Øya vi fant: Niende kapittel

Kategori: Gul

Vi holder rundt hverandre

når det mørkner mot kveld

Å elske

er å søke det beste i seg selv

(- Terje Formoe)

Det var hardt å stå opp neste morgen. Langemann utsatte det så lenge han kunne, mens Rosa, som hadde hatt siste vakt, kokte kaffe over bålet, og først da hun pirket borti ham med rørepinnen gjorde han sitt første forsøk på å komme ut av køya. Han hadde som ventet stivnet til i løpet av natta, så det viste seg å by på utfordringer. Hofta var ikke veldig smertefull, bare voldsomt støl, men den fikk ham til å føle seg åtti år gammel der han langsomt stablet seg på beina og så ble stående, ute av stand til å flytte venstrefoten fram, noe som var både pinlig og temmelig upraktisk. Han gløttet bort på Rosa for å se om hun hadde merket noe, men da hun virket opptatt med kaffekjelen, prøvde han i stedet å dreie rundt ved hjelp av høyrefoten.

«Du gikk mye i går,» sa hun, uten å se opp.

«Hø?»

«Det er derfor du har stivnet.»

Han sukket. Det var åpenbart umulig å skjule noe for henne. Likevel var han ikke klar for å tape ansikt riktig ennå, og la en bråkjekk og litt irritabel tone i stemmen. «Selvsagt. Jeg må bare varme opp.»

Det var riktignok lettere sagt enn gjort, nå når han knapt kunne bevege på seg, så det ble egentlig til at han bare sto der og funderte, som om han med tankevilje alene kunne myke opp de støle leddene. Hun reiste seg og så på ham, oppgitt, men med et smil i øyekroken. «Legg deg ned.»

Han gløttet bak seg, mot køya, men før han rakk å spørre, hadde hun skrittet de få meterne bort til ham og gitt ham et varsomt puff, nok til at han mistet balansen og, fordi hofta ikke ville lystre, datt overende. Han landet mykt, i en haug med gammelt løv, og hun hadde selvsagt forsikret seg om et slikt utfall før hun ga ham støtet, likevel skulte han surt opp på henne.

«Slapp av,» instruerte hun og grep tak i den venstre leggen hans med begge hender.

«Hva gjør du?»

«Hysj, bare slapp av.»

Hun løftet beinet hans opp, i en langsom, men jevn bevegelse, og han kunne formerlig høre hvordan det knirket og knaket i hofteleddet hans, som i gammelt treverk eller rustne hengsler. Det hele ble litt komisk, og han rakk å slippe et latterhikst før det plutselig gjorde vondt, og det ble til et smertehikst i stedet. Da stoppet hun opp og tøyde litt fram og tilbake, til han ble varmere og hun kunne fortsette. Hun presset kneet hans opp mot brystet, la seg mot ham med hele kroppsvekten, og det gjorde besynderlig vondt og godt på samme tid. Hånden hennes gled mot lysken hans, mot arret nederst i magen, utenpå klærne, men han kunne sverge på at han likevel kjente varmen fra den.

«Bedre?» spurte hun.

Han svarte med et sukk av velvære. «Hvor har du lært sånt?»

«Faren min var også en gammel sjømann.»

«Jeg trodde vi var enige om at jeg ikke er gammel,» protesterte han.

«Du er ikke gammel.» Han møtte blikket hennes, det hadde fått en glans av visshet og tålmodig medfølelse. «Sjømenn slites fort opp.»

Hun slapp ham og rakte ham en hånd, men han ignorerte den og kom seg på beina uten hjelp, som om dét skulle motbevise sannheten i ordene hennes. Han var fremdeles støl, men bevegelig, og ble stående og svinge prøvende på beinet mens de drakk kaffe.

«Hva hvis det blir verre?» datt det ut av ham. Han hadde ikke for vane å uttrykke sine personlige bekymringer høyt, men det lå noe i luften denne morgenen som inviterte til det. Det var han og det var Rosa, det var ingen grunn til å beholde masken på. «Hva hvis jeg til slutt ikke kan gå? Hva hvis jeg må, du vet, bruke stokk?» Hun kniste, og han kikket på henne med en blanding av forundring og irritasjon. «Ler du?»

Hun tok seg sammen, men han kunne se at det kostet henne krefter. «Du mener alvor?»

«Ja! Hva hvis…» Stemmen sprakk, til hans store fortvilelse. «Hva hvis det ikke er mer?»

Lenge (eller kanskje ikke lenge, det bare føltes sånn) bare holdt hun blikket hans, mens han hørte på sin egen pust slippe ut i små skjelvende stønn. «Hva hvis du må bli på land?» fortsatte hun til slutt for ham. «Hva hvis du blir lenket til senga, eller må dyttes rundt i en stol med hjul?» Hun smilte. «Langemann, du er på vei opp et fjell! Jeg tror du bekymrer deg unødig.»

Hun kom helt bort til ham, dro en pekefinger kjærlig langs kjevebeinet hans og lot den dvele litt under haka. «Det er derfor jeg lo,» forklarte hun. «Fordi jeg prøvde å se deg for meg med stokk, og det ble bare latterlig.» Hun tok fra ham den tomme kaffekoppen. «Kom igjen, la oss komme oss videre.»

Etappen ble langt mer strabasiøs enn gårsdagens. Morgans anvisninger hadde kanskje lovet at stigningen var slakest her på vestsiden, men de oppdaget snart at ”slakest” i denne sammenhengen betydde ”minst bratt”. Å holde en rett linje oppover gikk ikke, de måtte sno seg framover, først til venstre, så til høyre, stadig ta omveier rundt klipper og kløfter, noen ganger til og med trekke nedover igjen for å finne en alternativ rute. Jungelen ble også tettere, dagslyset slapp knapt ned til dem og Langemann hadde for lengst sluttet å stikke sabelen tilbake i beltet. De stoppet ofte for å sjekke kompasset de hadde med, redde for å miste retningssansen, og på et tidspunkt måtte også Rosa opp i en tretopp for å få tilbake oversikten over hvor de befant seg. Langemann hadde nok helst villet gjøre det selv, men Rosa kunne se at all vandringen hadde begynt å tære på ham. Han gikk skjevt, merket hun seg, trakk mer på venstrefoten enn han pleide, og for første gang siden hun hadde foreslått turen, begynte hun å lure på om han faktisk var i stand til å fullføre den. Men hun ga ikke uttrykk for disse bekymringene, tok bare på seg oppgaven med å klyve opp i trekronen før han rakk å si noe.

Alle hindringene til tross, de klarte å tilbakelegge en god distanse før nattemørket igjen kom sigende. Innen da hadde han begynt sakke akterut, og hun tok stadig seg selv i stoppe for å vente på ham. Dette plaget ham sannsynligvis mer enn eventuelle smerter, men det var likevel til slutt han som tok initiativ til å stoppe. «Jeg tror ikke jeg kan mer,» sa han, med en overraskende ærlighet og sårhet.

Hun kikket seg rundt, så seg ut et sted under et tre, vrengte av seg sekken og bredde ut pledd på bakken for ham. «Sett deg.»

Han protesterte ikke, noe som til tross for at det var foruroligende også gjorde alt mye enklere. Han dumpet ned på teppet, strakte venstrebeinet ut foran seg og gjorde ingenting for å skjule grimasen som gled over ansiktet i takt med bevegelsen.

«Jeg finner ved,» sa hun. «Bare vent her.»

Det tok sin tid, for det fløt ikke akkurat av tørre, brennbare kvister så langt nede i den fuktige underskogen, så innen hun returnerte til leirplassen var kveldsmørket over dem. Han hadde sovnet på teppet, med hodet mot trestammen, og hun stoppet opp for å smile av ham, men også fordi hun hadde sett dyret som rotet rundt i løvet rett ved siden av. Et enslig flodsvin hadde fattet interesse for mannfolket hennes og kommet, med tanke på at det kunne ha vært en jaguar, skremmende nær. Hun la stille kvistene fra seg og dro musketten sin opp fra hylsteret på ryggen i en rask og vant bevegelse.

Skuddet ljomet gjennom jungelen, fulgt av høylytte skrik fra fugler og aper, og et panisk utbrudd fra Langemann, som var halvveis på beina før adrenalinet avtok og han gled tungpustet ned langs stammen igjen. Han stirret på henne, på flodsvinet som lå i dødskramper ved siden av ham og tilbake igjen. «Er du gal?» utbrøt han. «Du kunne truffet meg!»

«Jeg bommer ikke,» svarte hun rolig. «Så, nei.»

Han var ikke villig til å fire flagget riktig ennå. «Det er farlig å skremme en mann på det viset. Jeg kunne hatt et skarpladd våpen her, besvart ilden i ren refleks.»

Hun smilte muntert. «Men det har du ikke. Du sovnet på post.»

Han sukket og gløttet bort på det døde dyret. «Og hva skal du med den der?»

«Jeg er lei av kjeks,» svarte hun mens hun skrittet bort og satte kniven sin i skrotten. «Eller hva sier du? Er dette en spesiell anledning?»

Svinet var snart flådd og partert og hengt over bålet. Langemann hjalp henne, men igjen endte de opp med å snakke veldig lite sammen. Hun kunne likevel merke at han brant inne med en del ting, mer enn før. Noe presset på under overflaten, strakte seg mot henne, nærmere og nærmere, til hun nesten kunne kjenne fingertuppene hans på kroppen sin. Men det var ikke før hun skar opp litt av kjøttet og serverte ham, at det kom:

«Jeg har tenkt på det du sa i morges. Og jeg har tenkt på faren din.»

«På pappa?»

«Jeg likte ham.»

Som alltid når han ble nevnt eller tankene hennes streifet mot ham, kjente hun den sedvanlige gleden saltet med sorg. Hun skulle så gjerne snakket uanstrengt om faren sin, for det var i ordene han levde videre, likevel var det øyeblikk som disse, hvor hun helst ville være i fred med savnet. «Han likte deg også,» sa hun bare. «Før jeg gjorde.»

Han smilte. «Alle liker meg raskere enn du gjorde. Du var sta.»

Hun knipset flørtende i hatten hans. «Du likte utfordringen.»

«Det nekter jeg ikke for.» Smilet forsvant og han spiste et par munnfuller av kjøttet, tygget dem langsomt og omstendelig bak en tankefull maske, før han til slutt så på henne igjen, intenst og åpent. «Rosa, er du lei deg for at du og jeg aldri fikk barn?»

Hun hadde vært i ferd med å ta en slurk av vannflaska si og nå spyttet hun væsken rett ut igjen, fordi det ikke engang var tid til å svelge før hun responderte på det mildt sagt overraskende spørsmålet. «At det var?»

«Jeg så deg med lille Nikki.» Han var helt alvorlig. «Og det slo meg at vi aldri har snakket om det.»

«Jeg trodde ikke det var noe du gikk og tenkte på,» svarte hun ærlig. «Det er jo ikke sånn at vi har unngått å forsøke å lage dem.»

Han trakk på smilebåndene. «Nei, men når det så ikke har blitt noe, så har jeg i det siste fundert litt på om du, vel, jeg vet ikke… så på det som en gave jeg har nektet deg?»

Hun måtte også smile litt. Det var alltid litt komisk når Langemann prøvde å pakke ting pent inn, spesielt når han burde vite at hun både tålte og foretrakk at han var direkte. «Har du barn?»

«Ikke som jeg vet om.» Han så bort. «Det utelukker jo ikke at jeg har noen, men… Jeg burde ha satt unge på deg innen nå, dersom…»

«Det har du også gjort en gang,» avbrøt hun ham. «Jeg visste ikke om det,» la hun fort til da han brått så tilbake på henne, hele ansiktet en knute av skrekk og sjokk. «Ikke før jeg blødde den ut.»

Han så himmelfallen ut. «Når var dette?»

«Lenge siden. Før Pinky.»

«Hvorfor har du ikke sagt noe?»

Hun klarte ikke å bestemme seg for om han lød anklagende eller ei, og trakk bare på skuldrene. «Hva var det å si? Det var jo ingen drømmer som brast, jeg mistet noe jeg ikke ante jeg hadde, jeg hadde ikke engang visst at det var et lite frø av et barn om jeg ikke hadde hatt gamle Lovisa til å fortelle meg det. Du var på tokt, og da du kom tilbake, hadde du Pinky med deg. Det var ikke noe å fortelle.»

Det var vel strengt tatt ikke noe å fortelle nå heller. Han hadde ikke trengt å vite det, hun hadde aldri kjent på et behov for å dele det, og likevel føltes det ikke feil å si det. Hun merket det nå som det var ute, det ble ikke anspent og rart, tvert i mot kom en overraskende ro over henne, og hun så på ham, kjærlig og standhaftig. «Det er mange år siden jeg slo meg til ro med at jeg aldri skal bære fram barn, Jakov,» sa hun. «Jeg er ikke lei meg. Er du?»

Hun leste ham godt. Hun kunne se at han egentlig ikke trengte å tenke over saken, men likevel ventet et øyeblikk eller to med å svare, for å gi illusjonen av at han måtte. Han ristet på hodet til slutt, ålte seg nærmere og la armen om henne. «Jeg har deg og guttungen. Jeg trenger ikke flere.»

«Bare kapteinen?» la hun til. Hun angret med det samme.

«Det er vanskelig å forklare,» var alt han sa til det.

Hun lente seg mot ham, lettet over at han tok det på den måten. «Så la det være.»

< Åttende kapittel     Tiende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Og røverne har lett i hundre år

De aner ingenting om skatten vår

(- Terje Formoe)

Han virket ikke hemmet av skaden sin. Hun hadde sluppet ham forbi seg straks de svingte inn i jungelen fra Dødningsskallebukta, stillferdig observert ham bakfra, og de som ikke visste om den, la neppe merke til den ørlille haltingen. Den var ingenting mot den stive måten han hadde beveget seg på da han gikk i land etter toktet forrige høst. Den gangen hadde hun sett med én gang at noe hadde skjedd.

Han ville ikke snakke om det. Etter litt press hadde han innrømmet at han var blitt skutt, bedyret at det gikk bra, men ikke noe mer. Det var resten av mannskapet som hadde gitt henne detaljene, så grusomme, usammenhengende og overdrevne at hun til slutt hadde stilt Tønnes til veggs, fordi han var den sindigste av dem og den som mest sannsynlig ville fortelle sannheten uten å smøre unødvendig tjukt på.

Det hadde ikke akkurat vært beroligende. Langemann skulle vært død, fikk hun vite. «Ingen overlever sånt,» forklarte Tønnes. «Kula rev opp tarmene så dritten rant rett ut i såret; det var så råttent at du kunne lukte det over halve skuta. Så ikke spør meg hva det kvinnemennesket helbredet ham med. Det er så jeg tror det faktisk var trolldom, slik gutta hevder. Jeg har i hvert fall ingen bedre forklaring.»

Dagmar.

Det var navnet mirakelkuren hadde fått.

Rosa hadde aldri hørt snakk om henne før. Hun tvilte på at andre enn Langemann hadde. Men ryktene fløy, selvsagt, for dette var den saftigste sladderen om kapteinen som noensinne hadde nådd Abra Havns gater. Kunne virkelig deres kalde og harde leder en gang ha elsket noen? Krevde ikke det at han hadde et hjerte? Følelser? Drifter?

Rosa hadde holdt munn, og tankene sine for seg selv, mens praten i byen gikk. Dette var en historie om kjærlighet, innså hun, men den hadde ingenting med Dagmar å gjøre.

Hun hadde lenge visst at Sabeltann var glad i Langemann. Det lå i blikkene han sendte ham, og i de små berøringene, som ikke hadde vært spesielt oppsiktsvekkende om det ikke hadde vært for at han ellers aldri berørte noen (om det nå ikke var for å slå). Hun hadde sett det alt for mange år siden og ofte fundert på om andre også så det. Om Langemann så det. Det måtte han jo, observant som han var, men på en annen side, dette var vel sånt som menn kanskje ikke ville vite? At han ble elsket av en annen mann, slik denne før hadde elsket en kvinne.

Langemann viste ikke noe særlig svekkelse over skaden de første månedene i land, i hvert fall ikke kroppslig, ikke annet enn den litt stive måten å gå på. Men han var mer åndsfraværende enn før, stillere, mer innesluttet, nesten uinteressert, som om hele opplevelsen hadde rystet ham. Det hadde den nok også, og hun hadde ikke lagt så mye i det (annet enn at hun savnet ham og nærheten hans), før i april, da han brått ble syk. Først da ble hun redd, da han lå der, brennende varm, og snakket over seg (om Dagmar, som han hevdet var i rommet sammen med dem), og hun ikke klarte å roe ham. Til feberen sank, like brått som den var kommet, og han omsider falt i søvn. Sabeltann hadde kommet for å se til ham, og om hun ikke allerede hadde visst det, forsto hun det da. Hun hadde aldri før vært så nær kapteinen som hun hadde vært den kvelden, aldri sett så mye av mannen bak masken, så mye følelse i blikket hans. Hun hadde en annen respekt for ham nå. Hun syntes nesten synd på ham.

Hun hadde aldri fortalt Langemann om det.

Og uansett, hun var glad og takknemlig for alt Sabeltann hadde gjort. At han hadde brakt kjæresten hjem til henne i god behold, denne gangen også. Hun ville ikke kritisere motivasjonen hans.

Ved middagstider var de kommet lengre bort fra byen enn Rosa noensinne hadde vært. Stien hadde sluttet å være en sti, de fulgte i stedet et nesten usynlig dyretråkk gjennom den stadig tettere jungelen. Langemann ledet fortsatt an, men holdt seg tettere på. Stadig strakte han armen ut bak seg og grep etter hennes, som for å ikke miste henne, noe hun syntes var både rørende og litt irriterende på samme tid. Hun satte pris på omsorgen, samtidig lå selvstendighetsbehovet der og strittet i mot. Slik hadde hun alltid vært. Så fast bestemt på å klare seg selv at å gi uttrykk for hjelp var en fallitterklæring, selv overfor ham.

De rastet på en stor, flat steinhelle, ved en bekk, der det tette buskaset åpnet seg litt. De snakket ikke mye sammen, noe som egentlig ikke plaget henne. Det var en god form for stillhet, ikke spent og ladet av ubesvarte spørsmål, slik den hadde vært så lenge, men hjemlig og full av vane. Som hos et gammelt ektepar. Tanken fikk henne til å knise, og han så opp på henne, mildt spørrende.

«Se på oss,» sa hun.

«Ja,» sa han. «Se på oss.»

Han hentet fram et par skipskjeks fra sekken sin og ga henne den ene. «Tre dager opp, og to dager ned igjen,» sa han, og repeterte det de hadde kommet fram til allerede før de dro. «Vi har mat nok til det, men det er bare kjeks. Hvis du vil ha kjøtt, må vi jakte.»

«Hvis jeg vil ha kjøtt?» gjentok hun. «Vil ikke du?»

«Jo,» nikket han. «Men magen min vil ikke.»

Hun ristet på hodet, oppgitt, men likevel kjærlig. «Langemann, du kan ikke slutte å spise kjøtt. Du kommer til å svinne hen til ingenting.»

Han skar en grimase, tydelig frustrert, om det nå var på grunn av situasjonen eller hennes stadige bekymring. «Jeg spiser kjøtt,» mumlet han. «Ved spesielle anledninger.»

Det var det. De fortærte resten av maten i taushet, så gikk de videre.

De hadde nådd vestsiden av fjellet og stigningen hadde startet. Det ble tyngre å gå, og vanskeligere også, for jungelen begynte for alvor å bli tett. Langemann måtte fram med sabelen og tidvis hakke vei gjennom krattet, og det var lett å miste oversikt. Men så lenge det gikk oppover, var de vel på rett kurs.

           

Over tretoppene hadde det begynt å mørkne, og rundt dem våknet naturen til liv. Rosa så aper mellom løvet i trærne, og slanger også, men visste at det hun så bare var en brøkdel av det som faktisk var der. Noen ganger raslet det i krattet ved siden av dem, og hun hadde ikke lyst til å innrømme at hun var redd, men spesielt høy i hatten var hun virkelig ikke. Hun lurte på hva Langemann tenkte, det var ikke stort hun var i stand til å lese ut fra den brede ryggen foran seg, men han så ikke ut til å ville stoppe med det første. Det var en overbevisning, et mål, i skrittene hans.

Hun hadde åpnet munnen for å si noe da festet under den høyre foten hennes glapp, og hun skled. Hun prøvde å gjenfinne balansen, bare for å oppdage at bakken ga etter under henne, jord og småstein begynte å skli ut, rase nedover skråningen. Hun rakk ikke skrike, bare veivet med armene, grep etter noe fast å holde i –

og neven hans lukket seg om håndleddet hennes og holdt henne. Han var sterk, han dro henne lett opp til seg, slik at hun ble stående tett inntil ham, den skjelvende pusten hennes mot adamseplet hans, mens resten av raset dundret videre uten henne.

«Ikke gjør sånn,» sa han.

Ikke skrem meg, mente han.

«Det går fint,» sa hun.

Takk og lov at jeg har deg, mente hun.

Han gløttet rundt seg. «Det er kanskje på tide å slå leir?»

De fant et passende sted, og mens han samlet ved, spente hun køyene deres ut mellom noen solide trestammer. De jaktet ikke, så det ble enda noen kjeks til kveldsmat, fortært i taushet ved bålet, mens jungelen, med alle dens lyder og mangel på lys, lukket seg sammen rundt dem. Den skremte henne ikke mer, ikke så lenge bålet brant og han var der, og jenta hun en gang hadde vært ville ha gremtes over at hun tenkte slik, men kvinnen hun var blitt, gjorde det ikke.

Etter måltidet stappet han tobakk i pipa, den typen faren hennes hadde introdusert ham for, og tente på, og hun fant en plass i armkroken hans, med hodet slumrende mot skulderen. Han hadde tatt av seg frakken, og hun strøk ham over den nakne armen som hvilte i fanget hennes, først åndsfraværende, men så heftet hun seg ved hvor gyllen huden hans var, merkbart mørkere enn hennes. Hun gløttet opp på ham, studerte de kjente trekkene som om hun så dem for første gang: den markante nesa, kløfta i haka, de mørke brynene, det sorte håret (med et lite skimmer av sølv), og det mest oppsiktsvekkende av alt, øynene – først grå, så grønne, så grå igjen, med den lille flammen helt innerst ved pupillen.

«Sigøyner,» datt det ut av henne.

Han rykket overrasket ut av tankene. «Hva?»

Hun merket at hun rødmet. Av alle dumme ting å si… «Unnskyld, jeg… Jeg har bare aldri tenkt over det før.»

«At jeg er sigøyner?»

Hun rettet seg opp. «Ikke misforstå meg! Jeg… Det er bare en side ved deg jeg ikke kjenner så godt.»

«Det er ikke en side ved meg,» sa han alvorlig. «Det er hele meg.» Han tok et drag av pipa, blåste ut en røyksky. «Men er det viktig? Vi er tyver og løgnhalser, ja, men ikke verre enn andre, vil jeg tro. Samme hva hyklerne sier.»

«Nei, det er ikke viktig,» bekreftet hun. «Jeg er bare nysgjerrig.»

Han gestikulerte med pipa. «Så spør.»

«Hvem var Jakov Karoli? Var han et lykkelig barn?»

Han tok seg en god tenkepause før han svarte. «Jeg var vel det. Jeg var elsket. Men det er et tøft liv for romer. Du slår aldri rot noe sted, du er fritt vilt hvor enn du kommer, ingen unnlater å fortelle deg at du ikke hører til der, og reglene innad i klanen er strenge. Men, jo, jeg hadde det nok bra. Jeg tenker ikke så mye på det.»

«Stor familie?»

«Ja og nei. Stor klan. Men jeg var min mors eneste barn.»

«Og faren din?»

«Jeg vet ikke sikkert hvem han er. I karavanen sa de at han var en gadjo, altså en utenfra, en ikke-rom, som hadde tatt for seg. Men det tror jeg ikke på. Jeg tror det var Zóltan, en mann jeg kalte onkel. Han kunne ikke si noe, for han var allerede gift, men han behandlet meg alltid som en sønn, på godt og vondt. Til han ble høvding av klanen og jaget meg derfra.»

«Hvorfor i all verden gjorde han det?»

Han trakk på skuldrene. «Jeg var i veien, stilte for mange spørsmål, kritiserte… Jeg tror han så hva jeg en dag kunne bli.» Han bet tankefull i pipa. «Jeg var ikke gammel heller, bare omtrent som Pinky er nå. Et barn, selv om jeg ikke så det slik da.» Han lo lavt. «Å, jeg hadde store tanker om meg selv.»

Hun løftet en hånd, grep den ene fletta hans og rullet den lekent mellom fingrene sine, før hun også løftet blikket og fanget hans med det. «Han gjorde rett i å frykte deg. Du har klart deg bra.»

Han nikket. «Jeg har det. Jeg trenger ikke dem.» Han speilet gesten hennes, tok en lokk av håret hennes og skjøv den inn bak øret. «Legg deg til å sove, Rosami. Jeg tar første bålvakt.»

Hun falt til ro i køya, til knitringen i bålet og susingen i trærne, og hun søvnen hadde nesten innhentet henne da hun kjente fingertuppene hans varsomt kjærtegne ansiktet hennes. Hun smilte i slummeren. «Så det plager ikke deg at jeg er en gadjo?» hvisket hun.

«Du er ingen gadjo, men en gadji,» svarte han. «Og definitivt en det er verdt å gi opp sine egne for.»

< Sjuende kapittel    Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Første gang jeg så deg var sommeren på hell

Noe i ditt vesen traff en tone i meg selv

(- Terje Formoe)

Folk hadde faktisk møtt fram for å se dem av gårde.

Langemann var vel egentlig ikke særlig overrasket, og ikke klandret han dem heller; nå som han visste hvor ensformig livet var på land, forsto han godt hvorfor de kastet seg over enhver mulighet til å oppleve noe nytt. Likevel var det litt irriterende. I hans øyne gjorde de noe lite til noe veldig stort, og blikkene de sendte ham, fikk ham til å føle seg som et sirkusdyr. De glodde og glante, og selv om ingen våget å si noe så han hørte det, var det lett å se hva de tenkte. De var usikre på om helsa hans holdt.

Han var usikker selv. Kanskje var det galskap å legge av sted på langtur når han var i den forfatningen han var i, og var det ikke nettopp derfor han følte at han måtte gjøre det? Han hadde mye å bevise, men dersom det ikke skulle lykkes, ville fallet bli desto hardere, og plutselig hadde han kjent på et uvant behov for å hente inn en annen persons vurdering.

Rosa var uaktuell. Hun hadde ikke sagt noe, ikke prøvd å stoppe ham, snarere tvert i mot, så enten hadde hun større tiltro til ham enn han hadde regnet med, eller så hadde hun en eller annen form for kriseplan klar. Han visste ikke helt hva som var verst, men begge deler var ille, så han hadde endt opp med å gå til Mia i stedet. Han hadde funnet henne i bakeriet, der hun og datteren Ebba eltet deig, og hun hadde ikke trengt mer enn å se på ham for å forstå hva det gjaldt. Hun tok ham med inn på bakrommet, og da han hadde forsikret seg om at jentungen ikke kunne høre dem, kastet han ikke bort tiden på småprat.

«Tror du jeg kan?» spurte han. «Tror du… den tåler det?»

«Kroppen din, mener du?»

«Hofta mi,» presiserte han. «Den…»

Han lot setningen dø, så bare bedende på henne i stedet, mens hun på sin side rygget noen skritt for å studere ham på avstand. «Er det vondt når du går?»

«Nei.» Han ristet på hodet. «Bare om morgenen, og når jeg har sittet stille en stund.»

«Da tenker jeg at det er en bra ting at du går,» konkluderte hun. «At du holder deg i bevegelse.»

Opplagt. Han smilte nesten da han hørte det. Det var også hva Sabeltann og Pinky åpenbart hadde ment, året før da han langsomt kom seg etter skaden om bord Den sorte dame. Straks han var frisk nok til å forlate senga og i stedet fikk sitte ute i friluft, i en av kapteinens myke stoler, hadde de tillagt seg denne leie rutinen med å stadig vekk ta ham i armen og insistere på at han skulle gå med dem, fram og tilbake over dekket. Det hadde vært utmattende og smertefullt og til tider ydmykende, når han krøket seg sammen som en olding og måtte lene seg på dem, men i ettertid kunne han se hvorfor de gjorde det og at det absolutt hadde vært viktig for helingsprosessen.  

Mia hadde snudd seg mot krydderhylla si og plukket ned en krukke. «Når det gjelder magen din, har jeg ikke annet råd enn at du passer dietten,» sa hun.

«Ja,» mumlet han mens han så på hvordan hun helte noe av innholdet fra krukka over i en tøypose. «Det er ikke alltid nok.»

«Nei, og da tar du dette.» Hun rakte ham posen. «Omtrent en teskje, blandet ut i vann. Men…!»  Hun nektet å slippe før hun var sikker på at han tok til seg advarselen. «Bare hvis du kan hvile minst seks timer etterpå. Det gjør deg sløv.»

«Jeg forstår,» nikket han og stakk posen i lomma. «Det…» Han nølte. «Det er en ting til.»

«Ja?»

Blikket hans gled nesten ubevisst mot døra. Den var like forsvarlig lukket som før. «Det skjedde noe her om dagen. Jeg… Det svartnet litt for øynene mine, og jeg fikk tungt for å puste.»

«Pustevansker også?» Hun så på ham med et så granskende blikk, full av empatisk vantro over hans plutselige skrøpelighet, at han straks krympet seg i skam og angret på at han i det hele tatt hadde nevnt det.

Han veivet oppgitt med en hånd. «Nei, det var sikkert ingenting. Jeg hadde ikke spist noe særlig, det var sikkert derfor.»

Blikket forble granskende. «Fremdeles forstoppet? Kanskje jeg likevel skal gi deg et klyster før du drar?»

Han humret oppgitt. «Jeg får Rosa til å gjøre det,» sa han, noe som selvsagt aldri ville skje.

Mia la hodet på skakke, tvang seg til øyekontakt. «Hun gleder seg, vet du. Til å dra på tur med deg. Hun prøver å skjule det, men…» Hun nikket smilende. «Jeg tror dere to vil ha godt av å være sammen.»

«Ja…» Han slo blikket ned, lukket hånden om tøyposen nede i lomma. «Takk for hjelpa.»

Kanskje var det nettopp det folk tenkte, nå som de hadde stilt opp for å se dem av gårde, at han og Rosa ville ha godt av å tilbringe tid sammen. Langemann hadde aldri fundert så mye over hva andre måtte tenke om forholdet deres. Han hadde ikke engang fundert over hva han tenkte om det. Hun var hans, det var alt. Ikke kjæresten hans, eller damen hans, bare hans. Og av og til trengtes det et langt blikk fra en annen mann for å minne ham på det. At hun var et territorium han måtte beskytte, en skatt som skulle voktes og verdsettes. Han hadde kanskje begynt å ta henne for gitt etter alle disse årene.

De forlot byen uten større festivitas, og snakket ikke engang sammen før de var kommet et godt stykke unna menneskemengden. Da han endelig snudde seg mot henne, var det bare for å si at de skulle følge stien mot Dødningsskallebukta og så videre inn i jungelen derfra. Det visste hun selvsagt allerede, de hadde planlagt ruten sammen, men i det minste hadde han åpnet for en samtale om hun ønsket en.

Det så ikke ut til at hun gjorde det. Hun smilte bare og nikket, og han slapp henne inn foran seg så hun kunne lede an. Han ble gående bak henne og observere henne, se hvordan kroppen hennes forflyttet seg smidig og lett over det ulendte terrenget, oppakningen til tross. Han hadde tatt den tyngste sekken selv, men det var likevel ingen lett bør hun bar på. Den så ikke ut til å hefte henne. Bevegelsene var derimot duvende og nesten søvndyssende, de førte ham femten år tilbake (og han lot dem), til den aller første gangen han så henne.

September 1701. Port Providence. Sabeltann hadde kommet for å finne en mann.

Langemann hadde seilt med ham i halvannet år på det tidspunktet og var allerede godt kjent med den ekstreme målrettetheten. Når kapteinen først hadde satt seg noe fore, var han ikke til å stoppe, og det beste man kunne gjøre var å henge med så godt man kunne, klar til å yte hjelp og assistanse, av alle slag, når det trengtes.

«Hva er dette for mann?» hadde han spurt.

«Nederlender,» svarte Sabeltann. «Tidligere kanonmester, en av de beste. Han har seilt som handelsreisende i noen år, men nå som Nederlandene er i ferd med å bli trukket inn i den spanske arvestriden, er han kalt til tjeneste igjen.»

«Hva har det med oss å gjøre?»

«Han har nektet.»

«Jeg forstår fremdeles ikke hva det har med oss å gjøre.»

«Det ble ikke godt tatt i mot, selvsagt. Ingen vil ta i mannen. Han har mistet alt: skuta, kommisjonen, kundene… Med andre ord, han er akkurat det vi trenger, en mann med ferdigheter og akkurat passe mengder desperasjon.»

«Skjønner. Og hva heter vidunderet?»

«Cornelis. Cornelis av Friesland.»

De fant ham på et vertshus i den mindre lugubre delen av byen (i den grad Port Providence hadde en slik); en velbygd mann i midten av førtiårene, med sort skjegg og et skarpt blikk – ikke kvast, men åpent og stolt. «Jeg vet hvem du er,» sa han allerede før Sabeltann hadde fått introdusert seg. «Jeg så deg gå i land. Hva vil du meg?»

Den røffe stilen til tross, han var ikke vond å få i prat. «Det stemmer, jeg ønsker ikke å krige mot Spania,» bekreftet han da kapteinen hadde spurt ham ut om ryktene. «Min kone var spansk. De har aldri gjort meg noe.»

«De vil savne en mann med dine talenter når kampene starter,» sa Sabeltann, og Langemann kunne høre at det ikke bare var tomt smiger. «Jeg hører store ting.»

«Som det meste annet er det overdrevet,» mente Cornelis og tente opp en pipe. Han tilbød dem tobakk, Sabeltann avslo, men Langemann tok gladelig i mot. «Og jeg er uansett ferdig med den slags nå.»

«Er du? Også hvis det ikke er spanjoler du må skyte på?»

«Hva skulle jeg da skyte på?»

«Forhåpentligvis ingenting. Men dersom det blir nødvendig, på alt.»

Cornelis blåste ut en sky med røyk. «Hva i himmelens navn er det du babler om?»

«Et fort,» forklarte Sabeltann. «Hjemmebasen min har et fort som trenger en kommandør.»

«Tilbyr du meg en jobb?» Han var åpenbart ikke typen til å gå rundt grøten.

Det var ikke kapteinen heller, nå som han oppfattet mannens interesse. «Kost og losji og en trygg havn, på et sted ingen finner deg. Du kan forsvinne fra jordens overflate, Cornelis, og leve ut dine dager fred og ro.»

Det lød for godt til å være sant, og det var det også, men han var ikke i en posisjon til å takke nei, og det var han nok også klar over. «Jeg har en datter,» sa han prøvende. «Sytten år.»

«Jaha?» sa Sabeltann, som sterkt motsatte seg kvinner i Det usynlige land. «Og det er ingen mulighet for å gifte henne bort?»

Cornelis reagerte på forslaget med å bryte ut i latter. «Å nei, denne er ikke for å gifte bort,» skrattet han. «Det er hun altfor god til. Hun er min beste mann.»

Og akkurat da, som på signal, hadde hun kommet. De hørte henne kjekle med en vakt i døra, som ikke ville la henne slippe inn med musketten, og Cornelis snudde seg mot henne med et ansikt sprekkeferdig av kjærlighet og stolthet. «Du kan bare gi opp,» ropte han til vakten. «Hun får det som hun vil. Det gjør hun alltid.»

Langemann fikk ikke med seg stort av forhandlingene etter det. Da han først hadde fått øye på Rosa, ble alle andre detaljer vage. Men hun hadde da kommet seg forbi vakten til slutt og strent bort til bordet deres med et skeptisk blikk, og Langemann oppdaget, mye til sin egen overraskelse, at han ikke kunne se seg mett på henne.

Senere kunne han aldri sette fingeren på akkurat hva det var han hadde falt for, om det var de store, hvite fortennene, den litt krokete, spanske nesa eller de sprakende brune øynene. Fram til det øyeblikket hadde han trodd at smaken hans var en helt annen, at han likte smålubne, blonde jenter med store bryster, men her sto Rosa og var alt annet enn det: høyreist og muskuløs, kledd i mannsklær og med kruttsot i ansiktet.

Hun var det fineste han noen gang hadde sett.

Og han visste allerede før de skilte lag den kvelden at han måtte ha henne.

< Sjette kapittel   Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Sjette kapittel

Kategori: Gul

Jeg prøver å huske det som er ditt

Men fargene blekner, og alt blir sort og hvitt

( - Terje Formoe)

Forberedelsene til ekspedisjonen holdt Langemann travelt opptatt de neste par dagene. Han var en skarp fyr, så han forsto inderlig godt at dette også hadde vært Rosas intensjon med hele forslaget, nemlig å få ham ut av huset og i aktivitet. Men han gadd ikke være stolt og prinsippfast når lysten til å oppleve noe var så mye sterkere. Det var ikke bare den vanlige dragningen mot å tøye grenser og ta sjanser han følte på, men også noe som hvisket i ham at dette handlet om å bevise noe, at han fremdeles kunne, fremdeles dugde, og han hadde uansett aldri kunnet overse det nytente konkurranseinstinktet som lå der og vibrerte under alt det andre. Det som sa at hvis Morgan hadde gjort noe, måtte han gjøre det samme – og helst litt bedre. Det var selvsagt tåpelig å tenke slik, som en jypling i full brunst, og likevel hadde han reagert med glede på følelsen. For det lå noe ungt og energisk over den, og det var ikke noe han hadde for mye av om dagen.

Fordi kartet var så strippet for opplysninger, oppsøkte han i tur og orden de eldre mennene i landsbyen for å høre om de hadde noe å tilføye. Ingen av dem møtte blikket hans, spesielt ikke da Morgan ble nevnt, og det slo ham plutselig at han aldri hadde bedt dem snakke om ham før. Morgan hadde vært hans beste venn, men det betydde ikke at han var den eneste i landsbyen som satte ham høyt. Han hadde vært vel ansett i sin tid, mintes Langemann, og det plutselige sviket hadde gått hardt inn på dem alle. Etter det hadde både mannen og hendelsen blitt et ikke-tema, delvis fordi Sabeltann mislikte å høre om det, men kanskje mest – og Langemann innså det vel egentlig først nå – fordi han ikke likte det. Morgan var noe han hadde gjemt bort langt inne i seg, noe bare han skulle se, og han likte ikke at folk pirket i det.

Det var vel derfor han hadde reagert som han hadde gjort, først med avvisning og så med sinne, da Pinky begynte å stille spørsmål. Vel hadde han visst at det før eller siden ville skje, ingen kunne si at han var uforberedt, og likevel hadde det vært så uendelig vanskelig å snakke til gutten om faren hans. Han hadde aldri fått seg til å si hele sannheten: at Morgan hadde brutt både den eden han hadde sverget kapteinen og mannskapets kodeks, stjålet en gullskatt (inkludert Sabeltanns elskede gylne tiger) og stukket til havs, helt ut av det blå og tilsynelatende uten grunn. (Det var en grunn, selvsagt: Pinky. Og guttens mor, hvem nå enn hun var. Eller hadde vært. Men det var en annen historie, og en han neppe noensinne ville fullt ut forstå).

Han hadde vel latt det skinne igjennom at visse ting skulle forbli usagt, og da var det for så vidt ikke så rart at byens menn reagerte som de gjorde på de plutselige spørsmålene hans. Uansett hadde de ikke mange svarene å gi, annet enn å bekrefte Morgans mange turer rundt på øya, så Langemann endte opp med å gjøre noe han aldri hadde gjort før: Han gikk gjennom vennens eiendeler.

Kameraten hadde ikke etterlatt seg stort, han hadde aldri vært opptatt av å eie så mye, og det meste hadde vært om bord i Esmeralda da hun sank. Mindre personlige ting, som interiøret i vertshuset, hadde andre for lengst tatt i bruk, og hva som hadde skjedd med resten var Langemann faktisk ikke helt sikker på. Han spurte Bella og Gusto først, bare et liksom tilfeldig, henslengt spørsmål (som de nok gjennomskuet bedre enn han likte å innrømme) om hvor de hadde gjort av forrige huseiers løsøre. De henviste ham videre til Oliver, så mindre enn en dag etter at han hadde vært der sist, gikk han tilbake til kramboden.

«Morgans saker, ja,» nikket Oliver, som om Langemann hadde spurt etter noe helt trivielt, som vokslys. «De har jeg i en kasse oppe hos meg selv.»

«Du har ikke forsøkt å selge dem?»

«Nei.» Kremmeren så på ham med et sigende blikk. «Jeg regnet med du ville komme en dag.»

Langemann sa ingenting, men fulgte etter da han ble vinket med opp trappa til andre etasje. Det var her Oliver hadde soveværelset sitt, et enkelt rom med en seng og et bord og et ildsted. I det ene hjørnet var det en luke til et kott i veggen, og denne åpnet han og pekte på kista som sto der inne. «Vær så god,» sa han. «Fiskestanga ga jeg til Pinky for et par år siden, men resten er oppi der.»

Langemann så på kista, men fikk seg liksom ikke til å dra den ut med det første. «Du vet hva det er?» spurte han.

«Ja,» medgikk Oliver. «Ikke rare greiene, men det er selvsagt sett med nøytrale øyne. Jeg vet hva jeg så, men hva du vil se er nok noe helt annet.» Han ga ham et sympatisk klapp på overarmen. «Ta den tiden du trenger.»

Han gikk, og Langemann lot ham gå uten et ord. Ikke snudde han seg etter ham heller, ventet bare til døra hadde knirket igjen og den hule lyden av trebeinet mot trappetrinnene døde bort. Først da trakk han kista ut. Den traff gulvplankene med et lite smell, og en sky av støv virvlet opp fra lokket for så å danse ned igjen i den smale stripen av dagslys fra vinduet. Han huket seg ned ved siden av og la hendene på låsen, men trengte å samle seg enda noen sekunder før han klarte å åpne.

Han visste ikke helt hva han hadde forventet å finne, og det slo ham først nå, da han stirret ned på det som ved første øyekast så ut til å være en haug med bøker og papirer, og kjente pulsen slå raskere. Papirer betydde ord og ord betydde budskap, og han grep den øverste, en stor protokoll, og bladde litt i den. Det viste seg å være regnskapet over vertshuset, navn og tall i sirlige kolonner. Ikke spesielt interessant, men synet av Morgans velkjente håndskrift ga likevel fra seg et aldri så lite spark; mindre forseggjort og elegant enn Sabeltanns, men langt penere enn hans egen. Han fant seg selv på listen over kredittkunder, stort sett oppført som ”Langemann”, en sjelden gang som ”Jack”, og det fikk det til å rykke nesten ufrivillig i smilebåndet hans. Bare Morgan kalte ham Jack.

Papirene ellers var mer av det samme: huskelister og handlelister og små notater om helt hverdagslige gjøremål. Ingenting personlig, ingenting som besvarte spørsmål, og ingenting som var nyttig med tanke på turen. Det øvrige innholdet lot til å være en tilfeldig sammenrasket samling av ting: noen lommetørkler, et silkesjal (i Morgans favorittfarge rød), en pipe av bein, en tobakkspung (tom) og en lommeflaske (også tom). Helt i bunn lå et par kvinnehansker av kalveskinn, og rykningen i Langemanns smilebånd slo nå ut i lavmælt, nostalgisk latter, for disse brakte fram minner av den fornøyelige sorten. Det var en historie som involverte en portugisisk skjønnhet, hennes lettlurte far, noen falske perler, og en plutselig og hastig flukt med begrenset utbytte, som de som alltid hadde delt broderlig mellom seg: Langemann fikk en natt med damen og Morgan hanskene hennes.

De hadde falmet litt etter så mange år på bunnen av en mørk kiste, men Langemanns følsomme fingre kunne kjenne at de var av beste kvalitet. «Rart du ikke tok med disse til kvinnfolket ditt, Morgan,» hvisket han, og overrasket seg selv ved å si tankene sine høyt, selv i et rom uten tilhørere. «Men hun var kanskje ikke av den hanskekledde typen? Jeg kan ikke helt se for meg deg med en sånn en.»

Han skulle til å legge dem fra seg igjen, da han kjente noe hardt gjennom skinnet. Noe var blitt dyttet opp i pekefingeren på den ene, og da han ristet i den datt det to mansjettknapper ut på gulvet med et lekent klirr. De spratt av gårde i hver sin retning, og han fikk stoppet den ene med foten og plukket den andre fram fra under senga, og det var da han holdt sistnevnte opp foran seg, mellom tommel og pekefinger, at en ny strøm av minner flommet over ham.

Disse mansjettknappene hadde han helt glemt, han hadde ikke så mye som tenkt på dem på over tjue år, og likevel husket han alt nå da han så dem. Ikke fordi de skilte seg spesielt ut, de var ganske ordinære, i nå svartnet sølv, men han visste hva som ville komme fram da han gnikket på dem, og ganske riktig, der var monogrammet.

W.M.

Wadsworth Montgomery. Selv etter alle disse årene mintes han navnet, og ikke fordi løytnant Montgomery skilte seg spesielt ut han heller. Han hadde vært en britisk offiser stasjonert i Port Royal, bare én i den lange rekken av mennesker Langemann og Morgan hadde svindlet, og den eneste grunnen til at Langemann husket ham og dette spesifikke kuppet, var at Morgan hadde lagt beslag på mansjettknappene hans. Han pleide ellers aldri å beholde smykker eller annen form for det han kalte unødvendig utspjåking (det var Langemann som var spradebassen av de to), men disse hadde han altså tatt. Fordi initialene var de samme.

W.M. Wadsworth Montgomery. Willem Morgan.

Langemann kunne ikke huske å noensinne ha sett ham bruke dem, men her var de altså, og reaksjonen hans overrasket ham. Han fant seg selv revet mellom en voldsom trang til å gråte og en like intens lyst til å bare kaste fra seg knappene, som om de representerte alle minner om Morgan han hadde, og at å kvitte seg med dem ville være å kvitte seg med hele fortiden. Noe presset mot brystet hans, skjøt gjennom ham som en plutselig kvalme, og gjorde det vanskelig å puste. Det prikket over hele kroppen, som om han var angrepet av utøy, det svartnet for øynene hans, han kunne ikke få luft, og han rakk å tenke at nå døde han, før han rykket seg selv ut av det og stolpret seg på beina. Hofta hans ga etter i prosessen, slik at han mistet balansen og støtte inn mot Olivers seng, men det viste seg å være dette som skulle til for å få ham tilbake til sans og samling. Han sank ned på sengekanten, lettere rystet, og ble sittende der en stund mens han gjenvant kontrollen over åndedrettet. Han lukket fingrene om mansjettknappen, knuget den i knyttneven og bet seg selv i knokene, til ubehaget hadde gitt seg og han følte seg i stand til å reise seg igjen.

Da plukket han opp den andre knappen og slapp dem begge stillferdig ned i frakkelomma. Resten av sakene la han tilbake i kista og skjøv den på plass inn i kottet. De fikk bli der en stund til.

«Nå?» spurte Oliver da han kom ned i butikken igjen. «Fant du noe nyttig?»

Langemann unngikk å møte blikket hans. «På et vis.»

< Femte kapittel    Sjuende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Øya vi fant: Femte kapittel

Kategori: Gul

Nå går jeg bort fra byen

og leter etter svar
Jeg drømmer om det myke,
men har lært å være hard 

(- Terje Formoe)

Det var ingen i første etasje da Rosa kom tilbake til Langemanns hus den ettermiddagen. Det var ingen på soverommet heller. Han hadde stått opp fra senga, kledd på seg bukse og skjorte, og det var på verandaen hun fant ham, sittende i gyngestolen, med føttene på en skammel, inntullet i et pledd og smattende på pipa. Hun gjorde seg ikke til kjenne med én gang, men sto først og observerte ham en stund, og hun kjente et sug av savn da hun plutselig innså at han minnet henne om faren hennes. Det siste halve året før Cornelis døde hadde han stort sett sittet sånn, i en stol på Villa Rosas takterasse, mens han langsomt syknet hen, og sett ut mot havet. Når hun hadde en ledig stund, hadde hun sittet ved siden av og hørt ham fortelle de samme gamle, men kjære historiene om og om igjen, samt en og annen formaning om hva hun skulle gjøre når han ikke var mer. Lenge hadde hun ikke villet se sannheten i øynene, ta innover seg at faren var døende, og derfor bare halvveis lyttet til ham. Det hadde hun angret på i ettertid, og kanskje var det derfor hun også følte på en uro under all kjærligheten, nå da hun så kjæresten i den samme posisjonen og med det samme lengselsfulle blikket.

Han blåste ut en sky med røyk, som et vindpust mildt sendte i hennes retning. Selv tobakken var den samme.

Hun kom ut til ham, og han snudde seg mot henne da han hørte skrittene.

«Hvor er Ravn?» spurte hun.

«Jeg sendte henne hjem. Jeg har det mye bedre nå.» Det var ingen grunn til å tvile på at det var sant, han hadde fått tilbake fargen i kinnene, så hun nikket bare. «Jeg har vært på do,» fortsatte han før hun kom så langt som å spørre, og la presiserende til: «Litt.»

Hun trakk ut benken inne ved husveggen og tok plass siden av ham. Han la pipa fra seg, viklet venstrehånden fri fra teppet og rakte den mot henne, og hun tok den i sin og klemte den.

«Jeg blir bekymret for deg,» innrømmet hun.

«Det forstår jeg,» svarte han og så på henne. Blikket hans var matt, men kjærlig og empatisk, som hos en oppgitt og angrende synder. «Men du trenger ikke. Det kommer og går, jeg tror ikke det er farlig.»

«Kanskje ikke.» Hun rettet på den ene fletta hans. «Men jeg holder ikke ut at du har det så vondt.»

«Du holder ikke ut?» Det glimtet til i øynene hans, og hun måtte le av sin egen, lite gjennomtenkte kommentar. Men så ble han brått alvorlig og strammet grepet om hånden hennes. «Unnskyld, Rosa.»

«Unnskyld for hva?»

«For det jeg sa om å hoppe i havet.»

Langemann var ikke typen som ba om tilgivelse, i hvert fall ikke med ord, så hun ble rett og slett litt satt ut av det. Hun smilte tappert. «Du trenger noe å gjøre,» konkluderte hun. «Noe som gir deg noe annet å tenke på.»

Han returnerte smilet, spakt og halvhjertet. «Jeg tror ikke inspisering og byrådsmøter er noe for meg.»

«Det er jeg faktisk enig i,» medgikk hun. «Men jeg tenkte nå mer i retning en oppdagelsesferd eller noe.»

Han virket skeptisk. «En oppdagelsesferd? Du høres ut som Ravn.»

«Så hun var oppe hos deg?»

«Ja, hun var oppe hos meg.» Han ristet på hodet. «Den jenta kan snakke.»

Rosa humret. «Ja, men mesteparten av det som kommer ut er temmelig vettugt, spør du meg.»

«Hva hadde du tenkt jeg skulle oppdage, da?»

«Tja, du kunne jo bli bedre kjent med ditt eget hjem.»

«Jeg kjenner byen godt, Rosa.»

«Ja, men hva med resten av øya? Hvor mye av den har du egentlig sett, utover Dødningsskallebukta og kapteinens borg?»

Han ble tankefull. «Jeg var på nordsiden engang,» mimret han. «Da Sabeltann vurderte å sette en vaktpost der ute. Men det må være minst ti år siden. Ja…» Han nikket. «Faren din var med.»

Hun hadde ikke lyst til å snakke om faren sin, så hun feide i stedet blikket ut over byen og videre mot vulkanfjellet som ruvet bakenfor. Hun la hodet bakover, myste opp mot toppen, den høyeste av dem alle, som så vidt kunne skimtes gjennom det alltid tilstedeværende sløret av tåke: «Har du vært der?»

Han fulgte blikket hennes. «På toppen av Abra? Har noen vært der?»

«Morgan har,» svarte hun. «Visstnok.»

Det var alltid en viss risiko forbundet ved å nevne Pinkys far. På mange måter var han ennå et åpent sår, et tema Langemann unngikk med mindre han brakte det på bane selv. Hun merket en slags motvilje i ham nå også, men han ble verken aggressiv eller avvisende. «Sier du det?» sa han bare, og blikket fikk et drag av interesse.

«Visste du det ikke?»

«Nei. De årene var… de årene var jeg opptatt med andre ting.»

Han var ikke komfortabel, det var opplagt, så hun skyndte seg å føre samtalen videre. «Da synes jeg vi skal dra dit. Bestige Abra.»

Han løftet brynene. «Vi?»

«Jeg blir med deg, selvsagt,» sa hun, som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. «Noen må jo se til sveklingen.»

«Pass deg,» advarte han, men det kom med et smil.

«Jeg mener det,» forsikret hun og flyttet på seg, slik at ble sittende ansikt mot ansikt. «La oss gjøre det. Hvis du er i form til det.»

«Jeg er i form til det,» slo han fast, såpass kjapt at hun mistenkte at responsen i hvert fall delvis kom rent instinktivt. «Er du? Blir vel ikke akkurat en spasertur, det her.»

Hun fnyste. «Jeg er ikke en av de sarte madammene kapteinen stjeler smykker fra.»

Han slapp hånden hennes og grep henne i stedet varsomt om haka. «Nei, Rosami, du er mange ting, men sart er du ikke.»

Hun lente seg fram og kysset ham fort. «Kom! Hvis du er i slag, så går vi til Oliver og spør om han har et kart.»

«Nå?»

«Hvis du er i slag, sa jeg.»

Hun  så at han kjente etter. «Det går nok,» konkluderte han. «La meg bare få støvlene på.»

Hun observerte ham stille mens han reiste seg i jakt på fottøyet. «Kanskje du skal ha litt mat først?» spurte hun, plutselig bevisst på hvor mye tynnere han faktisk var.

Han stoppet opp litt, og la en hånd prøvende mot magen sin. «Nei, best å la den få litt fred,» avgjorde han.

En porsjon kokte grønnsaker dagen i forveien, som dessuten hadde endt i et fat den påfølgende morgenen, virket ikke som mye å gå på, men han visste nok best selv så hun presset ham ikke.

Én ting av gangen. Han var i det minste oppe av stolen.

Det var som vanlig godt med folk i og rundt Olivers krambod denne ettermiddagen. Med sin gode plassering på hjørnet av Paradegata og Havnesmauet var den et naturlig knutepunkt i byen, ikke bare fordi Oliver kjøpte og solgte nesten alt hva hjertet måtte begjære, men også fordi han gjerne bød på en hyggelig prat, sin omfattende kunnskap og gode råd. Selv kaptein Sabeltann søkte råd hos Oliver, ble det sagt. Når Langemann ikke var nok.

Folksomheten til tross, det ble kunstig taust da Rosa og Langemann dukket opp. De summende samtalene stilnet og folk skottet bort på dem, som om de egentlig hadde mest lyst til å glo, men ikke helt turde. Rosa kunne godt forstå at Langemann syntes det var ubehagelig, men han holdt seg i skinnet denne gangen, faktisk bedre enn hun selv gjorde, og gikk bare rolig inn i butikken med henne i hælene.

Hun hadde alltid likt å komme hit, det var et spennende rom med stadig nye skatter å oppdage, selv om Oliver til tider drev henne til vanvidd med skarpsynet sitt. Det nyttet ikke å holde ting skjult for den mannen, han kunne tilsynelatende lese tanker og noen ganger kunne det være temmelig irriterende. Han forsto det uutalte behovet deres denne gangen også, og noen skarpe blikk rettet mot de øvrige kundene var nok til å få dem til å forlate lokalet.

«Det stemmer at Morgan nådde toppen av Abra, ja,» nikket han, da de hadde forklart ærendet sitt. «Han så mye av øya i sin tid, mens du var opptatt av å plyndre skip og erobre kvinner.» Det siste var henvendt til Langemann (selv om han sendte Rosa et lite blikk da han la til det med kvinnene), og Rosa kjente kjæresten godt nok til å se at det ble mottatt med blandede følelser.

«Er det noe kart?» spurte han bare.

Oliver smilte hemmelighetsfullt og haltet bort til et lite skap innerst i hjørnet bak disken sin. Det slo Rosa i samme øyeblikk at han var den eneste som hadde tedd seg som normalt rundt kvartermesteren de siste par dagene. En mann som hadde fått beinet amputert syntes nok ikke at litt magevondt kvalifiserte til overdreven sympati.

Oliver hadde levd mesteparten av sitt liv som slave for en fransk guvernør da han, av ukjente og uselviske årsaker, hjalp Sabeltann og hans menn ut av sin herres fangenskap og følgelig måtte ta konsekvensen av det. Torturert nesten til døde ble han dumpet i havet utenfor øya Bellevue, der piratene fikk berget ham i siste liten og senere tok ham med til Det usynlige land. Der hadde han nå levd godt i fjorten år, et bein fattigere, men velsignet med Sabeltanns evige takknemlighet (noe som var få forunt og kanskje verdt prisen).

Han returnerte med et kart han brettet ut på disken foran dem. «Dette er det mest oppdaterte jeg har,» erklærte han, og både Langemann og Rosa lente seg fram for å se. Det usynlige land var sirlig tegnet, vakkert og detaljrikt, spesielt de kystnære sørlige og vestlige områdene, og det var lett å finne både Abra Havn, Dødningsskallebukta og kapteinens borg. I midten og mot nordøst var det langt færre detaljer, der dominerte stort sett vulkanen.

«Hvem har tegnet det?» spurte Langemann.

«Jeg har,» sa Oliver. «Etter Morgans beskrivelser. Valdemar har hjulpet meg med å fylle ut her.» Han lot fingeren gli mot området rundt De syv klipper i nordvest, og kikket opp med et lurt smil. «Det er ennå under utarbeidelse.»

«Rart at kapteinen ikke viser større interesse for landet han faktisk bor på,» sa Rosa, og leste av blikket Langemann sendte henne at han for så vidt var enig, men syntes det var vanskelig å gi uttrykk for det, evig lojal mot Sabeltanns avgjørelser som han var.

«I følge Morgan er det lettest å bestige Abra vestfra,» fortsatte Oliver og pekte. «Det er tett jungel, sa han, men stigningen er ikke altfor bratt.»

«Er det andre hindringer?» spurte Langemann, for det var som nevnt sparsomt med opplysninger å hente fra tegningene. «Elver, kløfter, myrer…?»

«Jeg vet ikke,» svarte Oliver ærlig. «Hadde jeg visst det, hadde det vært der.» Han dunket fingeren mot kartet. «Og det er uansett femten år siden. Mye kan ha endret seg.»

De sto en stund i tankefull taushet alle tre. Langemann stirret på kartet, mens de andre to egentlig var vel så opptatt av ham. De studerte ham diskré, så de små hintene av forventning som langsomt glattet ut smerterynkene og tente en glød i blikket som ikke hadde vært der på en stund. Så kikket de bort på hverandre og utvekslet et lite smil, som om de delte en hemmelighet de begge fant glede i, men ingen av dem sa noe før Langemann ble den første til å ta ordet: «Kan jeg få låne det?»

«Ikke mist det,» formante Oliver, og skjøv det over disken mot ham. «Og fyll inn de blanke feltene.»

< Fjerde kapittel    Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse