Kaptein Sabeltann og Jungelens hjerte: Første kapittel

Kategori: Oransje

Det stinket av svette, vanndamp og tung parfyme, ispedd en og annen os av opium. Kaptein Sabeltann hadde ikke for vane å frekventere bordeller, men var likevel temmelig sikker på at det var slik de alle luktet. Dette var riktignok et av de bedre etablissementene. Lyst og forholdsvis rent, luksus for de som kunne betale for det. Første stopp for mange av mennene hans når de fikk landlov i Port Providence (til de gikk tom for penger og måtte senke standarden). Kapteinen deres derimot, som absolutt hadde råd til det som ble tilbudt, ville aldri frivillig satt sine høyhælte sko her. Han kom bare når forretninger drev ham til det. Slik som nå.

Han befant seg i vestibylen, foran en tom resepsjonistdesk, og stirret intenst mot døra bak den, hvis stedets innehaver Marianne nylig hadde forsvunnet ut gjennom. Det betydde på ingen måte at han ikke holdt resten av rommet under oppsyn. Han hadde gjennom årene opparbeidet seg en årvåkenhet få andre kunne skilte med, og i sidesynet fulgte han med på de mange unge damene som satt på de fløyelstrukne benkene langs veggen. En av dem hadde prøvd å forføre ham fra det øyeblikket han kom, ved å løfte på skjørtene og vise fram stadig mer av et par delikate, hvite bein. Han fnyste lavt. Hva innbilte hun seg?

Langemann hadde hørt fnyset hans og kikket på ham. Han så det i øyekroken, det også, og snudde på hodet for å møte blikket hans. Kvartermesteren hadde, i motsetning til ham selv, hengt fra seg hatten og frakken på stativet ved døra, et tydelig tegn på at han følte seg hjemme. Han hadde for en gangs skyld ikke flettet håret, men latt det henge løst over skuldrene, skjøvet inn bak ørene, noe som framhevet de markante trekkene i ansiktet på en ny og, helt ærlig, ypperlig måte. Sabeltann lurte på hvor han hadde gjemt kniven. Det var ikke lov med våpen i Mariannes Røde Lanterne, men Langemann hadde sine knep. Han så på kapteinen som om han ventet at han skulle si noe, men Sabeltann slapp å tenke ut hva, for i samme øyeblikket kom endelig den han hadde ventet på.

Tiger-Tim veltet ut gjennom døra, med den ene armen rundt en ung kvinne i bare mamelukkene og den andre rundt en ung mann med enda mindre tøy på. I den ene hånden hadde han en vinflaske og gestikulerte stort med den til hilsen. «Kaptein Sabeltann!» utbrøt han og gliste bredt. «Et sjelden syn i disse dager, men desto gledeligere.»

«Herr Turpin,» hilste kapteinen tørt tilbake, og Timothy Turpin ga ham den samme responsen som alltid: «Herr Turpin er min far, kaptein. Tim, min kjære, det er Tim for deg!»

Sabeltann kommenterte det ikke. Tim var som vanlig mye å ta inn. Han var ikledd et underskjørt og et hvalbeinskorsett, samt en åpen slåbrok med krage av tigerskinn. Hans trang til å understreke kallenavnet sitt gjennom klærne var tilsynelatende også gjeldende på bordeller. Ansiktet var nylig pudret, men den skjeve parykken, som for øvrig var en kvinneparykk, antydet at det hadde gått forholdsvis hastig for seg.

«Og Langemann.» Han slapp taket i sine to følgesvenner, dyttet vinflasken inn i armene på mannen og gikk gledesstrålende bort til kvartermesteren. «Jeg er glad for å se at ryktene om din død var sterkt overdrevne.» Han la en hånd mot kinnet hans. Langemann leet ikke så mye som en muskel. «Jeg gråt da jeg hørte det, vennen. Jeg tenkte: En sånn vakker juvel… tapt. Hvordan går det med deg?»

«Bare fint,» svarte Langemann.

Tiger-Tim klappet ham varsomt. «Godt å høre.» Han rygget litt, som for å liksom ta inn hele synet. «Ah… du er så…» Han la tre fingre mot leppene sine og laget en kysselyd.

Det vibrerte i Langemanns munnviker. Kapteinen kvalte et knurr bakerst i halsen. Han lurte på om Langemann hadde lagt opp til dette, at det var derfor han hadde slått ut håret, i bokstavelig forstand. Som for å understreke hvordan det overhode ikke hadde begynt å tynnes ut på hodet hans, til tross for at han var nesten førti år (denne sommeren, om kapteinen hadde regnet riktig, og det gjorde han stort sett). Det skulle ikke forundre ham. Langemann visste godt hvilken effekt han hadde på folk. Han overlot aldri noe til tilfeldighetene.

Tiger-Tim dumpet ned i stolen bak skrivebordet og trakk den halvnakne unge damen ned på kneet sitt. Den unge mannen stilte seg ved siden av, med armen lekent rundt halsen hans. Kaptein Sabeltann kjente at tålmodigheten var i ferd med å renne ut. Dette var ikke et forretningsmøte etter hans standard.

«Jeg gikk med på å møte deg her,» sa han. «Kan vi komme til saken?»

«Selvsagt, kaptein, selvsagt!»

«Uten vitner. Jeg har ingen interesse av å flagge intensjonene mine for andre kapteiners småspioner.»

«Men, kaptein,» stogget Tim og strøk den unge kvinnen over det gylne håret, «Lily her er da ingen spion. Er du vel, Lily?»

«Nei,» fniste hun og kysset øreflippen hans.

«Og ikke William heller,» fortsatte Tiger-Tim og kløp gutten i den ene rumpeballen.

«Det vet du pent lite om,» argumenterte Sabeltann. «Men jeg vet at Lily og William møter mange pirater, og at pirater gjerne plaprer når de bare stimuleres riktig. Og slike små forretningshemmeligheter kan være en veldig lukrativ vare. Eller hva, Lily?»

Lily bare smilte.

«For all del.» sa Tiger-Tim og kysset henne på leppene. «Beklager, mine skjønne, dere får vente på meg på rommet.»

Han kysset William også, og de slapp ham, påtatt motvillig, og forlot rommet. Resten av kvinnene fulgte straks etter dem, da Marianne vinket på dem fra dørkarmen. Langemann smilte da han så henne.

Sabeltann hogget blikket i Tiger-Tim. «Nå?»

Tim lente seg bakover i stolen. «Prinsen av Wales’ gullreserve er ikke lenger på San Rafael.»

«Takk, det vet jeg. Jeg har nettopp endevendt den øya.»

«Men den har vært der,» bekreftet Tim. «En lite fugl hvisket meg i øret at den var der så sent som den femtende januar. Så den må ha blitt flyttet en gang mellom da og da du var der.»

«Vi ankom den tjueførste.»

Tiger-Tim klikket med tunga. «Så nær… Om du bare ikke hadde blitt så distrahert underveis. Men selvsagt, Langemann kan jo være temmelig distraherende. Jeg klandrer deg ikke.»

Sabeltann smalnet blikket, men Langemann kom ham i forkjøpet: «Hva har du hørt?»

«Jeg hørte dere hadde en liten avstikker til Gral.»

Kapteinen sluttet aldri å la seg imponere av Tiger-Tims eksepsjonelle evne til å innhente informasjon. Lite, om noe, gikk for seg i Karibien uten at Tim visste om det. Det var tross alt en grunn til at Sabeltann var villig til å holde ut all eksentrisiteten hans, og likevel kom for å kjøpe denne informasjonen fra tid til annen. Han skulle gjerne hørt hva mer han visste, og ikke minst hvor han hadde fått denne informasjonen fra, men lot det ligge.

«Den lille fuglen din vet ikke tilfeldigvis hvor den ble flyttet?»

«Nei.»

«Så hva har du til meg?»

«Angående prinsens skatt? Ingenting.»

«Ingenting?» Sabeltann stirret på ham. «Kaller du meg inn til et møte bare for å si at du har ingenting?»

«Selvfølgelig ikke, kaptein. Jeg vet du er en travel mann. Jeg har noe annet.»

«Noe annet?»

«Noe bedre.»

Kaptein og kvartermester vekslet blikk. «Havna hadde krydd av skuter om så var tilfelle,» sa Sabeltann.  

«Det er sjelden du sitter på noe det ikke blir budkrig om, Tim,» la Langemann til.

«Om jeg hadde snakket høyt om det, ja. Absolutt, de hadde gått mann av huse om de hadde fått nyss om dette. Det er såpass. Men, nei, jeg ville tilby deg dette helt eksklusivt. Før alle andre.»

«Jaha, hvorfor denne spesialbehandlingen?»

Tiger-Tim så nesten fornærmet ut. «Du er min beste kunde, kaptein! Vårt samarbeid har vært riktig så lukrativt for begge parter, om jeg får si det selv. Det skulle da bare mangle at jeg ga deg litt spesialbehandling.»

«Så hva er det?»

Tiger-Tims øyne fikk et nesten fandenivoldsk lys. «Jungelens hjerte.»

Sabeltann hørte fnyset fra Langemann samtidig som han slapp ut sitt eget. «Jungelens hjerte er en myte.»

«Å?»

«Og det vet du. Du vet godt at menn har lett like hardt og desperat etter den som etter El Dorado. Og at nesten like mange menn har dødd i forsøket. Ingen har funnet den. Fordi den, i likhet med El Dorado, ikke fins.»

«Mange har lett,» nikket Tim. «Og noen har funnet. For den rette prisen skal jeg gi deg noe som viser veien.»

«Enda et kart?» snøftet Sabeltann. «Sist du solgte meg et kart seilte jeg hele veien rundt Kapp Horn bare for å finne en tom øy.»

Tiger-Tim slo armene ut. «Og nå vet vi det, kaptein! Nå vet vi at Lama Rama ikke fins. Vi kan ikke ha rett hver gang.» Han lente seg fram. «Men denne gangen, denne gangen har jeg det fra en førstehåndskilde.»

«Du har det fra noen som har vært der?»

«Det stemmer. Og vet du hva det beste er? Det er ikke langt unna. Det er her. Her i Karibien.»

Sabeltann var ikke overbevist. «Hvor?»

«Nå, det er opplysningene jeg prøver å selge deg, kaptein.»

«Og hva vil det koste meg?»

«Tretti spanske pesos. Og den vanlige ti prosenten av en eventuell profitt.»

Kapteinen fnyste. «Kom, Langemann. Vi er ferdige her.»

De snudde seg for å gå, men akkurat slik Sabeltann hadde forutsett fikk de bare tatt et par skritt før Tiger-Tim ropte etter dem. «Tjuefem, kaptein.»

Sabeltann stoppet og kikket på ham over skulderen. «Femten.»

«Kaptein!» jamret Tiger-Tim. «Du flår meg! Tror du slikt som dette er enkelt å komme over?»

«Nei,» svarte Sabeltann tørt. «Og noen har sikkert jobbet veldig hardt for det.»

«Tjue?»

«Men da beholder jeg hele profitten. I og med at det er ekstremt lite sannsynlig at det faktisk blir noen.»

Tiger-Tim rynket ansiktet sammen i en furten grimase. «Da vil jeg ha forskuddsbetalt.»

«Bare gi meg kartet, du.»

«A-ah, forskudd! Penger nå, opplysninger etterpå. Det er fremdeles noen tråder som må nøstes opp. Om du mener alvor.»

Sabeltann så på sin nestkommanderende. «Hører du, Langemann, nå prøver han å selge oss noe han ikke engang har. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg. Kom.»

De begynte å gå mot døra igjen.

«Jaja,» sukket Tiger-Tim. «Da får det gå til Torelli.»

Sabeltann kikket seg nok en gang over skulderen. «Sa ikke du nettopp at du tilbød meg dette eksklusivt?»

Tiger-Tim smilte unnskyldende, men virket mest glad for å få oppmerksomheten hans igjen. «Jeg ville helst selge til deg, kaptein, da det øker oddsen betraktelig for at Hjertet faktisk blir funnet. Torelli har en utsøkt sans for mote, det er sant, men når det kommer til erfaring, ferdigheter og rent intellekt har han mye å gå på sammenliknet Kongen på havet. Det vet alle. Klart, om han skulle finne Jungelens hjerte, kan folks oppfatning fort snu…»

«Kæpten…,» begynte Langemann, men Sabeltann brøt ham av: «Halvparten nå, resten når du leverer.»

«Greit.» Tiger-Tim slo håndflatene mot bordplata. «Du vil ikke angre, kaptein.»

«Vi får håpe det, for din skyld.» Sabeltann visste at truslene hans falt flatt, men følte likevel behovet for å markere seg. «Og jeg går med på dette utelukkende fordi det er deg, Tim.»

«Jeg er smigret.»

«Ikke vær det.»

Sabeltann talte opp ti blanke sølvpesos fra pengeposen sin og slapp dem i bordet med et høyt klirr, og Tiger-Tim sopet dem sammen med et tilfreds smil. «Strålende. Møt meg her i morgen tidlig, så skal du få varene dine. Og nå, om du vil unnskylde meg, har jeg en avtale på bakrommet med mine vakre små.» Han reiste seg og lot blikket gli opp og ned den ranke kapteinskikkelsen foran seg. «Bli med om du vil.»

Sabeltann gryntet.

«Nei vel. Hva med deg, Langemann? Du vil så visst heve kvaliteten på vår lille rendezvous.»

«Ellers takk, Tim, men jeg står over.»

«Synd. Vel, vel, da ses vi, mine herrer. Samme sted i morgen tidlig, altså.» Han rettet på parykken, blunket til Langemann og spankulerte ut av rommet.

De andre to vekslet blikk, noe forvirret, noe fortryllet, som seg hør og bør etter et møte med Tiger-Tim.

«Betalte jeg ham akkurat på forskudd?»

«Ai, kæpten. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg.»

Andre kapittel >

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og Jungelens hjerte: Innholdsfortegnelse

Bøy deg i støvet
for den mektige Maga Kahn!

- Terje Formoe

Første kapittel -- der kaptein Sabeltann kjøper et kart.
Andre kapittel -- der kartet blir levert, på et vis.
Tredje kapittel -- om kaffe, suppe og ei ustemt fele.

Fjerde kapittel -- der Langemann danser, kapteinen synger og noen plutselig snakker.

Femte kapittel -- der Malena Pirat forteller det hun vet.

A Captain's Carol

Kategori: Gul

Én ting var sikkert: Han kom ikke til å gjøre dette til en vane.

Ute til havs gikk det i det minste an å begrense feiringen. Der fikk mannskapet en ekstra romrasjon og julekvelden fri og det var det. Men i år hadde han – som et resultat av et spesielt vellykket, men også vanskelig tokt, i tillegg til en god dose dårlig planlegging – endt opp med å holde Den sorte dame i havn høytiden igjennom og vel så det. En avgjørelse ingen andre klaget over, selvsagt. Kaptein Sabeltann følte det hadde vært fest i ukesvis allerede. Folk hadde jo gått helt av skaftet der inne i byen. Det ble brygget og bakt og slaktet til alle kunstens regler, og musikken og støyen fra vertshusene ble høyere og høyere for hver natt som gikk. Med denne utviklingen kom de til å løpe tørre for rom innen året var omme.

Det var jo lov å håpe at det ville bli stillere da.

Han dunket fjærpennen forsiktig mot blekkhuset for å riste av overflødig blekk og brukte samtidig anledningen til å sveipe blikket over rommet. Det hadde mørknet betraktelig i kapteinslugaren, merket han seg. Langemann hadde tent flere lamper. Selv satt han bøyd over det mindre skrivebordet i hjørnet, dypt konsentrert om oppgaven sin, som var å skrive ut kopier av kapteinens brevkorrespondanse. En jobb langt under hans verdighet, selvsagt, men en Sabeltann ikke våget å overlate til noen andre.

Han ble sittende og observere kvartermesteren sin litt. Det gikk ikke spesielt fort. Skriving kom ennå ikke naturlig for Langemann, det var lett å se. Han sammenlignet stadig arbeidet sitt med originalen som lå foran ham på bordet, nøye med å få alt riktig, selv om jobben uten tvil kjedet ham. Men helt oppslukt av det var han ikke, han merker fort at kapteinen så på ham og rettet seg opp.

«Var det noe?»

Kaptein Sabeltann ristet fort på hodet og dunket pennen enda en gang mot blekkhuset, til tross for at blekket for lengst hadde sluttet å dryppe. Plutselig utilpass, lik et barn tatt på fersk gjerning, lot han blikket flakke bakover mot vinduet og fant redningen nå da oppmerksomheten ble rettet mot verden utenfor.

«Hvorfor er det så stille?» spurte han.

«Det er da ikke stille,» protesterte Langemann, og lyden av stemmer og latter trengte vitterlig inn til dem gjennom skipsskroget.

«Stillere enn før,» rettet Sabeltann. «Det har vært vilt spetakkel hele uken, men ikke i kveld.»

Langemann trakk på skuldrene. «Det er julekvelden, kæpten. De som har familie har vel gått hjem til dem.» Han smilte. «I morgen er det nok full fest igjen.»

«Det er julekvelden i dag?» Nok en gang følte han seg utilpass. Det var ikke verdig Kongen på havet å rote med datoene.

«Tjuefjerde desember,» bekreftet Langemann. «Sytten-femten.» Smilet ble bredere. «Hadde du glemt at det er jul? Jeg ville jo tro du husket det, så sjenerøs med julebonus som du var for noen dager siden.»

«Det var ingen julebonus,» mumlet Sabeltann, irritert over at Langemann nektet å la det temaet ligge. «For siste gang, jeg mistet de pengene ned fra broen.»

«Ja, ja, selvsagt,» gliste kvartermesteren og bøyde seg over papiret igjen.

Sabeltann forsøkte å gjøre det samme, men fikk bare skrevet noen få ord før det slo ham. «Du ville vel kanskje hatt kvelden fri, du også? Vært med Rosa og guttungen?»

Langemann så opp. «Jeg skal hjelpe deg med dette først,» bedyret han.

Sabeltann holdt blikket på ham, vel vitende om at det var snakk om flere timers arbeid ennå. «Gå.»

«Kæpten, jeg…»

«Gå, sa jeg. Du kan gjøre det en annen dag.»

«Er du sikker?» Langemann hadde allerede halvveis reist seg.

Kapteinen kvalte et smil og nikket bare.

«Takk, kæpten.» Langemann grep frakken sin og gikk mot døren. Han stoppet med hånden på klinken. «Bli med,» ba han. «Jeg har som alltid holdt av en plass til deg.»

Sabeltann stirret inngående på ham et sekund for lenge. Så ristet han på hodet.

«Nei vel,» sa Langemann og hadde åpenbart forventet dette svaret. «God jul, kæpten.»

Han ventet ikke på svar, kanskje for å spare kapteinen for ydmykelsen det ville være å svare, og forsvant fort ut i tropekvelden. Sabeltann hørte skrittene hans dunke ned landgangen, før de døde bort og han satt alene igjen i stillheten.

Eller, helt stille var det ikke lenger. Det var noen som sang utenfor. Ikke bråkete fylleskrål, som det hadde vært nok av den siste tiden, men ren og vakker sang.

Sabeltann spisset ørene. Det var bare én som kunne synge slik som dette.

Det ble sagt at når Benjamin O’Leary sang, tidde selv de forføreriske sirenene for å lytte. Kapteinen hadde ingen grunn til å tvile på at det var sant. Nesten motvillig ble han trukket bort fra arbeidet sitt og mot vinduet for å høre bedre. Kanonmesterens klare, distinkte tenor fløt gjennom kvelden opp mot glassrutene hans, og stille, nesten umerkelig, redd for at noen skulle oppdage det, lirket han opp hempene og åpnet vinduet på gløtt. Et pust av varm tropeluft traff ham i ansiktet og han satte seg fort tilbake i stolen for å ikke bli sett.

                            Don oíche úd i mBeithil, beidh tagairt ar ghréin go brách
                            Don oíche úd i mBeithil go dtáinig an Bhréithir slán;
                            Tá gríosghrua ar spéarthaibh ‘s an talamh ‘na chhúdach bán;
                            Féach Íosagán sa chléibhín, ‘s an Mhaighdean ‘Á dhúil le grá

Benjamin sang på gælisk. En julehymne Sabeltann hadde hørt ham synge før og som han motvillig måtte innrømme for seg selv at han likte godt. Nostalgisk og lettrørt var ord han aldri ville brukt om seg selv, men det var noe i Benjamins stemme som alltid traff ham og som alltid dro tankene hans bort fra det han holdt på med og inn i en fortid han normalt gjorde alt for å fortrenge. Han var ikke en mann som verdsatte minner, men sang som dette kunne svøpe dem inn og gjøre dem mindre skarpe og smertefulle. Og av og til, som nå, ga han etter.

Treogførti julekvelder hadde han sett, og bare en av dem hadde sett ham lykkelig. Det var den jula han var nitten. Amalienborg, St. Thomas, 1692. Dagmars ektemann var på en av sine mange forretningsreiser og hun hadde gitt det meste av tjenerskapet fri. Ingen øyne til å se, ingen tunger til å sladre. Isabel hadde sluppet ham inn kjøkkenveien og ellers latt dem være, og alle de late juledagene igjennom hadde de låst seg inne i tosomheten sin. De hadde danset, uten musikk til å lede seg. Hun hadde ledd da han prøvde å løfte henne og nesten druknet i de store skjørtene. De hadde lest for hverandre, fra Milton og Dryden, Ovid og Machiavelli, og hatt eviglange diskusjoner om dem etterpå. De var ikke alltid enige, å nei langt ifra, men hva hadde vært poenget om de var? Dagmar gjorde seg aldri dum, slik andre kvinner gjorde, og hun lyttet til ham, med fokuset på ham og ikke på stamtavlen hans. Og så hadde de elsket. Og elsket og elsket og elsket.

Ute hadde sangen skiftet til "I Saw Three Ships", men selv en fjollete liten sang som den ble noe helt annet fra Benjamins munn. Det var likevel klart at den lille konserten gikk mot slutten og Sabeltann kjente et sting av smerte da han innså det. Selvsagt kunne han kommandert kanonmesteren til å stå der og synge hele natten om så var, han hadde makt til det, men da måtte han samtidig innrømme hvor mye han satte pris på det, og noe slikt kom ikke på tale. Så han reiste seg for å lukke vinduet igjen og så, i det han festet hempene, Benjamin gå hjemover med armen rundt sin bror Odin.

Alle hadde noen.

Han satte seg ved skrivebordet igjen, fast bestemt på å drukne tankene i arbeidet. Han var god til det. Tall og stjernekart var evigvarende og uforanderlige, kalde og kalkulerte. Det var fred og frelse i sånt.

Han skrev, mens minuttene og timene tikket forbi. Han skrev til hånden verket og fingrene var flekkete av blekk og øynene ikke lenger kunne se. Først da merket han hvor mørkt rommet var blitt. Et gufs av kald vind feide inn over ham, noe som overrasket ham, for natten skulle ikke være kald. Mørk, ja, men ikke kald.

Han kikket rundt seg og så at lampene Langemann hadde tent, var løpt tørre for olje og slukket. Bare lysene på skrivebordet brant fremdeles. Et tynt lite skjær av lys rundt ham mot det mørke rommet.

Han stivnet til. Det sto en skikkelse i det ene hjørnet, halvveis skjult i skyggene, og stirret på ham. Han sto der, urørlig, mens en vanndam sakte vokste rundt de støvlekledte føttene hans. Vannet kom dryppende fra klærne og håret, en dråpe om gangen, men ga ikke fra seg en lyd når det traff dørken. Sabeltann kjempet for å svelge, munnen hadde blitt helt tørr.

«Forsvinn,» fikk han knurret ut. «Det er ikke din time ennå, og det vet du.»

Skikkelsen sa ikke et ord. Det gjorde han aldri. Han bare sto der og stirret. Sorte øyne bak en våt, blond lugg.

Sabeltann knyttet hendene hardt sammen og tvang seg selv til å se bort. I løpet årene som var gått, hadde han aldri forstått hvorfor Willem Morgan stadig viste seg for ham der i lugarhjørnet. Alltid på det samme stedet, alltid på samme viset, dryppende våt, taus og med et bebreidende uttrykk. To sorte, kalde hull der øynene skulle vært.

«Hva vil du?» spurte kapteinen, slik han alltid gjorde. Uten å se på ham. «Du er ikke virkelig. Du er ikke her. Dessuten,» – og nå ble han modigere – «var det du som stjal fra meg! Jeg har tatt gutten din under mine vinger, hva har du å klage på?»

Det var strengt tatt Langemann som hadde gjort det siste der, men Sabeltann hadde tillatt det, så helt løgn var det ikke.

«Jeg er din når timen kommer, Morgan,» snerret han. «Men ikke før!»

Han så opp. Skikkelsen var borte.

Han trakk pusten i et skjelvende sukk og grep etter pennen, men la den fort ned igjen. Det var mørkt nå. Julenatt. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Ennå kom det lys fra noen av husene. Fra Langemanns også. Det var sikkert hyggelig der. God mat og vin, og selskap til å drive mørket bort. Han kunne gå dit. Han var invitert.

Han kunne gått.

Men han gjorde det ikke.

-fin-

Kongens bart, eller Kunsten å tøyle en mustasje

Kategori: Grønn

Ill.: Store-Karius

At mustasjer har en tendens til å leve sitt eget liv i fuktig vær vet alle som noensinne har anlagt en. Og når man velger å bosette seg i tropene, og ellers tilbringer det meste av livet til havs, vet man at man må regne med fuktig vær. Kaptein Sabeltann, Den evige seiler, Den eneste Sanne og Alltid ulastelige antrukne Kongen på Havet, hadde likevel for det aller meste stålkontroll på sin. Noe annet hadde jo tatt seg ut! En mann som ikke har kontroll på sitt eget ansiktshår har neppe kontroll på særlig mye annet, det var da opplagt, og var det noe man trengte for å holde og befeste et imperium, så var det kontroll. Derfor var det alltid et skråsikkert tegn på at det kom til å bli en dårlig dag når mustasjen ikke ville la seg tøyle ved morgenstellet.

Akkurat denne morgenen, den 2. juni i det Herrens år 1707, for å være helt nøyaktig, hadde kapteinen brummet og bannet foran speilet i nesten en halv time før han ga opp og kylte boksen med bartevoks tvers over lugaren og gjennom glassdøren i skapet på andre siden. Lyden av glass som ble knust hadde fått Langemann til å banke på for å høre om alt var i orden, og Sabeltann hadde svart ham med et hissig bjeff at alt var aldeles strålende og at de godt kunne gjennomgå morgenrapporten nå.

Langemann hadde sett litt rart på ham da han kom inn med journalen under armen, og også kastet et lite blikk på det knuste skapet, men ikke sagt noe. Han la bare boken på skrivebordet og de gjennomgikk rapporten og vaktlistene, kapteinen uten særlig interesse og Langemann uten å tirre unødvendig, før kvartermesteren til slutt la fram en sak han hadde fått fra byrådet.

«Det gjelder fortet, kæpten.»

«Javel?»

«Ja, altså, Cornelis – Havet gi ham hvile – har vært død i seks uker nå. De lurer på når en ny kommandør vil bli innsatt.»

«Hm, seks uker, sier du? Tiden flyr.»

«Ja.»

Det gikk en kort stund uten at noen av dem sa noe. Kapteinen kastet et studerende blikk opp på sin nestkommanderende. Cornelis var Langemanns svigerfar i alt annet enn navnet og de hadde stått hverandre nær. Mannens død hadde gått inn på ham, Sabeltann hadde sett det, til tross for at han for Rosas skyld og for byens skyld hadde holdt masken.

«Hva skal jeg si til dem?» spurte han omsider.

Sabeltann plukket opp fjærpennen. «Det er da ingen hast?»

«Neida,» bifalt Langemann. «Rosa klarer det. Hun har full kontroll, som alltid.»

Han samlet sammen papirene sine og reiste seg for å gå. Ved døren snudde han seg og ventet på tillatelse. Kapteinen ga ham den med et lite vink. «Jeg finner en,» bemerket han i det Langemann forsvant ut.

Selv vendte han tilbake til elendigheten sin, som snart ble ettertrykkelig forverret. Han hadde så vidt begynt å samle opp skårene etter det knuste skapet, da han kuttet seg på et av dem så blodet fløt. Med munnen full av besvergelser surret han et lommetørkle rundt hånden sin og slapp seg tungt ned i stolen.

Drittdag, det var hva det var.

Det gikk knapt et kvarter før noen banket på igjen. Han hadde mest lyst til å skrike at de skulle gå, men tok seg sammen og gryntet en tillatelse til å entre rommet.

Det var Rosa som kom. Hun trampet inn i lugaren og stilte seg bredbeint opp foran skrivebordet hans med armene i kors, klar til kamp. «Jeg kan klare det, vet du,» bjeffet hun.

Sabeltann, som aldri så appellen i kvinner og minst av alt den kjeftende sorten, bare skulte tilbake på henne. «Hva da?»

«Fortet. Jeg klarer fint å styre fortet.»

Han skjøt et øyebryn i været. «Har jeg antydet noe annet?»

«Jeg vet godt at Langemann har vært her med byrådets lille ikke-sak,» freste hun. «De forstår kanskje ikke at Villa Rosa allerede har en kommandør, men du, jeg trodde du var såpass progressiv at du ville gjøre det klart for dem at det er meg!»

«Du er kvinne,» påpekte han.

«Vel, takk for opplysningen, men jeg ser ikke hvorfor det er relevant,» glefset hun tilbake.

Kongen på havet opplevde, når sant skulle sies, sjelden å bli snakket til på dette viset. Såpass sjelden at han nå ble litt satt ut av det. Men bare et øyeblikk. «Frøken de Vries,» sa han, kaldt og gjennom sammenbitte tenner, «det er jeg, og bare jeg, som avgjør hvem som er kommandøren av mitt fort. Er det forstått?»

«Men…»

«Jeg hørte hva du sa. Din far gjorde en utmerket jobb, han tjente meg godt og det samme har du. Men det betyr ikke at du kan buse inn her og forlange noe som helst! Du skal vise meg respekt! Du, som alle andre.»

Hun bare stirret hardt tilbake på ham.

«Forstått?» gjentok han.

«Forstått,» mumlet hun og lot armene falle opplagt ned langs siden. «Barten din er skjev.»

«Takk,» hveste han. «Jeg er klar over det.»

Han løftet hånden for å gi den et ekstra tvinn, men kom på at han hadde kuttet seg da han kjente den dunkende smerten bevegelsen førte til.

«Har du skadet deg?» spurte hun. Hun kom nærmere og lente seg over bordet, men da hun så strakte en hånd ut mot ansiktet hans, trakk han seg brått unna og presset seg inn mot stolryggen.

«Hva i…?»

«Jeg skal bare hjelpe,» sa hun, avvæpnende, men såpass bestemt at han ikke fikk seg til å stoppe henne. Hun ga barten et par stramme tvinn, men hadde åpenbart ikke mer hell med oppgaven enn han hadde hatt, for hun skar en grimase og gikk et skritt tilbake for å studere ham. «Det må være luftfuktigheten,» konkluderte hun.

«Vel, åpenbart.»

«Pappa hadde en ekstra sterk voks til sånne dager. Jeg tror det er noe igjen.»

Hun forsvant ut før han rakk å protestere eller overhode si noe. Han ristet på hodet i det døren klappet igjen bak henne og rettet oppmerksomheten mot hånden sin igjen. Han surret lommetørkleet av og studerte kuttet mellom tommel og pekefinger. Blødningen hadde var i ferd med å stoppe, så han gikk med et sukk til vaskefatet for å rense det.

En kvinnelig kommandør? Ja, det var jo også en tanke. Som om innbyggerne av Abra Havn ville gå med på det. Å lede forsvaret av byen, nei, se, det var ikke en jobb man ga til hvem som helst.

Han gløttet ut gjennom vindusrutene og skimtet så vidt fortets vestvendte mur bak det fargede glasset. Dersom han la hodet litt på skakke kunne han se tårnet også. Men så oppdaget han sitt eget speilbilde i glasset og ble sur igjen.

Ubrukelig bart.

Ubrukelig byråd.

Ubrukelig mas.

Det tok ikke lang tid før Rosa returnerte. Snart sto hun utenfor døren hans med en krukke bartevoks etter faren hun bedyret ville gjøre susen.

«La meg,» insisterte hun, og det var en slags kommanderende undertone i stemmen hennes han ikke kunne ignorere.

«For all del.»

Hun varmet voksen mellom fingrene, omhyggelig og varsomt, som om den var kostbar for henne. Så førte hun den på barten hans og tvinnet endene opp, hele tiden mens han jobbet hardt med å stirre henne i senk. «Vi gir dem en ekstra krøll,» foreslo hun. «Jeg hører det er siste skrik i Spania.»

Han brummet noe til svar. Hun tok et steg tilbake og vurderte verket sitt. «Distingvert,» konkluderte hun.

Hun skrudde langsomt lokket på boksen og kikket sørgmodig på den et sekund eller to, før hun rakte den mot ham. «Jeg har uansett ikke bruk for den,» sa hun. «Og jeg ser ikke for meg at Langemann anlegger mustasje med det første.»

Han tok imot. «Du snakker ikke om dette til noen,» advarte han.

«Ville ikke falle meg inn, kaptein.»

Først da hun var gått, kikket han i speilet. Hun hadde rett, han så distingvert ut. Den ekstra lille snurren på endene tok seg godt ut. Han så ned på boksen og kjente plutselig et stikk av savn etter Cornelis, han også. Menn som ham var sjelden vare, vanskelig å erstatte. Men, tenkte han i neste øyeblikk, i det han kikket ut og opp mot Villa Rosa igjen, alt var jo under kontroll. Det var ingen hast.

Han satte boksen rolig fra seg. «Jeg finner en når jeg finner en.»

-fin-

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Epilog

Kategori: Gul

Rundt ham er ikke verden som den skal være.

Fargene er blekere, dempet. Grå, blålige. Det ser kaldt ut, men han fryser ikke.

Han er alene nå. Det er han sikker på. Han har gått rundt på øya og lett. Han har hørt stemmer, men ikke sett noen.

Nå sitter han stille, inn mot en klippevegg, under et overheng. Benjamin sier alltid at han skal sitte stille når han går seg bort. Noen kommer til å finne ham.

Han klemmer armstumpen inn mot brystet. Han vet ikke hvor kroken har blitt av. Han vet ikke hvordan han kom hit. Han vet ikke hvor han er.

«Leter du etter denne?»

Noen har funnet ham. Han ser opp. Det er en dame han ikke kjenner. Hun står litt oppe i skråningen ved siden av ham. Hun har kroken hans i hendene.

Han nikker. Han er ikke redd henne. Hun har rødt hår. Han liker det.

Hun kommer ned til ham og huker seg ned. Øynene hennes har en underlig farge, nesten fiolette.

«Du er Odin, ikke sant?» spør hun mens hun fester kroken på armen for ham. «Jeg hørte dem rope på deg.»

Han nikker.

«Du hørte det også?»

Han nikker igjen.

«Men de hørte ikke deg.»

Han rister på hodet.

«Du er ikke død. Vi er ikke døde.»

Odin er glad hun sier det, men han føler seg ikke død.

«Vi er bakenfor sløret,» sier hun. «Eller bak speilet, om du vil.»

Han forstår ikke. Han nikker likevel.

«Det finnes veier tilbake. Vil du være med og finne en?»

Han reiser seg opp når hun byr ham en hånd. Hun går foran, gjennom en skog, inn i et juv, ned mot en strand.

Det ligger et skip på stranda. En liten gallion. Odin kan skip.

Seilene er fillete. Hun har seilt i storm.

«Dette er Grevinnen,» sier hun. «Grevens skip. Nå er det vårt. Kan du seile det?»

Han nikker. Odin kan seile.

Hun snur seg mot ham. «Jeg er Miriam, forresten. Det er en mann jeg må finne. Vil du hjelpe meg?»

Han nikker igjen.

Odin kan hjelpe.

-fin-

< Sekstende kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelse

Kaptein Sabeltann og heksenes øy: Sekstende kapittel

Kategori: Gul

Dagmar hadde hentet fram sine Tarot de Marseilles fra posen under skjørtene, mest for å ha noe i hendene. Hun lot dem gli varsomt mellom fingrene, stokket dem og vendte dem, men uten å se på dem. Av og til dvelte hun ved et, når avtrykket etter Miriam var ekstra sterkt. Kortene hadde vært hos henne lenge, hun hadde satt sine spor.

På stranda nedenfor den lille høyden hun sto på ble den siste lasten lempet om bord i lettbåtene. Det var ikke snakk om mye. Her var knapt annet enn stein nå, og vegetasjonen, som hun kunne kjenne vibrere i bakken under seg, ville snart skjule alle spor etter mennesker. Det var til det beste. Måtte aldri noen finne Gral igjen. Eller det som var der.

Hun fikk øye på Langemann i vrimmelen av pirater. Han var lett å se. Kraften pulserte så kraftig i ham at hun kunne kjenne det helt hit, men hun behøvde ikke den for å legge merke til ham. Han var noe helt annet nå enn han hadde vært for bare noen dager siden, rakrygget og lett i stegene. Ikke minst var han påkledd, ulastelig antrukket, med blankpolerte støvler og fargerike sjal bundet om livet. Hun måtte smile. For en spradebasse! Han glitret som en juvel blant gråstein, ikke rart Sabeltann likte ham så godt.

Hun lukket hendene om kortene og gikk ned til ham. «Et ord med deg?» spurte hun, og han ble med henne uten spørsmål. Han var ren, merket hun seg, og nystelt på håret. Noen hadde gjort et hederlig forsøk på å lukke kuttet over øyet.

«Det der kommer til å etterlate et arr,» sa hun og nikket mot det da de stanset.

«Da har jeg et lite minne,» svarte han med et smil. «Skjønt, det er ikke stort jeg husker.»

Hun returnerte smilet. «Hvordan føler du deg?»

«Lett.»

En god beskrivelse. «Kraften er stabil nå. Den vil holde deg i live, til din tid kommer.»

«Takk.»

Hun la hodet litt på skakke. «Jeg tror jeg ser hva han så i deg nå.»

Han rynket pannen. «Kapteinen?»

«Nei, Morgan. Han snakket alltid varmt om deg.»

Om han var overrasket, skjulte han det godt. «Du kjente ham,» sa han.

«Vel, jeg møtte ham bare noen få ganger. Men nok til å ane hva slags mann det var.» Hun samlet kortene sine i høyre hånd og tok noe ut av en lomme med den venstre. «Jeg har noe jeg vil du skal gi til gutten,» forklarte hun og la det i hånden hans. Det var en sølvmedaljong, noe tæret av tidens tann og med Falkenskjold-familiens slektsvåpen risset inn i lokket. «Jeg ville gitt ham det selv, men…» Hun sukket. «Jeg er ikke klar for alle spørsmålene.»

«Jeg forstår hva du mener.» Han løsnet forsiktig låsen på medaljongen og åpnet den. Hun hørte hvordan han holdt pusten et øyeblikk da han så det lille portrettet av Morgan. «Han er lik seg,» slo han fast.

Han flyttet blikket videre til kvinneportrettet ved siden av. «Og jeg ser hva som lokket med Gral.»

«Hun var vakker,» nikket Dagmar. «Og ikke bare utenpå.»

«Izzy,» mumlet han.

Hun så brått opp på ham. «Ja, Isabel!» utbrøt hun overrasket. «Du kjenner navnet hennes?»

Han ristet lett på hodet. «Det kom bare til meg. Han må ha nevnt det. Jeg hørte bare ikke etter.» Han sukket. «Jeg var ikke en spesielt god venn for ham den siste tiden.»

«Tull!» protesterte hun. «Han tilba deg! Og det var ingen han stolte på mer i hele denne verden. Han overlot sin mest dyrebare skatt i din varetekt. Du har vist deg verdig den tilliten.»

Hun så ham blunke hardt et par ganger og la en hånd på armen hans. «Han kalte til og med sønnen sin opp etter deg.» Og da Langemann trakk brynene sammen i en spørrende grimase, ga hun armen hans et lett trykk og la smilende til: «Pinkys egentlige navn er Jack.»

«Virkelig?»

«Ja, Pinky ble fort et kjælenavn, men han heter Jack.» Hun slapp taket i ham. «Du får vel fortelle ham dét også.»

Langemann lukket medaljongen og slapp den ned i frakkelommen sin. «Vet du mer?» spurte han. «Om hva som skjedde her?»

«Nei,» løy hun.

«Takk uansett,» sa han og en hånd var kjapt oppe i øyekroken før han hentet seg inn. «For alt.»

«Du også,» sa hun. «Ikke minst for det du har gjort for din kaptein. Det var et mørke i blikket hans da jeg dro fra ham. Det er der ikke lenger. Ikke når han ser på deg.»

Han nikket langsomt og øynene falt på kortene hun fremdeles hadde i hånden. «Tarot?» spurte han, utvilsomt glad for digresjonen. Men det var strengt tatt hun også.

«Ja. Jeg har ikke holdt dem på nesten tretten år, men fingrene har ikke glemt.» Hun stokket dem enda en gang og spredte dem ut i en vifte for ham, med bildene ned. «Jeg undres, hva er ditt?»

Han løftet det ene brynet i den ertende minen hun hadde begynt å assosiere ham med, men tok et kort og flirte fornøyd da han kikket på det og deretter viste henne det.

«Le Diable?» Hun smilte, hun også. «Djevelen. Det burde vel ant meg.»

Han ga henne kortet og tok seg til hatten. «Farvel, lady Dagmar.»

«Farvel,» sa hun, og så ham gå, målrettet over sanden, med den ørlille haltingen det måtte et trent øye til for å se. «Og god vind til dine seil, Jakov Karoli.»

Pinky sto på Den sorte dames dekk og så Gral forsvinne i det fjerne. Han klarte ikke helt å sette ord på det han følte. Det var lettelse der, absolutt, men en slags melankoli også. Øya hadde gitt ham svar, slik han i utgangspunktet hadde håpet på, men det var svar som hele tiden hadde vært tilgjengelige andre steder, og han kunne ikke undertrykke den lille følelsen av svik. Han hadde ikke fått snakket med Langemann om alt det nye ennå, men blikkene de hadde sendt hverandre de siste par dagene, fortalte ham at det var en samtale de begge behøvde. Når de bare hadde fått mannet seg nok opp.

Han kikket mot nordvest og kunne fremdeles skimte Havets opal der hun seilte av gårde med kurs for Kyklianene. Kaptein Sabeltann hadde beordret Dama alene videre mot San Rafael, mot gullskatten som nå muligens ikke var der lenger. Opalen fikk slutte seg til dem senere.

Det var forresten ikke bare han som var melankolsk, registrerte Pinky. Det var noe med hele stemningen om bord. Den var taus og trykket, og det skyldtes selvfølgelig tapet av Odin. Benjamin var jo ofte den som skapte liv og leven, og han hadde trukket seg tilbake til et stille hjørne i baugen og ville ikke omgås de andre. De på sin side syslet med oppgavene sine, skjønt uten den hoistingen og ropingen som vanligvis fulgte med, og etterkom ønsket hans. Pinky hadde lyst til å gå bort og si noen velvalgte ord, men hvilke ord skulle nå det være? Hvilke ord kunne lette på noe som dette?

Tønnes kom opp fra lasterommet med en vintønne på skulderen. «Ekstra rasjon i dag, gutter,» erklærte han. «Jeg har spurt kapteinen.»

Ingen kommenterte denne høyst uvanlige gesten fra Sabeltanns side, men alle de som kunne, lot arbeidet ligge og samlet seg rundt bakkdekket. De fylte krusene sine og Pinky gikk bort til dem og fikk en kopp med utblandet vin. Tønnes prøvde å gi en til Benjamin også, og da han ikke tok imot, klappet han ham bare varsomt på skulderen og snudde seg mot de andre med hevet krus. «For fraværende venner.»

De drakk tause Odins skål, og den tunge stillheten som fulgte, ble heldigvis fort brutt av Billys tenor:

Of all the money that e'er I had
I spent it in good company
And all the harm I've ever done
Alas it was to none but me

And all I've done for want of wit
To mem'ry now I can't recall
So fill to me the parting glass
Good night and joy be to you all

Frøyas sopran var den første som falt inn, men flere fulgte på. Snart sang de alle i kor, og det var først da at Pinky lot tårene trille.

Of all the comrades that e'er I had
They're sorry for my going away
And all the sweethearts that e'er I had
They'd wish me one more day to stay

But since it fell unto my lot
That I should rise and you should not
I gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

So fill to me the parting glass
And drink a health whate’er befall
And gently rise and softly call
Good night and joy be to you all

De sang ute på dekk. Stemmene var grove sjømannsrøster og ikke alle like rene, men de var fulle av sårhet og oppriktighet, og Langemann kunne ikke nekte for at det traff ham litt. Han kikket bort på kapteinen bak skrivebordet, som om det skulle være noen reaksjon å spore der, men Sabeltann var dypt i sine egne tanker. Først da Langemann kremtet, kikket han opp.

De hadde vært sånn en stund nå. Tause og tankefulle i hver sin ende av rommet. Langemann hadde for lengst avgitt rapporten sin, men blitt stående likevel. Det lå liksom i kortene at mer ville komme. Det var bare helt åpent hvem av dem som skulle starte.

Han bestemte seg for å ta initiativet selv. «Dagmar fortalte om barnet, kæpten.»

«Det gjorde hun nok,» kommenterte Sabeltann tørt. Noen større reaksjon kom det ikke.

«Det har du aldri nevnt.»

Han viftet med den ene hånden. «Hva skulle vel det tjene til? Hun levde aldri.»

«Men du vet det var en hun?»

«De sa så. Jeg fikk aldri se det. Ikke Dagmar heller. Det var ikke fullbårent da de banket det ut av henne.» Han sukket og et lite øyeblikk var det som om han var et helt annet sted. Et mørkt sted. «Hun var lei seg. Jeg var sint. Det er en dårlig kombinasjon.»

Langemann nikket. Han forsto. «Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å se deg som far, kæpten.»

Det rykket ørlite i Sabeltanns munnvike. «Da er vi to.»

De var stille en stund til. Ute var sangen over og mannskapet tilbake på jobb. Stemningen ville være vond noen dager, visste Langemann, men ting ville komme i gjenge igjen. Benjamin ville finne en måte å leve videre på, om enn ikke helt som den samme som før.

Han merket at kapteinen så på ham. Ingen åpenbar stirring, men en jevn strøm av skottende blikk.

«Det er meg, kæpten,» forsikret han, for han forsto godt hvor denne vaktsomheten kom fra.

«Jeg vet det,» svarte Sabeltann. «Det er bare det at… Det så fremdeles ut som deg da…» Han viftet med hånden igjen. «Jeg vet at du ikke kan noe for det.»

Langemann kom nærmere. Han stilte seg opp foran skrivebordet med begge hendene i bordplata og møtte kapteinens blikk. «Jeg er Jakov Karoli. Noen kaller meg Jack, de fleste kaller meg Langemann. Jeg er din høyre hånd, din skygge – og din venn.»

«Min eneste,» sa Sabeltann.

«Det er ikke helt utenkelig, nei.»

Sabeltann lente seg bakover i stolen. «Greven sa at han ikke kjente mitt navn.»

«Det er det få som gjør, kæpten.»

«Nettopp.»

Langemann rettet seg opp. «Er du sikker? Dersom jeg sier det høyt, blir du ham. Om enn bare for et øyeblikk.»

Sabeltann vek ikke blikket. «Si det.»

Langemann ga ham likevel noen sekunder på å ombestemme seg, men det kom ingen protester, så han hoppet i det og lente seg framover bordet igjen. «Du er Stephen John Bennett, fra Scarborough i Yorkshire. Du var løytnant i det engelske infanteriet. En dyktig en. Men de ga deg aldri privilegiene, og aller minst den anerkjennelsen du fortjente, bare fordi du ikke er høybåren. Så du ble kaptein Sabeltann, Kongen på Havet, og de ignorerer deg ikke nå.»

Sabeltann nikket langsomt. «Aldri ta det navnet i din munn igjen,» advarte han.

«Han betyr ingenting for meg,» bedyret Langemann. «Man han gjorde det for henne. Det er det ingen tvil om.»

De så begge bort samtidig og en kort stund bare sto og satt de sånn, med blikkene festet i bordplata. Men da Langemann rettet seg opp for å gå, la Sabeltann brått hånden sin over hans. «Bli.»

Det var ingen ordre. Det var det første Langemann merket seg. Det var en bønn.

«Mener du nå?» svarte han. «Eller for alltid?»

Sabeltann så fremdeles ikke på ham. «Begge.»

Langemann strakte fram den ledige hånden sin og la den mot skulderen hans. Kapteinen skalv under berøringen, og han kunne bruke så mye sminke og så mange parykker han ville, han var fullstendig avkledd nå.

«Jeg har deg, kæpten.»

< Femtende kapittel                 Epilog >

Tilbake til innholdsfortegnelse