Øya vi fant: Andre kapittel

Kategori: Gul

Å, hei og hå,

en landkrabbe må

ha med seg det meste som skjer!

( - Terje Formoe)

Da skutene seilte ut fra havna i grålysningen befant Langemann seg på verandaen sin, halvveis i skjul bak døra. Han hadde ikke brydd seg om å møte opp på kaia, bare gitt Pinky en kort beskjed om at han ikke skulle være med og at eventuelle spørsmål rundt den avgjørelsen måtte rettes mot kapteinen. Gutten hadde ikke kommet med innvendinger, ikke sagt noe særlig i det hele tatt, bare et kort farvel og så, før han forsvant, sendt ham et blikk som oste av medlidenhet og bekymring og, verst av alt, forståelse, og Langemann hadde altså stilt seg der i døra ut til verandaen for å se ham av gårde, barføtt og fremdeles i bare nattskjorta.

Den sorte dame seilte først, og det overrasket ham hvor vondt det faktisk var å se henne dra. Han kjente både sorg og sinne, og en plutselig og helt vanvittig lengsel, så da også Havets opal var kommet vel av sted, gikk han inn og la seg igjen. Den venstre hofta hans var stiv og smertefull, slik den gjerne var om morgenen, og i dag verre enn ellers (kanskje fordi han hadde tillatt seg å kjenne ordentlig etter), så han var glad ingen så den ynkelige måten han stolpret seg tilbake til senga på. I det minste hadde han ikke vondt i magen, og han lo bittert ned i putene over at han var kommet dit at slike ”lyspunkt” var alt han hadde å klamre seg til.

Da han våknet igjen var det av et høyt smell, og han kikket søvndrukken opp over teppekanten, bare for å bli møtt av en flom av skarpt sollys. Noen hadde åpnet vinduet, og etter å ha myst bannende mot skikkelsen som nå krysset gulvet for å lukke opp verandadøra også, så han at det var Rosa. «Slutt,» mumlet han, og trakk teppet over hodet.

«Det er langt på dag,» parerte hun. «Skal du ikke snart stå opp?»

Han veltet seg over på siden, bort fra henne. «Nei, jeg er syk.»

«Jaså?» Han hørte henne komme bort til sengekanten. Hun lød ikke overbevist.

«Du har vel hørt det?» knurret han.

«Jo da, ryktene flyr. Spesielt siden du ikke har vist deg.» Hun dro i sengeklærne hans. «Kom igjen, la meg få se deg.»

Han lot henne trekke teppet av, rullet med et stønn over på ryggen og glante opp på henne med et blikk han håpte ville vekke både respekt og sympati. Det virket visst ikke. Hun la bare armene i kors og hodet på skakke. «Så planen er å ligge her og synes synd på seg selv?»

Han svarte ikke, rykket bare pleddet til seg igjen og skulte surt mot det åpne vinduet. «Lukk skoddene før du går,» mumlet han, mens han heiste teppet opp over skulderen og krøllet seg sammen for å sove videre. Til sin store irritasjon oppdaget han fort at den posisjonen var alt annet enn god for hofta hans, men det kunne han ikke la Rosa se, så han bet det i seg og håpte hun snart ville gå.

«Du…?» begynte hun.

«Jeg er syk, har jeg sagt!» gneldret han utålmodig.

Hun bøyde seg fram og la en hånd mot panna hans. «Du har ingen feber,» konkluderte hun til slutt, i en tone som fikk henne til å høres irriterende triumferende og selvtilfreds ut. «Du er frisk nok til å stå opp.»

Han sukket, rimelig lei av gnålet hennes, og skjøv hånda hennes bort. «Stå opp til hva? Det er vel ikke sånn at denne byen går til grunne uten meg?»

«Nei, vi klarer oss aldeles utmerket,» svarte hun, men stemmen endret seg noe og fikk et tydeligere snev av alvor. «Men folk har gjettet seg til at Sabeltann etterlot deg her på grunn av helsa di, og...»

Han snøftet. «Og nå vil de ha meg til å spankulere nedover gata så de kan glane på stakkaren selv?»

«Og hva tror du de vil si om du ikke spankulerer nedover gata?» smalt det retorisk tilbake, men så mildnet hun igjen, ålte seg ned på madrassen og krøp inntil ham. Han satte såpass pris på armen hun la om livet hans at han flyttet seg nærmere for å vise det, og lukket øynene da duften av henne fylte neseborene hans – krutt og blomstervann i perfekt forening.

«Jeg forstår at dette er ydmykende for deg,» fortsatte hun, mens pusten hennes kilte i nakkehårene hans, «men hvis du ikke kommer ut, kommer fantasien deres til å løpe helt løpsk. Du aner ikke hvordan disse menneskene kan sladre.»

Hun hadde et poeng, men han gadd ikke anerkjenne det ved å svare.

En stund lå de bare der, mens hun lekte med håret hans, og han med ørsmå bevegelser prøvde å finne en mindre smertefull stilling uten å avsløre noe for henne. «Skal du bare ligge her hele dagen?» spurte hun omsider.

«Ja,» bekreftet han, «i hvert fall hvis du skal ligge der ved siden av.»

Hun humret. «Nei, det har jeg ikke tid til. Jeg har en jobb, plikter…» Hun plantet et kyss på kinnet hans, og han gjorde et nytt forsøk på å snu seg. Et lite smertestønn unnslapp leppene hans da han kom til å vri hofta i prosessen, og hun skjøv seg opp på albuen, plutselig alvorlig og innstendig. «Har du vondt noe sted? Skal jeg skaffe deg noe smertestillende?»

«Nei.» Han knep øynene hardt igjen. «Bare la meg være.»

Hun reiste seg med et sukk. «Ja, ja.»

En stund trodde han at hun hadde gitt opp, men så hørte han gjennom slummeren hvordan hun begynte å trampe opp og ned trappene og romstere rundt, spesielt borte ved ildstedet, og han dyttet seg opp på armen for å se på henne. «Hva er det nå du driver med?»

«Jeg gjør i stand et bad,» svarte hun blidt, og hadde ganske riktig halt fram badekaret.

Snedig.

Hun visste godt hvor glad han var i å bade, det visste alle, og han trakk brynene sammen over nesa for å vise henne at han satte lite pris på slike utspekulerte triks. Samtidig var det ikke fritt for at synet av stampen hun nå fylte med varmt vann, var riktig så forlokkende. Han bannet lavt over sin egen svakhet, og innen hun kalte på ham noen minutter senere, hadde han gitt etter for fristelsen og vrengte av seg nattskjorta. Han forflyttet seg ennå noe haltende og stivt, og han visste at hun la merke til det, men hun lot heldigvis være med å kommentere det, og han fikk kommet seg opp i karet, kjente den øyeblikkelige avslappende følelsen av vann mot huden og kunne ikke unngå å slippe et sukk av velvære. Bad var det beste i verden, uansett hva de andre piratene måtte mene om hans konstante behov for å vaske seg. Det var spesielt Pelle og Pysa han fikk høre det av. Å bade så mye kunne umulig være bra for helsa, mente de, noe som selvsagt var en tåpelig påstand om man skulle legge Langemanns egen erfaring til grunn. Han hadde alltid hatt god helse. I hvert fall til han fikk en kule i magen.

Han lot Rosa vaske seg, nøt de varsomme berøringene og spesielt hvordan hun øste vann over ham og gjennom det lange, mørke håret hans. «Jeg vet du ikke liker å måtte bli hjemme,» sa hun, «men jeg synes nå det er hyggelig å ha deg her.» Hun bøyde hodet hans bakover og kysset panna hans. «Nå får du på deg klærne, og så blir du med meg ut i byen så jeg får vist deg at livet på land ikke er så ensformig som du tror.»

Han sukket.

«Langemann, du kan ikke bli værende i dette mørke rommet helt til Sabeltann kommer tilbake.»

«Ja, ja…»

«Du kan like gjerne forberede deg. Det kommer en tid for alle, vet du.»

Han skulte opp på henne. «Hva mener du? Dette er bare midlertidig.»

«Ja, men… du blir jo ikke yngre.»

«Jeg er ikke gammel!» protesterte han.

«Det sa jeg ikke heller. Jeg sa at du ikke blir yngre, det nekter du vel ikke for?» Hun holdt ut håndkledet hans. «Kom nå.»

Han steg motvillig ut av badestampen, merket at det gikk lettere nå som det varme vannet heldigvis hadde myket opp hofta hans, og tørket av seg. Han plukket opp skjorta si fra gulvet for å ta den på, men hun nappet den ut av hendene hans igjen før han kom så langt. «Ikke den,» utbrøt hun oppgitt, «den er det hull i. Her!» Hun hentet en ren skjorte fra skapet og kastet til ham, og ble deretter stående og følge nøye med mens han kledde på seg. Hun var borte og rettet på vesten hans en gang, og så på med tankefull bekymring mens han trakk på seg buksene og festet beltet. «Du har blitt tynnere,» bemerket hun. «Så langt har du aldri kunnet stramme inn beltet før.»

«Ikke styr sånn,» sa han bare.

Hun tok en kam og gredde ut håret hans, før hun flettet det i fire fletter, stramt inntil hodet. «Du begynner å bli grå,» kommenterte hun.

«Ja, du vet virkelig hvordan du skal muntre opp en mann,» svare han bittert.

«Grått hår er da bare distingvert.»

Han snøftet. «Mulig, men jeg er det ikke.»

«Nei, bevares,» kvitret hun og satte hatten hans på. «Kom igjen, på tide å inspisere byen.»

Og han tok, noe motvillig, frakken sin og fulgte etter henne ut i dagen og dens prøvelser.

< Første kapittel    Tredje kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse