å ha trykket ham på den harde magen litt. Hun var definitivt ikke typen som pakket ting inn.

«Dagen før i går,» mumlet han, men nølte litt. «Eller kanskje dagen før det igjen.»

Det så ikke ut til å være svaret hun hadde ønsket seg. «Hvis det ikke kommer noe i løpet av dagen, får vi heller hjelpe deg i gang,» sa hun. Av alle ting ga han fra seg et lite, bittert knis, fordi han godt visste hva dét innebar (og det var ikke noe han var videre interessert i).

Rosa strøk ham over kinnet. «Kan du ikke bare la oss ta oss av deg?» spurte hun. «Det er derfor du er her, ikke sant? For å bli tatt vare på, til du blir bedre.»

Han svarte ikke, og damene forflyttet seg til bort til ildstedet, der de snart hadde fått fyr på bålet for å varme vann. Han ble liggende med lukkede øyne og bare lytte til dem, på de hjemlige lydene av skraping og klirring og lavmælt snakk, og konkluderte ut fra det lille han fikk med seg at det stort sett bare var småprat om større og mindre begivenheter i byen. Han tillot seg selv å døse av og først da de nevnte toktet, fattet han nevneverdig interesse. Han snudde seg rundt i senga og flyttet litt på puta for å se dem bedre, og Mia la merke til det. «Hva tror du, Langemann?» spurte hun. «Får de mye trøbbel der ute?»

«Ikke mer enn vanlig, vil jeg tro,» svarte han. «Det er ren rutine, det her.» Men så demret det for ham at tolvåringen hennes hadde reist ut med sjørøverne for første gang. «Tenker du på Simon?»

«Jeg kan ikke la være.» Hun hadde holdt et grytelokk over ilden og nå flyttet hun det over i et klede som Rosa holdt fram for henne. «Han var så glad over å få reise, og jeg vet jo at det er hva som forventes av gutter her i byen, men…»

De kom bort til senga igjen, og Mia løftet unna teppet slik at Rosa kunne legge det varme grytelokket mot magen hans. Det ga en overraskende lindring, og han nærmest sukket av lettelse da han innså det. «Vi kan et knep eller to mot magevondt,» smilte bakstekona da hun merket reaksjonen, og vekslet et nesten hemmelighetsfullt blikk med Rosa over hodet hans. «Vi er da kvinner.»

Hun pakket teppet godt rundt ham igjen, og han rakk å tenke at det egentlig ikke var så aller verst å bli stelt med, før hun fortsatte: «Jeg mistet faren hans allerede før han ble født. Jeg ville ikke holdt det ut om også han…» Hun avbrøt seg selv med litt oppgitt hoderisting, og returnerte til gryta over ildstedet. «Ja, du vet vel hva jeg snakker om. Du har guttungen din der ute, du også.»

Han brukte et øyeblikk på å skjønne at det var Pinky hun mente, og innså da at han knapt hadde tenkt på ham de siste par dagene, så oppslukt av sin egen elendighet hadde han vært.

Det var til å skjemmes over.

«De er tolv,» var alt han sa høyt. «Gamle nok. Og Simon dro med Opalen, gjorde han ikke?» Hun nikket bekreftende. «Det er et godt skip, og sammenliknet med Dama har hun et relativt enkelt oppdrag og…» Han lo lavt. «Og en sindig kaptein. Det er et bra sted å være for en førstereis.»

Hun tok en pose fra beltet og helte noen frø over i en morter, og tok seg tid til å sende ham et tappert smil i det hun begynte å knuse dem.

«Vel, jeg liker ikke at Pinky er der ute uten deg,» kom det fra Rosa, og Langemann ble først nå oppmerksom på at hun hadde slått seg ned på sengekanten ved siden av ham. Hun la en hånd mot kinnet hans, kanskje for å sjekke ham for feber (noe han var temmelig sikker på at han ikke hadde) eller for å fortelle ham at oppførselen hans omsider var innenfor det hun anså som akseptable rammer.

«Ikke vær redd,» sa han. «Skalken vet at jeg slår ham flat om det skjer gutten noe.»

Mia rørte frøene ut i varmt vann og kom bort til ham med det i en kopp. «Jeg har sterkere ting også,» sa hun i det han tok i mot. «Men da sovner du.»

«Ja, det vil jeg ikke ha,» bekreftet han, og tok en slurk av det han hadde fått. Det var ikke godt, men ikke direkte vondt heller.

«Jeg regnet med det,» sa hun, og la en hånd mot kinnet hans, hun også. Og nå begynte det å bli litt vel klengete, og han vred utålmodig på seg under det tankefulle blikket hun vekslet med Rosa. «Litt klam?»

«Ja,» nikket Rosa. «Men ikke så varm.»

Mia tørket hendene på forkleet og samlet sammen tingene sine. «Snakk med meg i morgen,» sa hun til ham på vei ut døra. «Du bør ha vært på do innen da, ellers…» Hun gjorde noen pumpende bevegelser med hendene, og han lo lavt av uformaliteten hennes, selv om det ikke var tvil i hans sjel om at trusselen var reell.

Rosa humret også, men så strøk hun håret hans bakover og så alvorlig på ham. «Jeg må gå, jeg har en jobb jeg må gjøre. Jeg sender Ravn for å sitte hos deg.»

«Det trenger du ikke,» protesterte han.

«Jo. Jeg vil ikke at du skal ligge alene. Hun kan være nedenunder og lese, men rop hvis du trenger noe.» Hun kysset ham på panna. «Greit?»

Han nikket. Fordi det var enklest sånn. 

< Tredje kapittel     Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Det høres kjente lyder fra vinduer på klem

Et bittelite plankeskur er noens kjære hjem

(- Terje Formoe)

I Abra Havn var det full aktivitet. Det yrte av liv i gatene og de trange smugene, på torget var kommersen i full gang, og det ble ropt og kauket og hamret og gryntet og kaklet og breket fra både tobeinte og firbeinte. Det var et salig spetakkel, kjent og hjemmekjært, men Langemann merket fort at en boble av stillhet lot til å følge ham overalt hvor han dro. Folk tidde når han gikk forbi, dempet seg, fulgte ham med blikket, hilste ham med et smil hvis han så på dem, men holdt likevel avstand. Selv smeden, som var i ferd med å skjelle ut svennen sin for et eller annet, stoppet midt i prosessen da han kom. «Langemann,» nikket han, og ble den første som i det hele tatt sa noe. «Du er på beina?»

«Hvorfor skulle jeg ikke være på beina?» kontret Langemann skarpt, og ignorerte det irettesettende dasket fra Rosa.

«Nei…» Smeden dro på det. «Det er fint å se deg så…» Langemann skulte på ham. «Vel…» Han kremtet og vendte seg mot svennen sin igjen. «Ja, ikke bare stå der og kop! Få fart på varmen, sa jeg!»

Rosa dro Langemann med seg videre. «Han prøvde bare å være hyggelig,» skjente hun da de var kommet et stykke nedover gata.

«Hvor er vi egentlig på vei?» spurte han unnvikende. «Er det en hensikt med å gå rundt i gatene sånn?»

«Jeg har ansvar for denne byen. Når dere er ute på tokt er det jeg som beskytter dem. Så jeg har gjort det til en vane å gå rundt hver dag, for at de skal se meg og for at jeg skal huske hva det er jeg beskytter.»

Det så virkelig ut til å være en plan ved det hun gjorde. Hun fulgte en logisk rute opp Paradegata, med små avstikkere til sidegatene, stakk hodet inn i de ulike husene og verkstedene for å hilse på folk, småsnakke, stille og svare på spørsmål. Langemann følte seg mer og mer som et ubrukelig vedheng, lik det gamle, sta muldyret til grønnsakshandleren, mer til hygge enn til nytte, og forsvant etter hvert inn i sine egne tanker. Han prøvde å regne ut hvor langt skutene kunne ha kommet, så dem for seg der de navigerte seg gjennom Det usynlige lands lunefulle farvann og ut i rom sjø, der de ville skille lag og dra sine separate veier; Havets opal mot Tortuga i nord, Den sorte dame vestover mot Kyklianene. Han kunne nærmest høre ropingen fra mannskapet, knakingen fra treverk og rep, lyden av bølger som slo mot skroget og vinden i seilene…

«Langemann?» Rosas stemme trengte gjennom til ham. Uten at han merket det hadde de stoppet, og hun hadde nok måttet snakke til ham flere ganger, i hvert fall om han skulle dømme ut fra fliret til Sara, som også sto der. Blikket hans vandret til bylten hun bar på. «Har du møtt Nikki, Abra Havns nyeste innbygger?»

Langemann hadde ikke møtt Nikki, men han hadde så avgjort hørt om ham. Han hadde vært på Den enøyde pirat kvelden for seks dager siden, da Claes hadde kommet brasende inn, stolt som en hane, og erklært at han var blitt far. Han hadde spandert rom også, så Langemann hadde ikke klagd. Likevel visste han ikke helt hvordan han skulle forholde seg til det lille knøttet i Saras armer. «Pen,» sa han og håpte det var den riktige responsen.

Tydeligvis, for den nybakte moren smilte enda bredere og holdt babyen fram, som om hun ville han skulle holde den. «Eh, nei,» sa han og rygget et halvt skritt. «Det tør jeg ikke. De blir lett ødelagt.»

«Du var varsom nok med Pinky,» innvendte Rosa.

«Pinky var aldri så liten!»

Damene bare lo og bøyde seg henrykte over ungen igjen. «Han er nydelig,» kurret Rosa, og Langemann observerte opptrinnet med økende uro. Han og Rosa hadde ingen egne barn; de hadde aldri kommet, til tross for at alt lå til rette for det. I og med at det ikke var noe savn, hadde han aldri fundert på hvorfor, men når han nå så det henførte blikket nurket fikk, slo det ham at Rosa kanskje gjorde, og det fikk ham med ett til å føle seg nokså ubekvem.

«Skal vi videre?» spurte han.

«Ja, vi skal videre,» sa hun, tok farvel med mor og barn, og ledet an ned mot havna igjen. «Vi skal møte i byrådet.»

«Byrådet?»

«En by med tre hundre innbyggere må ha en viss ledelse, Langemann.»

«Jeg vet hva byrådet er,» avklarte han utålmodig. «Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg skal dit.»

Hun skottet bort på ham. «Jeg tenker vi sier du møter på vegne av kapteinen.»

«Sabeltann møter da ikke i byrådet.»

«Vel, kanskje han burde.»

Han lot den siste, forholdsvis uforskammede kommentaren ligge ubesvart. Man kunne jo lure på om all respekt for kapteinen forduftet straks han forlot byen, eller om det bare gjaldt Rosa, men noe sa ham at det var best å ikke spørre.

Byrådet møttes i et rom over Mattis’ sjøbod. Den gamle rormannen var rådets eldste medlem (og sannsynligvis også byens eldste innbygger), og hadde hatt sete der siden han gikk i land for siste gang vel ti år tidligere. Skomaker Ben hadde sittet der enda lengre, helt siden rådet først ble dannet tilbake i 1702, og var også den som førte protokollen. Et pirkete arbeid som tok ufattelig lang tid, ikke minst fordi han stadig måtte ha ting gjentatt når han skrev dem ned. Det siste medlemmet utenom Rosa (som hadde overtatt plassen etter sin far), var lederen for byens fiskerlaug, Bartolomeo, en svartmusket kar av korsikansk opprinnelse og sterke meninger. Ingen av de tre lot til å hefte seg ved at Langemann var tilstede, så han ble bare sittende nederst ved bordet og høre på.

Det viste seg å være omtrent like spennende som å se maling tørke.

«Dagens saker,» sa Mattis langsomt og myste ned mot papirene gjennom brilleglassene. «Grønnsakshandler Johan Post og frue søker om å få utvide sin bolig. Det kan skje i nordlig eller sørlig retning…»

«Utvider de mot nord bygger de seg vel inn i Skomakerstredet?» påpekte Rosa.

«Stemmer,» nikket skomaker Ben, «men bygger de sørover, vil det hindre framkomsten i Strandpromenaden.»

«Og det er en av de travleste gatene i byen,» samtykket Bartolomeo.

«Det byr altså på problemer uansett,» var Mattis unødvendige konklusjon.

«Hva hvis…?» begynte Rosa.

«Vent litt,» avbrøt skomakeren, og snakket høyt mens han skrev: «…bygger de nordover…»

De andre ventet i taushet til han var à jour med notatene. Langemann dro fingeren sin langs en fure i bordplata.

Debatten startet opp igjen, og enda en stund holdt han ut det hjelpeløse sirkelsnakket. Men da de etter et kvarters tid fremdeles ikke hadde funnet noen løsning, eller for så vidt tilført diskusjonen noe nytt og konstruktivt overhode, klarte han ikke å forholde seg taus lenger. «Men så la dem bygge vestover!» utbrøt han hissig. «Det er god plass i retning smia.»

Tre av fire rådsmedlemmer anerkjente ham med overraskende overbærende og tålmodige blikk, men Rosa så noe olm ut. «Og det faller deg ikke inn at det er nødt til å være god avstand til smia?» sa hun. «På grunn av brannfaren.»

Han vendte tilbake til furen i bordplata. «Så la dem bygge i høyden,» mumlet han lavt for seg selv.

Det var også det de til slutt konkluderte med, før de endelig kunne fortsette til neste sak, som viste seg å være et enda mer langtrukkent ordskifte om hvorvidt byens nye kornlager skulle kalkes hvitt eller gråhvitt. Da gadd han ikke mer, men reiste seg, brått og demonstrativt, erklærte at han måtte ha mat, og gikk. Han hørte Rosa unnskylde ham i det døra smalt igjen, og hadde mest lyst til å rive den opp igjen for å skrike inn til henne at han ikke skyldte noen en unnskyldning, for det var da pinadø ikke hans feil at han befant seg på land når han så åpenbart ikke hørte til der. Men han lot det være. I stedet pustet han dypt et par ganger, ramset opp havnene i Karibien (et knep han hadde lært av de mer frustrerende møtene med Sabeltann), og tok veien til Bella og Gustos vertshus.

Det viste seg å være en dårlig idé. 

Som alltid når ting gikk ham i mot, ble han mer nostalgisk enn ellers og det gjaldt også følelsene knyttet til disse rommene. Da han trådte inn over terskelen (og praten rundt bordene stilnet ved synet av ham), kom en flodbølge av gamle minner veltende, og ikke engang den intense lukten av indisk krydder kunne skyve dem bort. Plutselig var det Morgan han så der bak disken. Morgan, med det halvveis oppgitte, halvveis kjærlige smilet han alltid møtte ham med. Morgan, som hadde kjent ham bedre enn noen annen, både da og siden. Morgan, som sikkert hadde likt hvitt/gråhvitt-debattene i byrådet han selv hadde tatt initiativ til å stifte. Morgan, som hadde fått dø i sin beste alder, ung og sterk og vital…

«Det vanlige?» spurte han, men det var jo ikke ham, det var Bella, og hun sto der med hendene i siden og hodet spørrende på skakke, og Langemann fikk summet seg til å nikke bekreftende.           

Han fant seg et bord og hun brukte heldigvis ikke lang tid på å komme med middagen hans. «Vær så god,» sa hun, en tanke demonstrativt. «Ikke fløte, ikke kjøtt, ikke krydder – med andre ord: kokte grønnsaker.» Hun satte fatet foran ham, og la til i den sarkastiske tonen bare hun kunne mestre: «Og, ja, jeg har kokt dem skikkelig, du får ingen problemer med de der. Skal jeg mose dem for deg også, kanskje?»

Han så opp på henne med et skarpt blikk, gjorde det klart at ømfintlige mager slett ikke var noe å spøke med, og hun så ut til å innse at hun hadde dratt det for langt denne gangen og forlot ham.

Han var bare halvveis gjennom porsjonen da Rosa kom, så effektiviteten på byrådsmøtet måtte ha tatt seg voldsomt opp. «Jobben min virker kanskje banal for deg,» glefset hun før han rakk å si noe, «men den er like viktig for denne byen som det du og mannskapet gjør!»

Hun misforsto fullstendig. Dette handlet da ikke om henne! Men nå var han tom og utmattet, og orket ikke å forklare. «Er det sånn det er?» sukket han bare. «Livet på land?»

«For noen.»

«Da hopper jeg heller i havet.»

«Jakov!» Hun var sjokkert nok til å bruke fødenavnet hans (noe hun ellers gjorde enda sjeldnere enn Sabeltann), men han følte ikke for å avfeie kommentaren som en spøk når han faktisk ikke var helt sikker på om det var det. Blikket hennes gled mot tallerkenen hans, og som vanlig mistet hun fort fokus. «Hva er det du spiser?!»

Han hadde fått nok og lot bestikket falle med et høyt klirr. «Samma det. Jeg går hjem.»

Han gikk ikke hjem.

Han gikk til Den enøyde pirat, hvor han som ventet fant lokalet tomt. Bare Nancy satt ved et av bordene og førte regnskapet sitt, og hun kikket opp da han braste inn, angivelig for å si at hun ikke hadde åpent, men lot det være da hun så hvem det var. I stedet fulgte hun ham taust med blikket mens han krysset gulvet bort til baren, trev den første flasken med rom han kunne finne og tømte i seg et par gode munnfuller. «Såpass,» kommenterte hun da.

Så gikk hun rolig inn bak disken og satte fram et glass til ham, og øynene skinte av sympati da han tillot dem å møte hans. «Jeg har sett det før, vet du,» sa hun. «Da Mattis gikk i land, drakk han seg under bordet hver kveld i en uke.»

Hadde det ikke vært for all elendigheten, hadde Langemann kanskje ledd av den tanken. Dette var Nancys ærlige forsøk på å muntre ham opp, det forsto han, selv om det var totalt malplassert. Så han unnlot å skrike til henne, fylte bare rom i glasset og tømte det like fort.

Hun tok hintet. «Jeg sender regning,» sa hun og lot ham være. 

< Andre kapittel     Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Andre kapittel

Kategori: Gul

Å, hei og hå,

en landkrabbe må

ha med seg det meste som skjer!

( - Terje Formoe)

Da skutene seilte ut fra havna i grålysningen befant Langemann seg på verandaen sin, halvveis i skjul bak døra. Han hadde ikke brydd seg om å møte opp på kaia, bare gitt Pinky en kort beskjed om at han ikke skulle være med og at eventuelle spørsmål rundt den avgjørelsen måtte rettes mot kapteinen. Gutten hadde ikke kommet med innvendinger, ikke sagt noe særlig i det hele tatt, bare et kort farvel og så, før han forsvant, sendt ham et blikk som oste av medlidenhet og bekymring og, verst av alt, forståelse, og Langemann hadde altså stilt seg der i døra ut til verandaen for å se ham av gårde, barføtt og fremdeles i bare nattskjorta.

Den sorte dame seilte først, og det overrasket ham hvor vondt det faktisk var å se henne dra. Han kjente både sorg og sinne, og en plutselig og helt vanvittig lengsel, så da også Havets opal var kommet vel av sted, gikk han inn og la seg igjen. Den venstre hofta hans var stiv og smertefull, slik den gjerne var om morgenen, og i dag verre enn ellers (kanskje fordi han hadde tillatt seg å kjenne ordentlig etter), så han var glad ingen så den ynkelige måten han stolpret seg tilbake til senga på. I det minste hadde han ikke vondt i magen, og han lo bittert ned i putene over at han var kommet dit at slike ”lyspunkt” var alt han hadde å klamre seg til.

Da han våknet igjen var det av et høyt smell, og han kikket søvndrukken opp over teppekanten, bare for å bli møtt av en flom av skarpt sollys. Noen hadde åpnet vinduet, og etter å ha myst bannende mot skikkelsen som nå krysset gulvet for å lukke opp verandadøra også, så han at det var Rosa. «Slutt,» mumlet han, og trakk teppet over hodet.

«Det er langt på dag,» parerte hun. «Skal du ikke snart stå opp?»

Han veltet seg over på siden, bort fra henne. «Nei, jeg er syk.»

«Jaså?» Han hørte henne komme bort til sengekanten. Hun lød ikke overbevist.

«Du har vel hørt det?» knurret han.

«Jo da, ryktene flyr. Spesielt siden du ikke har vist deg.» Hun dro i sengeklærne hans. «Kom igjen, la meg få se deg.»

Han lot henne trekke teppet av, rullet med et stønn over på ryggen og glante opp på henne med et blikk han håpte ville vekke både respekt og sympati. Det virket visst ikke. Hun la bare armene i kors og hodet på skakke. «Så planen er å ligge her og synes synd på seg selv?»

Han svarte ikke, rykket bare pleddet til seg igjen og skulte surt mot det åpne vinduet. «Lukk skoddene før du går,» mumlet han, mens han heiste teppet opp over skulderen og krøllet seg sammen for å sove videre. Til sin store irritasjon oppdaget han fort at den posisjonen var alt annet enn god for hofta hans, men det kunne han ikke la Rosa se, så han bet det i seg og håpte hun snart ville gå.

«Du…?» begynte hun.

«Jeg er syk, har jeg sagt!» gneldret han utålmodig.

Hun bøyde seg fram og la en hånd mot panna hans. «Du har ingen feber,» konkluderte hun til slutt, i en tone som fikk henne til å høres irriterende triumferende og selvtilfreds ut. «Du er frisk nok til å stå opp.»

Han sukket, rimelig lei av gnålet hennes, og skjøv hånda hennes bort. «Stå opp til hva? Det er vel ikke sånn at denne byen går til grunne uten meg?»

«Nei, vi klarer oss aldeles utmerket,» svarte hun, men stemmen endret seg noe og fikk et tydeligere snev av alvor. «Men folk har gjettet seg til at Sabeltann etterlot deg her på grunn av helsa di, og...»

Han snøftet. «Og nå vil de ha meg til å spankulere nedover gata så de kan glane på stakkaren selv?»

«Og hva tror du de vil si om du ikke spankulerer nedover gata?» smalt det retorisk tilbake, men så mildnet hun igjen, ålte seg ned på madrassen og krøp inntil ham. Han satte såpass pris på armen hun la om livet hans at han flyttet seg nærmere for å vise det, og lukket øynene da duften av henne fylte neseborene hans – krutt og blomstervann i perfekt forening.

«Jeg forstår at dette er ydmykende for deg,» fortsatte hun, mens pusten hennes kilte i nakkehårene hans, «men hvis du ikke kommer ut, kommer fantasien deres til å løpe helt løpsk. Du aner ikke hvordan disse menneskene kan sladre.»

Hun hadde et poeng, men han gadd ikke anerkjenne det ved å svare.

En stund lå de bare der, mens hun lekte med håret hans, og han med ørsmå bevegelser prøvde å finne en mindre smertefull stilling uten å avsløre noe for henne. «Skal du bare ligge her hele dagen?» spurte hun omsider.

«Ja,» bekreftet han, «i hvert fall hvis du skal ligge der ved siden av.»

Hun humret. «Nei, det har jeg ikke tid til. Jeg har en jobb, plikter…» Hun plantet et kyss på kinnet hans, og han gjorde et nytt forsøk på å snu seg. Et lite smertestønn unnslapp leppene hans da han kom til å vri hofta i prosessen, og hun skjøv seg opp på albuen, plutselig alvorlig og innstendig. «Har du vondt noe sted? Skal jeg skaffe deg noe smertestillende?»

«Nei.» Han knep øynene hardt igjen. «Bare la meg være.»

Hun reiste seg med et sukk. «Ja, ja.»

En stund trodde han at hun hadde gitt opp, men så hørte han gjennom slummeren hvordan hun begynte å trampe opp og ned trappene og romstere rundt, spesielt borte ved ildstedet, og han dyttet seg opp på armen for å se på henne. «Hva er det nå du driver med?»

«Jeg gjør i stand et bad,» svarte hun blidt, og hadde ganske riktig halt fram badekaret.

Snedig.

Hun visste godt hvor glad han var i å bade, det visste alle, og han trakk brynene sammen over nesa for å vise henne at han satte lite pris på slike utspekulerte triks. Samtidig var det ikke fritt for at synet av stampen hun nå fylte med varmt vann, var riktig så forlokkende. Han bannet lavt over sin egen svakhet, og innen hun kalte på ham noen minutter senere, hadde han gitt etter for fristelsen og vrengte av seg nattskjorta. Han forflyttet seg ennå noe haltende og stivt, og han visste at hun la merke til det, men hun lot heldigvis være med å kommentere det, og han fikk kommet seg opp i karet, kjente den øyeblikkelige avslappende følelsen av vann mot huden og kunne ikke unngå å slippe et sukk av velvære. Bad var det beste i verden, uansett hva de andre piratene måtte mene om hans konstante behov for å vaske seg. Det var spesielt Pelle og Pysa han fikk høre det av. Å bade så mye kunne umulig være bra for helsa, mente de, noe som selvsagt var en tåpelig påstand om man skulle legge Langemanns egen erfaring til grunn. Han hadde alltid hatt god helse. I hvert fall til han fikk en kule i magen.

Han lot Rosa vaske seg, nøt de varsomme berøringene og spesielt hvordan hun øste vann over ham og gjennom det lange, mørke håret hans. «Jeg vet du ikke liker å måtte bli hjemme,» sa hun, «men jeg synes nå det er hyggelig å ha deg her.» Hun bøyde hodet hans bakover og kysset panna hans. «Nå får du på deg klærne, og så blir du med meg ut i byen så jeg får vist deg at livet på land ikke er så ensformig som du tror.»

Han sukket.

«Langemann, du kan ikke bli værende i dette mørke rommet helt til Sabeltann kommer tilbake.»

«Ja, ja…»

«Du kan like gjerne forberede deg. Det kommer en tid for alle, vet du.»

Han skulte opp på henne. «Hva mener du? Dette er bare midlertidig.»

«Ja, men… du blir jo ikke yngre.»

«Jeg er ikke gammel!» protesterte han.

«Det sa jeg ikke heller. Jeg sa at du ikke blir yngre, det nekter du vel ikke for?» Hun holdt ut håndkledet hans. «Kom nå.»

Han steg motvillig ut av badestampen, merket at det gikk lettere nå som det varme vannet heldigvis hadde myket opp hofta hans, og tørket av seg. Han plukket opp skjorta si fra gulvet for å ta den på, men hun nappet den ut av hendene hans igjen før han kom så langt. «Ikke den,» utbrøt hun oppgitt, «den er det hull i. Her!» Hun hentet en ren skjorte fra skapet og kastet til ham, og ble deretter stående og følge nøye med mens han kledde på seg. Hun var borte og rettet på vesten hans en gang, og så på med tankefull bekymring mens han trakk på seg buksene og festet beltet. «Du har blitt tynnere,» bemerket hun. «Så langt har du aldri kunnet stramme inn beltet før.»

«Ikke styr sånn,» sa han bare.

Hun tok en kam og gredde ut håret hans, før hun flettet det i fire fletter, stramt inntil hodet. «Du begynner å bli grå,» kommenterte hun.

«Ja, du vet virkelig hvordan du skal muntre opp en mann,» svare han bittert.

«Grått hår er da bare distingvert.»

Han snøftet. «Mulig, men jeg er det ikke.»

«Nei, bevares,» kvitret hun og satte hatten hans på. «Kom igjen, på tide å inspisere byen.»

Og han tok, noe motvillig, frakken sin og fulgte etter henne ut i dagen og dens prøvelser.

< Første kapittel    Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Innholdsfortegnelse

**Se forside her (ekstern lenke)**

Første kapittel -- der Langemann blir beordret i land.

Andre kapittel -- der Langemann helst vil sove, men Rosa har et triks i ermet.

Tredje kapittel -- der Langemann stifter bekjentskap med byråkratiet i Abra Havn.

Fjerde kapittel -- der Langemann ikke lurer noen som helst.

Femte kapittel -- der Rosa har et forslag.

Sjette kapittel -- der Langemann åpner et avstengt rom.

Sjuende kapittel -- der Langemann minnes første gang.

Åttende kapittel -- der Langemann og Rosa funderer på hvem de var og hvem de ble.

Niende kapittel -- der Langemann letter på trykket og Rosa avslører en lenge bevart hemmelighet.

Tiende kapittel -- der Langemann bader.

Ellevte kapittel -- med et antiklimaks og en fullendelse.

Tolvte kapittel -- der Langemann blir beordret om bord.

Øya vi fant: Første kapittel

Kategori: Gul

Se ellers tidslinje

Det blåste orkan; vi kunne gått ned

For øya vi fant var umulig å se

( - Terje Formoe)

«Jeg vil at du står over denne.»

Det lå helt øverst, sammen med «vær så god, ta litt mer gull» og «god suppe, Skalken», på lista over ting Langemann aldri hadde trodd han skulle høre kapteinen si. Først prøvde han å le det bort, usikker på om han hadde oppfattet det riktig eller om vinen hadde gått ham til hodet, men stoppet da han så Sabeltanns alvorlige mine. Kapteinen pleide ikke å spøke, i hvert fall ikke om sånt, og han lot brynene krype spørrende oppover. «Stå… over?»

«Toktet,» bekreftet Sabeltann. «Jeg vil at du blir hjemme.»

Langemann ble bare sittende og stirre vantro på ham. Ikke klarte han å si noe heller, selv om han etter hvert ble klar over at han i jakten på taleevnen åpnet og lukket munnen som en fisk på land.

Sabeltann kom ham i forkjøpet. «Jeg vil at du blir her og kommer til krefter,» utdypet han.

«Jeg er… ved krefter,» protesterte Langemann, og ergret seg over at det ikke lå mer overbevisning bak ordene nå da han omsider hadde funnet dem. «Kæpten, det er ingenting i veien med meg.»

«Nei?» Sabeltann la hodet ørlite på skakke, slik han hadde for vane å gjøre når han hadde gjennomskuet noen, men likevel lot dem skrøne seg ferdig. Stort sett mest for sin egen underholdning, selv om Langemann ante at det i dette tilfellet handlet mer om respekt. Det gjorde ikke saken bedre. Han kjente at han ble varm om ørene.

«Det er bare småting,» innvendte han, og prøvde seg på en sannhetsmoderering i stedet for en direkte løgn.

Kapteinen lente seg fram over bordet og fanget blikket hans. «Kan du se meg i øynene og si at disse småtingene ikke påvirket eller distraherte deg på forrige tokt?»

Langemann unnlot å svare. Det var heller ikke nødvendig. Han så bort, glad for at det bare var de to igjen i loftsstua på Den enøyde pirat, slik at ingen andre fikk med seg ydmykelsen han ble utsatt for. Samtidig var det ganske så irriterende at Sabeltann hadde ventet helt til kvelden før avreise med å ta denne samtalen, når han hadde vært nede på kaia hver dag hele uka, ledet og kontrollert lastingen og forberedelsene, i den tro at han skulle være med. Kapteinen ønsket å patruljere de karibiske farvannene. Det var mange måneder siden sist, og det gjaldt å markere territoriet, minne andre piratbander på hvem som var sjefen. Så han hadde bedt dem om å klargjøre Den sorte dame, og også Havets opal, som han ville sende til Tortuga og Port Providence på oppdrag av den mer lyssky typen.

Det var Valdemar som skulle tjenestegjøre som skipper på sistnevnte skute, og han og Langemann hadde stått på kaia senest den morgenen og sett tømrerne finjustere skipets oppgraderinger. Skroget, som inntil nylig hadde hatt innslag av blått, var nå malt helt sort, og under baugspydet ble den splitter nye gallionsfiguren, som byens treskjærer hadde gjort klar på rekordtid, hengt på plass. Den forestilte en stor, svart, glefsende ulv, og fikk Valdemars mannskap til å skråle høyt og brautende da de så den. «Vi er havets ulver!»

Langemann bare smilte for seg selv av de grove sangene som deretter fulgte, for han visste godt hvem dyret egentlig var myntet på. Det var han som var ulven, han som var Havets sorte opal, og dette fartøyet antagelig det nærmeste han noen gang ville komme en vennskapserklæring fra sin kaptein.

Han kikket bort på Valdemar. De siste måneders sjøreise hadde skrelt bort det meste av villmannen fra jungelen. Han hadde latt det rustrøde håret vokse ut litt, men holdt skjeggveksten under kontroll, og så friskere og sprekere ut enn på lenge. Ryggen var rak, og da blikket hans møtte Langemanns, var det åpent og klart. «Det blir bra,» smilte han tilfreds.

Langemann nikket enig. Opalen var et strålende skip, og en dyktig båtsmann som Valdemar ville kunne gjøre store ting med henne, spesielt om han fikk skikkelig sving på mannskapet sitt. Han sprang om bord nå som Jimmy, hans nestkommanderende, ville ha tak i ham, og Langemann gikk alene videre, bortover mot Dama. Han ignorerte den vage smerten i venstre hofte, og trakk inn sjølufta i et dypt åndedrag. Havet hadde gjort Valdemar godt, det var vel håp om at det kunne skje med flere, og synet av den klargjorte skuta vekket også en forventning i ham. Det var der ute han måtte være. Der ute kunne man puste.

Benjamin satt på en tønne ved landgangen, en smule molefonken og dessuten, bestemte Langemann seg for da han så ham, altfor uvirksom. Så han stoppet opp ved siden av og vekket ham gneldrende fra tankene. «Nå, er alt kruttet om bord?»

Benjamin føk opp i en slags halvhjertet givakt. «Ai, ai, Langemann. Alt er på plass.»

«Jaha?» svarte Langemann skeptisk, for det var ulikt kanonmesteren å være ferdig før tiden. «Hvorfor så lang i maska?»

Benjamin veivet målløst med den ene armen. «Odin er overflyttet til Valdemars mannskap.»

Det var sin bror han siktet til. Odin, som ikke var helt riktig i hodet, var snill og føyelig, men ute av stand til å ta vare på seg selv, og hadde det ikke vært for at han fremdeles håndterte kanoner bedre enn de fleste, hadde han nok blitt satt i land for lenge siden. Langemann kunne absolutt se fornuften i at han ble flyttet til et (angivelig) roligere skip. «Var det kapteinens idé eller Valdemars?» spurte han.

Benjamin stakk hendene i lommene og vippet bak på hælene. «Det var faktisk Odins.»

Den opplysningen var desto mer overraskende, for det hørte til sjeldenhetene at Odin selv tok initiativ til noe. «Det må da være et godt tegn?»

«Joa.» Benjamin dro på det. «Vi har bare aldri vært borte fra hverandre før.»

Langemann forsto for så vidt kvalene hans, han var ikke gjort av stein, men kunne jo ikke bli kameratslig med ham heller, så han la bare ansiktet i bryske folder og gjorde et kast med nakken. «Én distraksjon mindre for deg,» påpekte han. Så mildnet han noe, og la til: «Det er nok til det beste, for dere begge.»

«Ja, ja, jeg vet, han får det bra hos Valdemar.» Benjamin tok hendene opp av lommene og slo dem lett mot buksebeina. «Jeg får uansett mer enn nok å tenke på, nå med de ekstra pliktene, og alt.»

Langemann rynket panna. «Ekstra plikter? Hva er det du babler om?»

Kanonmesteren knep munnen igjen litt for fort, og fikk det plutselig ukarakteristisk travelt. «Det er vel best jeg får de siste sakene om bord,» erklærte han og forsvant hastig opp landgangen.

«Jeg synes du sa du var ferdig,» mumlet Langemann, og burde ha forstått allerede da at noe ikke stemte. Benjamins ekstra plikter var åpenbart jobben hans, det innså han nå. Det betydde også at kapteinen hadde involvert andre i planene sine, før han fant det for godt å dele dem med ham. Og akkurat dét stakk litt ekstra hardt.

«Du har vært i dødens forgård to ganger det siste året,» hørte han Sabeltann argumentere videre. «Tre hvis vi regner med det lille tilbakefallet ditt i april.»

«Jeg var ikke så syk,» mumlet Langemann.

«Poenget,» avbrøt kapteinen, «er at du aldri fikk tid til å komme deg ordentlig etter skaden din, og den siste turen vår ser ut til å ha gjort ting verre.» Han løftet en hånd for å stogge eventuelle protester. «Jeg tar min del av ansvaret, jeg… jeg er ikke verdens mest tålmodige mann, og…» Blikket flakket. «Mer avhengig av deg enn jeg liker å innrømme.» Han rettet seg opp og lot de blå øynene møte Langemanns igjen. «Jeg skulle ikke slept deg med halve kloden rundt, når du ikke hadde helse til det.»

«Du har ikke slept meg noe sted,» parerte Langemann. «Jeg dro frivillig, og jeg gjør det igjen.»

«Fint. Men denne gangen blir du hjemme.»

«Kæpten…»

«Det er ingenting å diskutere, Langemann!» Den velkjente, og for så vidt mer betryggende, krassheten var tilbake. «Jeg vil ikke ha deg med. Jeg trenger deg frisk og sterk, og akkurat nå er du ingen av delene, selv om føler at du er det.» Et snev av sørgmodighet streifet ansiktstrekkene hans. «Det syns på deg.»

En brå stillhet presset seg sammen rundt dem. Langemann ble plutselig var hvordan hendene hans dirret og så ned på dem, og da han ikke fikk dem til å slutte, skjøv han dem inn under bordplata og ut av syne. Noe vokste i halsen hans, dyttet på nedenfra og inne bak øyelokkene, og han gjenkjente det med overraskelse og gryende panikk.

Grine som en unge… jo, det skulle tatt seg ut.

«Det er ikke snakk om noe langt tokt,» fortsatte Sabeltann omsider. «Jeg kan unnvære deg et par uker, eller tre. Og jeg tror en forlenget landlov vil gjøre deg godt.»

Langemann trakk pusten noen ganger, til han var sikker på at stemmen ville holde. «Hva skal jeg gjøre da?»

«Du kan gjøre hva du vil. Spis… drikk… hygg deg med Rosa… Du har fri. Ingen plikter.»

Langemann satte de stadig dirrende hendene mot bordkanten og reiste seg stivbeint opp. «Ai, ai, kæpten,» mumlet han, og ble nesten sjokkert over kulden i sin egen stemme. Han begynte å gå mot utgangen, ustøtt og ikke så fort som han ønsket, som om han var full.

«Ikke vær sint,» slengte Sabeltann etter ham.

«Jeg er ikke sint,» svarte han, og understreket sarkasmen ved å smelle døra igjen etter seg.

Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse