Langt der ute: Åttende kapittel

Kategori: Gul

Nå er det slutt på tøys og tull

Vi vil finne gull!

(- Terje Formoe)

Det karibiske hav, den 26. august 1716

Langemann,

jeg ber til en gud jeg har forsaket, eller i beste fall sluttet å tro på, om at denne forbannede seilasen snart skal ta slutt! Vi har god vind, så ikke vet jeg hvorfor det tar så lang tid. Enda verre er det at jeg heller ikke vet hvorfor det haster sånn. Det er ingenting som venter i Kyklianene. Ingenting som betyr noe. Men det må da uansett være bedre enn dette?

Lengsel kan drive en mann til storhet. Det er den som får oss til å krysse hav i skrøpelige farkoster, til å gå inn i mørke jungler, på evig jakt etter det vi tror skal fullende oss. Men til tross for denne erkjennelsen, er jeg nøye med å aldri mangle noe. Som du jo selvsagt vet, du som kjenner meg bedre enn noen, og kanskje mer enn jeg skulle ønske. Jeg tar det jeg vil ha, og det jeg ikke kan få, lærer jeg meg å leve uten. Det har ikke noe for seg å kaste bort tiden med å strekke seg etter noe du aldri kan nå. Da er det bedre å ignorere, omprioritere, skifte fokus – til du har glemt hva du savner. Det har fungert helt fint for meg så langt.

Men nå… nå er det du. Og det tomrommet du etterlater deg, Jakov, kan jeg ikke fylle med noe annet. Det er for stort til å ignorere, og det vokser for hver dag. Hva skal man vel tenke om sånt? …

Å, jeg vet hva du tenker! Men også at du kjenner meg for godt til å si det høyt. Og jeg… jeg vet bedre enn å dele slikt med andre, selv med deg. Skjønt, jeg begynner å innse at jeg ikke har skjult det så godt som jeg trodde. Dagmar spurte meg i fjor om jeg elsker deg, elsker deg slik jeg elsket henne. Jeg gjør ikke det.

Hva mannskapet angår, så menger jeg meg minst mulig med dem. Det er ikke det samme uten deg. Jeg tror vi merker det alle sammen. De fungerer, for all del. Det har ikke vært noen flere, skal vi si, uheldige hendelser, og selv Benjamin, i all sin udugelighet, virker å ha hentet seg noe inn. Når det er sagt, så mistenker jeg at han får mer enn litt hjelp av den guttungen din. (Ja, jeg ser det for meg, det blikket du hadde sendt meg nå).

Vårt nyeste tilskudd, denne Victor som vi dro opp av havet, har også vist seg dugelig nok, om han bare kunne lagt av seg denne irriterende uvanen med å kalle meg ”sir”. Ser jeg kanskje ut som en gentleman?! Eller blomstrete, som Benjamin ville sagt?

Sabeltann hadde sovnet ved skrivebordet.

Det var ikke første gang det hadde skjedd, han hadde jo for vane å jobbe langt inn i de små timer når raptusen først kom over ham, men det var likevel alltid med blandede følelser han våknet på denne måten. Det var jo ikke akkurat distingvert.

Et av brevarkene hadde satt seg fast i ansiktet og ble med da han satte seg opp, og da han skrellet det av, hadde en god del ansiktssminke smittet over på papiret og ordene han hadde skrevet der. Han så ikke på dem, leste dem ikke, rasket bare arkene sammen og slapp dem ned i skuffen til de andre. Det begynte å bli mange av dem.

Han reiste seg stivt, strakte den støle kroppen, rettet på parykken som holdt på å gli ned i øynene og gløttet opp i speilet på veggen. Han angret straks. Han så ikke ut!

Ingen hadde ennå banket på for å avlevere frokost og nattens rapport, så det var nok fremdeles tidlig morgen. Han fikk stelt seg og skiftet klær, og da synet som møtte ham i speilet var presentabelt nok, gikk han ut for å trekke luft.

Det var tidlig morgen. Sola kikket så vidt opp over horisonten, og nattevakten var ennå ikke avløst. Det var Lech som sto til rors, noe som alltid var beroligende. Lech kunne tre en nål med denne skuta, om det så skulle være. «Kæpten,» hilste han da Sabeltann kom opp på poopdekket, og kapteinen ble som alltid litt satt ut av å høre ham snakke, for han var en ytterst fåmælt type. Stemmen var en silkemyk tenor, en overraskende kontrast til den røslige kroppen.

«Alt vel?» svarte han.

«Alt vel,» bekreftet styrmannen. «Hvis vinden holder seg bør vi nå Purgatorio innen kvelden.» Han snakket perfekt engelsk, ikke et fnugg av den østeuropeiske aksenten som fremdeles var så framtredende hos Langemann. Men så hadde han jo også trådt sine barnesko blant engelskmenn i Abra Havn.

Sabeltann sendte en stille takk til den guden han hadde forsaket eller i beste fall sluttet å tro på, og gikk bort til rekkverket for å inspisere mennenes arbeid. Det var ikke noe å utsette på det, kanskje med unntak av enkelte tendenser til unnasluntring fra Pelle-eller-Pysa i en krok under bakkdekket. Det skulle imidlertid ikke mer til enn et skarpt blikk for å få mannen ordentlig i gang, og deretter lot han seg henfalle til tankene sine.

I Purgatorio ventet markedet. Drikkestuer og vertshus. Små, tvilsomme gledeshus med like tvilsomme piker for mannskapet hans. Steder de måtte vise seg. Bare fordi de ikke hadde gjort det på en stund. «Det er lett å ta en trone,» hadde en av Sabeltanns overordnede i hæren en gang fortalt ham. «Å holde den, derimot, er bortimot umulig for en svak mann.» Vel, Sabeltann var ingen svak mann. Han var Kongen på havet! Men det var nok av kapteiner der ute som jevnlig måtte få det banket inn, at det var sånn det var. At de ikke kunne måle seg med ham. At han var den mektigste av dem. At de hadde å vise ham respekt, eller i det minste underkastelse.

Til nå hadde det ikke vært så altfor vanskelig å få til – selv om de gjerne yppet seg, krøp de alltid bort hvis han raslet med sablene. Men møtet med Torelli hadde satt en støkk i ham. Det hadde vært tannløs skittkasting, alt etter kultur og kodesk, til han hadde sagt det der om Langemann.

«Hva hadde du vært uten Langemann, og hva er du uten nå?»

Ja?

Sabeltann hadde aldri reist ut på tokt uten sin nestkommanderende før, aldri stått ansikt til ansikt med andre pirater uten ham i nærheten. Han hadde aldri tenkt på Langemann som en essensiell del av sin egen legende, men som en skygge hadde han jo alltid vært der, og slik gitt ham en dybde og en tyngde han hadde lært å ta for gitt.

Han følte seg avkledd, avslørt, uten. Det var ingen god følelse.

Han lot blikket falle, ned mot gullbroderiene på frakkeermet. Det roet ham alltid, å se på gull. Ingenting var mer distraherende, for lengselen etter gull kunne drukne ut alle andre lengsler og gi ham det fokuset han trengte. Men i dag virket det ikke. I dag minnet det ham bare på at han var kommet tilbake fra Europa tomhendt, og at denne nyheten allerede var kjent i hele Karibia. Torelli hadde sannelig visst det, og sannelig benyttet anledningen til å gni det inn også. Det var ingen grunn til å tro at andre sjørøverkapteiner ville la ham slippe lettere unna.

Ingen Langemann.

Ingen skatt.

Ingen… Sabeltann?

Han lot en finger gli over gulltråden, og kjente en tråd inni seg også. En streng av angst som vibrerte, ikke mye, men stadig sterkere, og han grep tak i relingen så hardt at knokene ble hvite, i det han lot den umulige tanken, at han var i ferd med å gi opp, velte inn over seg.

Men så feide han den bort og rettet seg opp. Han rettet på ermene, strøk en hånd lett over parykken, passet på at den lå pent, og ga endene på barten et lite tvinn.

Ignorere. Omprioritere. Skifte fokus. Gull.

Gloriana…

Han spant rundt. «Lech, ny kurs!» Den unge polakken rykket til i overraskelse over det plutselige utbruddet, men hentet seg fort inn og stilte straks om på roret etter kapteinens instrukser.

Han hang bedre med i svingene enn de fleste. Sabeltann kunne formelig se hvordan tallene falt på plass inne i hodet hans. «Men, kæpten, det vil jo ta oss rett til…»

«Ja!» avbrøt Sabeltann og kikket ut mot havet igjen, mens et smil født av plutselig handlekraft og forventning tvang seg fram i munnviken hans. «Jeg har mange spørsmål. Det er på tide med noen svar.»

I øyekroken så han hvordan Lech ristet på hodet. «De blir neppe glade for å se oss.»

Sabeltann var hjertens enig, og nå lot han smilet komme for fullt, men rettet det samtidig mot horisonten så Lech ikke skulle se det. «Da er det vel best at vi tar kjøkkenveien.»

< Sjuende kapittel             Niende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Sjuende kapittel

Kategori: Gul

Alt du sier hører vi på

Men planken vil vi helst ikke gå!

(- Terje Formoe)

Da han kom ut fra lugaren igjen en times tid senere, sto Tønnes utenfor og ventet på ham. Sabeltann trengte ikke mer enn et kort øyekast for å se hva han hadde fore.

«Du har alt snakket med ham,» brummet han.

Tønnes visste bedre enn å benekte. Han la den høyre armen over brystet, som for å kna sin venstre skulder, men tilfeldig var det neppe. Det var både en avvæpnende og beskyttende manøver i ett. «Jeg har ikke spurt om detaljer,» sa han. «Jeg har bare gitt ham en innføring i hvordan han skal snakke til Kongen på havet.»

Sabeltann ga ham et langt, vurderende blikk. «Han er ikke uskyldig bare fordi han er ung.»

Tønnes svarte ikke, bare trakk den ene munnviken opp i et slags overbærende halvsmil, og det var såpass provoserende at kapteinen hadde åpnet munnen for å skjelle ham ut før han plutselig forsto hva som egentlig foregikk. Tømreren gjorde ikke dette for å beskytte guttungen, men for å beskytte ham. Fra å gjøre noe overilt og tåpelig. Slik Langemann ville gjort. Han var bare hakket mindre diskré.

Sabeltann snøftet. «Du holder snavla,» advarte han.

«Ai, ai, kæpten.»

Denne Victor så vitterlig piggere ut da de kom trampende ned i ruffen et øyeblikk senere. Benjamin hadde også funnet veien, og Skalken vimset som vanlig rundt der nede, så den lett forfjamsete gutten befant seg snart omringet av et par truende herrer, en bønnestengel, en tangkvast og en stinkende kokk.

Sabeltann hadde avhørt mange mennesker i sin tid, nok til å vite at det var en kunstart, og at det gjaldt å finne den rette metoden. Victor hadde besvimt av skrekk sist han prøvde, så en mer forsiktig tilnærming var vel på sin plass. «Nå, gutt,» begynte han, slepent og påtvunget rolig, «hvem er kaptein på Gloriana?»

Victors øyne krøp mot dørken, en vanlig reaksjon på Sabeltanns isblå blikk. «Kaptein McKinley, sir,» stotret han.

«Kaptein.»

«Hø?»

Sabeltann kvalte et knurr nederst i halsen. «Du tiltaler meg kaptein.»

«Å, skjønner… kaptein.»

«Jeg har aldri hørt om McKinley,» vedgikk Sabeltann. «Og heller ikke Gloriana. Manovar? Handel?»

«Handelsskute, kaptein. I hvert fall trodde jeg det.»

«Hva mener du?»

«Altså, vi frakter forsyninger til koloniene, og tobakk og sukker i retur, men vi fyller aldri opp lasterommet. Og da jeg spurte båtsmannen om hvorfor, ba han meg passe mine egne saker.» Gutten lot blikket sveipe over de andre. «Det er mange hemmeligheter på det skipet.»

Sabeltann fnyste. Det var hemmeligheter på de fleste skip, gutten var bare for ung til å ha innsett dette ennå.

«Hvor gammel er du?» knurret han.

«Femten, kaptein. Tror jeg.»

«Og du er russer?»

«Jeg er født i Arkhangelsk,» nikket gutten, patetisk beundrende, som om han trodde Sabeltann kunne lese tanker.

Han så uansett passe avslappet ut nå, så kapteinen bestemte seg for at det var på tide å gå hardere til verks. Han trakk ansiktet sammen i en streng grimase, smalnet blikket og lente seg nærmere. «Hvorfor satte de deg ut på den flåten?» Victor så bort nok en gang, og Sabeltann la hodet triumferende bakover. «Tenkte jeg det ikke. Du har ikke vært utsatt for noe forlis, du.»

Victor ristet på hodet. Blikket hans flakket mot Pinky, tryglende om hjelp, som Pinky på sin side var smart nok til å ikke gi ham. «De sa jeg var en tyv,» pep han.

«Vel, klåfingrede småsopper er ikke velkomne på min skute heller.»

«Jeg er ingen tyv…»

Stemmen var knapt hørbar, og Sabeltann gadd ikke engang å kommentere guttens ynkelige forsøk på å renvaske seg. «Å sette en mann ut på en flåte er en straff etter piratenes kodeks,» fortsatte han i stedet ufortrødent. «Er mennene på Gloriana pirater?»

«Nei!» Svaret kom så kontant og med en såpass sjokkert tone, at det umulig kunne være en løgn. «Og de satte meg ikke ut på flåten, de kastet meg over bord! Flåten var det kokken som kastet etter meg. Fordi han… fordi han likte meg.»

Alle gløttet av en eller annen grunn bort på Skalken, men han var opptatt av å grave etter kveldsmatens krydderier i nesa si, og heftet seg ikke ved dem.

«Hvorfor kastet de deg over bord?!» glefset Sabeltann. Han var ingen tålmodig mann og det begynte for alvor å merkes.

«Jeg hørte noe jeg ikke skulle.»

«Og det var…?»

Victor snappet etter pusten. «Det var min jobb å hente vann til kapteinens lugar. Den siste kvelden hadde jeg akkurat satt fra meg bøttene utenfor, da jeg hørte ham snakke med skipslegen. De snakket om prinsens gull.»

Med sidesynet kunne Sabeltann se hvordan Benjamin og Tønnes utvekslet et blikk og et glis. De forsto, om gutten selv ikke gjorde det, at han akkurat hadde sagt de magiske ordene som meget mulig ville redde ham.

Det var dønn irriterende.

«Hvilken prins?» snerret Sabeltann. «Hvilket gull?»

«Jeg vet ikke.»

«Det er nok prinsen av Wales,» mente Benjamin.

Sabeltann så utålmodig på ham. «Og hva baserer du den konklusjonen på?»

«Fordi det er McKinley, kæpten.»

«Du har hørt om McKinley?»

«Ja.»

«Og det sier du først nå?!»

Benjamin virket genuint overrasket over reaksjonen hans. «Du spurte ikke.» Sabeltann gjorde nok et forsøk på å drepe ham med blikket. Av en eller annen grunn var det bare Victor som krympet seg under det. «Altså, jeg hørte om McKinley da jeg var i marinen,» fortsatte Benjamin. «Han var beryktet i visse kretser, hvis du forstår hva jeg mener?»

«Nei,» svarte Sabeltann tvert.

«Altså, han var en av dem.»

«En av hvem?»

«En av dem.»

«En av dem hvem?» Sabeltann hørte stemmen entre det farlige, øvre spekteret. Hvor tett i pappen gikk det egentlig an å bli?!

«Du vet, en av de… blomstrete.»

«Blomstrete?» Tankene gikk straks til Torelli, selv om han neppe hadde noe med dette å gjøre.

«Ja, du skjønner.»

«Ser det ut som om jeg skjønner?! Hvis du ikke snart begynner å snakke forståelig, skal jeg…»

«Jeg tror han mener sodomist, kæpten,» skjøt Tønnes inn, og reddet med det Benjamin fra en plutselig og brutal død.

Kapteinen sendte ham i stedet et olmt, men vel så himmelfallent blikk. «Blom-strete?!» gjentok han, med trykk på hver stavelse. Benjamin slo unnskyldende ut med armene.

En tung taushet la seg over rommet mens Sabeltann motvillig presset et lokk ned over det putrende raseriet sitt. Det hjalp ikke nevneverdig at Skalken i neste øyeblikk uttrykte høylytt entusiasme over noe i gryta som var «så færskt at’n itj engang e dau!» «Fortell meg om McKinley og prinsen av Wales,» hveste han ut mellom sammenpressede lepper, mens han noterte seg bak øret å ligge unna middagen den kvelden.

«Vel.» Benjamin stakk hendene i lommene. «Ryktene i marinen sa at de var venner. Altså veldig nære venner.»

«Blomster-venner?» spurte kapteinen sarkastisk og fikk et henslengt nikk i retur. «Nå vel,» fortsatte han henvendt til Victor, og smalnet blikket ytterligere. Det ble nesten vanskelig å se, men noe måtte han jo gjøre for se desto mer truende ut. «Hva skjedde etter at du hadde overhørt den samtalen?»

«Jeg prøvde å skynde meg bort,» forklarte gutten, «men jeg veltet bøtta og de oppdaget meg. I neste øyeblikk skrek de høyt om at jeg hadde stjålet legens mansjettknapper.» Han så rundt på de andre, nesten forvirret. «Hva skal jeg med mansjettknapper?»

«Selge dem?» foreslo Pinky. Langemanns påvirkning kom til syne på de underligste tidspunkt. Han tidde da Tønnes plasserte en neve på skulderen hans.

Sabeltann tok seg en tenkepause, mest for effektens skyld. De andre kikket på ham i små gløtt: nervøsitet fra Victor og Pinky, årvåkenhet fra Tønnes, fraværenhet fra Benjamin, og en uforklarlig salighet fra Skalken, som om fyren var beruset (noe han sikkert var). Kapteinen kvalte et sukk og kom med dommen:

«Du har ikke fortalt meg noe nyttig,» sa han til Victor, «og jeg er ikke engang sikker på om jeg tror deg. Men jeg liker når folk snakker til meg om gull, og dessuten er du den i rommet som irriterer meg minst akkurat nå, så jeg får vel la deg leve.»

Den unge russeren så merkbart lettet ut. Det samme gjorde for så vidt Pinky. «Vi er på vei mot Kyklianene,» fortsatte kapteinen. «Jeg slipper deg av i en av havnene der. Inntil da får du dra din del av lasset.» Han henvendte seg til Tønnes på vei ut. «Sett ham i arbeid.»

«Ai, ai, kæpten.»

Og Sabeltann trampet opp trappa og ut på dekk, allerede med hodet fullt av Gloriana, gull og blomstrete menn.

< Sjette kapittel        Åttende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Sjette kapittel

Kategori: Gul

Seileren dras mot havet

og kan aldri bli din

(- Terje Formoe)

Plutselig hadde Tønnes tatt kontrollen. Sabeltann hadde ikke engang fått med seg at han var kommet, men hele dekket var med ett fullt av menn og tømreren hadde knyttet et tau om livet på sin datter, Frøya, slik at hun kunne heises ut over ripa for å ta flåten i nærmere øyesyn.

For det var en flåte som lå og duvet der på det stille morgenhavet, og mennene hadde riktignok sett på sin kaptein før de endret kursen for å sjekke den ut, ventet på nikket som godkjente planen, og Sabeltann hadde gitt dem det, nesten åndsfraværende. Det var en velkommen distraksjon, om ikke annet.

Det ble fort klart at det lå noen på flåten (som strengt tatt ikke var mer enn en gammel lem festet til en del av en mast): en ung gutt, knapt eldre enn Pinky. Han hang livløs over ”farkosten”, med armen viklet inn i et rep – sannsynligvis det eneste som hadde hindret ham i å skli av og ned i dypet. Både Tønnes og Benjamin ropte ned til ham mens Lech manøvrerte skuta nærmere, men fikk ingen reaksjon, og det var ikke før den nedheisede Frøya hadde pirket i ham, at de fikk bekreftet at han ennå levde. Så vidt.

«Tillatelse til å ta ham om bord, kæpten?»

Sabeltann ble litt satt ut av spørsmålet fra Tønnes, selv om det var enkelt nok. Tydeligvis hadde tømreren, når alt kom til alt, lært å innordne seg og respektere kommandolinjene, og han fikk da summet seg til å gi ham et nikk til svar. Deretter rygget han stillferdig unna og slo blikket vekk, nærmest uinteressert.

Hvorfor var han så usigelig tafatt?! Det var stort sett en grunn til at menn lå på flåter. Å plukke dem opp var ingen god idé. Så det kunne umulig være et godt tegn at han likevel tillot at det skjedde.

Gutten ble halt over ripa og lagt strak ut på dekk. Sabeltann gløttet sidelengs ned på ham, dro seg tankefull i barten og lot som om det hele overhode ikke interesserte ham. Han var forholdsvis høy, merket han seg, men mager, og dessuten barføtt og fattigslig kledd, om man i det hele tatt kunne kalle det han hadde på seg for klær. Nå var det forholdsvis sjelden man fant rike fyrster rekende rundt på flåter, så alt i alt var framtoningen ikke så overraskende. Tønnes klappet ham på kinnet, først varsomt, så litt hardere, og da Pinky hadde dryppet noen dråper ferskvann inn mellom de knusktørre leppene hans, kviknet han langsomt til. Han blafret med øyevippene, blunket opp mot solskinnet og alle de nysgjerrige ansiktene, og øynene viet seg ut i skrekk etter hvert som han fikk grep om situasjonen. Han ropte ut noe, det lød russisk, men Sabeltann kunne ikke være sikker,for russisk var ikke blant de seks språkene han fullt ut behersket. Det fikk av en eller annen grunn Isak til å le rått, og Frøya ga kapteinen en kjærkommen avlastning ved å sende ham et drepende blikk for ham.

«Rolig,» oppfordret Tønnes, men gutten hadde satt øynene i kapteinen, og ingen kunne være rolig da. Det var et gjenkjennende blikk, vidåpent og skremt, som om han med ett anså haiene han var blitt reddet fra som en bedre skjebne, tross alt.

Sabeltann hadde ikke tid til sympati. «Hvem er du?» snerret han, og prøvde seg på engelsk først.

Det virket. «V-victor.»

«Og skipet ditt?»

«Britisk Gloriana… sir?»

Kaptein Sabeltann la mye arbeid og stolthet i å ha oversikt over alle skip som frekventerte det karibiske hav, men denne skuta var ukjent for ham, og da Tønnes spurte ham rett ut, innrømmet han det også med en taus hoderisting. «Vet du hvem jeg er?» spurte han i stedet gutten.

«Ja,» sa Victor, og besvimte.

Sabeltann himlet med øynene. «Pinky!» gneldret han. «Sørg for at han er i stand til å snakke om en time.»

Pinky adlød med det samme og fikk hjelp til å buksere spjælingen ned i banjeren, der litt vann, en støyt rom eller lukten av Skalken nok skulle få liv i ham igjen. Resten av mannskapet gikk tilbake til arbeidet, rutinerte nok til å ikke spørre om hvorfor deres normalt utålmodige og følelseskalde kaptein ikke bare hadde kastet den ubedte gjesten tilbake over bord. Han hadde uansett ikke kunnet svare dem.

Vi var aldri så unge, tenkte han, vel vitende om at det selvfølgelig ikke var sant.

Da han først så ham, hadde Langemann vært 22. Like gammel som det idioten Isak var nå, skjønt han hadde virket eldre for en kaptein som også hadde vært de årene yngre den gangen. Sabeltann hadde ikke vært helt sikker på hva han egentlig forventet å finne,  den dagen da han kom til Tortuga for å spore ham opp. Kontaktene hans i Road Town hadde på en annen side ikke vært i tvil da han hadde forklart dem hva han var ute etter. «Langemann,» hadde de sagt. «Langemann er mannen. Beste svindleren på denne siden av Atlanteren. Det er han du skal ha tak i.»

Han var mer…  oppsiktsvekkende enn ventet. Sabeltann hadde en idé om at dyktige svindlere helst lå litt lavt, ikke stakk seg ut for mye, gled ubemerket inn i mengden. Dét kunne man ikke beskylde Langemann for. Han var den typen som aldri kom ubemerket inn i et rom. Både kvinner og menn snudde seg henførte etter ham, og Sabeltann hadde ikke brukt lang tid på å se hvorfor. Det var en tiltrekkende mann, med sin imponerende høyde og sine vakre trekk, og med en omgjengelighet og en sjarm som kunne trenge gjennom alt, men likevel ikke virket anstrengt. Jo, kontaktene i Road Town hadde visst hva de snakket om. Dette var typen du takket for å svindle deg.

Når hadde det gått fra å være distansert beundring til å bli… noe mer? Han visste ikke. Det hadde vel skjedd gradvis. Stille og umerkelig, slik at han ikke hadde kunnet stoppe det før det var for sent.

Kanskje var det allerede under deres aller første samtale, den fjerne morgenen nede på kaia, da Langemann leende hadde holdt tilbake en ilter Morgan, som om livet var et sirkus og alt var verdt å le av? Det var noe som åpnet seg i ansiktet hans når han lo, noe man ikke kunne forfalske, ikke engang en god svindler som ham. Kapteinen ble aldri lei av å se det.

Kanskje var det fire dager senere, da han forslått og ydmyket likevel hadde fulgt ham til Det usynlige land, og blitt der? Til syvende og sist gitt opp vennskapet med Morgan for ham – og ingen som noensinne hadde observert Langemann og Morgan sammen, hadde vel sett for seg at dét ville skje.

Kanskje var det fire år etter det igjen, da han sto med lille Pinky i armene og nektet å følge ordren om å kaste krapylet over bord? Det første lille streifet av motstand, nok til å vise at det lå prinsipper og en integritet der under den usedvanlig pene overflaten, nok til at kapteinen i stillhet hadde endt opp med å respektere ham enda mer.

Eller var det kvelden da Sabeltann drakk seg full og la armen sin om halsen hans, og for første gang snøvlende kalte ham sin sorte opal – uten at Langemann hadde skjøvet ham bort av den grunn, men i stedet fått ham i seng og så listet seg ut før han våknet morgenen etter, full av anger og skam?

           

Men kanskje var det først den oktoberdagen da kapteinen så sin nestkommanderende kjempe seg tilbake til livet på Dagmars seng. Bare det at han frivillig hadde oppsøkt det kvinnemennesket, var jo et tegn på at noe stakk langt dypere enn han likte å innse. Dagmar hadde sett det også, selvsagt, henne nyttet det jo ikke å stenge av for. Det var derfor han holdt seg unna.

           

En fjorten dagers seilas med henne om bord hadde med andre ord vært en mare, for å si det forsiktig. Det var utrolig hvor liten en skute kunne bli, og det til tross for at hun ikke virket videre oppsatt på å oppsøke ham. Hun snakket mest med Pinky, eller sto ved ripa og skuet ut over havet med et tankefullt blikk, mumlende på formularer, mantraer og en og annen dyster melodi.

           

Bare én gang hadde hun kommet til ham. En kveld han sto på poopdekket i en lignende positur. Han merket henne lenge før han så eller hørte henne, hvordan hun sakte nærmet seg, målbevisst, selv om hun prøvde å skjule det.

Nytteløst. Han kjente henne like godt som hun kjente ham.

Hun stilte seg et stykke fra ham, speilet ham, der hun la hendene på rekkverket og så ut mot den glødende horisonten, der de siste restene av dag forsvant i havet. Han observerte henne i øyekroken, mot bedre vitende, og visste på forunderlig vis hva hun ville spørre om allerede før hun gjorde det:

«Elsker du ham? Elsker du ham slik du elsket meg?»

Det nyttet ikke å stenge av for henne.

«Hva om jeg gjør?» svarte han. Fingeren hans hadde funnet en ripe i malingen. «Det er bare en tanke. Det kan aldri bli mer enn en tanke.»

Hun var taus en stund. Han talte tohundreogfire hjerteslag.

«Vår kjærlighet var også forbudt,» sa hun omsider. «Men verden endrer seg.»

Han vendte henne ryggen. «Ikke nok.»

Han gikk mot lugaren, vendte henne ryggen nå også, selv om hun ikke var der. Han hadde visst sluttet å skyve tankene unna.

< Femte kapittel     Sjuende kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Femte kapittel

Kategori: Gul

Jeg tenker på deg

når morgenen gryr

Du eier et rom i mitt sinn

(- Terje Formoe)

Kapteinen våknet tidlig neste morgen, selv til ham å være. Han sto ikke opp med det samme, men ble sittende på sengekanten, i bare skjorta, og langsomt ta inn over seg dagens første inntrykk. Han hørte rormannens skritt fra dekket over seg, knakingen fra treverket og bølgene som slo mot skroget, alle lyder like kjente for ham som hans egne hjerteslag, og i likhet med hjerteslagene, ikke lyder han normalt heftet seg ved.

I dag var de øredøvende.

En god stund hadde han stirret mot et usynlig punkt på veggen, men nå flyttet han blikket, til det i stedet traff speilet over kommoden. Han likte ikke det han så. Han var ikke en spesielt pen mann. Han var ikke stygg heller. Han var så ordinær at man glemte ham mens man ennå så på ham. Bortsett fra øynene. Øynene ble lagt merke til, om han gikk med sminke eller ikke. Det spiddende, blå blikket som fikk konger til å tie, kjemper til å skjelve og rikfolk til å gi fra seg gullet sitt uten kamp, og som i sin tid hadde fått Dagmar til å se ham blant hundrevis av unge menn. «Jeg så du tenkte store tanker,» hadde hun senere fortalt ham. «Det var hva jeg falt for, for det var sannelig ikke humøret. Du smilte nesten aldri, ikke engang da.»

Det var for så vidt fint å få et avbrekk fra tanken på Langemann, men Dagmar var ikke stort bedre, så han lukket øynene og prøvde å fokusere på noe annet.

Skritt ovenifra. Knaking nedenfra. Bølger mot skroget.

Det var da svært som det skulle bråke!

Det skulle vært noe musikk her, konkluderte han, og tanken førte ham tilbake til kapteinslugaren i gamle Saragossa, helt nøyaktig til den nest siste dagen i desember i 1699, den dagen han hadde lurt Langemann til først å danse for seg og så til å spille mandolin.

Men det var lenge siden nå. Langemann hadde så vidt Sabeltann visste ikke leflet med det instrumentet på årevis.

Det skulle vært noe musikk…

Han hadde engang vurdert å stjele med seg en cembalo til å ha her i lugaren, men til slutt konkludert med at det bare ville ta opp unødig plass. Dessuten var han ikke så flink til å spille som han ønsket han var, så han ville blitt nødt til å stjele en cembalist også, og alle visste jo at musikere bare var til bry.

Han slo de tåpelige tankene bort, åpnet øynene og kledde på seg, skyndte seg å gjemme unna den maskeløse mannen under et tykt lag med sminke, uten å kikke for mye i speilet underveis, satte parykken og hatten på, og gikk ut på dekk.

Det hjalp ikke stort. I dag hang melankolien på ham like tett som morgendisen rundt skuta. Han spaserte litt opp og ned langs relingen, under de unnvikende blikkene til den trøtte nattevakten som var i ferd med å avslutte skiftet sitt, og da han begynte å forestille seg at Langemann gikk like bak ham, slik han ellers alltid gjorde, gled tankene tilbake på ham.

For det var en morgen som denne, for under et år, men likevel evigheter siden, at han hadde sittet i Dagmars hus og våket over sin nestkommanderende. Den morgenen hadde han for første gang på lenge følt på en indre ro, noe tilnærmet lykke, hvilket var litt underlig, fordi Langemann fremdeles var veldig syk på det tidspunktet og ennå ikke utenfor fare. Men det hadde bare vært de to da, til tross for at de strengt tatt ikke var alene i rommet (Pinky sov sågar ved Langemanns føtter, tungt som bare unge, utslitte gutter kan). Det hadde ikke vært noen å opprettholde en maske for, ikke engang den hardt skadde mannen selv, og Sabeltann, som i det øyeblikket for første gang tillott seg å innse hvor nær han hadde vært ved å miste ham, var blitt fylt av temmelig intense følelser. Som han for én gangs skyld ikke skjøv bort.

Da Langemanns øyelokk etter hvert vibrerte og han vred urolig på seg, og ansiktet sprakk i en grimase av smerte og en mumlende strøm av ord Sabeltann ikke forsto rant ut av ham, hadde kapteinen nærmest i et innfall lagt en hånd på den ennå febervarme panna hans. «Ssh,» hvisket han. «Alt er vel. Bare sov.»

Han registrerte tilfreds hvordan Langemann snudde seg etter berøringen hans, og fanget etter hvert opp et ord han gjenkjente. «Víz.» Ungarsk. For ”vann”. Han ga ham noen forsiktige munnfuller, og Langemann myste for første gang opp på ham. «Kæpten?» Aksenten ble bredere i hans svake tilstand, det lød mer som ”kapten”.

«Sov,» formante Sabeltann.

Han vurderte å gi ham noe mer av Dagmars illeluktende avkok, det så jo ut som om det hadde gjort susen før, men heldigvis glattet smertefuren seg ut da Langemann lukket øynene og gled tilbake inn i den tunge døsen, så det ble ikke nødvendig. Kapteinen ble sittende med en hånd på hodet hans, en tommel varsomt strykende over håret, omsluttet av denne uforklarlige freden, til Benjamin begynte å våkne til liv borte i hjørnet og øyeblikket var over.

Det var Benjamin som rev ham ut av øyeblikket nå også, da han plutselig ble oppmerksom på kanonéren, stående like i nærheten, ved trappa opp til poopdekket, med en hånd og haken hvilende mot relingen og et søvnig blikk rettet mot bølgene. Sabeltann snudde seg for å gå, øke avstanden mellom dem, slik at han fikk stå i fred med tankene sine, men da han hørte ham synge lavt, ble han likevel stående.

Han kjente ikke sangen, men melodien var preget av disse halvtonene som kjennetegnet irenes sang, og man kunne si mye om irer, men synge, det kunne de. Det lød sørgmodig, en grell motsetning til de fleste av Benjamins viser, men det passet for så vidt godt til stemningen denne morgenen.

Det var en i blant dem, mer alvorlig enn mange

Uten tid eller tålmod for kvinner og prat

I hans ansikt var meislet hans ambisjoner

Men de som så ham, så bare en fattig soldat

Sabeltann tok seg selv i å fokusere på teksten, ikke fordi den interesserte ham nevneverdig, men fordi den bød på den distraksjonen han så sårt lengtet etter.

Jeg ga ham mitt navn og jeg ba ham om hyre

Han sa: Gutt, kan du se det som ligger gjemt?

All verden frykter Kongen på havet

Soldaten fra Yorkshire har all verden glemt

De siste linjene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Hva i…?

«Hva er det du synger?» bjeffet han.

Benjamin hadde nok ikke merket at han var der, for han kvapp til og spant rundt, og svaret kom helt instinktivt. «Ikke no’!»

«Hva er det du synger?!» gjentok Sabeltann, høyere og mer truende, for han kunne tolerere mange ting fra mennene sine, men feighet var ikke en av dem.

«B-bare en sang. En av Odins.»

«Odin?» Sabeltann hadde allerede kikket seg over skulderen for å finne Benjamins bror, før han kom på at Odin ikke lenger seilte med ham, men var på vei nordover med Havets opal.

«Ja, han… han lager disse… eh, versene,» forklarte Benjamin stotrende. «Det er en av de få tingene han fremdeles gjør etter… du vet. Det er bare ord, kæpten! Det er ikke alltid jeg forstår dem...» Stemmen døde hen mens Sabeltann bare så på ham, boret blikket sitt inn i hans, til kanonéren ikke kunne holde det lenger, men så ned og hastig la til: «Jeg vet ikke engang om han gjør.»

Sabeltann hadde egentlig mye på hjertet. Men han kunne jo ikke innrømme for Benjamin at disse ordene hadde trådt ham for nær, at de passet litt for bra, uten å samtidlig avsløre det hans midlertidige kvartermester tydeligvis ikke var klar over. Dessuten, slo det ham, var kanskje Benjamin den om bord som best visste hvordan det var å mangle en skygge, og et sted langt inni seg kjente han et skremmende stikk av empati.

«Jeg skal slutte nå, kæpten,» lovte kanonéren.

«Jo, for all del,» svarte kapteinen. «Men ikke den, noe gladere.»

Benjamin nikket, gjorde en klossete honnør og slo over i The Jolly Roving Tar, akkurat i det sola gløttet opp over horisonten og spjæret morgendisen med sine første stråler. De streifet også Sabeltanns kinn, men uten å varme ham, og han hadde bestemt seg for å gå (hvor visste han ikke), da Benjamin brått stoppet å synge og i stedet skygget for øynene og pekte ut over relingen med en hengslete arm. 

«Hva er det der?»

< Fjerde kapittel      Sjette kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Fjerde kapittel

Kategori: Gul

Ingen kjenner meg

Ingen aner hvem jeg er

Jeg lever på en klippe

For at ingen skal komme for nær

(- Terje Formoe)

Én uke.

Dette var en merkedag, skjønt han nevnte det ikke for noen.

Én uke var til nå det lengste han og Langemann hadde vært fra hverandre i løpet av de seksten årene og åtte månedene som var gått siden de møttes første gang. Det hadde vært i 1711, i forbindelse med det lille ”besøket” hos den såkalte sultanen av Marmeladene, da Langemann var blitt sendt i land for å infiltrere hoffet. (Det toktet hadde for øvrig endt med det i ettertiden behørig omtalte slagsmålet mellom sultanens haremskvinner, der de bokstavelig talt hadde kjempet om kvartermesterens gunst. Det hadde vært ytterst underholdende).

Tilbake i 1702 hadde de riktignok tilbrakt to uker i hver sin fengelscelle på øya Bellevue, men da hadde de kunnet kommunisere med hverandre gjennom en sprekk i veggen, så det kunne ikke helt sammenliknes. Sju dager og netter var altså den gamle rekorden, og Sabeltann sto på dekk denne formiddagen, i strålende solskinn, og kjente med gru hvor mye det faktisk påvirket ham at denne nå ble brutt.

«Jeg kan unnvære deg et par uker, eller tre,» hadde han sagt. Han hadde ment det, men nå var han jammen ikke så sikker.

Det gikk bedre om bord hva mannskapet angikk. Benjamin gikk på tå hev rundt ham, men selv når han årvåkent lette etter feil, hadde han enn så lenge ikke kunnet ta ham i å gjøre noen. De andre skjermet ham en del, merket han seg, ga ham en håndsrekning, trådte litt ekstra til, men slik innsats var det vel strengt tatt ikke riktig å straffe, så kapteinen sa ingenting, bare brummet i barten og holdt seg for seg selv.

«Seil forut!»

Varselet fra utkikkstønna fikk mannskapet til å flokke til relingen. Også Sabeltann så opp, fra plassen sin der på poopdekket. Han skygget for sola og myste mot fartøyet i horisonten foran dem. «Kikkert!» kommanderte han, og Pinky dukket opp ingenstedsfra med instrumentet.

En nærmere kikk på den kommende skuta fikk bare humøret til å surne ytterligere. Kaptein Simone Torellis flagg vaiet i stormasten, lett gjenkjennelig som det var med den gylne griffen eller, nærmere bestemt, den venetianske markusløven. Torelli var og ble en patriotisk tilhenger av hjemstaten, til tross for at de for lengst hadde eksilert ham til et liv som pirat i Karibien. Dessuten var han akkurat dum nok til at Sabeltann ikke anså ham som en genuin rival, men samtidig såpass utspekulert at man ikke måtte slippe ham for lenge av syne. Med andre ord, dønn irriterende, og Sabeltann hadde ikke lyst til å møte ham akkurat nå. Ikke at han noensinne hadde.

Men det var ingen vei utenom. Han kunne ikke vike. Han var tross alt Kongen på havet, og Torelli kunne alltids trenge en påminnelse om akkurat det. Så han kalte hele mannskapet opp på dekk og beordret dem til å åpne noen av kanonlukene, nok til å framstå avskrekkende, men ikke for provoserende. Selv skiftet han til sine mest staselige klær, stilte seg opp på bakkdekket, godt synlig, og sto der med armene i kors og et skulende blikk da skutene passerte hverandre.

Kaptein Torelli var seg selv lik. Han nærmest hang utover relingen, sammen med hele mannskapet sitt, struttende som en påfugl, og med sabelen målløst veivende over hodet.  Sabeltanns egne menn, som likte denne formen for maktdemonstrasjon, svarte med samme mynt, og skrikingen og skrålingen og obskønitetene steg til uante høyder, mens rormennene la seg på rorene og skutene sirklet om hverandre.

Likevel klarte Torellis stemme å trenge igjennom. «Sabeltann!» hilste han. «Jeg ser du og balja di kom dere helskinnet tilbake fra Europa. Skjønt ryktene vil ha det til at dere kom tomhendte også!» Mennene hans skrek av latter. Sabeltann bare skulte tilbake, til venetianerens øyne flyttet seg videre til Pelle og Pysa som sto tett inntil hverandre på hoveddekket under ham. «Og Tjukkas 1 og 2 henger fremdeles med!»

«Kjeften,» svarte Pelle, men ikke så høyt at den tiltenkte mottakeren hørte det.

Kapteinen sa fremdeles ikke noe, lot bare blikket suge til seg alle detaljer ved Torellis mildt sagt usmakelige antrekk. Han hadde på seg et par blomstrede benklær som fikk ham til å se ut som en komplett idiot, ikke bare en vanlig idiot, som før. Himmelen måtte vite på hvilket bakstreversk, lite drittsted den slags var mote nå!

Torelli hadde omsider funnet ut hva som var feil med bildet. «Si meg, hvor har du gjort av Langemann?»

Han kunne ikke hjelpe for det, Sabeltann lot, til sin store skrekk, blikket falle. Det varte bare et kort sekund før han fikk hentet seg inn igjen, men det var nok. Selv på avstand kunne han se hvordan Torellis øyne viet seg ut, før mannen kastet hodet bakover i et høyt skratt. «Gutter!» ropte han til mannskapet sitt. «Ta en god titt på dette! Dette tror jeg aldri har skjedd før. Kaptein Sabeltann uten sin skygge!»

Sabeltann bet seg i leppa, forsiktig så barten skjulte det, og kjente hvordan den dirret under tennene. Han klarte likevel å beholde roen, forholde seg taus, og over på den andre skuta falt Torellis ansikt i mer alvorlige, sannferdige folder. «Men han var en bra mann, Karoli. Havet gi ham hvile.»

«Han er ikke død,» ropte Isak tilbake, lykkelig uvitende om at bare tilstrekkelig avstand fra kapteinen reddet ham fra å få en på tygga.

Torellis øyne poppet nesten ut av hodet. «Ai! Ikke fortell meg at dere har røket uklar? Har han endelig tatt til fornuft og startet opp på egenhånd? Det må jeg si, det var sannelig på tide.»

Mennene hans bifalt, men entusiasmen dalte noe da de så Sabeltanns mørke blikk. Torelli derimot slo ut med armene i en liksom-unnskyldende gest. «Du vet det likeså godt som jeg, Sabeltann. Han har skapt deg like mye som du har skapt ham. Hva hadde du vært uten Langemann, og hva er du uten nå?!»

Sabeltann kunne høre hvordan det gikk et kollektivt gisp gjennom mannskapet hans, men selv holdt han seg uforståelig nok i skinnet. Han bare løftet en hånd til signal, rolig og med én finger i været, og Benjamin var for en gangs skyld på hugget og rettet straks fyrtøyet mot lunta på kanonen foran seg.

Torelli kastet straks armene forsonende i været. «Vel, takk for praten, jeg må videre!»

«For all del,» svarte Sabeltann kaldt. «Og det er kaptein Sabeltann for deg.»

Torelli holdt klokelig munn etter det, bøyde seg bare i et overdrevent bukk i det de seilte vekk, og Sabeltann åpnet den løftede neven og stogget Benjamin med håndflaten. Kanonen fikk altså ikke kjørt seg denne dagen, men mannskapet fyrte seg opp desto mer, og de strømmet akter og buet og brølte fra reling og rigg til venetianerens skip for lengst var utenfor hørevidde.

Sabeltann selv stolpret seg tilbake lugaren, og ikke før han hadde lukket døra bak seg, lot han frustrasjonen få fritt utløp. Han viklet av seg kårdebeltet, og ble såpass sur da spenna ikke ville gå opp, at han kastet hele greia rasende fra seg da den omsider løsnet. Egentlig var det en lettelse, for den iskalde roen han hadde utvist ute på dekk, skremte ham. Torellis skute burde vært pinneved nå, og påfuglen selv blitt plaffet ned bare for å gå med sånne klær, likevel hadde han latt ham gå, selv etter den kommentaren om Langemann.

Hva tenkte vel ikke mannskapet nå? At det var fritt fram å kritisere? At det var helt greit å antyde, ja, si rett ut, at kaptein Sabeltann, Kongen på havet, ikke var verdt noe uten sin skygge?

«Jeg var Sabeltann lenge før jeg møtte deg, Jakov,» knurret han fram mellom sammenbitte tenner, for av en eller annen grunn peilet raseriet seg inn på Langemann nå. Hvordan våget han å krype inn under huden hans på denne måten? Innynde seg hos ham, sjarmere ham, gjøre ham sårbar og avhengig av seg?

Når hadde han latt dét skje?

Han trampet bort til skrivebordet for å hente fram brevarkene, men innen de lå foran ham og han fiklet irritert med lokket på blekkhuset, var det som om han frosset fast igjen. Han løftet blikket og tok inn rommet. Han kjente hver krik og krok, hver minste detalj, likevel hadde han aldri sett det på denne måten før. Det var et rom fylt av minner, og han kunne nok ha flyktet fra dem om han hadde forlatt det nå, men hvor skulle han dra og hvorfor skulle han ikke kunne kjenne på dem?

Der, ved bokskapet, hadde han dratt til Langemann en gang. Den første og siste gangen han hadde slått. Da hadde de kjent hverandre i underkant av fem dager, og han visste allerede at de var skjebnebestemt for hverandre, at de utgjorde et godt lag, en livsfarlig kombinasjonen, om han bare kunne holde ham i sjakk.

Han hadde ikke oppfattet omfanget av det som ventet. På et vis var han glad for det nå. Hadde han visst det da, hadde han ikke nøyd seg med å bare slå.

Han dyppet pennen i blekket.

«Min opal, det er på avstand du skinner klarest.»

< Tredje kapittel        Femte kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Langt der ute: Tredje kapittel

Kategori: Gul

Jeg finner meg ikke i det!

Du driver et farlig spill!

Kanskje det er på tide

at du gjør som jeg vil?

(- Terje Formoe)

De gled inn en slags rutine om bord, noe som var både tilfredsstillende og skremmende. Tilfredsstillende fordi det var godt å se at mennene klarte seg bra, tross alt, under uvant ledelse. Skremmende fordi alt som faktisk var annerledes ble ekstra tydelig.

Morgenrutinene, for eksempel. Sabeltann var vant til å våkne tidlig, kle på seg og arbeide litt ved skrivebordet før Langemann kom med frokosten og nattens rapport. Han fikk både frokost og rapport nå også, for all del, men det varierte hvem som kom og de forsvant alle så fort de forsto at han ikke hadde flere ordre til dem. Langemann pleide å bli litt, sette seg ned og ta en kopp te med ham, og det demret for kapteinen først nå hvor mye han satte pris på det.

Ute på dekk skjøtte hele mannskapet oppgavene sine bra, og med en viss orden nå som Pinky hadde snekret sammen en vaktliste som faktisk fungerte, og de hilste pliktskyldigst på ham når han kom forbi. Men han følte en distanse til dem han ikke hadde vært klar over tidligere. Det var ingen kontakt der, ingenting som knyttet dem sammen. Benjamin hadde fått litt dreis over arbeidet sitt nå et par dager inn i seilasen, men han kunne aldri bli det mellomleddet Langemann var. Til det manglet han mange viktige personlige egenskaper, men det viktigste av alt, innså kapteinen, ja, den største forskjellen mellom kanonéren og Langemann, vel, den største forskjellen mellom hvem som helst i mannskapet og Langemann, var at Langemann virket å være genuint interessert i ham.

Han liker meg.

Slike tanker burde ikke skremme, men skremme gjorde de. Han kjente det helt inn, i sine aller innerste avstengte rom, hvordan hver fiber i kroppen hans strittet i mot den erkjennelsen. Slikt kunne han ikke tillate seg. Det lå for mange distraksjoner, for mye smerte, i det.

Han hadde sluttet med sånt.

Etter Dagmar.

Slik man gjør med dårlige vaner.

Han reagerte derfor med lettelse da de røk utfor uvær den fjerde dagen. En tropisk storm kunne han alltids takle, det var langt mindre farlig enn disse tankene, og dessuten ga det ham muligheten til å observere mannskapet under stress, se hvordan de fungerte under Benjamin når det virkelig røynet på.

Alt i alt gikk det bedre enn ventet. Sett bort fra den ene leie hendelsen.

Han følte seg vel og sprell levende for første gang siden de forlot Abra Havn, da han hang i roret sammen med Lech, drivende våt og med vinden hylende om ørene. Nede på hoveddekket vrimlet mennene rundt som maur, men i likhet med i tua var det en orden i viraken. De handlet på rutine og gamle vaner, og godt var det, for Benjamin så tidvis ut til å ha glemt at det var han som var lederen.

«Skal vi reve?»

Ropet kom fra Tønnes, det var så vidt det bar gjennom vinden opp til kapteinen, men det var uansett ikke myntet på ham. Tønnes gikk tjenesteveien, fulgte bare den korrekte kommandolinjen, men han måtte brøle spørsmålet tre ganger før Benjamin innså at det han som skulle svare, og da det omsider demret for ham og han flyttet blikket opp på Sabeltann for å videresende forespørselen, hadde kapteinen allerede kommet ham langt i forkjøpet. «Vi klarer oss,» avgjorde han, understreket med et advarende blikk.

Visst klarte de seg! De hadde vært ute for langt verre enn dette. Det vugget kraftig fra side til side, de hadde hørt Skalkens gryter gå i dørken mer enn én gang (og kokken var vel godt i gang med å skrape supperestene opp fra gulvplankene, kjente Sabeltann ham rett), men det var ikke verre enn at de kunne stå den av. (I hvert fall stormen, han var litt mer usikker når det gjaldt den nå gulvpregede kveldsmaten. På en annen side, smaken av treflis og sure føtter kunne kanskje heve kvaliteten noe…).

«Hold kursen!» beordret han Lech, og den store polakken nikket standhaftig og la hele sin imponerende tyngde på roret. Selv gikk kapteinen ned på hoveddekket for å hisse Benjamin noen sannhetens ord i øret. Han tok en pause i trappen, klamret seg til rekkverket da nok en bølge ristet skuta, gjenfant balansen og strente videre, i samme øyeblikk som Pinky kom farende opp fra byssa med en gryte og føk inn foran ham for å kaste innholdet over bord.

«Tar vi inn vann?» bjeffet han urolig, men guttungen ristet hardt på hodet.

«Skalken spydde i gryta, kæpten. Jeg tenkte det var best å bli kvitt det.»

Kapteinen noterte seg nok en gang bak øret at den gutten slett ikke var dum. «Ikke fortell meg at Skalken er sjøsyk,» snerret han.

«Nei, kæpten. Bare… full.»

«Nå vel.» Han la en hånd på Pinkys hode for å passe på at de ikke deiset inn i hverandre i det han smøg seg forbi.

«Løs kanon!»

Hvem advarselen kom fra fant han aldri ut av, for en rutinert sjømann tar seg ikke tid til den slags nøling. Han snudde på hodet tidsnok til å se kanonen komme seilende over dørken mot ham, grep resolutt tak i guttungen og kastet seg til siden. Han rullet rundt og ble liggende med Pinky i armene, mens jernmonsteret dundret inn i relingen der de akkurat hadde stått. Treflisene føk og det knaket faretruende, men den ble værende om bord, og nå vippet skuta den andre veien, slik at den gled tilbake dit den hadde kommet fra.

Sabeltann skjøv en fortumlet Pinky fra seg og stolpret seg på beina. Det var vanskelig, ikke bare på grunn av stormen og det vippende dekket, men også fordi han nå var så sint at han dirret. «Hva i…?» brølte han i det Tønnes og noen andre menn bykset forbi med rep i hendene. «Er det flere?»

Han klarte bare nesten å filtrere bort panikken i stemmen, og det fikk så være. Løs last som forskjøv seg kunne ikke bare brekke beina på en stakkar som kom i veien, det kunne få hele skipet til å kantre om bølgene var store nok. Som nå.

Øynene hans fant Benjamin, som sto under stormasta og bare så forvirret ut, og han skrittet rasende bort til ham, grep ham i skjorta og dro ham nærmere. «Er det flere?» gjentok han, så spyttet sto.

«Jeg…» begynte Benjamin, før han ble avbrutt av høye rop og kanonen som nok en gang smalt inn i relingen bak dem. Han benyttet avledningen til å fritte seg løs fra Sabeltanns grep. «Jeg skal se.»

Heldigvis kunne han straks etter, med hjelp fra de andre, bekrefte at resten av kanonene og all annen last var forsvarlig sikret. Den ene løpske hadde de også snart kontroll på, uten at det hjalp nevneverdig på kapteinens humør. Han hadde slått et kne i tumultene, ikke alvorlig, men det var vondt nok til at det fyrte ham opp desto mer, og da stormen hadde dødd ut neste morgen, lot han mannskapet kalle sammen.

De sto tause på dekk, midt i nattens ødeleggelser, tett i tett langs relingen, noen i riggen, noen sittende på bakkdekket med beina dinglende over kanten, alle preget av stundens alvor. Benjamin ante nok hva som kom, for han hadde stilt seg et stykke foran de andre, med tomlene hektet i beltet og hodet bøyd, så det lange pistrete håret skjulte ansiktet. Sabeltann hadde god lys til å gi ham skyllebøtte han ikke ville kunne riste av seg med det første, men det var åpenbart ikke nødvendig, så han nøyde seg med et spydig «er det noe du har lyst til å si, Benjamin?»

Benjamin våget ikke å se på ham, men var i det minste mann nok til rette ryggen en smule. «Det var mitt ansvar å passe på at lasten var sikret,» mumlet han. «Unnskyld.»

Sabeltann snurpet munnen sammen, vurderte hvor lett han skulle la ham slippe, vel vitende om at den avgjørelsen uansett ikke var hans. «Du kan være glad for at du er kvartermester nå, Benjamin,» sa han og pekte på ham med sin beryktede pekefinger, «med tanke på at kodeksen sier at bare han kan gi pryl.» Han feide blikket over de andre, som bare sto der som tanketomme fe. «Så med mindre mannskapet ønsker å velge en ny…?»

Spørsmålet ble hengende alene i luften. Bortsett fra det svake suset av vind i seilene og litt knaking fra treverket under dem, var alle andre lyder forsvunnet. Ingen foretrakk en mine, men mer enn et par øyne så bort da han møtte dem.

Ikke overraskende var det Tønnes som til slutt tok ordet. «Det var én feil, av potensielt mange hundre. Jeg tror vi lar det gå for denne gang.»

De andre bifalt med nikk, bare noen ganske få tok seg bryet med å mumle lavt.

«Ja vel,» sa Sabeltann, og følte avgrunnen mellom seg og mannskapet vokse ytterligere. For selv etter at han nesten hadde forårsaket deres utidige endelikt, lå sympatien deres utrolig nok fremdeles hos Benjamin. Han dro til seg pekefingeren, rettet den i stedet i været og dreide den rundt i en sirkulær bevegelse, som for å pumpe liv i idiotene. «Så se å få gang på arbeidet!»

Mennene tumlet i gang og selv trakk han seg tilbake til lugaren så fort han kunne. Der ble han stående rett innenfor døra, med bakhodet hvilende mot treverket, fullstendig fastlåst i den underlige sinnsstemningen midtveis mellom raseri og fortvilelse. Det tok flere minutter før han klarte å røre seg, og da strente han rett bort til skrivebordet og dumpet ned i stolen.

Han fant fram papir, dyppet pennen i blekket i en litt for brå bevegelse og skrev dagens dato øverst på arket. Det ble ikke pent, men det fikk være det samme. Når ikke Langemann var her til å høre på, fikk han skrive i stedet. Kanskje ville det bli muligheter for å sende brevet med en ravn på et senere tidspunkt.

Langemann, begynte han, alt går til hundene uten deg!

Én time og to tettskrevne ark tok det før han hadde fått rast tilstrekkelig fra seg. Han kastet fra seg pennen, og ble sittende og snappe etter pusten mens han stirret ned på det tørkende blekket. Det meste som sto der var bare usammenhengende okking og akking, om hvor ubrukelige alle og spesielt Benjamin var, men noen gullkorn var det vitterlig innimellom, og han la arkene tilfreds i en skuff for å fortsette siden.

Resten av dagen foreløp uten dramatikk, og da han om kvelden sto ute på dekk og så mørket komme sigende, følte han igjen en slags… nei, fred var ikke ordet! Resignasjon, kanskje? En stille aksept av tingenes tilstand.

Det meste av mannskapet var nede i banjeren og han hørte hvordan de lo og sang over kveldsmaten (for den måtte man le og synge over for å holde ut). Det var ingen tvil om hvem som ledet an, for synge kunne han, om han var udugelig til mye annet. Ja, han var utvilsomt tilgitt.

A gypsy rover came over the hill

And down through the valley so shady

He whistled and he sang

’Til the green woods rang

And he won the heart of a lady

Sabeltann lukket øynene.

Av alle melodier i Benjamins ufattelig store repertoar av viser og sjantier, måtte han selvfølgelig velge denne.

Nå skulle det jo ikke så mye til å få tankene hans over på Langemann i kveld, men veien var ekstra kort når det ble sunget om plystrende sigøynere, og etter stemningen nede i banjeren å dømme, var det flere som tenkte i de baner. Jubelen steg og det brokete koret falt inn i allsang, og kapteinen innså i samme øyeblikk at han ikke var alene i savnet sitt.

A-di-dua-di-du-da-dei
A-di-dua-di-dei-di

He whistled and he sang

’Til the green woods rang

And he won the heart of a la-a-a-ady!

Han skottet opp, mot månen som måtte være der et sted bak skyene og slapp et tungt sukk. Plutselig lengtet han hjem, uten at han kunne forstå hvorfor. Han sto jo her, om bord i Den sorte dame, ute på havet, og hvor ellers var hjemme? Ikke i den kalde borgen i Det usynlige land, i hvert fall.

Kanskje var det noe i det Dagmar en gang hadde sagt, at å være hjemme handlet mer om hvem du hadde rundt deg, enn hvor du var.

Å, som han hatet å gi Dagmar rett! Selv når hun ikke var der og kunne godte seg over det.

Han la hendene mot ripa, lot det kalde treet mot håndflatene roe ham, og stille, så ingen skulle merke det, falt han inn med de andre på det siste verset.

Well, he’s no pauper, my father, she said

But lord of these lands all over

And I will stay

'Til my dying day

With my whistling gypsy rover

< Andre kapittel       Fjerde kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse